Skisser over begynnelsen av en 12-timer lang togtur

Fredag 30.mars 2012, kl.15.58

Sitter på toget på vei til Kristiansand, tåken ligger utenfor, over Vestlandet, den gjør alltid det; i Kristiansand er det alltid fint vær, sier jeg, men kjæresten min er uenig, nå må jeg ikke overdrive i ren hjemlengselromantisering, det er ikke alltid fint vær i Kristiansand. Men mye bedre enn her, sier jeg, mye bedre enn her. Han sier jeg bruker språket feil. Og det sier du, sier jeg. Jeg tar en kopp kaffe med melk. Jeg er på vei til solskinn, det er alltid fint vær i Kristiansand når det er påske, i bibelbeltet, uansett når påsken måtte være, det er skikkelig rart, kanskje det finnes en gud likevel (neida, sjela mi sier: tilfeldigheter).

Jeg har smurt niste til oss, brukt opp resten av det som var i kjøleskapet: rød chillipesto, ruccolasalat, grønne oliven, jarlsbergost, agurk, potetsalat, tomat, hjemmelaget bønnepålegg med hvitløk, avocado & pepper, blåbærsyltetøy, lokal brunost; det gleder sjela mi å bruke akkurat den maten jeg har, å aldri kaste noe mat fordi jeg feilberegner for mye; noe av det verste jeg vet er å kaste mat, jeg kaster aldri mat, å se mat gå til spille fordi jeg har kjøpt inn for mye eller glemt hva vi hadde i kjøleskapet, gir meg hjertevondt. Jeg har med bananer, pære og mange flasker vann, for vi skal helt til Kristiansand med toget, fra Bergen; helt sykt er det, sier kjæresten min, sier nesten alle jeg forteller det til, toget så langt, kødder du? Nei. For å ta flyet gir meg også, som å kaste mat, sjelevondt og jeg elsker jo toget, har aldri tatt fredag-før-påskeferie-toget før, vi får kaffe og svele på vei inn i toget.

Toget er: flere timer hvor landskapet suser forbi (vi sier det alltid slik, men det er jo vi som suser forbi); timer til å lese (jeg har med det nyeste nummeret av Bokvennen, Cervantes Don Quijote, Jens Lapidus Aldri fucke opp og Jonathan Franzens The Corrections) og skrive (jeg skal skrive brev, tenkte jeg, kanskje); å være på vei et sted. Jeg gleder meg sånn til påskeferie i Kristiansand (det gjorde jeg da jeg bodde i Kristiansand også) at man skulle tro jeg var på vei til et mye mer eksotisk sted (men det er ikke alltid at det er dét som betyr noe).

Det finnes ingenting romantisk ved det å sitte på stasjonsbenker og vente på toget, mener kjæresten min. Jeg mener: Han har sikkert aldri sett A Love Song for Bobby Long, når Pursy sitter på en stasjonsbenk og venter ikke på toget men på bussen (Greyhounden) og leser McCullers The Heart is a Lonely Hunter fra perm til perm. Deretter bestemmer hun seg for å ikke dra likevel, og jeg husker da jeg så filmen at jeg lurte skikkelig på: Hva var det hun leste? Hva var det hun leste som fikk henne til å bli? Hva var det hun leste som fikk henne fra å reise tilbake til kjæresten sin og det gamle livet sitt? (Og fortsatt lurer jeg på det for jeg har ennå ikke fått summet meg til å lese The Heart is a Lonely Hunter, men jeg skal, jeg skal.)

I stedet blir han sur når det viser seg at det ikke er noe internett i vår vogn. Jeg tenker: Hvordan klarte jeg å bli sammen med et menneske som ikke leser bøker? Det er mitt livs største gåte. (Men jeg elsker han jo.)

Sees i kafévogna. Jeg lar være å vise fram billetten hans når konduktøren kommer, på trass.

(Senere deler vi vaffelhjerter og Drammen stasjon.)

Bokfrokost xxxiii

The Corrections av Jonathan Franzen.
nystekte rundstykker med Norvegia og cherrytomater.
granateplejuice med drue og pasjonsfrukt.
kaffe.

Bøkene jeg leste i mars, del 2: Eventyr, fransk klassissisme og en vei til Los Angeles

6. THE ROSE AND THE BEAST av Francesca Lia Block ¤ ¤ ¤ ¤ ¤ 
I denne boka har Francesca Lia Block skrevet sin tvist av kjente eventyr. Ofte måtte jeg tenke meg om en liten stund før jeg skjønte hvilke eventyr hun hadde gjort sin vri på, det var sjeldent opplagt (kanskje med unntak av Snow); én av novellene skjønte jeg aldri hvis eventyr det var basert på. Novellene jeg likte best var Snow og Rose, sistnevnte minte meg om Blocks Violet & Claire, uten at det gjorde noe. Jeg synes boka var nydelig og kommer til å lese novellene om og om igjen, akkurat som med novellesamlingen Girl Godesses #9. Utdrag fra The Rose and the Beast kan du lese her.

7. THE ROAD TO LOS ANGELES av John Fante ¤ ¤ ¤ ¤
The Road to Los Angeles handler om fandenivoldske Arturo Bandini som bor sammen sin mor og sin katolske søster. Faren deres er død og Arturo må derfor brødfø familien sin gjennom å jobbe på et fiskemottak mens søsteren hans går på en dyr, katolsk privatskole og rett og slett er ei bortskjemt drittunge, som ikke bare Arturo Bandini irriterer seg over, men også jeg. Fy faen for noen late jævler mora og søsteren er, henger bare hjemme og kjefter på Arturo hver gang han får sparken fra en jobb. Skaff dere en jobb sjæl!

Og samtidig som Arturo jobber på fiskemottaket, går han rundt og siterer Nietszche og sier at han er en forfatter og heller nedpå med whisky ikke fordi han liker whisky, men fordi det sømmer seg for en forfatter å drikke whisky. Dessuten snakker han også til alle damene i pornobladet sitt inni klesskapet, men det er før søstera hans tar klesskapet til klærne sine.

