Prokrastinering, hva er det?

Vi kan ta en kaffe, kanskje. Nei, sier jeg, er nødt til å skrive. Men du må jo drikke kaffe likevel, jeg vet du drikker kaffe hele tiden. Ja, men jeg drikker den mens jeg skriver. Jeg sier neineinei, jeg kan ikke, er nødt til å skrive. Hva da? Semesteroppgaven. Jeg bruker en hel, treig dag på å skaffe meg oversikt over tekstene og skrible notater i margen på bøkene slik at jeg nok ikke kan selge dem (men på en annen side, jeg går ikke lenger på videregående og trenger ikke å bli kvitt økonomibøkene fordi jeg aldri kommer til å bruke dem igjen; disse bøkene vil jeg gjerne ha), hele dagen bruker jeg, med korte pauser på bloglovin og twitter, alltid twitter, jeg må snart anskaffe meg en smarttelefon sånn at jeg kan være på twitter all the time og twitre live, jeg mener sånn virkelig live. Sjønner? Dessuten vil jeg også være med å ha instagram og spille wordfeud som alle de kule, jeg vil også være like kul, liksom. (Selv om de kuleste har begynt å disse instagram, det vet jeg, for det har jeg lest på twitter.)

Anyways, jeg bruker en hel, treig dag på å skaffe meg oversikt. Glemmer faktisk å spise før min kjæreste kommer hjem og redder meg fra en sult jeg ikke visste at jeg hadde, lager pasta med sopp, pepper og fløtesaus mens han gjerne vil ha ros for at han har handlet to SYKT tunge poser med mat fra butikken (vi kom hjem fra påskeferie til et tomt glass blåbærsyltetøy og litt hermetikk) og jeg blander pæresaft fra Sverige og sier: Jeg har bare skrevet én side.

Jeg skjønner ikke før dagen etterpå at det ikke gjorde noe å bare skrive én side på en hel dag (hadde ikke en gang forelesning, for den hadde foreleseren avlyst, han hadde sikkert lyst på en dag til med ferie), fordi jeg den dagen, dagen etterpå, hadde så god oversikt at jeg skrev hele resten av oppgaven på tre timer. Jeg attpåtil våknet med en formulert problemstilling. Eureka! Det skjedde liksom over natten. Alt jeg behøvde å gjøre var å lage en kanne med kaffe, så gikk det av seg selv. Og plutselig, onsdag kveld, kan jeg istedet for å grue meg til å sitte på lesesalen hele helgen, heller glede meg til å våkne på lørdag og spise en drøy lang frokost og bruke alle timene i verden på å lese en bok jeg har lyst til å lese. For eksempel Alejandro Zambras The Private Lives of Trees. Hvis jeg vil. Og gå på Audiaturfestivalen og meske meg med poesi med god samvittighet. Uten å tenke på disse essayistene i bakhodet. Jeg må snart hjem nå, jeg må snart hjem nå. Til Michel og Arne. Nei, det behövs inte! Jeg blir her og drikker øl.