fredag 13. april 2012

Om middelmådig litteratur

Jeg kommer for sent til forelesningen, altfor sent; finner ut at jeg heller kan sette meg i kantina og gå inn i forelesningssalen når det blir pause, sier til meg selv at det er fordi jeg ikke vil være en sånn person som kommer for sent og forstyrrer, men det er ikke helt sant, jeg har jo gjort det før, kommet for sent inn og fortsyrret; bare i dag vil jeg ikke være en sånn person, diktere fra middelalderen (og før og etter) er ikke helt min greie, jeg vil heller sitte i kantina og lese litt, unnskylder meg videre at det jeg skal lese jo er på pensum, Miguel Cervantes' Don Quixote. Leser og drikker kaffe fra termosen, men kommer ikke langt før jeg blir forstyrret av nabobordet - ikke en plagsom forstyrrelse, men en fornøyelig forstyrrelse; de er utlendinger, tyske, tror jeg, for det er tysk de snakker (det kan selvsagt hende de er sveitsere eller østerrikere, eller kanskje bare en av dem er tysker mens den andre er fra f.eks. Nederland, men kan tysk og så har de blitt enige om å snakke tysk for det liker de så mye bedre enn å snakke engelsk med hverandre), før en tredjemann kommer og de begynner å snakke på god, men gebrokken norsk, det er visst som om tredjemannen insisterer Vi må snakke på norsk, for vi skal jo lære det (jeg er ikke en sånn person, jeg blir redd uten språket mitt). Eller kanskje han ikke kan tysk, kanskje han er spansk (eller noe helt annet). Jeg mistenker at de tar et eller annet litteraturfag, for de spør hverandre om de har lest den boken. Ja, sier han ene. Nei, sier den eneste kvinnen. Så snakker de om at det ikke skjer noesomhelst i boka, ikke noe. Det bare surrer rundt og rundt og rundt, kanskje litt sånn som Don Quixote, tenker jeg, eller, joda, det skjer jo mye rart i den, men det er jo det samme. Knute på knute på knute som løses opp (det skal sies at jeg ikke har kommet så veldig langt i den). Deretter sier (den eneste) kvinnen at hun ikke har funnet en eneste norsk forfatter som hun liker. Jeg tenker: Hamsun! Og hva begynner den ene mannen å snakke om da? Jo, Hamsun. Han har lest Hamsun, men han vet ikke helt om han liker Hamsun, han trodde han skulle komme til å lese noe, men så var det helt annerledes enn han tenkte seg. Slik er det hver gang jeg leser Hamsun. Jeg tenker alltid jeg skal komme til å lese noe, men dette noe, det viser seg alltid å bli noe annet.

Jeg lurer på: Hva er det kvinnen har lest av norsk litteratur fra før av? (Hun har ikke lest Hamsun viser det seg.) Jeg er nysgjerrig og lutter øre, har glemt vekk Don Quiote og Sancho Pancha for lenge siden, men så: går de! De går, de skal kanskje på forelesning, de er ferdig med yoghurtene sine - de går!- og jeg etterlates i kantinen til å følge med videre på ferden i 1500-talls Spania og egne teorier. Jeg tar meg selv i å tenke: Hun har sikkert lest Hanne Ørstavik. Det suger. Eller enda verre: Hun er på utveksling i Bergen og har fått for seg at Tomas Espedal er noe å lese. Da er det jo ikke noe rart. Kanskje har hun lest Frode Grytten, og det er fint det, men kanskje ikke helt Det Store. Hun har definitivt ikke lest Tarjei Vesaas. Eller kanskje hun har det, men smaken er annerledes, den er som baken. Jeg digger Tarjei Vesass, synes det er helt fantastisk. Fuglane. Fuglane! For en bok. Tenk om hun har lest Lars Saabye Christensen. Ugh. Eller Jostein Gaarder, som forøvrig er greit nok, men for min del heller ikke helt Det Store, selv om jeg har lest ca. alle bøkene hans; tenk at jeg har det forresten, det må jeg ha gjort da jeg var tretten år og ikke visste så mye om litteratur og hva man kunne lese, på den tiden leste jeg masse av hver forfatter, i motsetning til nå, nå leser jeg én bok av en forfatter og går videre. Move on, har ikke tid til å dvele ved et forfatterskap, noe jeg tenker ofte er synd; skulle gjerne meske meg i Lorrie Moore for eksempel, det var jo planen min etter at jeg hadde lest Birds of America, noe av det beste jeg har lest det siste året, nei, mer enn det, noe av det beste i den store sammenhengen! Lorrie Moore, jeg kjøpte jo A Gate at the Stairs på Barnes & Noble i Phoenix rett etter at jeg hadde lest Birds of America (fantastisk, dritfin, knakende god, bøyer meg i støvet, det er slik noveller skal være), det er en stund siden, mer enn et par måneder siden, men jeg har fortsatt ikke begynt på A Gate at the Stairs. Det nærmeste jeg kommer å fordype meg i en forfatter den siste tiden er Banana Yoshimoto. Jeg har lest seks kortromaner av henne. Men merk nettopp det: kortromaner. Det er ikke tid til mere, det er ikke tid til å fordype seg i en forfatter som skriver romaner som det tar lengre tid enn tre timer å lese. Hvorfor det? Det er synd, jeg skulle ønske jeg gjorde det, men det blir aldri slik; jeg hopper fra den ene forfatteren til den andre, tar opp de jeg liker kanskje år siden.

Leste nettopp Jonathan Franzens The Corrections, da var det et år siden jeg leste Frihet på toget til Stavanger, i Stavanger (på den høyden, der oppe ved det tårnet, mens det blåste og jeg røykte sigg og ventet på at kjæresten min skulle ankomme byen) og på vei hjem fra Stavanger. Ett år. Ett år mellom en bok til en annen i et forfatterskap, da må jeg vente til jeg blir førti til jeg kan si at jeg har fordypet meg i et forfatterskap (hvis det skal fortsette på den måten), ja , riktig fordypet meg inn i et forfatterskap, og ikke tro det er Franzen jeg velger heller, hvis jeg skulle valgt (men jeg gjør det ikke, for jeg fordyper meg jo ikke); hvem hadde jeg valgt? Skulle gjerne lest mer av Hamsun. Jeg liker jo Hamsun svært godt. Skulle gjerne lest mer av Jennifer Egan. Og Gabriel Garcia Marquez, Vladimir Nabokov, Linn Ullmann, Virginia Woolf, Jan Kjærstad, Siri Hustvedt, Gustave Flaubert, Goethe, og en haug med flere. Men det er jo så mange jeg fortsatt ikke har lest! Thomas Bernhard, Sarah Kane, Hemingway (herregud, jeg har ikke lest en eneste roman av Hemingway!), Jean Cocteau, Truman Capote, Édouard Levé, Selma Lagerlöf, Jorge Luis Borges og så videre i det uendelige. Hva skal man velge. Hva skal man velge. Og så, midt oppi alt dette, av uvisse grunner, begynner jeg på perifere novellesamlinger som jeg såvidt har hørt noe om, av nysgjerrighet kanskje, som viser seg å være middelmådige, bare helt ok, men middelmådige. Et par timer opptar dem meg, og jeg lar dem oppta meg disse timene; så etterlater de meg uten å ha gitt meg noe, jeg glemmer dem, glemmer dem nesten i samme åndedrag som jeg lukker igjen siste side. Timer borte, kunne lest noe annet, kunne lest noe som garantert kommer til å være bra; du vet, på den samme måten som da jeg leste Kjærlighet i koleraens tid; man vet man skal til med en bra bok, og etterpå viser det seg at ikke bare var det en bra bok, men det var en helt eksepsjonelt bra bok som jeg kommer til å lese om igjen; å, for en bra bok, fordømt god! Istedenfor så villedes jeg av en upålitelig nysgjerrighet, som sjeldent gir noe utslag hvor jeg ikke blir skuffet (jeg kan ikke komme på noe unntak i skrivende stund). Middelmådige bøker, jeg skulle til å si at ikke noe er verre enn middelmådige bøker, for det er det jo, det finnes mye ille i verden, men fra en lesers ståsted, så finnes det ikke noe verre enn middelmådige bøker, de er helt ubrukelige, tidsfordriv i simpleste forstand, best egnet for å holde for korte bordben på plass (for de er alltid korte disse middelmådige novellesamlingene, som om forfatterne av dem helst ville gjøre minst mulig for å kunne kalle seg forfattere).

14 kommentarer:

Valerie sa...

Hva med Francesca Lia Block?

Kathleen sa...

Det er sant! Hun er jeg SKIKKELIG fordypet i. Men det tar kort tid å lese en bok av henne, det blir litt med henne som med Banana Yoshimoto.

Kathleen sa...