J.D. Salingers The Catcher in the Rye dukket flere ganger opp i hodet mitt da jeg leste The Road to Los Angeles, som jeg så på som en hakket grovere versjon. The Road to Los Angeles ble med meg fra biblioteket fordi: 1) tittelen fenget meg, 2) jeg visste jeg måtte lese John Fante of 3) jeg digget coveret. Egentlig var jo planen slik at når jeg først skulle lese John Fante, så skulle jeg lese Ask the Dust. Men det er for sent nå. Ikke at jeg The Road to Los Angeles skremte meg bort fra å lese Ask the Dust i fremtiden, det var bare en digresjon om mine leseplaner.

8. TARTUFFE ELLER DEN SKINNHEILAGE av Jean Baptiste Moliére ¤ ¤ ¤ (¤)
En komedie fra den franske klassissmen. En liten stund der lurte jeg på om den hadde gått over til tragedie, da Tartuffe fikk Orgon til å jage sin familie fra hus og hjem; før en ridende politimann kom inn som en annen ex deus machina med beskjed fra kongen om at Tartuffe var en svindler.

9. FEDRA av Jean Racine ¤ ¤ ¤ ¤
En tragedie fra den franske klassissismen. Jeg har ikke noe mer å si her enn at oversetterarbeidet til Hanndis Moren Vesaas er imponerende.

Krimdikt

For noen uker siden skrev jeg et dikt til Dagbladets krimkonkurranse, sterkt inspirert av at jeg nettopp hadde lest min første krimbok siden vinteren totusenogåtte da jeg leste en halv Jo Nesbø-bok (jeg slutta midt i Marekors fordi den var så kjedelig), nemlig Jens Lapidus' Cash. I dag kom diktet mitt, Fuck videosjappa, på trykk i Dagbladets krimbilag.

Bokfrokost xxxii

vann.
Søstrene Suses sjelevarmer-te: svart te med appelsin, eple, kanel og mandel.
Go' Morgenyoghurt: gresk yoghurt naturell + nøtteblanding.
Don Quijote av Cervantes.

Bokfrokost xxxi

kaffe.
grovt brød med lokal brunost og blåbærsyltetøy.
vann.
Vagant 1/2012.

Bøkene jeg leste i mars, del 1: Om en reise til Italia og en ikke-reise til Seychellene

I mars leste jeg litt av hvert. Blant annet leste jeg dikt, en krim (!), en tegneserieroman og en saga.

1. BURNING IN WATER DROWNING IN FLAME av Charles Bukowski ¤ ¤ ¤ ¤
Her samles flere av diktsamlingene til Bukowski, samlinger fra 1955 til 1973. Mockingbird Wish Me Luck fra 1972 er ikke en av disse, den ble gjenutgitt som egen bok på samme tid som Burning in Water Drowning in Flame som jeg nå har lest. Forståelig, for Mockingbird Wish Me Luck er så mye bedre enn alle disse andre diktene i Burning in Water Drowning in Flame, den trenger å stå alene, men jeg leste likevel noen perler, noen dikt som var bedre enn de andre, som f.eks. 'a literary romance', 'the talkers', 'yes yes' og 'tougher than corned beef hash -.'

Her:

tougher than corned beef hash - 

the motion of the human heart;
strangled over Missouri;
sheathed in hot wax in Boston;
burned like a potato in Norfolk;
lost in the Allegheny Mountains;
found again in a 4-poster mahogany bed
in New Orleans;
drowned and stirred with pinto beans
in El Paso;
hung on a cross like a drunken dog
in Denver;
cut in half and toasted in
Kalamazoo;
found cancerous on a fishing boat
off the coast of Mexico;
tricked and caged at Daytona Beach;
kicked by a nursery maid
in a green and white ghingham dress,
waiting table at a North Carolina
bus stop;
rubbed in olive oil and goat
piss
by a chess-playing hooker in the East Village;
painted red, white, and blue
by an act of Congress;
torpedoed by a dyed blonde
with the biggest ass in Kansas;
gutted and gored by a woman
with the soul of a bull
in East Lansing;
petrified by a girl with tiny fingers,
she had one tooth missing,
upper front, and pumped gas
in Mesa;
the motion of the human heart goes on
and on
and on and on
for a while.

2. CASH av Jens Lapidus ¤ ¤ ¤ ¤ (¤)
Ja, jeg har lest en krim, en narkogangsterkrim, og den var sykt spennende. Bolere, rømte fanger, halliker og horer i Stockholms underverden. Anbefales nå som det snart er påske! Selv skal jeg se Snabba cash og lese oppfølgeren Aldri fucke opp.

3. IKKE FORLAT MEG av Stig Sæterbakken ¤ ¤ ¤ ¤ (¤)
Sår roman om å være ung og ha sitt første kjæresteforhold. Av og til da jeg leste boka tenkte jeg på det intense kjæresteparet i Geir Gulliksens Forenkling, når Amalie sier til Aksel at de burde treffe flere mennesker og han ikke forstår hvordan hun kan ønske det. Han vil jo bare dra til Seychellene og være de to, selvforsynte, hvorfor skal de trenge noen andre? Det var jo tilogmed hun som foreslo det først. Siste kapittel får meg til å tenke på en annen bok, Carl Frode Tillers Innsirkling (eller Innsirkling 2). Ikke forlat meg er vond å lese og jeg skifter hele tiden mellom å føle med Aksel og å tenke skjerp deg, ikke være så hjelpeløs. Eller det går over, du er ikke tenåring for alltid.

