Bøkene jeg leste i desember

Man skulle tro at man med juleferie og alt fikk lest mer skjønnlitteratur enn vanlig. Men det var den gang jeg studerte humaniora og siste eksamen var i begynnelsen av desember og juleferien varte i godt over en måned. Nå gjør jeg ikke det lenger (heldigvis, for jeg synes ferie er ganske kjedelig i lengden), og det fikk knapt gå en dag etter siste eksamen før jeg begynte å lese på neste semesters pensum. Jeg fikk med andre ord ikke lest så mye skjønnlitteratur i (rom)julen som jeg egentlig hadde forestilt meg. 

Uansett, da gjenstår det bare å ønske dere godt nyttår og godt nytt år!

PROSA
1. ALDRI FUCKE OPP av Jens Lapidus
2. CAPPELENS FORSLAGS KONVERSASJONSLEKSIKON av en haug norske forfattere/skribenter


SAKPROSA
3. KRÅKER av Cord Riechelmann



DEN BESTE BOKA
Kråke-boka. 

DEN KJIPESTE BOKA
Cappelens forslags konversasjonsleksikon var ikke den kjipeste boka i den forstand at den var kjip, men enkelte av bidragsyternes tekster var faktisk kjipe. Spesielt la jeg merke til at Hilde Østbys tekster var jævla irriterende. Overraskende nok stod Gert Nygårdshaug bak veldig mange av tekstene jeg likte ekstra godt. Man kjenner altså ikke alltid seg selv hele tiden. 

2014

Etter noen ganske kjipe år, kanskje livets aller kjipeste år (ja, definitivt livets kjipeste årrekke), ble 2014 et svært godt år. Heldigvis. Jeg har sikkert skrevet masse om det her på bloggen fra før av. Essensen av det er at jeg endelig gjør det jeg alltid har villet gjøre. Og det er ikke bare bare. Føler jeg har gått rundt i over et tiår med en konstant lengsel etter noe, og nå er det over. Det er en enorm lettelse.

Jeg skal forsøke å oppsummere året litt.

I 2014 lærte jeg meg å lappe dekk. Og den lærdommen fikk jeg bruk for mange ganger. Jeg tror ikke jeg har syklet så mye som jeg har gjort i 2014. Jeg syklet, syklet og syklet helt til sykkelen gikk i stykker. Var tilogmed med på sykkelritt. Nå ligger den der i boden, ubrukelig. Også jeg som hadde tenkt til å kjøpe vinterdekk og sykle hele vinteren gjennom. Nå må jeg kjøpe en helt ny sykkel istedet.

Andre ting jeg lærte meg dette året: Forskjellen på thiedemanntøyler og glidetøyler, hvordan man setter opp et stillas, hvordan man skiller steinsopp fra annen sopp, hvordan man partiellderiverer funksjoner, grunnleggende atomfysikk, hva adenintrifosfat er, hvordan man systematiserer dyreriket - by heart, om de ulike stjernelivene, hvordan man lager neslesuppe, hvordan man sager trær ved å bruke minst mulig krefter og hvordan man dissekerer høne.

Ting jeg ikke lærte meg i år: Hvordan man smører helt perfekte ski til ethvert føre, hvordan man passer på planter slik at de ikke dør(!*), hvordan man skriver en roman, at 'boklov' ikke er et ord på wordfeud, hvordan holde hælen nede under ridning, å skjule at jeg ikke liker noen, at jeg ikke trenger å ytre absolutt alt jeg mener, og konversere for konversasjonens skyld.

I 2014 ble jeg reddet ned fra vinterfjellet av en snøscooter.

I 2014 så jeg masse på sport på TV. Til å være meg. Svært mye i forhold til tidligere i livet. Fulgte med på vinter-OL, så finalekampen i VM fotball(!) og stort sett alt av World Equestrian Games.

Den beste filmen jeg så var Lars von Triers Nymphomaniac. Etterpå hørte jeg masse på Rammstein mens jeg løp i snøen. Så fikk jeg beinhinnebetennelse fordi jeg løp for mye.

Alle de beste romanene jeg leste i år er skrevet for mange, mange, mange tiår siden. Like etter siste eksamen i år fikk jeg et litteraturmagasin i posten. Bladde i det og denne tanken kom til meg: Jøss, skriver dere om det der ennå? Det er så mange ting jeg som kommer på nytt og på nytt. Resirkulering av idéer og tanker. Da jeg var barn ble jeg skikkelig provosert en gang da noen sa at hadde man lest én bok, hadde man lest alle. Nå, derimot, har jeg begynt å tenke at det faktisk er litt sånn.

I 2014 flyttet jeg til Ås, i min egen leilighet. Begynte å studere på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. Spiste sopp til middag hele høsten, ble hjem for fosterkatter fra FOD, og ble økonomiansvarlig i en forening.

Dette skjer i 2015: Jeg skal bli enda bedre til å ri og delta på sprangstevne(r), lære meg kjemi og botanikk, dra på flere ekskursjoner (skal faktisk være på ekskursjon i over halve juni, ute i skogen og ved kysten, det blir gøy!), se den nye Star Wars-filmen og dra til Falun og se ski-VM  og Petter Northugs comeback (haha).

Dette var en av hestene jeg traff i 2014. 

*Jeg kan sykt mye om fotosyntese og planteceller, sannsynligvis mer enn folk flest, men å passe på mine egne planter klarer jeg ikke. Oh, the irony!

I attribute my success to this - I never gave or took any excuse. 
- Florence Nightingale 

Québec

Sitter på Grand og venter på reinsdyrstekene våre, drikker eplemost med et hint av sur ettersmak, presset i Askim, ser av og til på dem som sitter på bordet ved oss, langt nok vekk til at jeg blir usikker på om de snakker norsk eller et språk jeg ikke kan, tenker på at det er romjul og på at de kanskje har dratt fra der de kommer fra for å feire jul et helt annet sted, som er her. Kanskje bor de på dette hotellet, eller kanskje de bor på et annet, men har tatt en spasertur bort hit, kan ikke se det på yttertøyet. for ingen her har yttertøy hengende på stolene, alle har lagt det i garderoben, hos garderobedamen som gav meg feil kortnummer, prøver derfor å gi meg en kåpe og et skjerf som ikke er mitt når jeg senere løser det inn, den er ikke min, min kåpe er blå, den blåfargen som man umiddelbart tenker på når man tenker på blå (ihvertfall jeg), blå som blålys, blå som blå legoklosser, med svart krave. Kanskje har de dratt fra Canada, helt fra Canada, landet med verdens lengste kystlinje, verdens lengste landegrense til et annet land (sammen med USA, naturligvis, sånt kan man bare være to om). Når jeg tar en titt på kartet ser det mye større ut enn jeg alltid har tenkt meg det, er mye, mye større enn USA, er faktisk verdens andre største land målt i samlet areal, grenser til den arktiske isen. Det minner meg litt om den gangen jeg så på kart og virkelig forstod hvor stort Grønland er, jeg som tidligere trodde det var kjempelite, kanskje på omtrentlig like stor størrelse som Island, hadde liksom alltid satt dem opp mot hverandre, men nei, jeg tok feil. Måtte se på mange kart da det skjedde, se på Grønland i alle mulige versjoner, var det virkelig sant, er Grønland virkelig så stort? Er dette landet av is og snø, omtrent bare is og snø, så stort? Og nå: Er virkelig Canada, dette landet av snø og skog, masse skog, så mye skog, så stort? Ser for mil for mil med skoger av grantrær, snø og elg, hjort, bjørn, elver fulle av laks, villmarken; tenker på at det er mye større enn i Norge og at jeg nettopp har lest at skogsbilveiene i Norge har gjort at det nesten ikke finnes noen steder i Norge som er mer enn fem kilometer unna menneskelig påvirkning. Tilbragte dagene i jula med å lese om vassdragene, skogsbilveiene, rørlegging av elver og bekker, rasering av Norges kystlinje og brudd på allmennretten, overdreven hyttebygging på fjellet på hver sin dag, noen ganger liggende på sofaen.

Tenk å ha det slik at man bare drar av sted til et fremmed land i ferien, noen dager fri og vi drar hit, til tolv minusgrader, drikker vin og spiser rakfisk, kanskje ikke kaldere enn hjemme, Québec forestiller jeg meg, for er det kanskje ikke fransk jeg hører. Det er nesten som et eget land inne i Canada, jeg så en film derfra en gang, jeg så den én gang, så flere ganger. Flere ganger uten tekst, det var fordi jeg likte den og fordi jeg prøvde å lære meg fransk. Kom ut av det med noen ord som jeg nå kan: Cheval, céleste, mille ville tranquille, myrtille; hest, himmelsk, tusen små landsbyer, blåbær. De drar før vi får desserten vår, brunostparfait med pærekompott. Jeg husker jeg ble lei av filmen etterhvert, når jeg tenker på den nå tenker jeg alltid først på hovedpersonen, hun var helt ok, men kanskje litt for pretensiøs og hipster (til å være den gang, ikke nå). Det neste jeg tenker på er en annen som var med i filmen, en med briller og en markant nese, en nese som man la merke til, og på hvordan hun var, så irritert og sur, bitter, klagde bare over kjærligheten (filmen handlet om kjærligheten), men jeg kan ikke huske hva det var med kjærligheten som var så ille, kanskje var det bare en person hun var bitter på. Når jeg tenker på henne tenker jeg bare på at jeg ikke vil se filmen igjen. Husker en dansescene på en privat fest, hvor det lyser rødt, det er bare røde lys der inne, på hvordan de to hovedpersonene er forelsket i samme person og på hvordan de begge blir skuffet når de finner ut på likt at vedkommende er opptatt av noen andre, ingen av de to. Han som regisserte filmen var visst en wonderkid, han var visst bare atten eller noe. Jeg husker ikke hva han heter eller om han har laget noe igjen, har ikke hørt om noe fra Canada siden.

