En liten Flamme-singel hvis morsomste avsnitt å lese var dette:
Skikkelig meta! Jeg var forresten også veldig begeistret etter å ha lest Stig Sæterbakkens Ja. Nei. Ja., akkurat som kona til jeg-personen i Vinglefitte - før vi får greie på at jeg-personen bare lyver, det er ikke kona hans som er så begeistret for boka, men han selv. Merkelig fyr. Er det han som vil skilles eller er det kona? Tester han ut hva barna skal synes om tankene hans ved å kamuflere dem som tankene til barnas mor? Men hvorfor gjør han samtidig narr av tankene? I et forsøk på å virkelig få barna til å tro at det ikke_er_hans_tanker. Virkelig ikke. Men hvis han tester dem, og de reagerer positivt, kan han da vise at det egentlig var han som tenkte på alt dette, når han tidligere har tatt slik avstand fra dem?
(Og hvis dere lurer, så refererer ordet 'vinglefitte' til et slag i hockey som ikke er særlig bra. Jeg-personen holder nemlig sin monolog mens han ser på at dattera øver på å skyte hockeyslag.)
5. BERGENS BESKRIVELSE av Erlend O. Nødtvedt ¤ ¤ ¤ (¤)
Interessant lek med ord.
herr Larsen kødder du heter du Larsen
nei nei Westfal-Larsen
alt dette e greit Vest e falt men du heter Larsen
nei Westfal
Wollert? Dankert?
oæ for dokker bryter eg Streiken!
uanset
Ellers verdt å legge merke til coveret som er laget slik at det ser ut som det har regnet på boken.
festival
6. ØYA av Linn Strømsborg ¤ ¤ (¤)
Enda en Flamme-singel, og det var vel derfor jeg kunne lese denne, singler tar tjue minutt å lese, på biblioteket, tok opp Øya og leste den enda jeg ikke var særlig begeistret for Roskilde, leste vel i noe annet som jeg trengte et avbrekk fra (les: Don Quixote), hvasomhelst, så jeg leste nå singelen, og den var som jeg forventet, skrevet i samme stil som Roskilde, bare kortere og forflyttet til Øyafestivalen.
7. VÅKEN? av Frank Hiis ¤ ¤
Høyst uoriginal diktbok, har jeg skrevet i notatene mine. Og jeg må bare stole på det, for jeg kan ikke huske noenting av denne. Videre: Lytte etter verden i en gravid kvinnes mage (det er verden), å, hvor klisjé er ikke det? Bare se på dette maleriet med tittelen L'Origine du monde. Verdens opprinnelse. Malt i 1866 av Gustave Courbet. Verden og kvinnekroppen, kom igjen da, vi vet det.
Jeg har også skrevet ned et sitat fra boka: "[...] veien har ingen ende // for veien er målet [...]" med notater i margen om hvor dølt det er å for hundrede gang lese dikt om hvordan det er slik at livet er en reise og at reisen er viktigere enn selve målet. Jeg er enig, men jeg trenger ikke å stadig vekk få høre at sjokolade er godt. Jeg vet det. Jeg vet det så godt at selv denne sammenligningen jeg nettopp foretok meg virker teit fordi det er så opplagt (reisen som målet) at det er unødvendig (sjokoladesammenligningen).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar