JULETRE TIL AFRIKA av Svein Tarald Framnes

En gang i høst var jeg på debutantkveld på Norli på Galleriet. Jeg smatt inn fra bergensregnet til et allerede fult lokale, fikk et glass rødvin i hånda og satte meg på bakerste rad. Olaug Nilssen presenterte den ene debutanten etter den andre (til sammen circa 5-6). En av disse var Svein Tarald Framnes. Han var forfatteren av den boka jeg allerde hadde rukket å se en del ganger; noe med coveret, trærne og den grønne fargen mot det svarte, bortsett fra det visste jeg ikke noe annet om boka. Sikkert fordi jeg hadde sett at det var en debutantbok, og jeg er skikkelig skeptisk til debutantbøker. Ofte er de nemlig ikke noe man burde legge merke til (er min opplevelse). Det var kanskje nettopp derfor jeg hadde dratt meg bort til Norli, for å bli overbevist (og det funket, det endte med at jeg faktisk leste tre av debutantene som var der, i tillegg til denne også Hjartemekanikk av Kristina Leganger og Humlefangeren av Janne S. Drangsholt). Svein Tarald Framnes leste opp fra boka si og jeg syntes det var morsomt, det jeg hørte. Så da jeg omtrent på samme tid fikk en e-post far Aschehoug om at jeg bare kunne sende dem en e-post om det var noen bøker jeg ville ha (og skrive om), ba jeg om bl.a. denne. Og jeg fikk den. Ned i postkassa dumpet den, men så forsvant den bare fra sinnet mitt, inn i bokhylla, jeg hadde ikke tid, eller tiden min ble besluttet brukt på andre bøker. Så ble det jul og jeg tenkte: Nå leser jeg Juletre til Afrika for kanskje har den noe med jul å gjøre, men jeg leste den ikke da heller. Jeg husker jeg skyntet meg gjennom en novellesamling av Raymond Carver fordi den snart måtte leveres før jeg skulle på ferie i to uker (fikk ikke lest den siste novella; altså: jeg har lest alle novellene til Raymond Carver bortsett fra én).

Nå derimot er det andre boller, jeg holder på å flytte og kikker stadig vekk i bokhylla på bøkene mine; hvilke skal bli med, hvilke skal gis bort osv., det var da jeg fikk øye på den, Juletre til Afrika, og jeg hadde nettopp hatt eksamen, det var (er!) varmt i været og jeg trengte noe lett noe. Juletre til Afrika er sikkert lett nok (tenkte jeg). Og den var den. Juletre til Afrika handler om Helge som har fått som skogsarbeider på en øy på Vestlandet. Sammen tar han og russeren Pavel båten til en øy hver dag for å hogge ned grantrær. Og nei, bortsett fra at gran er det treet man bruker som juletre, har ikke boka så mye med jul å gjøre (der tok jeg feil). Det er ikke juletreindustrien Helge og Pavel hogger ned graner for, det er for en vindmøllepark! Å, skrekk, mener Pavel som vil bevare kulturlandskapet og får hjelp av en gjeng med veganerhippier fra en miljøorganisasjon.

Og jeg hadde rett. Boka var lett, på en god måte. Jeg leste den i løpet av en ettermiddag i hengekøya. Den var søt, sjarmerende og morsom. Jeg finner aldri ut av hvilken institusjon Helge kommer fra, av og til tenker jeg at han er veldig enkel, andre ganger bare at han har skjønt hva livet dreier seg om (vafler med rabarbrasyltetøy); sikkert og visst er at forfatteren aldri tar avstand fra ham for liksom å si Ok, men jeg er ikke sånn som han her altså, i en slags ironisk distanse. For av og til under lesningen satt jeg og ventet på at det skulle komme, jeg satt og ventet på at nå snart kommer det til å bli kleint, men det ble aldri det, og det at jeg satt og ventet på det har alldeles ikke noe med boka å gjøre, det er bare jeg som er skadet av å faktisk ha lest for mange bøker som faktisk først var hyggelige mot romankarakterene sine, for så å fremstille dem på en så klein måte at det ødela alt. I denne boka var hjerte på rett plass hele tiden (oi, nå er det nesten jeg som blir klein). Jeg likte den lune humoren. Det var hyggelig å lese denne boka, akkurat passe til en varm sommerettermiddag, som det forhåpentlig blir en del av fremover. Jeg anbefaler denne når du er ute etter noe lett noe til nettopp en slik stund.