Kanskje de også har vært på Nasjonalgalleriet. Kanskje gikk de inn på Tronsmo først, kjøpte en bok. Hun kjøpte en bok, Lydia Davis samlede, en pocketbok, som hun leser i på senga på hotellrommet mens han står inne på badet og barberer seg, jeg vet ikke, jeg husker ikke hvordan han så ut, kanskje hadde han skjegg. Han satt med ryggen mot meg, men jeg tror ikke det var noe skjegg. Og hun hadde krøller, kanskje fikset hun håret og sparte boka til flyreisen hjem. Hjem til nyttår, eller kanskje til et annet land, til noen venner i Sverige, i Stockholm. Vi reiser rundt her, her hvor det er mørkt, sånn som hjemme, vi drar ikke til sydlige strøk, vi vil bort, men ha det som hjemme.

KRÅKER av Cord Riechelmann

Kråker er et av favorittdyra mine, så da jeg fant ut at via Instagram at den tyske biologen og filosofen Cord Riechelmann hadde skrevet et portrett av dette dyret og at den nå hadde blitt oversatt til norsk, bestilte jeg den sporenstreks. Lenge har jeg vært fascinert over dens intelligens og sofistikerte oppførsel (som det mennesket jeg er; vil jeg alltid, mer eller mindre ubevisst alltid sammenligne andre arter med min egen? Ja, men det betyr ikke at noen arter er verdt mer enn andre, annet enn hvordan min interesse rettes.) For eksempel er kråker det eneste dyret ved siden av primater som har vist at den, når den står ovenfor et problem, kan finne en løsning spontant, altså løse et problem ved å tenke gjennom hvordan, uten å lære gjennom erfaring eller ved å ha sett andre artsfrender gjøre det samme først. Kråker har også (som mange andre fugler) meget interessante måter å organisere levesettet sitt på, bl.a. lar noen kråker sine barn bli igjen i redet og være med å oppfostre det nye kullet, altså deres søsken, om de ikke selv finner seg noen make med en gang. Eller så danner noen ungkråker som ennå ikke har fått seg maker ungdomsgjenger, litt sånn som når vi bor i kollektiv/bofellesskap før (noen av oss) finner en vi vil gifte oss og heller bo sammen med.

Den kråka jeg kanskje liker aller best, er skjæra. Pica pica heter den på latin, og får meg noen ganger til å tenke på lyden til en viss pokemon. Jeg tilbragte deler av sommeren dette året med å ligge i hammocken og lese På sporet av den tapte tid mens skjærene samlet seg i flokk og kraet som gale hver gang katten kom spankulerende. Det var en fascinerende observasjon. Når katten ikke var der så jeg dem som separate fra hverandre, Det var bare når det var fare på ferde at de oppførte seg som en flokk. Også det, til tider, litt som oss.

Vakker er den også.

Da jeg var yngre var jeg nok mest interessert i en annen kråke, nemlig ravnen. Det hang nok sammen med min interesse for mytologi og det mystiske. I Vesten har ravnen oftest blitt tilknyttet døden, kanskje henger det sammen med det faktum at mange kråker er åtseletere. De spiser kjøtt, men har ikke klo og kraftig nebb, som rovfugler har. (Rovfugler er forøvrig en annen myteomspunnet fugl, hvor mange land har ikke en ørn som nasjonalsymbol.)

Rabenbaum av Caspar David Friedrich.

Kråker handler om kråka som dyr og myteomspunnet vesen, ispedd forfatterens egne observasjoner av forskjellige kråker verden rundt. Siste del av boka utgjøres av beskrivelser av de enkelte kråkeartene, fra den kanskje mest kjente i vår del av verden, gråkråka (Corvus cornix), til den sjeldne floreskråka (Corvus florensis) som bare lever på øya Flores i Indonesia. Innimellom er det fine illustrasjoner av kråker, bl.a. Rabenbaum, malt av Caspar David Friedrich i  ca.1822. (Det er forøvrig en vandreutstilling, Alene med naturen, på Nasjonalgalleriet nå, med malerier av nettopp Caspar David Friedrich, og J.C. Dahl. Om det ikke akkurat er kråketrær å se, er det mange andre trær. Den kan sees til fjerde januar.)

Fin, liten bok altså. Burde interessere flere enn oss som er over gjennomsnittet oppatt av fugler.

Juleferie

Leverte inn siste eksamen igår klokken 11.59, kvitterte for meg; gikk på polet og kjøpte en boks med min yndlingsvin (som er amerikansk, verken italiensk eller fransk), dro på båltur i skogen med biologiklassen og spiste risgrøt og drakk gløgg, dro hjem da mørket kom og visste ikke helt hva jeg skulle ta meg til. Satte meg ved pc-en av vane, sjekket fasit for matematikkeksamen og regnet ut hvilken karakter jeg mest sannsynlig får. Stekte vårruller til middag, hørte på Yelawolf og leste hesteblogger hele kvelden, rotet den bort i en slags rastløshet, juleferie, hva gjør jeg nå? Har tilbragt hver kveld de tre siste ukene ved pulten, lest og lest, øvd og øvd, og så: Er det ferie. Glemte helt bort å vaske klær før jeg tar toget i morgen, planlegger å ta med pensum, begynne på neste semester med en gang. Ja, det sier man bare, sa en studievenn, men man gjør det aldri. Vi kjenner ikke hverandre spesielt godt, det er sikkert og visst.

Faglitteratur

Har én eksamen til før juleferie, men har allerede skaffet meg neste semesters pensum og gleder meg til å begynne! (Nesten alle, jeg mangler fysikkboka.) Et av emnene jeg skal ta er kjemi. Det kan bli interessant, i og med at jeg ikke har hatt noe kjemi annet enn det som var i naturfag i første klasse på videregående. Som er cirka 10 år siden.

Koser meg ærlig talt med studiene. Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre som Hermione Granger i Harry Potter-bøkene, foreta tidsreiser for å rekke alle fagene hun vil ta på Hogwarts. Jeg klarte å stappe inn et ekstra fysikkemne, men kunne godt ha tatt ett til.

Jaja, det er et luksusproblem. Kanskje jeg kan bruke tiden til overs til å skrive i stedet.

6 dager til juleferie

Jeg kunne aldri bodd på Ås, sier H når hun ringer meg for å be om tips til en gave, hun er på vei til bokhandelen for å kjøpe en presang til en venn som har bursdag. Jeg rekker ikke å si at jeg ikke har lest så mye i det siste, jeg er ikke oppdatert på høstens bøker, men hun kommer meg i forkjøpet: Hva med den boka du instagrammet? The Elegant Universe?, svarer jeg, den har jeg ikke rukket å begynne på ennå, men jeg fikk den anbefalt av noen som har peiling på astrofysikk. Det er bra da, sier hun. Jeg forestiller meg at hun taster ned tittelen på boken, men kommer på at vi snakker sammen, kanskje hun skriver i en notatbok, eller kanskje hun husker det i hodet fordi hun har god hukommelse og jeg kan ikke komme på om hun har god hukommelse eller ikke, kanskje fordi den er helt passe? Helt grei? Apropos, sier jeg. Jeg har nettopp lest Carl Sagans Kontakt, det er en skjønnlitterær bok om universet skrevet av en astrofysiker så det er mye sant i den, men den er gammel, fra 1985, jeg vet ikke om det er så gøy, eller, jeg syntes den var gøy; diskuterer med meg selv, høyt, som N pleier å le av, jeg gjør det visst ganske ofte. Klarer ikke helt å bestemme meg for  hva jeg synes om noe, eller hva jeg kan huske om noe, var det det ene eller det andre? Det gjør ikke noe, sier H, han liker det. Ok, sier jeg og går langs bokhylla mi. Jeg har en til, sier jeg. Tror du han ville vært interessert i Tsjernobyl? Hva sa du, Tsjernobyl? Ja, sa jeg det feil? Ja, jeg tror det, sier H. Det gjør jeg også ofte, en gang sa eksen min at det var fordi jeg leste mer enn jeg snakket med mennesker, du kan en masse ord, men du kan ikke si dem. Da har jeg en bok her, sier jeg, Bønn for Tsjernobyl. Forfatteren var på litteraturfestivalen i år, sier jeg, og skynder meg å legge til: På Lillehammer, fordi det ikke er like logisk for alle at det er akkurat den litteraturfestivalen jeg snakker om, er liksom ikke litteraturfestivalen med stor forbokstav for alle mennesker. Ja, det er bra, sier hun, og jeg tenker fortsatt at hun skriver i en liten skrivebok som hun har med seg i skulderveska eller sekken, på bussen, på vei til sentrum av Kristiansand, fra retning Lund og jeg ser for meg hvilket busstopp hun stopper ved og hvilken bokhandel hun går inn i, den på hjørnet hvor de tre andre hjørnene i krysset er Narvesen, 7-Eleven og Deli de Luca, og så det fjerde, en bokhandel, hvor jeg har kjøpt mange bøker, hvor jeg kjøpte kalkulatoren min i fjor høst da jeg skulle begynne å regne matematikk igjen; de har åpent til syv hver dag, av og til gikk jeg inn dit når det var lenge til bussen gikk.

Jeg kunne aldri bodd på Ås, sier hun, jeg var jo der tidligere i høst, det var bare jorder overalt, og ett eneste kulturhus, alt var sentrert rundt det. Hvordan går det med deg, trives du der? Ja, sier jeg, som om det er opplagt, klart jeg gjør, tenker ikke før etterpå at hun kanskje faktisk lurer på det og ikke skjønner at jeg har flyttet ut på landet, aller minst at jeg faktisk liker det. Jeg skynder meg å si at jeg har fått meg hest på delfôr, en brun varmblodsvallak med hvite tegninger. Hun sier det er fint, har ikke tid til å snakke så mye mer, hun skal rekke toget til Oslo. Dra hjem til jul. Hun skal til Førde også, der slektningene bor, men kanskje vi kan sees i romjula. Ja, sier jeg. Om under en uke har jeg også juleferie. Jeg skal ta toget motsatt vei, til Kristiansand, lese bøker og høre på musikk, vet ikke helt hva, har gått lei av alt jeg allerede hører på. Hører på mengder av musikk mens jeg regner meg bakover alle tidligere eksamensoppgaver. Snakker med katten og glemmer å ta inn avisen. Betaler regninger og krangler på Twitter. Skulle ønske det kunne snø igjen.

