Om middelmådig litteratur

Jeg kommer for sent til forelesningen, altfor sent; finner ut at jeg heller kan sette meg i kantina og gå inn i forelesningssalen når det blir pause, sier til meg selv at det er fordi jeg ikke vil være en sånn person som kommer for sent og forstyrrer, men det er ikke helt sant, jeg har jo gjort det før, kommet for sent inn og fortsyrret; bare i dag vil jeg ikke være en sånn person, diktere fra middelalderen (og før og etter) er ikke helt min greie, jeg vil heller sitte i kantina og lese litt, unnskylder meg videre at det jeg skal lese jo er på pensum, Miguel Cervantes' Don Quixote. Leser og drikker kaffe fra termosen, men kommer ikke langt før jeg blir forstyrret av nabobordet - ikke en plagsom forstyrrelse, men en fornøyelig forstyrrelse; de er utlendinger, tyske, tror jeg, for det er tysk de snakker (det kan selvsagt hende de er sveitsere eller østerrikere, eller kanskje bare en av dem er tysker mens den andre er fra f.eks. Nederland, men kan tysk og så har de blitt enige om å snakke tysk for det liker de så mye bedre enn å snakke engelsk med hverandre), før en tredjemann kommer og de begynner å snakke på god, men gebrokken norsk, det er visst som om tredjemannen insisterer Vi må snakke på norsk, for vi skal jo lære det (jeg er ikke en sånn person, jeg blir redd uten språket mitt). Eller kanskje han ikke kan tysk, kanskje han er spansk (eller noe helt annet). Jeg mistenker at de tar et eller annet litteraturfag, for de spør hverandre om de har lest den boken. Ja, sier han ene. Nei, sier den eneste kvinnen. Så snakker de om at det ikke skjer noesomhelst i boka, ikke noe. Det bare surrer rundt og rundt og rundt, kanskje litt sånn som Don Quixote, tenker jeg, eller, joda, det skjer jo mye rart i den, men det er jo det samme. Knute på knute på knute som løses opp (det skal sies at jeg ikke har kommet så veldig langt i den). Deretter sier (den eneste) kvinnen at hun ikke har funnet en eneste norsk forfatter som hun liker. Jeg tenker: Hamsun! Og hva begynner den ene mannen å snakke om da? Jo, Hamsun. Han har lest Hamsun, men han vet ikke helt om han liker Hamsun, han trodde han skulle komme til å lese noe, men så var det helt annerledes enn han tenkte seg. Slik er det hver gang jeg leser Hamsun. Jeg tenker alltid jeg skal komme til å lese noe, men dette noe, det viser seg alltid å bli noe annet.

Jeg lurer på: Hva er det kvinnen har lest av norsk litteratur fra før av? (Hun har ikke lest Hamsun viser det seg.) Jeg er nysgjerrig og lutter øre, har glemt vekk Don Quiote og Sancho Pancha for lenge siden, men så: går de! De går, de skal kanskje på forelesning, de er ferdig med yoghurtene sine - de går!- og jeg etterlates i kantinen til å følge med videre på ferden i 1500-talls Spania og egne teorier. Jeg tar meg selv i å tenke: Hun har sikkert lest Hanne Ørstavik. Det suger. Eller enda verre: Hun er på utveksling i Bergen og har fått for seg at Tomas Espedal er noe å lese. Da er det jo ikke noe rart. Kanskje har hun lest Frode Grytten, og det er fint det, men kanskje ikke helt Det Store. Hun har definitivt ikke lest Tarjei Vesaas. Eller kanskje hun har det, men smaken er annerledes, den er som baken. Jeg digger Tarjei Vesass, synes det er helt fantastisk. Fuglane. Fuglane! For en bok. Tenk om hun har lest Lars Saabye Christensen. Ugh. Eller Jostein Gaarder, som forøvrig er greit nok, men for min del heller ikke helt Det Store, selv om jeg har lest ca. alle bøkene hans; tenk at jeg har det forresten, det må jeg ha gjort da jeg var tretten år og ikke visste så mye om litteratur og hva man kunne lese, på den tiden leste jeg masse av hver forfatter, i motsetning til nå, nå leser jeg én bok av en forfatter og går videre. Move on, har ikke tid til å dvele ved et forfatterskap, noe jeg tenker ofte er synd; skulle gjerne meske meg i Lorrie Moore for eksempel, det var jo planen min etter at jeg hadde lest Birds of America, noe av det beste jeg har lest det siste året, nei, mer enn det, noe av det beste i den store sammenhengen! Lorrie Moore, jeg kjøpte jo A Gate at the Stairs på Barnes & Noble i Phoenix rett etter at jeg hadde lest Birds of America (fantastisk, dritfin, knakende god, bøyer meg i støvet, det er slik noveller skal være), det er en stund siden, mer enn et par måneder siden, men jeg har fortsatt ikke begynt på A Gate at the Stairs. Det nærmeste jeg kommer å fordype meg i en forfatter den siste tiden er Banana Yoshimoto. Jeg har lest seks kortromaner av henne. Men merk nettopp det: kortromaner. Det er ikke tid til mere, det er ikke tid til å fordype seg i en forfatter som skriver romaner som det tar lengre tid enn tre timer å lese. Hvorfor det? Det er synd, jeg skulle ønske jeg gjorde det, men det blir aldri slik; jeg hopper fra den ene forfatteren til den andre, tar opp de jeg liker kanskje år siden.