4. LUCILLE av Ludovic Debeurme ¤ ¤ ¤ ¤
Lucille er en tegneserieroman om ei jente med spiseforstyrrelser og en gutt som er like lost; de bor på den franske landsbygda, ved kysten, blant fiskere, blant fattigdom og arbeidsløshet. Sammen rømmer de sin vei med toget, til Italia, og tror at alt skal bli så mye bedre av det. I Italia innlosjerer de seg hos en familie og får seg jobber på en gård. Her er et utdrag:

Lucille: Vladimir, it's the owner! She wants us to come eat!
Vladimir: Well, sure. Of course. We paid for meals!
Lucille: But don't you see! I can't! Did you see how fat she was? Her food has to be loaded with calories!
Vladimir: Just eat however much you want. No one's forcing you to clean your plate.
Lucille: But she'll be offended! Cooking must be her whole life! She's a mom... and Italian mom, get it?

Å, Lucille, hvorfor dro du til Italia av alle steder?

Hva angår resten av romanen er den en tragedie fra ende til annen. Fæl og trist, nesten på grensen til at det blir for mye. (Men forsatt bare nesten, altså, det funker, og slutten?, slutten, den er jævla bra.)





































5. SAGAEN OM LAKSDØLENE ¤ ¤ ¤ ¤
Da jeg så at denne var på pensum dette halvåret tenkte jeg med gru på Gunnlaug Ormstunges saga som vi måtte lese i norsktimene på videregående. Jeg grudde meg derfor til å lese denne sagaen, tenkte det kom til å være like kjedelig som på videregående. Sagaer, ugh. Men så var det faktisk ikke så ille likevel, når jeg kom inn i det etter et par siden, da jeg skilte mellom alle de ulike personene. Det var ikke så verst. Jeg bare leste og det gikk i en flyt. Om blodtørstige menn og hevngjerrige kvinner. Om reiser med skip over havet og hester og gårder. Det var så ok at jeg kunne tenke meg å lese flere sagaer siden.

Bokfrokost xxx

espresso.
ristet brød med avokado.
vann.
den mystiske romanen Roman med kokain av den enda mer mystiske M. Agejev (er han egentlig Vladimir Nabokov?).

(herregud, en hel kopp med espresso.)

Dagens fangst 2

Sist uke ramlet jeg over et bokloppis. I dag oppsøkte jeg et bokloppis. (For å være ærlig oppsøkte jeg det nok mest for å spise vaffel, men jeg fant nå to bøker.)



















En oversatt roman av Dan Turéll! (Skikkelig grelt cover btw.)



















Og to oversatte Francesca Lia Block-romaner i én bok.

PS: Det ble forresten ingen vaffel. Jeg spiste svele med rømme og plommesyltetøy på Bondens marked i stedet.

Bokmerkene

1. Kjøpt med matchende tusjer, en remse med bokmerker som har vart kjempelenge pga. dårlig miljøsamvittighet (jeg bruker dem om og om igjen, hvis jeg ikke har skrevet på dem eller hvis ikke klisteret synger på siste vers); har brukt opp gul og oransj sikkert fordi jeg skulle bli kvitt de styggeste fargene først, de ligger i mellom pensumet mitt og sier her står alt om den norrøne sagaen, her står alt om det klassiske dramaet, her står alt om Dante, her står alt om fabelen, her er essayet til Virginia Woolf, her er novella til James Joyce, her er essayet til Montaigne, her er folkevisa om Ola og Kari (hvor mange ganger har ikke jeg lest den), her er den sonetta til Shakespeare, her er diktet til Allen Ginsberg (som er yndlingsdiktet ditt) og her er diktet til Tove Ditlevsen.

2. Fulgte med en Moleskine-bok jeg kjøpte på Den Sorte Diamant i København (det er et av bibliotekene deres, ligger langs kanalen som en svart diamant, midt i mellom Langebro og Knippelsbro) en helg i fjor juni, sikkert på vei til å spise spinatpaneer og drikke mango lassi på andre siden av broene.

3. Sånt som ligger i bøkene når man har reservert dem og skal hente dem på biblioteket, sånt som jeg bruker til bokmerke når jeg ikke finner de andre og som jeg pleier å skrive notater på (men ikke på denne, for denne er helt ny). Denne har hjulpet meg å finne fram til Julian Barnes' Love, etc.

4. Et svensk bokmerke som lå i Sara Stridsbergs Darling River som jeg kjøpte brukt i en bruktbokhandel på Bali i heten; det er lilla på den andre siden, men siden det snart er påske er den gul på bildet. En bra bok tuggar jäg i mig på nolltid. 

5. Et bokmerke av rispapir som min mamma kjøpte til meg på flyplassen på Bali på vei tilbake til Jakarta mens jeg satt på en benk og passet på en pose full av bøker og var overlykkelig over at jeg hadde funnet en engelskspråklig bokhandel og leste i en klein, men gøy, bok av Debra Ollivier; klein fordi den var stappa av klisjéer, gøy fordi jeg elsker klisjéer. Nå passer dette bokmerke på hvor jeg er i Milan Kunderas Latterlige kjærlighetshistorier, jeg er på et sykehus i Tjekkia sammen med en overlege.

6. En reklamegreie som fulgte med en bok jeg vant fra Cappelen Damm, de to første bøkene (i ett!) i Stockholm Noir-serien til Jens Lapidus.

7. Fulgte ned i posen sammen med de tre bøkene jeg kjøpte på Louisiana Bookstore, et bokantikvariat i New Orleans, hvor det forøvrig bodde en katt som jeg hilste på (bor det alltid katter i bokantikvariater?). Ligger nå inni Monique Truongs The Book of Salt, hvor det har vært mellom de samme sidetallene i flere måneder nå, uten å flytte på seg, fordi jeg synes boka er dritkjedelig og jeg orker ikke å plukke den opp igjen, enda det er en delvis fiktiv fortelling om kokken til Gertrude Stein og Alice B. Tokla i Paris.

Jeg hadde et skikkelig fint et med hester på også, som jeg fikk i en julekalender av kjæresten min en gang, den var så fin at jeg ikke en gang kladdet på den. Men den er borte nå, den glemte jeg å ta ut av Henry Fieldings Joseph Andrews da jeg skulle levere boka tilbake til biblioteket, sammen med noen stickers. De skulle jo bare ligge oppi der mens jeg transporterte meg fra A til B, sånn at de ikke skulle bli krøllete og ødelagte. Jaja.

Det skal bli så bra

Musikken jeg setter på høres ut som noe jeg hørte på da jeg var ung (da jeg var ung, det høres så dumt ut, men da var det mye jeg ikke hadde som jeg har nå, og nå er det så mye jeg ikke har, som jeg hadde da), men det er ikke den samme, jeg gjenkjenner melodien likevel, jeg gjenkjenner stemmen likevel, litt annerledes, kjenner at det gir meg en matt følelse, ikke om igjen, snakker vi om igjen? Skal det alltid være slik? Skal jeg drømme om en by alltid, skal jeg drømme om en tilværelse annerledes denne, alltid? Skal jeg snakke over kaffekopper slik som denne, er det bedre nå eller var det bedre før? Var alt bedre før? Kommer alt til å bli bedre? Er aldri ting best? Når skal man slutte å se bakover, når skal man slutte å se framover? Når skal når jeg blir stor bli nå som jeg er stor. Forgjengeligheten er gjenklangen. Når skal ekkoer av steder forsvinne. Kommer jeg til å sitte på toget igjen og tenke det jeg tenkte den ene gangen, alene, da jeg var ung på vei et sted, fornøyd med å løsrive meg, endelig (det er alltid noe man må løsrive seg fra). På jakt etter å være selv, til man finner noe nytt selv og man smelter sammen og igjen føler man må dra for ikke å bli kvalt, som å hoppe fra en øy til en annen, til enda en øy; først en øy i en bakgård, til en øy på et internat, til en øy med sykkelavstand til kaia, til en øy ikke langt fra et sted jeg var, hvor du var, for du var alltid med likevel, tross misnøyen med det.

Jeg kastet det jeg hang på veggen da jeg kom da jeg ble sint, da jeg ikke lenger var sint, var den vekk. Brevet også, forlengst borte. Tenker av og til på det når musikken dukker opp, da jeg var ung, når ble jeg egentlig gammel; husker du alle de vi skulle invitere, alle blomstene vi skulle kjøpe og ha stående på bordet? Husker du maten vi skulle lage i vårt lille hjem, husker du gatene vi skulle gå, de små og de store, husker du alle vi skulle treffe; husker du alle vi traff? E jobber i en butikk hvor de selger te i løsvekt, hun har nettopp kjøpt seg en leilighet og hun har en hund. J har flyttet til København, sist jeg traff henne var på en kafé der nede, vi møttes på et sted hun kjente mye bedre enn meg, hun gikk i ett med omgivelsene, drakk hylleblomst og rom, som om hun alltid hadde vært der. Husker du A? Han spiller musikk enda, har ei kjæreste med hestehale og grønn parkas, alle drømmedamer har grønn parkas og bustete hestehaler. Husker du M, han bor i byen vår, men jeg har ikke sett ham på lenge. Jeg hørte om ham, noen hadde møtt ham på en fest, jeg var ikke nysgjerrig, men var det likevel; jeg gikk hjem alene på høye sko, ripte de opp, fikk dem fikset hos skomakeren senere, arvegods, kunne ikke la være; jeg gikk med dem da vi traff hverandre etter at du kom hjem fra Italia; hva gjorde du der egentlig? Satt du på kvistværelser og skrev? Var det der diktene kom fra? Var det der vi var? I alt vi sa vi skulle?

Jeg leste det du skrev, og jeg tenkte det minnet meg om noe annet jeg hadde lest, en annen gang, et annet sted; i en av stuene som jeg har bodd i, kanskje mens han jeg bodde med var på butikken og kjøpte en pakke sigaretter, han sa alltid han skulle slutte å røyke, men han sluttet aldri. Noen ting blir det aldri slutt på. Vi tenker det tar slutt en dag, en dag blir det annerledes, det skal bli så bra den dagen kravebena mine lager skarpe kanter i et fotografi, når de kaster skygger som aldri før; det skal bli så bra den dagen vi kan legge oss på sofaen og se opp på taket mens vi hører på cd-plater, hvem hører på cd-plater nå lenger, ikke de unge, men jeg er ikke ung, jeg er ikke ung sa jeg; det skal bli så bra når vi drar herfra, det ble ikke som jeg hadde tenkt. Det skal bli så bra når jeg kaster meg av sted igjen. Det skal alltid bli bra.

Og nå skal du dra igjen.

Bokfrokost xxix

frokostblanding, kiwi, lilla druer og skummet kulturmelk.
grønn te.
bringebær-, blåbær- og jordbærsmoothie.
Latterlige kjærlighetshistorier av Milan Kundera.

I anledning verdens poesidag

HOW POEMS ARE MADE/A DISCREDITED VIEW
av Alice Walker

Letting go
in order to hold on
I gradually understand
how poems are made.

There is a place the fear must go.
There is a place the choice must go.
There is a place the loss must go.
The leftover love.
The love that spills out
of the too full cup
and runs and hides
its too full self
in shame.

I gradually comprehend
how poems are made.
To the upbeat flight of memories.
The flagged beats of the running
heart.

I understand how poems are made.
They are the tears
that season the smile.
The stiff-neck laughter
that crowds the throat.
The leftover love.

I know how poems are made.

There is a place the loss must go.
There is a place the gain must go.
The leftover love.

Bokfrokost xxviii

kaffe.
appelsin-, ananas- og mangosmoothie.
fruktsalat av banan, kiwi, lilla druer og pære, med tyrkisk yoghurt (elsker tyrkisk yoghurt, jeg skal spise det hver dag resten av mitt liv).
Det dyrebare av Linn Ullmann.

PS: 
I dag er det forresten verdens poesidag! Hurra!

Ghosts

Å eie hele verden i tankene

Jeg holdt på med en sånn greie for en tid tilbake hvor jeg skrev om ulike steder i Kristiansand. Jeg anmeldte dagligvarebutikker og bensinstasjoner, men det var nok gøyest for lokalkjente å lese. Hvem andre skulle finne det interessant å lese om Esso i Vestre Strandgate eller de ansatte som jobber i Mega-butikken i samme gate, bare lengre opp, vis-a-vis togstasjonen, Mega som lokalkjente ikke kaller Mega, men Domus fordi det var Domus før. Tilogmed jeg gjør det, selv om jeg selv aldri har opplevd at det var en Domus, jeg er altfor ung, eller kanskje da jeg var liten, men jeg har ikke noe minne av det. Det jeg vet er at over den igjen, der pleide det å være en kafeteria hvor gamlinger pleide å drikke kaffe og spise vaffel, det vet jeg, men kan heller ikke komme på at jeg var der, og det er synd, for jeg synes det er spennende å bevege meg på samlingssteder hvor jeg befinner meg utenfor gjennomsnittet. For eksempel hender det at jeg går bort til kantiner på fakulteter hvor jeg ikke har noe å gjøre, i et rent sosialt studium av mennesker som jeg vanligvis ikke omgås. For eksempel tok jeg for noen uker siden en tur på det juridiske fakultetet her i Bergen, det befinner seg på et sted som heter Dragefjellet, et navn jeg liker svært godt. Kom, vi går på Dragefjellet, eller advokatene fra Dragefjellet. 

Jeg gikk inn på det juridiske fakultetet ikledd turkise bukser, og allerede da var jeg malplassert. Alle de andre hadde på seg relativt pent tøy, ganske anonymt, men pent, definitvt og jevnt over pent, i mørke farger. Jeg antok at det har noe med å bli tatt seriøst på, ingen tar noen i turkise bukser seriøst. Det hender jeg stusser litt på de turkise buksene, jeg som ellers ikke er spesielt fargerik, jeg liker svart og blått, jeg, som alle de aspirerende advokatene og juristene (som forøvrig alle sammen gikk med de norske lover under armen alle sammen), men jeg tror kanskje jeg anskaffet meg dem fordi jeg liker fargen. Minner meg om den Ego-sjokoladen fra Freia som har turkis innpakning, den med marengs (som ikke er noe spesielt god, jeg bare liker fargen på papiret).

På det juridiske fakultets kantine, med panoramautsikt over Bergens havn (tusen ganger finere utsikt enn utsikten fra kantina på mitt fakultet, som bare er inn i bakgården), hørte jeg på samtaler om ulike rettssaker og deres utfall, men det var stort sett det jeg skjønte av hva de pratet om, guttene på bordet ved siden av meg. Jeg la merke til en mengde av fargelapper i ulike farger stikket inn i de mange bøkene deres, sammenlignet med mine egne, noen gule her, noen oransje der, kun for å markere forskjellen på hva som er noveller jeg skal lese og hva som er essayer jeg skal lese, eller har lest og i så fall har de den funksjon at jeg kanskje leser dem på nytt igjen før eksamen. Eventuelt, av og til, kommer jeg tilbake til dem pga. enkelte sitater, til privat bruk eller til en oppgave, for det hender jeg bruker sitater som argument i diskusjoner, jeg lurer på om det er fair, det er sikkert ikke fair, og sikkert også veldig arrogant. Hei, se på meg, jeg strør rundt meg med sitater som en og annen akademiatufs, noe jeg defintivt ikke vil være, jeg er mye mer glad i bakkeplanet.

Men det var en digresjon. Altså.

Flere ganger enn jeg har besøkt andre fakulteters kantiner, har jeg besøkt bakerikaféer i kjøpesentre. Det er ikke måte på hva de som henger der finner på og snakker om, de som henger på senteret. En gang observerte jeg en tjukk dame (hun var virkelig tjukk) som spiste kake, og den var helt grei den kaka, helt til hun hadde tre skjeer igjen av den, da måtte hun klage til betjeningen på bakeriet og kreve en ny kake. Det var noe galt med den kaka hun nettopp hadde spist. Hun fikk en ny en som hun spiste helt opp. Selv observerte jeg det over kaffe og bløtkake, jeg spiser alltid kake, kommer sikkert til å bli en sånn gammel dame som går på bakeriet hver dag for å spise et kakestykke. Stokk kommer jeg også til å ha, ikke fordi jeg kommer til å være så skrøpelig (håper ikke det), men fordi jeg kan være skummel med den. Ikke plag den gamle damen der borte, hun løfter på stokken hvis du nærmer deg henne. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om det, kanskje jeg ikke blir sånn, kanskje jeg kommer til å bli en sånn gammel dame som drar på cruiseferie til Antarktis for å se på pingviner (håper det).

Nå er det lenge siden jeg har befunnet meg på et kjøpesenters bakeri og overhørt samtaler, men jeg tenkte jeg skulle gjøre det igjen snart. Tingen er at jeg aldri rekker den beste tiden å være der på, fordi jeg verken er pensjonist eller arbeidsledig på trygd - selv om enkelte nok vil hevde at det å være student er en snyltetilværelse like ille som å gå på trygd (jeg har lagt merke til at det er de uten utdanning som oftest mener dette). Det nytter ikke å sette seg ned på lørdagene, for da tar barnevogner mye av plassen, det blir ikke det samme.