Livet 2.0

Er glad for så mange ting for tiden at alt sammen fortjener en egen bloggpost. Dette er jeg glad for:

- At jeg fikk A på eksamen i cellebiologi i går.

- At jeg har fått meg en hest på delfôr; en skikkelig fin eks-elitekonkurransehest som jeg skal trene masse sprangridning og dressur med. Jeg kommer til å lære masse! Kanskje blir det stevner også, til våren! (Bare jeg finner mitt grønne kort/rytterlisens et sted på loftet hos foreldrene mine. Har jo ikke brukt det siden jeg var fjortis.)

- At emnet Fysikk og natur ikke kræsjer med de obligatoriske fagene jeg skal ha til våren. Hurra! 

- At jeg ble ferdig med 3/4 av eksamene i dag og at The Elegant Universe av Brian Greene ventet på meg i postkassa. Gleder meg til å lese den, har vært særs opptatt av astrofysikk på fritiden i høst. 

- At jeg fikk programmet for intensivemnet Vern og forvaltning av norsk natur som jeg skal ta i januar og allerede har kjøpt pensum, begynt å se på det og er helt superexcited over alle gjesteforeleserne som kommer. Fra WWF, UiO, Sabima, Naturvernforbundet m.fl. Det blir sykt interessant!

- At jeg skal ha fiskegrateng til middag nå, likesom en hyggelig prikk over i-en. 

Miljøsorg

Tidligere i høst deltok jeg i Morgenbladet og Samtidens samtidskonkurranse "Tegn i tiden", hvor man skulle skrive om samtiden. I dag fikk jeg svar om at jeg ikke hadde vunnet, men at teksten i det minste hadde kommet til finalerunden. Det var ihvertfall en slags trøst. Jeg skrev om miljøsorg og har egentlig mye mer å si om dette, bl.a. om ambivalensen som oppstår når man har vokst opp i et hjem som har alt og vet at grunnen er olja. Overført til det større bilde er det det samme med tanke på oss nordmenn. Unge klimaforkjempere skriker høyt om å la olja ligge, men hva er det som har betalt deres kunnskap? For ikke å snakke om helse (det er bare å ta en titt på Aftenpostens helseartikkel her.). Musikere (og andre utøvende kunstnere eller/og skribenter) nekter å ta i mot en pris fra Statoil, men hvor tror de pengene fra statlige stipender kommer fra? Forstå meg rett, jeg har heller ikke lyst til at verden skal gå ad undas, men det er noe å tenke på. Forøvrig er det en tematikk jeg er veldig opptatt av og jeg kommer antagelig til å skrive noe mer om det. Enn så lenge, her er teksten jeg sendte inn, med noen få modifikasjoner som jeg har gjort i ettertid:

--

MILJØSORG

En dag tar jeg med meg en venn og drar på et foredrag på universitetet. Det er Natur & Ungdom som holder det, de serverer nybakt sjokoladekake og epler, mest sannsynlig plukket i en eplehage i nærheten. Det er en professor ved universitetet som holder foredraget, han er i mot vindmøller, snakker om at strømmen vi får fra vindmøller bare fyller det ekstra behovet for strøm som vi skaper når vi setter opp vindmøllene, fremfor at de fyller et behov vi allerede har skaper den bare nytt behov. Nå er det greit å bruke mer strøm, den er jo fornybar. Dessuten, sier han, ødelegger den landskapet. Ikke bare er den stor, men den bråker og lager bevegende skygger, dreper fugler og flaggermus som kommer i dens vei og krever ikke bare plass der den er, men også plass der den skal komme til, bygges opp; for å sette opp en vindmølle på en de plass må det bygges et stort veinett i skogen, fjellet, landskapet; vi må hogge ned trær, lage store åpne sår i landskapet som før var uberørt, vil vi virkelig det? Noen miljøorganisasjoner sier ja, andre sier nei. Professoren sier han har møtt mange mennesker som har mistet rekreasjonsmulighetene sine pga. vindmøller, de kan ikke lenger ferdes ut i den naturen de kjenner og er nær, fordi den er ødelagt, av vindmøller, og det som følger er ikke noe å kimse av, det som følger er en sorg, en ekte sorg. Han har sett voksne mennesker gråte pga. dette, sier professoren. Det er sterkt, det er ikke bare noe man kan avvise. Han kjenner til hyttefolk som har sluttet å være hyttefolk, de ser ikke lenger vitsen med å dra på hytta, naturen er tatt fra dem, vindmøllene stiller den bort,  hensynsløst har de blitt frarøvet noe de elsker, naturen, roen, stillheten, freden.

Omgivelsessorg kalles det. Den er reell, som annen sorg, sorg over å ha tapt noe eller noen. Etter foredraget forblir min mening om vindmøller ambivalent, men jeg forstår at det er mulig å ha en slik sorg. Jeg har også en stor sorg. Og det er denne sorgen som tidligere har gjort at jeg så skråsikkert har ment at vi må ha vindmøller: Hensynet til verden som helhet må gå over noen menneskers rekreasjonsmuligheter. Ikke er jeg skråsikker lenger, fordi jeg har fått ny kunnskap og etterhvert innsett at heller ikke det er nok, jeg må lese mer, men poenget er at jeg tenker slik, om alt. Det er sorgen sin skyld, som går hånd i hånd med angsten og sinnet. For miljøproblemene denne planeten står overfor har gitt meg en sorg, siden så lenge jeg kan huske. Det er ikke bare fornuft og rasjonalitet som for lengst har fått meg til å droppe julegavene til jul, til å ta toget fremfor å fly, til å legge om kosten til hovedsaklig vegetarisk, til å holde meg våken til butikkene har stengt og dykke i søppelcontainere for å «redde» spiselig mat som har «gått ut på dato», og ikke minst, til å droppe litteraturstudiene til fordel for biologistudiet. Det er sorgen og smerten over å bevitne hvordan vi mennesker behandler denne planeten, som om den er til for oss. Det er sorgen over å vite at polene smelter, at levestedene til så mange arter (og derfor også artene i seg selv) er i fare for å dø ut. Sorgen over alt det menneskeskapte som havner ute i naturen, til skade for alle som ikke er oss (mennesker). Angsten for hvordan det skal gå, for de raske miljøforandringene, været, klimaet. Det er ikke tordenet i seg selv jeg er redd for der jeg ligger i senga og hører tidenes tordenvær. Det er klimaforandringene jeg er redd for. Ikke for min egen del, ikke for menneskenes del, men for alle de andres del. På vegne av alt levende, det biologiske mangfoldet. Og det er ikke bare jeg som føler det slik, selv om det ofte har føltes slik, der jeg skaper dårlig stemning ved å kritisere mine middelklasseforeldres valg av bil, eller lar være å gratulere noens lykkelige omstendigheter, fordi alt jeg klarer å tenke på er overbefolkning og alle ringvirkningene et menneske til kommer til å skape; enda et menneske, enda et livs (over)forbruk. Det er ikke fordi jeg er et udannet og uhøflig menneske. Det er sorgen og angsten min. Jeg er ikke i stand til å legge den vekk, nettopp fordi den er ektefølt, ligger der i brystet mitt og knuger som enhver annen sorg, en sorg jeg trodde jeg var nokså alene om, før den drev meg til å avslutte litteraturstudiene til fordel for biologistudiet, hvor jeg endelig traff likesinnende. Hun som hadde to storesøstre som jobbet som sivilingeniører i oljebransjen og var bestemt på at hun, i det minste, ikke skulle gjøre det samme. Hun som hadde bodd i oljebyen og som nå hadde flyttet til landet, det var bedre å studere fysikk her, hun hadde jo ikke tenkt til å bli dratt inn av oljeselskapene. Hun som kom fra vestkanten og hadde sett seg lei av fokuset til vennegjengen; dyre merkejakker og -vesker, det stadige jaget, hun hadde sett hvor meningsløst det var og flyttet vekk. Folk som gjengjente logoen til Sea Shepherd på pc-en min og kom i prat med meg. Eller som i noe jeg leste og gjenkjente, sittende på toget, i den nyeste til Naomi Klein, 'This Changes Everything: Capitalism vs. The Climate': But what should we do with this fear that comes from living on a planet that is dying, made less alive every day? First, accept that it won't go away. That it is a fully rational response to the unbearable reality that we are living in a dying world, a world that a great many of us are helping to kill, by doing things like making tea and driving to the grocery store and yes, okay, having kids. Next, use it. Fear is a survival response. Fear makes us run, it makes us leap, it can make us act superhuman. But we need somewhere to run to. Without that, the fear is only paralyzing. So the real trick, the only hope, really, is to allow the terror of an unlivable future to be balanced and soothed byt the prospect of building something much better than many of us have perviously dared to hope. I mange år, miserabel, men uvitende om hvorfor, gikk jeg rundt med sorgen og angsten uten å gjøre noe med det. Jeg var ung og manglet realfagskompetanse, hadde ikke troen på meg selv, før jeg en dag bare måtte gripe saken i egne hender. Tvang meg selv til å regne matematikk, forstå det, slik at jeg kunne begynne på biologistudiet og gjøre noe. Hele tiden var det sorgen og angsten som drev meg fremover, og jeg fikk det til. Fordi målet var så klart, hadde ikke vært klarere. Det var utenfor meg selv. Kanskje er det idealistisk og fånyttes, kanskje tilogmed naivt. Min venn, hun som ble med på foredraget, ler av meg når vi kommer hjem til meg og sitter i sofaen og drikker te, tror du at du skal redde verden. Jeg vet at jeg ikke kan, men jeg skal være med å prøve, sier jeg. Det finnes ikke noen mellomting, med alt jeg vet og stadig får vite mer om går det ikke an å legge smerten vekk, skyve den bort og late som om den ikke finnes. Ikke igjen, det har jeg allerede gjort, og da tærte den på kroppen, spiste den meg opp. Jeg gikk rundt og ønsket meg helt andre steder, et annet liv enn det meningsløse. Og kanskje er det fortsatt meningsløst, som min venn har påpekt flere ganger: Hvis du ikke skal ha noen barn, hvem er det du skal etterlate denne planeten til da? Også da igjen: Jeg bryr meg om de levende her og nå, og de fremtidige generasjoner av andre arter enn oss selv. Men hvis det ikke er mennesker her, hvem skal sette pris på naturen da? Et tåpelig, antroposentrisk spørsmål. Har ikke alt i verden sin egenverdi? Et begrep jeg vanskelig klarer å forklare og argumentere for, kanskje er det nettopp derfor egenverdi finnes? Verdien skal ikke måles opp i mot noe, den bare er. Naturen skal være, den eksisterer uten at noen ser den. Den er som kunnskapen, verdt noe i seg selv, ikke i hva den skal brukes til.

En uke senere, etter å ha besøkt hytta som min pappa og min bestefar bygde på åttitallet, en hytte som befinner seg i et område hvor det vurderes å sette opp vindmøller, befinner jeg meg på en forelesning i zoologi. Foreleseren nevner en fatal utsetting av en type kreps i et vassdrag en gang på søttitallet, da den statlige etaten kalt Direktoratet for jakt, viltstell og ferskvannsfiske måtte betale fem millioner kroner i erstatning etterpå. En liten trøst for en stor sorg. Siden, i 1985, byttet det navn til Direktoratet for naturforvaltning. Siden igjen, i 2013, slått sammen med Klima- og miljødepartementet til Miljødirektoratet. Kanskje er det en slags trøst; det har gått fra å handle om hvordan vi skal kunne utnytte naturen mest til å handle om dens egenverdi, ihvertfall i navnet. Forhåpentligvis i handling også.

Om å komme hjem

Innimellom celleanatomi, cellesykluser, celledifferansieringer; innimellom kloroplast, klorofyll, mitokondrier, plastider, virus; innimellom amøber, sporedyr og flagellater; innimellom malariaparasitter, tsetsefluer, mygg, lakselus og dinoflagellater; innimellom nitrogen, oksygen, karbon, svovel, fosfor og hydrogen; innimellom cyanobakterier, kiselalger, vannlopper og zoobenthos tenker jeg: det er så mye jeg vil skrive. Det er så mye jeg vil si noe om. Men så sitter jeg der foran pulten, pc-en som lyser blåaktig, omgitt av matematikkbøker, labrapporter og flertallige skisser av meiosen og sitronsyresyklusen i den aerobe celleåndingen, der sitter jeg og jeg vet ikke hva jeg har å si. Eller snarere: jeg vet hva jeg har å si, men det er vanskelig å skrive det. Noe om at verden er blitt stor og at ting rører meg på en annen måte enn det har gjort. Eller, det har alltid rørt meg slik, men jeg har bare opplevd en flik av det, ikke holdt ved det. Andre ganger tenker jeg at det er uinteressant å lese om det som er godt. Hva er det å si om det som bare er godt? Hva er det å si om livet når det er bra? Ingenting, å skrive om det er banalt, meningsløst, kjedelig. Jeg har ikke møtt noen som har fått meg til å ville endre narrativet på livet mitt. Jeg har ikke tenkt til å skrive om hvordan alle ting ledet opp til et viktig punkt, hvor alt ble annerledes, selv om de finnes i mine tankeeksperimenter, noe jeg holder på med mens jeg går og ikke hører på musikk.

Det hender noen ganger at jeg nesten brekker meg når jeg tenker på livet før. Det hender jeg scroller tilbake på instagram, kanskje mest for å minne meg selv på hvordan jeg heldigvis ikke har det lenger, føle en slags takknemlighet. Til hvem?, spør den jeg alltid snakker med. Til meg selv mest, kanskje, svarer jeg. 

I ti år pleide jeg å drømme om at hesten min ikke var død likevel, men at han stod og ventet på meg i en stall, det var bare jeg som hadde glemt ham. Så begynte jeg å ri ordentlig igjen og jeg har ikke drømt det siden. Jeg tenker noen ganger på at det er hester som har reddet livet mitt. Det er ihvertfall svært vanskelig å beskrive hvor stort dette savnet har vært. (Og hvor mye lettere det er å leve når de er der.)

Det er ikke bare hestene heller. Det er studiene også. I veldig, veldig mange år lå det i bakhodet mitt at jeg ville bli biolog. I veldig mange år tenkte jeg på det som tapt, at det var for sent, at jeg aldri kom til å bli det. I veldig mange år gjorde jeg helt andre ting. I veldig mange år drev jeg med ting som jeg trodde skulle gjøre livet godt, for det er det vi alle lengter etter, ikke sant, et balansert liv, et liv hvor det vi gjør ikke er fjernt fra det vi ønsker; et liv hvor man ikke stadig vekk spiddes av små stikk av vemod, savn, lengsel; et liv hvor man ikke alltid bærer på noe, en stadig tilbakevendende følelse av at livet kunne vært noe annet. Også dét har jeg gjort noe med. Jeg sitter her, mitt første semester på biologistudiene er snart over. Om to dager har jeg eksamen. Jeg sitter og skriver fordi jeg er så trygg, jeg vet det kommer til å gå bra. 

Bøkene jeg leste i november

PROSA
1. OM BARE av Vigdis Hjorth
2. 33 av Kjersti Annesdatter Skomsvold
3. TEEN SPIRIT av Francesca Lia Block


---

DEN BESTE BOKA
33, men det er ikke det beste jeg har lest av Skomsvold. 

DEN KJIPESTE BOKA
Teen Spirit. Francesca Lia Block føles som en guilty pleasure, og spriket mellom de gode bøkene, de jeg liker, blir bare større og større. Må jeg kanskje slutte å lese henne? Teen Spirit var møkk. Muligens er det bare jeg som kjølig, rasjonelt menneske som ikke klarer å finne noen glede i å lese om spøkelser og ouijabrett. 

Ikke at Om bare av Vigdis Hjorth var en fornøyelse heller. Muligens det også har noe med meg som kjølig, rasjonelt menneske. Finner det ikke interessant å lese så mye om forelskelse og kjærlighet mellom to mennesker. Det lager jo bare rabalder og ulykke. Etter et hundretalls romaner har jeg skjønt dét. 

Eksamenstid

Heldigvis lider jeg ikke av prokrastinering, ihvertfall ikke hva angår studier. Imidlertid har jeg et annet problem: Oppmerksomhetssyke katter.

Selvløsheten

Etter å ha vært ute og løpt, hentet pakke på posten i samme slengen, dusjet og skjært grønnsaker til middag og lurt på hva jeg skal se på nå som HBO Nordic har stoppet meg fra å se episoder av noe som helst før jeg fikser betalingsinformasjonen min, kommer jeg på hva en venn minnet meg om dagen før: I morgen kommer Knausgård på Brenner & Bøkene! Det blir det. Brenner & Bøkene, jeg har notert meg det bak øret, at jeg skal se på det, må se på det, har bare ikke gjort det ennå, til tross for at jeg fikk med meg hva Espedal sa i første episode, snakket om det på telefonen en dag jeg gikk rundt i Oslo på jakt etter dobbelsidig teip, fant det ikke, men kjøpte flere LED-lykter til sykkelen i stedet, gikk på Litteraturhuset etterpå og drakk øl, hørte om årets Nobelprisvinner, men tankene gikk, tenkte veldig ofte på helt andre ting, som f.eks. her sitter jeg og drikker øl, nesten ingen andre drikker øl, og ingen er på min alder, halvparten har grått hår, og andre ting som ikke hadde noe med akkurat stedet og nået å gjøre, tankene gikk, kanskje tenkte jeg på hvordan, hva, hvem er jeg, hvorfor lever jeg, hvorfor sitter jeg her, må jeg sitte her for å være lykkelig, hvorfor gjør jeg de tingene jeg gjør, hvordan kan livet bli bedre av at jeg sitter her; den evige strømmen av livsanalyse som pågår inne i hodet, som Knausgård snakker om i episoden: Den stadige jakten etter mening, den stadige slitsomme jakten etter mening, det plagsomme jeg-et; Jeg. Her. I verden. Han sier, til Brenner, at det finnes noen ting han gjør her i livet, hvor jeg-et blir borte, man slutter å tenke på jeg-et fordi man blir helt oppslukt. Han sier at for ham er de tingene skriving, fotball, å spille i band og å fiske. For meg er de tingene: å ri, være sammen med hester, regne matematikk og bli med botanisk forening ut i skogen. De tingene ligner på hverandre [...], hva er felles for de tingene? Jo, du tenker ikke på deg selv, på hva du holder på med, de tingene finnes ikke, du er helt oppslukt med det du er inne i. Han kaller tilstanden å være selvløs, og det er godt, det er en god ting. Det er det han leter etter. Det er som i barndommen, man er selvløs; har man det vondt kommer grunnen utenfra, ikke innenfra; har man det vondt i barndommen er det ikke på grunn av en selv, men på grunn av noen andre, i motsetning til når man er voksen og bevisst over seg selv, når man går rundt i livet og hele tiden tenker på sin plass i verden, seg selv i forhold til alle andre, hva er meningen med det jeg gjør nå, kan jeg ikke bare være glad? Nei. Det går ikke. Jeg-et presser seg fram. Det er som Knausgård sier: Jeg har av og til sagt at det er barnas tilværelse som er meningen med livet, og vi er deres tjenere. Som er fint, som er sant, for det er jo den samme følelsen vi lengter etter som voksne, følelsen av å være selvløs, av å bare leve, uten å tenke over det; en tilstand som vi som voksne kan finne fram til i korte perioder av gangen, men ikke alltid, ikke hele tiden, langt i fra. Vi kan oppleve den igjen noen timer, og så: Så kommer jeg-et igjen. Som følger med en overalt, nesten overalt. Inn på Litteraturhuset, på toalettet, i baren, inn i Wergelandsalen, på stolen, sitter sammen med meg og venter på at samtalen på scenen skal begynne; det er selvbevisstheten jeg drikker øl med, livets følgevenn, her sitter vi.

Podcast

I.

En kveld på vei til en bursdagsmiddag går jeg istedenfor å sykle, den er punktert, punkterte på vei hjem fra stallen, i mørket, ble ikke redd som jeg ofte pleier å bli, men sinna, på hvem? – ingen, ingen å bli sinna på, var bare sykkelslangen som punkterte, burde alltid sykle rundt med lappesaker i sekken, jeg har jo uansett alltid sekken, hvorfor ikke lappesakene, tenker: Alltid fra nå av, neste gang. Jeg går, med paraply og et skjerf over hodet, for det regner, jeg har tegnet en tegning som bursdagsbarnet skal få, har pakket det inn i en mappe inni en plastpose fra en dyrebutikk, det er der hun som jeg bor med jobber, hun har kanskje kjøpt noe til kattene, eller hunden som var på besøk i helgen, en stor flatcoated retriever, glad; i dag er det mandag og jeg går langs jordet, gjennom sentrum, langs barneskolen, hører på podcast på veien, om bøker, de snakker om bokhyllene sine, hvordan de behandler bøkene sine, låner de dem ut eller ikke (ja), skriver de i bøkene sine eller ikke (ja); og hun ene sier at hun ikke har noen bokhylle akkurat nå, for hun bor på en liten hybel, hun har bare stabler med bøker og det minner meg om da jeg også bodde på et lite rom og hadde stabler med bøker på gulvet og på pulten, jeg hadde flyttet fra noen, eller så var det den andre som hadde flyttet fra meg, det var han som tok bokhyllene våre med, han tok dem med og satte dem opp hos seg selv, de ble hans, var ikke lenger mine selv om jeg hadde kjøpt dem, som om det bare var å gjøre det, jeg hadde uansett ikke plass, og bøkene mine, de lå i grønne fruktkasser som han hadde stjålet fra utsiden av butikker i nattemørket, på sykkel; han hadde tatt dem med seg bak på bagasjebrettet, kanskje to om gangen gjennom en hel sommer, og så var det mange av dem og vi flyttet, det var da vi flyttet sammen, siden: Vi flyttet samtidig, men ikke sammen, og bøkene mine fikk plass i grønne kasser, ble liggende i garasjen hjemme hos foreldrene mine mens jeg bodde i et rom med skråtak og hadde bøker i stabler på gulvet, på pulten, jeg gjorde ikke annet enn å være i det rommet og lese, meg og bøkene; stå opp, spise frokost, lese, dra på forelesning, høre, dra hjem igjen, innom butikken på veien, kanskje biblioteket, spise, lese, spise, lese, spise, lese. Det var alt. Jeg tenker på det når hun snakker om rommet sitt på podcasten og jeg går langs veien og det duskregner, jeg har paraply over meg, det går, det fungerer; jeg har med en gammel flaske rødvin som jeg har spart, kanskje jeg skal drikke den, kanskje ikke. Den samme personen snakker om en bok hun har lest, en bok som beskriver lyset i Finnmark, hus som er fuktige og trekker, alt er trasig, sier hun, trasig, og jeg tenker på et hus jeg bodde i en gang, med bokhyllene, et blått hus i en hage med plommetrær, mange, ved endestoppet av en bane; det var jeg og han som siden dro av sted med bokhyllene, hvorfor? han leser ikke en gang bøker; jeg tenker på det stedet fordi det var så kaldt der, kulden kom liksom fra bakken, jeg hadde alltid raggsokker på, og trekket, kulden fra bekken som rant ved siden av, den konstante lyden fra bekken, den store bekken, med vinduene åpne, da også; hvordan ytterplagg hang i gangen og aldri ble tørre, bare råtna; hvordan vi måtte gå langt til banen og på at det bare var oss, ingen andre, bortsett fra de som bodde i overetasjen, men som bare gikk rundt der som spøkelser, kanskje var jeg også et spøkelse for dem, der jeg gikk, selv om jeg ofte ikke var hjemme, var ikke alltid noe å dra hjem for? Det turkismalte gulvet og hullet i veggen, en slags dør mellom stua og soverommet, med forheng, et svart forheng; speilet vi hadde som han også tok med og som jeg nå har et makent til stående i gangen, har ikke hengt det opp på veggen ennå fordi jeg ikke har bestemt meg for hvor, det er bare jeg som bestemmer nå, jeg trenger ikke å bestemme meg nå, ingen andre har noen mening om det, er bare min som betyr noe. Klistremerket som jeg klistret på speilet i det blå huset, en isbjørn, det har ikke speilet i ganga mi, det er forskjellen. Jeg kunne aldri klistret en isbjørn på et speil nå lenger, hvorfor skulle jeg det? Kjøpte klistremerker med arktiske og antarktiske dyr i en altmulig-butikk i Berlin, kanskje var det da vi gikk fra Prenzlauer Berg gjennom hele byen, det var høst, som nå, november, vi stoppet på en bro over jernbaneskinnene og jeg husker lyset akkurat da, lyset, og det har jeg ikke tenkt på før, hvordan jeg kan huske lyset under ulike hendelser, på samme måte som jeg alltid husker hva jeg hadde på meg ved enhver anledning, selv om det er femten år siden, tre år siden, eller det ikke en gang skjedde noe viktig, var bare en dag som alle andre dager, ihvertfall tilsynelatende, kanskje var det egentlig noe viktig? Og en dag, en dag våkner jeg og ser lyset som kommer inn i stuen, prøver å ta et bilde av det mange ganger, men forgjeves, det blir ikke sånn som jeg ser det. Lilla, jeg ser på det mens jeg spiser frokost og kattene går rundt, mennesket har endelig våknet; ser lyset forsvinne mens frokostblandingen forsvinner; det lilla, sånn som dette lyser det bare når vinteren nærmer seg. Senere på dagen ser jeg på lyset i stuen når jeg kommer hjem, det er et annet lys, men også vinterlys, denne gangen klarer jeg å ta et bilde av det, hvordan det faller på sofaen. Det er den samme dagen vi kikker på kakerlakker på laboratoriet, ser på munndeler på insekter, sånn ser det faktisk ut, har jeg noensinne sett på det så nærme før, visst hva alle delene er: underkjeve, overkjeve, underleppe, overleppe; beina som er femleddete, kroppens tre deler: hode, thorax, abdomen. Jeg rekker å spise før jeg går ut igjen, snakker med pappa på telefonen, han har tid til å snakke med meg selv om det er midt på dagen; så venter jeg ved jordet på at noen skal hente meg, vi skal et sted, og jeg ser på lyset over jordet mens jeg venter. Senere, på vei hjem i bilen, etter at vi har gjort ærendene våre, tar jeg bilder av lyset igjen, det er så fint lys i dag, hele dagen så jeg på lyset, det sa meg: Nå kommer vinteren. Nå kommer den. Men hvordan kan noen skrive om lyset, hvordan? Om noen skriver om lyset kan vi jo bare se det for oss fordi vi har sett det før?, vi har tenkt på det før, hvordan lyset traff veggene, gulvet, gjenstandene, møblene, inne hos oss selv. Støvet som ble synlig, svevende i luften. 

II.

Hører på podcast om bøker mens jeg sitter i entreen og lapper sykkeldekk for ente gang i år og katten leker med sølvpapir og bruksanvisninger som jeg for lengst ikke lenger trenger, men hva kan man egentlig forvente når man sykler over hundre kilometer hver uke på en billig sykkel som sikkert egentlig, har jeg skjønt nå, er til hyggelig bybruk, maks fire kilometer hver dag; sykle en tur til kaféen på hjørnet og kanskje til en venn i en nabobydel, til stranden, bryggekanten, med øl i en pose bakpå; på asfalt, avstander som man likegodt kunne gått, hadde ikke gjort noe om man gikk i stedet, med musikk på øret blir det nesten like bra, gjør ikke noe at det tar ti minutter lenger, dét er det denne sykkelen er til for. Anskaffet meg sykkelen da livet var akkurat sånn, bodde i byen, skulle bo i byen; syklet til kinoen, syklet til kaféene, syklet til bokhandlene, syklet til butikkene, syklet til vennene, syklet til festene, syklet til strendene, bare en kort tur, straks der, gadd ikke en gang sykle med hjelm, skulle jo ikke langt, syklet aldri på bilveier, tenkte ikke så veldig på at jeg kunne dø heller. På podcasten sier en av kvinnene at hun ikke skjønte døden før hun selv fikk barn, at det ikke var før da det ble helt forferdelig å tenke på det, og jeg har ikke fått noen barn, men er blitt reddere for å dø likevel, alt det jeg skal gjøre, selv om jeg vet at det ikke spiller noen rolle fra eller til, at jeg er bare en organisme blant alle andre organismer, tildelt en ekstremt liten brøkdel av universets alder, fjorten milliarder år, her, og at det jeg-et jeg føler, bare er et resultat av en veldig stor hjerne, som bare er en samling nerver og hjerneceller, hva mer? – ikke noe, men også derfor er det jeg ikke blir skuffet når de samme kvinnene kort etterpå snakker om Brødrene Løvehjerte, om hvordan Astrid Lindgren en gang sa at det ikke var verdener utenfor denne hun snakket om når hun skrev om lyset og Nangilima, men rett og slett det at synet vil se ting lysere når blodtrykket minker, at det var dét lyset Kavring så da han var på vei til å dø, det var ikke noe mer enn blodtrykket som sank etter en febertokt (med sine fantasier, sitt Nangijala), det var ingen verden etter denne, det er ingen verden etter denne, ingen Nangilima, og så sa hun, til den mannen hun fortalte det til: Men dette må du aldri si til noen. 