Det er sant! Hun er jeg SKIKKELIG fordypet i. Men det tar kort tid å lese en bok av henne, det blir litt med henne som med Banana Yoshimoto.

Haruhi sa...

Så sant! Jeg er så enig - men allikevel tar jeg meg selv i å lese, nettopp, middelmådig litteratur. Tenker bare "jaja, fort lest - og den var jo litt morsom da...", men egentlig så har jeg jo ikke tid til sånt. Ikke i det hele tatt. Det er jo så mye jeg MÅ lese før jeg dør.

Jeg pleide også å fordype meg, forelske meg, men nå er det slutt på det, har ikke tid (sier jeg, samtidig som jeg til stadighet leser halvdårlig novellesamlinger). Ta Cormac McCarthy f.eks, jeg har lest og elsket to bøker av ham. I løpet av to år. Jeg VET at jeg kommer til å elske den neste boka av ham også - men allikevel starter jeg aldri på den.

Kathleen sa...

Cormac McCarthy også! Jeg tenkte faktisk på, rett etter at jeg hadde gått fra pc-en og dette innlegget tidligere i dag, at jeg burde ha nevnt han også. Jeg har bare lest The Road. Jeg VIL gjerne lese mer. Men jeg har ikke lest Ian McEwans f.eks., og føler jeg må lese ham. Ian Banks vil jeg også lese. Og ikke bare leser jeg middelmådige novellesamlinger, men jeg leser jo faen meg chic lit også. På en annen side føler jeg at chic lit-en ikke tar tid fra den seriøse litteraturen, men rett og slett bare er noe jeg må ha på samme måte som andre mennesker har tv. Pur underholdning når man er sliten i kropp og hode. De middelmådige novellesamlingene derimot... Jeg tenker liksom: Tenk om denne samlingen er en skjult skatt! Tenk om jeg går glipp av noe hvis jeg ikke liker den! Men det er jo helt meningsløst, for ingenting annet enn en dum magefølelse tilsier at den skal være bra. Jeg burde heller stole på anerkjennelsen av Marquez.

Anonym sa...

Det verste som finnes er jo folk som deg som tror de kan definere hva som er bra og dårlig og middelmådig bare fordi de studerer litteratur. HAHA!

Kathleen sa...

Jeg gjør jo faktisk ikke det da, jeg sier bare hva JEG synes er middelmådig litteratur. Og dessuten så hadde jeg mine meninger om dårlig/god litteratur før jeg begynte å studere litteratur. Noe av det verste jeg vet er litteraturvitere som skal si noe om hva som ER litteratur og hva som ikke er litteratur og som ser ned på folk som leser krim. HAHA!

Kathleen sa...

Nei, det beste ville vært om jeg holdt kjeft, om jeg ikke hadde hatt NOEN meninger i det hele tatt. Alt er like bra/dårlig!

Nei.

Sandra sa...

Å, så teit kommentar. Det er akkurat som med film- og musikkanmeldere. Det er alltid noen som blir pissforbanna fordi de får dårlige kritikker, men poenget med anmeldelser er at man SKAL være subjektive. Selv om en anmelder slaktet en bok, plate eller film, betyr det ikke at alle vil synes det samme.

Anonym sa...

Anonnym ^ : her er hva vi syns om kommentaren din :

http://www.youtube.com/watch?v=kMGld8yvIIg&feature=youtube_gdata_player

dypvannsfisk sa...

Nei, Sandra, en kritikk SKAL ikke være subjektiv, selv om det er en utbredt misoppfattelse av det i Norden. Det er kritikk derimot SKAL være, er et bidrag i debatten om hva som er, nettopp, middelmådig/dårlig/god litteratur eller ikke.



Og OMG KATHLEEN, GRATULERER MED DIN FØRSTE HATER <3 <3 <3 <3 !!!1!!!elleve!!!!111!1!!!

Kathleen sa...

Ja, nå er jeg en ekte blogger!!

Og ja, en kritikk skal være objektiv, men jeg tror ikke jeg noen gang har sagt at jeg verken skriver bokanmeldelser eller litteraturkritikk. Jeg bare skriver/blogger.

dypvannsfisk sa...

Du har faktisk aldri skrevet at du skriver kritikker eller anmelder bøker, det er bare jeg som har blitt komplett vaktbikkje når det kommer til kritikker etter at jeg brukte hver eneste fredag i høst på å lære meg å skrive dem.

Kathleen sa...

Ja, men det er sant oog forståelig da, det er en del som altfor lett kaller det de skriver om bøker for bokanmeldelser.