Jeg har i fortiden ofte sagt at jeg hater kjøpesentre, at det ikke finnes noe godt med kjøpesentre, men det er en påstand jeg må revurdere, så mange ganger som jeg, når jeg tenker meg om, befinner meg på nettopp kjøpesentre. Ikke bare på det lokale kjøpesenteret har jeg befunnet meg for å høre og spise kake, jeg har også befunnet meg på kjøpesentre i utlandet. Uten noe behov for å handle noe har jeg gått inn på Kaufhaus i Kurfürstendamm i Berlin og tatt turen opp til leketøysvadelingen for å se, og deretter tatt turen videre opp for å sitte i kjøpesenterrestauranten, det er ofte man finner en god utsikt fra disse stedene i storbyer, en annen utsikt enn den de fleste oppsøker, som i Berlin f.eks. fra TV-tårnet (selv om jeg har vært der også, ved en annen reise til Berlin; der hadde de en en Eisschokolade som jeg aldri glemmer), fra kjøpesentres topprestauranter. På toppen av Kaufhaus i Kurfürstendamm spiste jeg blåbærpai og hørte på lyden av bilene nedenfor i skumringstimen (da jeg var nede på bakkeplan igjen var det blitt mørkt).

Også sist jeg var i Paris ble jeg geleidet oppover etasjene i et kjøpesenter, et kjøpesenter som hadde glasskupler i alle farger og mønstre, fikk ikke med meg hva stedet hadde vært tidligere, kuplene var som glassvinduer i enhver katedral, like fine altså, ikke noe tøys, like vakre med sollyset utenfor, minus det religiøse motivet. På toppen stod jeg under en paraply på restaurantterrassen og hadde panoramautsikt over hele Paris, alle de hvite, skitne bygningene som utgjør denne byen, de trange gatene i mellom, småklaustrofobiske for en som kommer fra en by i et land med bare fem millioner innbyggere. Til sammenligning har Paris ti.

Også i lille København gikk vi med jevne mellomrom opp i leketøysbutikketasjen i et kjøpesenter nede i sentrum, eller i kjøkkenavdelingen og så på alle kjøkkenredskapene jeg en dag skulle ha, men ikke uten en viss utålmodighet, det var tross alt ikke jeg som hadde bestemt meg for å gå opp dit.

På en annen side kommer jeg på nå at alle disse kjøpesentrene i tre nevnte byer har vært varehus, ikke kjøpesentre som den samme typen som jeg går til får å bedrive sosiale studier her hjemme, så det blir kanskje ikke helt det samme. Det er noe annet med varehus, kanskje, men sikkert er at jeg aldri skal ha noe, jeg skal bare opp på toppen, kanskje kikke litt, fornøyelsen av å kikke uten trang til å eie det jeg ser på, Snusmumrikkens filosofi; han eier alt i verden, han, uten å eie det fysisk, han eier hele verden i tankene. Som han sier til Sniff når Sniff får øye på alle de skinnende, rosarøde granatene bevoktet av et uhyre som nesten får tak i ham fordi Sniff er så grådig at han nekter å gi slipp på granatene som gjør ham så tung at han ikke klarer å rømme vekk, før han slipper dem og klarer å rømme vekk, bare uten grådigheten og tingene klarer han å slippe vekk, uten tingenes byrde klarer han å slippe vekk, det er friheten fra tingene som gjør ham så lett at ikke monsteret tar tak i ham og rister ham i fillebiter mellom kjevene. Snusmumrikken, derimot, han eier alle granatene i tankene, han havner aldri i fare, blir aldri deprimert av å forlate noe, for han forlater aldri noe, han tar alt med seg i tankene, det er der han eier alt. Jeg vil også eie hele verden i tankene.

Matporno #10: Pink Smog: Becoming Weetzie Bat

Som forrige gang jeg skrev et matporno-innlegg, gjelder det denne gangen også en bok av Francesca Lia Block, Pink Smog: Becoming Weetzie Bat. Den handler om det som skjedde før Weetzie møtte Dirk i Weetzie Bat som kom ut i 1989. Pink Smog kom ut i år og da jeg leste en tweet om den nå nylig, kunne jeg bare taste litt på lesebrettet mitt, så hadde et eksemplar innen ett minutt var gått. (Elsker lesebrett.)

I begynnelsen av boken flettes Weetzies frokost sammen med byen hun bor i:
When I checked on my mom she was asleep, breathing normally in the bed with the blue satin quilted headbord, so I got myself a bowl of Lucky Charms. The pink hearts, yellow moons, orange stars, and green clovers ached my molars as the milk turned rainbow colors. I made my lunch, brushed my teeth, and put on my roller skates. The pavement rumbled, rough under my feet and up through to my heart, as I skated to school past the palm trees that my dad said looked like stupid birds, under i smog-filled Los Angeles.

I Pink Smog kan Weetzie ennå ikke lage mat:

My mom looked like she hadn't gotten out of bed all day. I brought her Brazil nuts and ginger ale and red licorice. I would have tried to cook but I always burned the grilled cheese sandwiches or let the rice bubble over. The only thing I could make was instant mac and cheese but she didn't want that and neither did I. I wished she had taught me to cook when I was littler and she was happy and loved to make dinner but now it was probably too late.

Eller, jo, hun kan lage litt mat:
I would show them Monroe and make hot chocolate with whipped cream and mini mashmallows for us to share.

Jeg digger tittelen på boka.

Ikke bare spiser personene i boka hjemme, men de spiser på forskjellige steder i Los Angeles:
Butterfield's was a sunken garden at the bottom of the stair, like someone's run-down mansion where you could have elegant brunches with quiche, fresh fruit, and champagne among lacy trees.

[...]

Going out to eat was one of our favorite things to do together. When I was a little he liked to take me to Norms Coffee Shop for hamburgers and vanilla shakes that we ate in the vinyl booths, or we went to Ships where you could make your own toast in the toasters at your table. We had ice-cream cones at Wil Wright's ice-cream parlor in Hollywood, with the striped awning and the parquet floor. We drove all the way out to the Valley to Farrell's where they made a huge ice-cream birthday concoction called the Zoo that was covered with little plastic animals. The waiters, dressed in boater hats, striped shirts, and suspenders, ran around the restaurant honking horns until they arrived at your table to sing "Happy Birthday." There was also something called a Through that was so big you became an honorary pig for the night if you ate it all by yourself.

[...]

Charlie escorted me inside and we sat down under the wooden birds and ate the ornage sticky buns the rastaurant was famous for, as well as turkey dinners with pressed turkey and cranberry jelly and mashed potatoes.