Virveldyr med kjever (Gnathostomata)

Jeg skal jo ikke ha barn, men må innrømme det hadde vært gøy med en unge som var like glad i å ri som jeg er, jeg hadde med glede sponset hest og ridetimer og kjørt henne (eller han) på stevner hver helg, sier jeg til N, men N sier nei, hun ville heller hatt hest selv, og jeg sier at å betale for hesten til en unge ikke utelukker min egen, vi kan ha to, hver vår, men å delta i Oslo Horse Show og lignende, dét løpet har kjørt for lege siden, det er derfor det ville vært så gøy med en unge, hun kunne vært med der, sier jeg, og N sier men tenk om du får et barn som ikke liker hester i det hele tatt og jeg må medgi at det er et poeng og også en av grunnene til at jeg ikke vil ha barn, man vet ikke hva man ender opp med, tenk om man ender opp med personer man ikke liker i det hele tatt, men som man elsker likevel. Vi går tur med en hund, en flatcoated retriver, og jeg må også medgi at det hadde vært lettere å ha en hund om man var flere om det enn bare en, vet ikke hva jeg skulle gjort med hunden når jeg skal til Tanzania og se på sjiraffer i tre uker, vet ikke hva jeg skulle gjort med hunden når jeg skal til Alaska og stå på ski og se på brunbjørner. Når jeg skal til Svalbard og se på hvaler og fugler, fuglene som jeg leser om i zoologiboka, som har tre tær som er blitt til vinger, og fire bak, som de står på; det er oss, fuglene og kenguruene, de eneste dyrene som står på to ben, men til gjengjeld er det mange, mange fugler; mange, mange ordener; lommer, lappedyrkere, stormfugler, pelikanfugler, haukefugler, falker, hønsefugler, tranefugler, måker, alkefugler, andefugler, vader, duefugler, råkefugler, gjøkfugler, ugler, natteravner, seilere, spurvefugler; fuglene som er så forskjellige, som lever på alle sine forskjellige vis, noen monogame, noen polygame, andre ingen av delene men i helt andre samlivsformer; noen foreldre som passer lenge på barna, andre som bortadopterer, legger eggene sine i andres reder, egg som forandrer form og farge etter hvilke andre egg som ligger i redet, fra helt kritthvit til den dypeste lilla, det er mulig, tror det nesten ikke selv om jeg har sett det; noen som går mange mil for å hente mat til seg og sine, andre som står støtt i snøstorm og 60 minusgrader; fugler som gjenkjenner mennesker, husker de som har vært slemme, hakker og bæsjer på bilene til folk de ikke liker; fugler som samler, fugler som liker bling, fugler som stjeler, fugler som lager intrikate reder, se jeg har det fineste huset, bli dama mi. Fuglene på balkongen, skjærene, Pica pica, som samler seg i flokk og jager når kattene kommer, kra kra; jeg gir dem tørt brød på balkongen, gammelt brød, har kjøpt frøballer som jeg skal sette opp nå som vinteren kommer. Vinteren som har lagt sine spor en fredag ettermiddag, jordene vi går forbi, hunden og jeg, er hvitt av små snøflak, eller er det sludd, men det ligger der ihvertfall, bare ikke på grusveien, men snart, snart. Jeg har votter på, den tjukke, røde goretexjakka som jeg begynte å gå med for tidlig, i et slags håp om at det nå endelig skulle bli kaldt, men det er det ikke, jeg må ta av meg vottene og dra ned glidelåsen, er ikke kaldt nok ennå, blir varm av å gå, kanskje er det bare det.

Ute og sykler

Halvveis til ridesenteret en mørk kveld ryker sykkelkjede og jeg står der, tettpakket i klær, det begynner å bli kaldt, så kaldt at ansiktet blir tørt, med blinkende hvite led-lys både foran og bak, refleksvest og en sekk med rideutstyr, der står jeg med et røket sykkelkjede. Sykkelen er ikke en gang min, jeg har bare lånt den fordi min egen står parkert ved sykkelstativene utenfor bygget jeg bor i, med ødelagte bremser og løst styre, jeg har kviet meg fra å ta den med til reparasjon, har allerede vært på sykkelverksted med den to ganger i år, skal jeg gå og fikse den enda en gang, skjønner først ikke at den kan være så slitt, men glemmer at jeg syklet et 80 km langt terrengløp i sommer, over stok og stein, fra Strømstad til Halden, på en sykkel som ikke er en terrengsykkel, og alle de gangene jeg syklet på den før det, som forberedelse, på grusveier og rundt innsjøer, sommeren lang, det er ikke rart den er blitt ødelagt igjen. Dessuten har jeg flyttet til et nytt sted og jeg vet ikke en gang om de har et sykkelverksted. Fem frisørsalonger har dette tettstedet, men verken Clas Ohlson, innvandrerbutikk eller sykkelverksted. Jeg får ikke kjøpt dobbelsidig teip og kattene klorer opp sofaen. Jeg får ikke kjøpt den riktige typen karri. Jeg får ikke fikset sykkelen min. Dessuten er det så mørkt når det blir mørkt. Ikke sånn som i byen, der jeg kommer fra, med gatelys overalt. Hver kveld jeg sykler tenker jeg: Dette er siste gang. Om jeg vil eller ikke. Jeg kommer til å bli påkjørt bakfra av en bilist. Eller jeg kommer til å sykle ut i en grøft når en bil kommer mot meg, jeg ser ingenting i skinnet av frontlysene, blir blendet, blind, tror jeg kjenner veien, men jeg gjør ikke det. Jeg kommer til å sykle ut på midten av veien og bli truffet. Om ikke ut i grøfta. Jeg kjenner hjertet banke raskere hver gang jeg ser at det nærmer seg en bil. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg utsetter meg for dette, av og til regner det også, men jeg sykler i seksten kilometer én vei likevel, for jeg skal til stallen og ri. Etterpå sykler jeg hjem igjen like langt. Jeg har ikke trent versader, bøyninger og galoppsteg i ett år allerede for å glemme det. Dét er det, det er derfor. Og når jeg sykler hjem igjen er det ikke like ille, føles ikke like hasardiøst. Jeg stopper på Kiwi i Vestby og kjøper en brus, er tørst, kanskje også en banan eller en sjokolade eller noen nøtter, nå er jeg på vei hjem, det gikk bra. Jeg døde ikke på veien.

Etter 10 km ryker kjedet, jeg googler sykkelkjede og tar med sykkelen til kjøpesenteret like ved, flaks at det røk her på sykkelstien og ikke på en mørk landevei fem kilometer unna, hva skulle jeg ha gjort da, gått langs veien og vært reddere lengre enn vanlig? Marsjerer inn på Clas Ohlson og kjøper kjede og sykkelolje, men vet ikke hva jeg gjør, har aldri byttet kjede på sykkel før, og klarer det heller ikke, må stakkarslig trekke den med meg til stasjonen hvor jeg kjøper en togbillett til 75 kr for å ta toget ett stopp, uten å i det hele tatt få ridd. Føler meg snytt for noe, at pengene bare renner ut av et hull i buksa, forsvinner fra meg. Tenker det ikke lenge før jeg tenker på andre mulige scenarioer som hadde vært verre, som er veldig mange scenarioer, jeg kunne f.eks. vært tvangsprostituert i et fattig land, innesperra i en leilighet i en by i et land som hun ikke vet noen ting om. Også ler jeg kanskje der jeg sitter med thermovotter og billett i lomma på stasjonen, fordi jeg er glad problemene mine bare er ødelagte sykler og ridetimer jeg ikke får tatt. Det kunne vært verre, mye verre. Og når jeg kommer hjem er det bare å sette seg i sofaen, drikke te, spise brødskiver og google sykkelreparatører i omegn. Det er ikke verre enn det. 

Bøkene jeg (knapt) leste i oktober

Oktober. Om man ser bort fra 'moden kvinne', skulle man tro det var jeg som hadde sendt inn dette problemet til spalta Vigdis vet i Bokvennen: 

mellom
SAKPROSA
1. KJELL ASKILDSEN. ET LIV av Alf van der Hagen
2. NOT THAT KIND OF GIRL av Lena Dunham

---

DEN BESTE BOKA
Boka om Kjell Askildsen. Svært godt skrevet biografi om en av mine favorittforfattere. Har lest an del anmeldelser av boka, hvor det skrives at van der Hagens sakprosa likegodt kunne vært prosa, og det sier jeg meg enig i. Samtaleformen i blandet tidligere upubliserte tekster av Askildsen fungerer glimrende. Selv klarte jeg nesten ikke å legge boka fra meg. 

DEN KJIPESTE BOKA
Not That Kind of Girl. Rævva. 

Stalkende forfattere og uempatiske bokbloggere

Jeg er sistnevnte. Og på Flamme-bloggen sier jeg litt om hva jeg synes om førstnevnte: http://www.flammeforlag.no/bryr-meg-ikke-om-hva-en-forfatter-matte-fole/

Om det skulle være interessant, er artikkelen til Kathleen Hale å finne her.

Illustrasjonsbilde: Dette er en bok jeg har skrevet bare gode ting om. Lorrie Moore
er generelt en forfatter jeg bare skriver gode ting om. 