Leste nettopp Jonathan Franzens The Corrections, da var det et år siden jeg leste Frihet på toget til Stavanger, i Stavanger (på den høyden, der oppe ved det tårnet, mens det blåste og jeg røykte sigg og ventet på at kjæresten min skulle ankomme byen) og på vei hjem fra Stavanger. Ett år. Ett år mellom en bok til en annen i et forfatterskap, da må jeg vente til jeg blir førti til jeg kan si at jeg har fordypet meg i et forfatterskap (hvis det skal fortsette på den måten), ja , riktig fordypet meg inn i et forfatterskap, og ikke tro det er Franzen jeg velger heller, hvis jeg skulle valgt (men jeg gjør det ikke, for jeg fordyper meg jo ikke); hvem hadde jeg valgt? Skulle gjerne lest mer av Hamsun. Jeg liker jo Hamsun svært godt. Skulle gjerne lest mer av Jennifer Egan. Og Gabriel Garcia Marquez, Vladimir Nabokov, Linn Ullmann, Virginia Woolf, Jan Kjærstad, Siri Hustvedt, Gustave Flaubert, Goethe, og en haug med flere. Men det er jo så mange jeg fortsatt ikke har lest! Thomas Bernhard, Sarah Kane, Hemingway (herregud, jeg har ikke lest en eneste roman av Hemingway!), Jean Cocteau, Truman Capote, Édouard Levé, Selma Lagerlöf, Jorge Luis Borges og så videre i det uendelige. Hva skal man velge. Hva skal man velge. Og så, midt oppi alt dette, av uvisse grunner, begynner jeg på perifere novellesamlinger som jeg såvidt har hørt noe om, av nysgjerrighet kanskje, som viser seg å være middelmådige, bare helt ok, men middelmådige. Et par timer opptar dem meg, og jeg lar dem oppta meg disse timene; så etterlater de meg uten å ha gitt meg noe, jeg glemmer dem, glemmer dem nesten i samme åndedrag som jeg lukker igjen siste side. Timer borte, kunne lest noe annet, kunne lest noe som garantert kommer til å være bra; du vet, på den samme måten som da jeg leste Kjærlighet i koleraens tid; man vet man skal til med en bra bok, og etterpå viser det seg at ikke bare var det en bra bok, men det var en helt eksepsjonelt bra bok som jeg kommer til å lese om igjen; å, for en bra bok, fordømt god! Istedenfor så villedes jeg av en upålitelig nysgjerrighet, som sjeldent gir noe utslag hvor jeg ikke blir skuffet (jeg kan ikke komme på noe unntak i skrivende stund). Middelmådige bøker, jeg skulle til å si at ikke noe er verre enn middelmådige bøker, for det er det jo, det finnes mye ille i verden, men fra en lesers ståsted, så finnes det ikke noe verre enn middelmådige bøker, de er helt ubrukelige, tidsfordriv i simpleste forstand, best egnet for å holde for korte bordben på plass (for de er alltid korte disse middelmådige novellesamlingene, som om forfatterne av dem helst ville gjøre minst mulig for å kunne kalle seg forfattere).