[...]

In the same way I ate a double-scoop pistachio-and-cherry ice-cream cone and then had popcorn and a large Sprite at the movie theater where we saw Young Frankenstein for the second time. My dad guffawed but I just sat there chomping on popcorn and rolling my eyes along with Igor. But still I wanted more. [...] After the movie we went to Café Figaro for dinner. It was dark and there was sawdust on the floors and we ate bread and soup and the waiters were very beautiful young men in white button-down shirts.

Også på stranda:
I thought at the time that the ocean was the best backyard anyone could ever have  – so vast and alive and musical, always changing colors, always singing different songs. We ate little pieces of raw fish and candied ginger and my parents had cocktails and wine.

Weetzie og jeg:
To cheer myself up about not owning a dog, I went to Will Wright's and got a pistachio, chocolate, and strawberry ice-cream-cone – my own Neapolitan mix.

Personene i boka har det samme til kveldsmat som jeg har hver dag:
Bobby didn't say anything. He went into the kitchen and came back with a large green apple and a cup of peppermint tea with lemon and honey.

Personene i boka har også skjønt at spinat og nøtter er en uslåelig kombinasjon:
In the morning I went to the grocery store to make pasta with pesto sauce and a spinach salad with walnuts and dried cranberries and balsamic vinegar from a recipe I'd found in the one old cookbook that hadn't been totally ruined in the fire when I was a kid. I found an old damask tablecloth and set the table with roses and candles and our best dishes. Then I put on a waiter jacket I had found in a thrift store and invited my mom to dinner.

Akkurat som jeg, liker Weetzie også å lage mat på upassende tidspunkt midt på natten:
I wanted to make pancakes, bacon, and scrambled eggs for dinner. Sometimes it cheered me up to eat meals at the "wrong times." Maybe my mom would eat some, too.

Ikke bare befinner Weetzie seg i LA, men i et av kapitlene drar hun til New York City for å besøke sin far: We had gnocchi and ravioli, Indian curries and samosas, pork buns and chow mein.

Foruten matbeskrivelsene, elsker jeg hvordan Block skriver om Los Angeles. For riktignok er Weetzie glad i sin far og de har det kult i NYC, men til syvende og sist savner hun Los Angeles. Dette har hovedsaklig ikke noe med mat å gjøre, men siden vi likevel snakker om denne boka:
I stayed for two weeks but I missed Monroe and my city and my mom and so even though I was sad to leave Charlie I was ready. I had started counting off the time until my return on the second day when the garbage smells rose up like monsters while we went to buy oranges, milk, and conrflakes at the corner market. My father's appartment felt cramped and hot and I longed for Los Angeles with its smog and flowers.

Og dette:He smelled like sand and tar and wind, gasoline and sawdust and oranges. He smelled like Los Angeles.

Det er ikke alt som egner seg

Jeg skjønner ikke hvor jeg skal kaste den mugne bananen, er det ikke matsøppel i denne kommunen? Nei, det er ikke matsøppel i denne kommunen, det har de sluttet med, det er en høyre-kommune, vet du, alt må være lønnsomt. Lønnsomt? Hvorfor skal ting absolutt være lønnsomt i verdens rikeste land? Det burde være matsøppel i hvertfall! Men det er ingen matsøppel og jeg slenger bananen bak et tre i hagen slik at den en dag kan bli til jord (til jord skal vi alle bli), før vi stikker en tur opp på Løvstakken og jeg lirer av meg Ut på tur, alltid sur når turkameraten min blir blaut på bena, gjennom skoene, og lurer på om det er langt til toppen nå, er det langt til toppen nå? Er det mer enn halvveis? Og jeg sier Ja, vi er langt fra halvveis nå; jeg lyver ikke, men jeg mener ikke at vi er halvveis fra fjellets bunn, jeg mener vi er langt over halvveis hjemmefra (derfra har vi tatt banen fire stopp). Jeg er ikke blaut på bena, tenker at turskoene mine var en god investering, bra at jeg kjøpte disse (rettelse: bra at jeg fikk mamma til å kjøpe dem til meg).

I ryggsekken har vi smoothie med guava, mango og gojibær; knekkebrød med smøreost, vann og banan, og en lommebok har jeg; gleder meg til vi er nede igjen, knærne mine gleder seg, for om sjela mi liker å gå opp fjell, liker ikke knærne mine å gå ned fra fjellet, er det rart jeg måtte til legen med kneprobleme mine etter syvfjellsturen, tenker jeg. Håper det er en søndagsåpen kolonial der når vi kommer ned, sier jeg, ser for meg en sånn kolonial som er liten og sjåka full av unge fyllesyke søndagsmennesker som ikke tenkte på noen morgendag da de handlet øl før klokken seks dagen før; der skal jeg kjøpe den nye creme-isen til Hennig Olsen, den med sjokolade og bringebær, som jeg så i går, men ikke kjøpte fordi jeg hadde tenkt til å spise vaniljeis med dessertkirsebær senere og ikke syntes jeg kunne spise is to ganger på én dag, selv om: hvorfor tenker jeg det egentlig? I fjor sommer da vi var i Indonesia spiste min bror og jeg fem is om dagen, vi kjøpte is hver gang istralla kjørte forbi oss der vi lå som to slakt på hver vår sofa og kranglet om hvordan gulvvifta skulle stå, noe som snart fikk ismennene til å legge inn ekstra runder forbi huset hvor de to høye utlendingene bor.

Og kaffe må vi ha, to kopper dagens må vi ha på en benk utenfor det Lille Kaffekompaniet etter at jeg har gått over Puddefjordsbroen for første gang i mitt liv (jøss, kan man ankomme Sydneshaugen uten å gå i oppoverbakke), når det begynner å regne, så mye for den sola; vi stiller oss under et tak, drypp drypp, denne kaffen er fra Brasil, drypp drypp, nå får vi mer drikke i koppen enn det vi kjøpte.