Det er dette du må lære å tåle

En av tingene jeg er redd for er å bli avslørt, men avsløres for hva er ikke alltid så lett å vite. Av og til, spesielt når jeg er full, kan det hende jeg sier ting som jeg etterpå skulle ønske jeg ikke sa, ikke fordi jeg ikke mente det, men fordi det kanskje ikke ble så nyansert som det egentlig er, eller at det var informasjon som ville sett annerledes ut med flere fakta, noe som ikke kunne stå der alene, som ville ta seg helt annerledes ut der alene enn om man visste alle de andre tingene også. For eksempel drar jeg en dag på en foreningsfest hvor jeg forteller noe om meg selv til en studievenn, hvorpå hun svarer: Det er jo litt spesielt, uten at jeg utdyper hvorfor, et hvorfor som kanskje ville forklart det bedre, men som ikke føles riktig å fortelle heller, litt for mye på en gang kanskje, jeg er redd for å vippe folk av pinnen, skåner dem fra den pinlige stillheten som kunne etterfølge en slik informasjon, og jeg tenker på en venninne, en veldig god venninne, som alltid sa, da vi var yngre, at jeg måtte slutte å si A uten å si B, du kan ikke si A uten å si B!, hun var virkelig irritert på meg for det, jeg husker en gang hun virkelig var opprørt over at jeg gjorde det, ja, nærmest såret, sint, og jeg husker at det etterlot meg med en følelse av å ikke ville gjøre det mer, jeg skjønte hvor dumt det var (selv om jeg ikke alltid, som nå, gjorde det med vilje). Men noen ganger er det ikke slik at man tenker så mye over hva man sier, det bare kommer ut, og man innser, dette skulle jeg ikke ha sagt, for det er ukomplett med resten, og resten, vil jeg virkelig si resten? Og jeg tenkte på det etterpå, sa jeg virkelig dette, men siden: jaja, det får vel bare være sånn at jeg sa det. Av og til angrer jeg på det jeg skriver også, men som oftest får ingen se det jeg angrer på at jeg skrev, det ligger bare på pc-en min og bringer en skam som brer seg ut i kroppen min hver gang jeg ser på det siden, når jeg tar en titt på det, skrev jeg dette? Skrev jeg virkelig dette? Og det trenger ikke ta så lang tid heller, kanskje bare to dager, jeg sitter en fredag ettermiddag og skriver og skriver, spiser brødskiver med brunost og skriver for meg selv, kanskje av og til avbrutt av kattene, mens hun jeg bor med har dratt av sted, og jeg skriver, og noen dager etterpå, når jeg tenker på hva jeg har brukt helga til, kommer jeg på det jeg skrev og jeg tenker, virkelig?, og jeg tenker at nei, det neste jeg skriver skal være så, så mye bedre, ja, det skal virkelig være noe, det skal være det virkelige. Og så tenker jeg at den tanken, den tanken har jeg tenkt hundre ganger før, at nå skal det bli noe, og gjentagelsen føles gammel, som om jeg er blitt gammel, og jeg tenker: hvorfor skal jeg slite med sånne tanker så mye, om at nå skal jeg skrive, kanskje jeg bare skal gi opp, gi det helt opp, som jeg nesten har gitt opp å lese; jeg leser i Bokvennen, i spalta til Vigdis Hjort, det er noen som har sendt inn et spørsmål, hvordan få lesegleden tilbake?, og Vigdis svarer; Kanskje får du den aldri tilbake, ikke på den samme måten som du hadde før? Og jeg tenker, jeg har også mistet den! Jeg, som spørsmålsinnsenderen, spyr nesten ved tanken på å lese skjønnlitteratur. Jeg tenker med skrekk på den våren jeg bare leste, leste, leste, leste i min ensomhet, som om lesing er blitt det samme som det, ensomheten, og jeg vil ikke ha den, vil ikke befatte meg med den (hvem vil egentlig det?), og alt jeg leser blir sakprosa, for det gjør det liksom litt bedre, er ikke helt det samme. Jeg vil ikke lese under treet sammen med Marcel, eller på rommene våre mens alt skjer utenfor, menneskene vi hører fra underetasjen; og innsenderen, en kvinne, en moden en sådan, sier: Det er så mye annet å fylle livet med, og jeg nikker gjenkjennende, selv om jeg ikke er en moden kvinne (det har vi ikke til felles, innsenderen og jeg), det er så mye annet, som: Skogsturer, matematikk, hester, levende mennesker og naturdokumentarer. I hylla i stua står Reisen til nattens ende av Céline, jeg har sagt til en venninne at jeg skulle lese den, vi skulle lese den på likt og snakke om den etterpå, men jeg har ikke begynt. Jeg har bare bladd i den, lest tilfeldige avsnitt om sinte mødre, det er alt, og jeg vet ikke når jeg kommer til å begynne. Jeg har lest om valpetrening, hundetrening; jeg har lest gamle hestesportblader som min samboer har tatt med hjemmefra, jeg leser This Changes Everything: Capitalism vs. The Climate av Naomi Klein på nettbrettet, og jeg leser om fotosyntese, medlemsbladene til WWF mens det nye nummeret av både Vinduet og Bokvennen fort havner under stuebordet, shit. Også skriver Vigdis Hjorth at spørsmålsinnsenderen kanskje bør lese Herta Müller, og hun skriver om hvorfor, hvorfor det er så spesielt, men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få noen større glede av det enn det jeg allerede har lagt fra meg, ja, selv Vigdis har jeg lagt fra meg, en rosa pocketbok jeg kjøpte på en bruktbutikk sammen med noen blomstervaser jeg putta roser oppi, som nå er visnet og kastet for lenge siden, jeg leser to sider om gangen med dagers mellomrom, i den rosa pocketboken som av og til ligger på badet, noen ganger i hylla (hvor jeg glemmer at den finnes), noen ganger på pulten ved siden av senga fordi jeg har intensjoner om å lese i den før jeg sovner, men det jeg gjør istedet er å sjekke e-posten og se om det er kommet noe nytt på finn.no og kanskje spille noen brett på Wordfeud, og kvinnen som er ulykkelig forelsket i en litteraturprofessor får være i fred, hun kommer ingen vei, er bare ulykkelig forelska for alltid, er bare alltid på vei til Trondheim for å treffe ham, hun kommer ingen vei, alltid er det bare det, mens livet går sin gang og jeg gjør alle de hverdagslige tingene som alle mennesker gjør, og noe av det jeg er redd for, er å bli avslørt som kjedelig, selv om jeg selv liker alt det jeg gjør, vil jeg ikke at folk skal synes jeg er kjedelig, å, jeg er så redd for det, ironien i det hele, på en side bryr jeg meg så lite om hva folk synes, på en annen side betyr andres mening alt, og det finnes ingen konklusjon om det, ingen, noen dager er man full av redsel, andre ganger så fandenivoldsk, ingenting betyr noe, men likevel er det noe som betyr så mye at man kjenner det i langt inne i sjela, kanskje hjertet, shit, at det skal være sånn, alltid.

Lengsel

Noen spurte meg en gang hva min motivasjon for å stå opp halv syv om morgenen og regne matte var. Dette er svaret. (Ihvertfall et av dem.)

Kjell Askildsen på Litteraturhuset

I går dro jeg på Litteraturhuset for å høre på en samtale mellom en av yndlingsforfatterne mine og en knakende god forfatterintervjuer. Salen var fullstappet, og de hadde tilogmed satt opp en skjerm i et annet rom for de som ikke hadde fått vanlig billett. Etterpå stilte jeg meg i signeringskø til en bok for første gang i mitt liv. Alf van der Hagen skrev datoen og jeg tror jeg rødmet foran Kjell Askildsen. Ble like starstruck denne gangen som forrige gang. 

Hadde det ikke vært for at jeg har oppgaver om ferskvannsøkologi å gjøre hadde jeg brukt hele dagen til å lese denne boka. 

Bokfrokost cxvi

Om bare av Vigdis Hjort.
banan.
ristet brød med kremost og italiensk salat.
grønn chai te.

Leser litt før jeg går på ebolamøte med Bioteknologirådet, karrieredagen ved NMBU og så drar til Oslo for å se Kjell Askildsen i samtale med Alf van der Hagen på Litteraturhuset. For en spennende dag!

NOT THAT KIND OF GIRL av Lena Dunham

I 2012 ble første sesong av tv-serien Girls vist, og min begeistring var stor. Jeg kjente meg igjen i samtalene, drømmene, vennskapene, festene, forholdene, hvordan ting ikke går som det skal etc. Lena Dunham, skaper av serien, regissør og manusforfatter, hadde klart å gjøre som den mye siterte replikken fra første episode: 'I don't want to freak you out, but I think I may be the voice of my generation. Well at least the voice of a generation.' Setningen, utsagt av rollefiguren Hanna, spilt av Dunham selv, hadde vært som en selvoppfyllende profeti. Siden har det vært to sesonger til, og jeg har også sett Dunhams film fra 2010, Tiny Furniture. Mens Tiny Furniture var som en filmversjon av første sesong av Girls, noe som jeg på det tidspunkt, med min nye begeistring, likte godt, var de to neste sesongene av serien av dabbende kvalitet. Det som først var et godt portrett av jenter på noen-og-tyve, ble atomisert til å handle om fire jenter med sine innovervendte liv og problemer, stadig aldrende, til de begynte å nå en alder hvor man bare hadde lyst til å si: Skjerp dere. Særlig kan nevnes hovedpersonen Hannah, som stadig vekk, med sine spesifikke problemer, føltes som en kopi av Lena Dunham selv, noe som jeg fikk bekreftet av å lese Not That Kind of Girl, hvor flere av essayene føles som noe jeg allerede har hørt, nemlig sett, i Girls. 

Til tross for at begeistringen avtok med de senere sesongene, så jeg faktisk fram til å lese Not That Kind of Girl. Jeg tenkte meg at den kom til å være vittig, feministisk, med mange gode poenger, med andre ord mer som Girls sesong 1 og ikke sesong 3. Lite ante jeg hvor rett og feil jeg skulle ta, at den ikke var verken vittig eller spesielt feministisk, men som Girls, ja, som i: Oppgulp, rester, en dårlig kopi av en kopi. Not That Kind of Girl, med undertittelen A Young Woman Tells You What She's "Learned", er en essaysamling, en essaysamling som føles mer ut som en samling tilfeldige notater, episoder fra et liv, Lena Dunhams liv. Stadig vekk lurer jeg på meningen med å fortelle disse tingene, ikke er det interessant, relevant for noe eller spesielt morsomt. Hele boka handler bare om meg, meg, meg. Alt hun må til psykiatere for å fikse, alle problemene som foreldrene lar henne ha som liten ved at de syr puter under armene hennes, hvordan hun er annerledes andre barn, hvordan hun må få hjelp til alt og at hun er redd for å sove om natten, at hun lider av obsessive compulsive disorder, at hun var på sommerleir tre somre på rad og liker å stå på vannski, hvem bryr seg? Virkelig, hvem bryr seg? Jeg tror ikke jeg har lest noe mer narsissistisk i hele mitt liv og sliter med å se at denne boka har noen verdi i det hele tatt, annet som et skrekkeksempel på hvordan samfunnet i våre dager har blitt så sentrert om individet. Det stadig økende behovet for å være spesiell, skille seg ut, tilegne seg rare allergier og special needs fordi det er noe med en som gjør at en ikke er akkurat som alle andre. Å si at man har allergi for grønnsaker og grønne oliven kan få noen til å føle seg individualistiske og spesielle i et middagsselskap (hvorfor? kanskje fordi de ikke har noe annet å komme med?), men Lena Dunham tar kaka, hun har prøvd å fortelle det samme om seg selv gjennom hele tre medier. Jeg håper, men tror ikke, at denne boka vil være siste gang.

We see ourselves as some sort of god, we walk around the earth and decide who will live and who will die, and what will be destroyed and what will be saved, but the fact is that we're just a bunch of primates out of control. 
- Cpt. Paul Watson

Ti bøker som har påvirket meg

En gang i august ble jeg utfordret av en venninne på Facebook til å liste opp 10 bøker som har hatt en påvirkning på mitt liv. Kom ikke på det igjen før jeg nylig så noen andre gjøre det, og skrev min egen liste. Det jeg derimot ikke gjorde, var å forklare hvorfor bøkene er på listen. Så her er lista, og hvorfor: 

1. Drømmefakultetet av Sara Stridsberg

Leste denne den sommeren jeg bodde i København og ikke visste hva jeg skulle gjøre etterpå. Hadde en kjæreste som aldri stod opp. Syklet rundt på måfå og skrev og trodde det skulle bli noe. Drakk mynte- og kirsebærsaft og leste meg gjennom bokhylla til arkitektstudenten vi leide leiligheten til, på Østerbro. Gjenoppdaget hvor stort litteratur kunne være, noe så sterkt og forferdelig hadde jeg knapt lest før. Da jeg kom hjem var det mange viktige ting jeg ikke hadde funnet ut av ennå, men leselysten var umettelig og etterhvert bestemte jeg meg for å studere litteraturvitenskap. 

2. Trolldomsfjellet av Thomas Mann
Bodde i Bergen, hadde et halvt år igjen av bachelorgraden i litteraturvitenskap; løp slavisk en mil hver dag og var generelt forferdelig miserabel med tilværelsen. Flikket på en bacheloroppgave om Virginia Woolf, levde på havregrøt og skjønte ikke poenget med noe, egentlig; livet, litteraturen, (den såkalte) kjærligheten, alt sammen. Leste Trolldomsfjellet som en av de siste bøkene på studiet, og den ble hengende ved meg. Tenkte stadig vekk på den mens jeg trasket brostein for meg selv. Hele våren kom den tilbake til meg, og om sommeren. Da jeg endelig bestemte meg for at jeg skulle studere realfag og faktisk gjøre noe nyttig for verden, var det som en slags motsatt Hans Castorp. Jeg vil ikke være som han, tenkte jeg.
pi

3. Mio, min Mio av Astrid Lindgren det går bra
Fordi det var den første boka jeg leste.

4. Hundene i Tessaloniki av Kjell Askildsen 

Leste Kjell Askildsens samlede da jeg nettopp hadde flyttet sammen med kjæresten. Skjønte at det ikke bare var meg som følte meg ensom sammen med kjæresten, men at det egentlig faktisk var sånn det var. At alle mennesker er ensomme og aldri helt og fullt kan kjenne noen andre.

5. Birds of America av Lorrie Moore
Denne kjøpte jeg i et antikvariat i New Orleans og leste den mens vi reiste gjennom det nord-amerikanske kontinent i tog og bil. Tenkte mye på at jeg egentlig ikke burde studere litteraturvitenskap på denne turen, at jeg egentlig burde gjøre noe annet. Da jeg kom tilbake til Norge erklærte jeg at jeg skulle slutte på litteraturvitenskap. (Men så fikk jeg så gode karakterer at jeg ikke kunne slutte likevel. Uansett var kimen der, og jeg har siden lest nesten alt av Lorrie Moore.)

6. Den fremmede av Albert Camus
Denne er bare med på lista fordi den gjorde stort inntrykk og alltid har kommet tilbake til meg.

7. Kjærlighet i koleraens tid av Gabriel García Márquez
Fordi den er så bra. En av de beste bøkene jeg har lest. Har bidratt sterkt til at jeg nå ofte blir så sur når jeg leser skjønnlitteratur. Alt det middelmådige. Alt det folk skriver som ikke er denne boka.

8. Et drømspill av August Strindberg
Jeg vet faktisk ikke hvor mange ganger jeg har lest den. Mange. Også noe av det beste jeg har lest. Fuck Ibsen. Et drømspill fikk meg til å virkelig skjønne at teater ikke trenger å handle om borgerskapets tåpelige små problemer. (I-landsproblemer ville jeg kalt det i dag.) Jeg var vilt begeistret, og er fortsatt vilt begeistret for den aldeles gærne Strindberg. (Synd han ikke lever i dag. Det skulle politisk korrekte Sverige hatt godt av.)

9. Mysterier av Knut Hamsun
Denne er på lista fordi det er den beste boka av en av mine største favorittforfattere. Hamsun får meg til å le, og det er ikke ofte det skjer. Når jeg har lest altfor mye dårlig/middelmådig er det bare å lese Hamsun, så kommer jeg på hva litteratur faktisk er for noe.
o

10. Mrs Dalloway av Virginia Woolf

Visste ikke helt hvilket av verkene hennes som jeg skulle sette her, kunne likegodt vært en av de andre jeg har lest. Virginia Woolf er bare helt fantastisk. Vill og farlig, fryktinngytende, intelligent, vittig, skarp, melankolsk og livsbejaende, sinna, ærlig, alt; ja, verden, det er sånn verden er, sånn som hun skriver. At jeg har plassert henne nederst på lista betyr ingenting, denne lista er ikke kronologisk. 

How sad to think that nature speaks and mankind doesn't listen.
- Victor Hugo

Bøkene jeg leste i september: Andre kontinenter, ateisme og anonymitet

Har alltid tenkt det er leimt med folk som unnskylder seg for at de ikke leser noe skjønnlitteratur fordi de ikke orker etter å ha lest pensum hele dagen. Det var lett for meg å si da jeg studerte litteraturvitenskap. Ikke nå lenger. Etter en dag med matematikkoppgaver, pugging av cellenes ulike byggesteiner, lesing av hvordan nitrogen forandres i et ferskvannsøkosystem og fikling med mikroskop (når skal jeg få teken på det???), er det liksom ikke lesing som er det mest fristende. Vil heller ta en løpetur, ri eller se Game of Thrones. Det ser også ut til at jeg de siste månedene har foretrukket sakprosa fremfor skjønnlitteratur. Men sum summarum, jeg klager ikke. Har ikke vært så fornøyd med livet siden jeg var tolv. 

PROSA 
1. BEYOND THE PALE MOTEL av Francesca Lia Block
2. PUSTEPROBLEM av Marita Liabø
mellom
SAKPROSA
3. THE GOD DELUSION av Richard Dawkins
4. INDONESIA ETC. av Elizabeth Pisani
h
---
hDEN BESTE BOKAIndonesia Etc. Interessant og lærerik. Anbefales!h
DEN KJIPESTE BOKA
Pusteproblem av Marita Liabø. Anonym og av den grunn unødvendig. Har glemt den allerede. 

Mens universet går mot uorden

Løper uten musikk i ørene, begynte med La Roux nyeste plate, som jeg ikke er så begeistret for, men som jeg nå har og hører på i mangel av noe annet, fordi jeg har hørt så mye på det andre jeg har, på det jeg som jeg liker, som jeg nå har blitt lei av; og jeg finner ut etter en sang, dette gidder jeg ikke. Tar av øreproppene, legger de i lomma på løpejakka (det er høst ute nå, endelig), løper til lyden av naturen rundt meg, løper på spor etter hestesko i gjørma, over røtter og små bekker, rir de her, tenker jeg, det er så uframkommelig, men hester kan mer enn det jeg tror når jeg sitter oppå og engster meg for balansen deres ute på tur (men noen hester er mer stødige enn andre); men mest av alt skrur jeg av musikken for å tenke, dagdrømme for å være nøyaktig; tenke gjør jeg godt nok fra før av hele tiden, jeg har styr på alt, har lest mer pensum enn det som er gjennomgått på forelesninger, gjort ferdig innleveringsoppgaver to uker før fristen, gjort ferdig alle ukas matematikkoppgaver allerede på mandag; økonomi, dagliglivets krav, alt det er i orden, nå vil jeg bare løpe og dagdrømme, husker det var noe jeg pleide å gjøre da jeg var barn og ung tenåring, å gi meg selv tid til å dagdrømme, ikke bare dagdrømme fordi jeg kjeder meg, men faktisk legge inn egen tid til å dagdrømme, og det er det jeg gjør når jeg skrur av musikken i skogen, under trærne, i mørket der under tretoppene, der hvor det er nesten bart på bakken. Kanskje løper jeg ikke så raskt, men det gjør ikke noe, tar det rolig, jeg løp halvmaraton forrige helg, løper bare langt og rolig, dagdrømmer om hva som hadde vært fint i livet, selv om ting er veldig fint nå også, men tenker det er en sunn lengsel etter noe, for hva skal man leve for hvis man ikke ser noe der i fremtiden som man skal oppnå; for hvorfor skal jeg holde orden på alt som skjer nå hvis det ikke er for å oppnå noe enda større og bedre i fremtiden, og jeg tenker, er det dette som er visualisering? Er det dette idrettsutøvere gjør når de skal vinne noe, de må se det som skal skje i fremtiden (å vinne) klart for seg, hvis ikke går det ikke. O spør meg en dag jeg går tidlig hjem fra universitetet, pakker ned sakene mine, nei, nå har jeg ikke mer her å gjøre, jeg er rett og slett ferdig med alt jeg skal gjøre: Hvor finner du motivasjonen? Jeg vil ha en god jobb, svarer jeg, tør ikke si den egentlige grunnen, som er at jeg vil verne naturen, den beste måten jeg kan hjelpe på er å kunne mest mulig; jeg skal se gjennom destruktiv retorikk og dårlig forskning, samle inn riktig informasjon, bedømme basert på kunnskap, ikke synsing; derfor er det jeg regner flittig, derfor er det jeg leser jevnlig, derfor er det også jeg løper, vil jo være i god form til jeg melder meg som frivillig på et skip og seiler ut på sjøen, eller til å gå i mil hvis det skulle bli nødvendig (og jeg tror det kommer til å bli nødvendig). Derfor er det også jeg skrur av musikken, lar hodet være i fred til å lage bildene, har ikke jeg skjønt det før, forrige gang det gikk så bra i livet var også sist jeg brukte tid på å se for meg fremtiden, det var da jeg satt og kikket ut av vinduet på bussen eller i klasserommet, så for meg ting som kunne skje, ville skje, var liksom noe å strekke seg etter, ikke bare noe jeg sa høyt, planer jeg la (i blinde), men noe jeg faktisk forestilte meg, alene, for meg selv. Det slo meg da jeg kom hjem, da jeg så på klokken på mobilen, gikk over dørstokken og ble møtt av kattene: Ikke før det var dagdrømming ble det orden.