I don't blame earth for shaking because she is probably so sick of people fucking with her all the time - building things and poisoning her and that. 
- Fra Francesca Lia Blocks novellesamling The Rose and the Beast

Dagens fangst

Etter valnøttkake, kaffe og en samtale om ekvator, ramlet vi over et bokloppis hvor jeg kjøpte disse bøkene for åtti spenn. At jeg ikke sa her, ta bare hele hundrelappen istedenfor å vente på å få en tjuekroning tilbake, gav meg i ettertid dårlig samvittighet. Neste gang jeg ser en av denne organisasjonens bøsser stående på en butikkskranke, skal jeg stappe inn en hel hundrelapp. Fy faen, så dårlig samvittighet jeg har. Jeg føler meg skikkelig grådig. Jeg kommer til å havne i krans fire i Dantes Inferno nå, der hvor gniere og sløsere befinner seg. (Oi, gniere og sløsere sammen, for et helvete det må være for begge parter!)

Anyways. Niels Fredrik Dahl fordi jeg må gi ham en ny sjanse; Knausgårds Ute av verden fordi jeg har jo tenkt til å lese den selv om det kanskje blir litt rart siden jeg har lest Min kamp først; William Carlos Williams selv om jeg heller burde lese ham på engelsk, men det går greit, siden denne boka er gjendiktet av Jan Erik Vold; og Kjell Askildsen, selv om jeg eier og har lest alt av Kjell Askildsen fra før av. Jeg tenkte en dag er det noen som har bursdag og fortjener en sykt fin bok.

Bokfrokost xxvii

grapefrukt.
grapefruktjuice.
detox-te med sitron og tistel.
rundstykker med kremost naturell.
Aftenposten K.
Francesca Lia Blocks Pink Smog: Becoming Weetzie Bat (e-bok).

PS: 
Jeg leser intervjuet med Patti Smith i Aftenposten K og i Pink Smog: Becoming Weetzie Bat leser jeg om Weetzie og Winter som kjører østover i den gule VW-bobla hans mens de hører på " [...] the cassette he played, a woman's raspy voice singing over raucous chords. She was whispering something about horses again and again. I'd never heard anything like it.
   Finally, I asked who she was.
   "Patti Smith. Isn't she cool?" He handed me the cassette. It had a picture of a gaunt, androgynous person in a white shirt, a string of black tie hanging loose around her neck. [...]"

There are people who, when they travel, wrap themselves up, 'se défendans de la contagion d'un air incogneu' in silence and suspicion. When they dine they must have the same food they get at home. Every sight and custom is bad unless it resembles those of their own village. They travel only to return. That is entirely the wrong way to set about it. We should start without any fixed idea where we are going to spend the night, or when we propose to come back; the journey is everything.
- Virginia Woolf

Bokfrokost xxvi

frokostblanding, blåbær og kulturmelk.
kaffe.
vann.
The Road to Los Angeles av John Fante.

Stjerner, skilt og Star Wars

Sunset Boulevard. Den mest omtalte gata i Francesca Lia Blocks forfatterskap.

Hollywood Boulevard. Den nest mest omtalte gata i Francesca Lia Blocks forfatterskap.

Mamma, Charlie og jeg.
sheen

Willy.

Lol.
twilight

Det beste bilde vi fikk av Hollywood-skiltet, haha. Nesten rett etter at vi kom hjem til Norge, leste jeg at det ble funnet et avkappa hodet under skiltet. Da tenkte jeg på Mulholland Drive.
coppola

Der hvor de delte ut Oscar før og Marilyn Monroe bodde i to år. Sikkert et par rockestjerner som har trasha noen rom også. Og Raven i en av novellene til Francesca Lia Block beveger seg nok her.
girl goddess

Plutselig var bare Batman der.

Alle måtte ha bilde med Harrison Fords stjerne. Digger han jo. Eller kanskje er det Han Solo vi digger?
star wars

Plutselig vare bare Darth Vader der.
star

Fy faen. Hater når man bruker tegnet 'x' som 'cross' eller 'chris' i det engelske språk. Merry x-mas leser jeg alltid som merry ekksmass. Dette skiltet leser jeg som ped ekksing. Hva betyr det, liksom?
språk

På meksikansk marked i området som var LA først. Dere vet forresten at LAs fulle navn er El Pueblo de la Reyna de Los Angeles?

Nest kjekkest etter Harrison Ford.
engelsk

Det er ikke bare filmstjerner som har stjerne på Hollywood Boulevard. Thomas Alva Edison, oppfinneren, har minst fire stjerner.

En stjerne i lufta.

Stjerna til Christianssands Bryggeri. (Legg merke til trynet mitt: sånn ser jeg ut ofte når jeg har drukket for mye CB.)

Hemmelighetene til paven.

Navnet på en indianerstamme og en av karakterene til Francesca Lia Block.
ci

Bettie Page på andre siden av gata. (Filmen The Notorious Bettie Page anbefales.)
pin up

Yoghurt-ispause mens vi leter etter stjerna til Mary-Kate Olsen. Her stakk betjeningen avgårde og overlot til pappa å passe på butikken et kvarters tid. Vet ikke hva de skulle.

Stjerna til Mary-Kate!!!

Dette bildet tok jeg for å huske på at jeg ville se denne filmen, hvor Disney og Studio Ghibli har slått seg sammen. Så den i for et par uker siden, på vinterferiematiné sammen med en haug med syvåringer.



Arietta.
tegnefilm

Skål!
aa

T-BANE I LOS ANGELES!!! MYTHBUSTED!!! Du må ikke ha bil i Los Angeles.

Wisteria Lane.
frustrerte fruer

San Fernando Valley. Her gikk Francesca Lia Block på high school før hun begynte på Berkeley og ble forfatter.

Springfield.
simpsons

Bob Marley Avenue.

Los Angeles' sister cities. Jeg har vært i Berlin, Paris og Jakarta.