Podcast

I.

En kveld på vei til en bursdagsmiddag går jeg istedenfor å sykle, den er punktert, punkterte på vei hjem fra stallen, i mørket, ble ikke redd som jeg ofte pleier å bli, men sinna, på hvem? – ingen, ingen å bli sinna på, var bare sykkelslangen som punkterte, burde alltid sykle rundt med lappesaker i sekken, jeg har jo uansett alltid sekken, hvorfor ikke lappesakene, tenker: Alltid fra nå av, neste gang. Jeg går, med paraply og et skjerf over hodet, for det regner, jeg har tegnet en tegning som bursdagsbarnet skal få, har pakket det inn i en mappe inni en plastpose fra en dyrebutikk, det er der hun som jeg bor med jobber, hun har kanskje kjøpt noe til kattene, eller hunden som var på besøk i helgen, en stor flatcoated retriever, glad; i dag er det mandag og jeg går langs jordet, gjennom sentrum, langs barneskolen, hører på podcast på veien, om bøker, de snakker om bokhyllene sine, hvordan de behandler bøkene sine, låner de dem ut eller ikke (ja), skriver de i bøkene sine eller ikke (ja); og hun ene sier at hun ikke har noen bokhylle akkurat nå, for hun bor på en liten hybel, hun har bare stabler med bøker og det minner meg om da jeg også bodde på et lite rom og hadde stabler med bøker på gulvet og på pulten, jeg hadde flyttet fra noen, eller så var det den andre som hadde flyttet fra meg, det var han som tok bokhyllene våre med, han tok dem med og satte dem opp hos seg selv, de ble hans, var ikke lenger mine selv om jeg hadde kjøpt dem, som om det bare var å gjøre det, jeg hadde uansett ikke plass, og bøkene mine, de lå i grønne fruktkasser som han hadde stjålet fra utsiden av butikker i nattemørket, på sykkel; han hadde tatt dem med seg bak på bagasjebrettet, kanskje to om gangen gjennom en hel sommer, og så var det mange av dem og vi flyttet, det var da vi flyttet sammen, siden: Vi flyttet samtidig, men ikke sammen, og bøkene mine fikk plass i grønne kasser, ble liggende i garasjen hjemme hos foreldrene mine mens jeg bodde i et rom med skråtak og hadde bøker i stabler på gulvet, på pulten, jeg gjorde ikke annet enn å være i det rommet og lese, meg og bøkene; stå opp, spise frokost, lese, dra på forelesning, høre, dra hjem igjen, innom butikken på veien, kanskje biblioteket, spise, lese, spise, lese, spise, lese. Det var alt. Jeg tenker på det når hun snakker om rommet sitt på podcasten og jeg går langs veien og det duskregner, jeg har paraply over meg, det går, det fungerer; jeg har med en gammel flaske rødvin som jeg har spart, kanskje jeg skal drikke den, kanskje ikke. Den samme personen snakker om en bok hun har lest, en bok som beskriver lyset i Finnmark, hus som er fuktige og trekker, alt er trasig, sier hun, trasig, og jeg tenker på et hus jeg bodde i en gang, med bokhyllene, et blått hus i en hage med plommetrær, mange, ved endestoppet av en bane; det var jeg og han som siden dro av sted med bokhyllene, hvorfor? han leser ikke en gang bøker; jeg tenker på det stedet fordi det var så kaldt der, kulden kom liksom fra bakken, jeg hadde alltid raggsokker på, og trekket, kulden fra bekken som rant ved siden av, den konstante lyden fra bekken, den store bekken, med vinduene åpne, da også; hvordan ytterplagg hang i gangen og aldri ble tørre, bare råtna; hvordan vi måtte gå langt til banen og på at det bare var oss, ingen andre, bortsett fra de som bodde i overetasjen, men som bare gikk rundt der som spøkelser, kanskje var jeg også et spøkelse for dem, der jeg gikk, selv om jeg ofte ikke var hjemme, var ikke alltid noe å dra hjem for? Det turkismalte gulvet og hullet i veggen, en slags dør mellom stua og soverommet, med forheng, et svart forheng; speilet vi hadde som han også tok med og som jeg nå har et makent til stående i gangen, har ikke hengt det opp på veggen ennå fordi jeg ikke har bestemt meg for hvor, det er bare jeg som bestemmer nå, jeg trenger ikke å bestemme meg nå, ingen andre har noen mening om det, er bare min som betyr noe. Klistremerket som jeg klistret på speilet i det blå huset, en isbjørn, det har ikke speilet i ganga mi, det er forskjellen. Jeg kunne aldri klistret en isbjørn på et speil nå lenger, hvorfor skulle jeg det? Kjøpte klistremerker med arktiske og antarktiske dyr i en altmulig-butikk i Berlin, kanskje var det da vi gikk fra Prenzlauer Berg gjennom hele byen, det var høst, som nå, november, vi stoppet på en bro over jernbaneskinnene og jeg husker lyset akkurat da, lyset, og det har jeg ikke tenkt på før, hvordan jeg kan huske lyset under ulike hendelser, på samme måte som jeg alltid husker hva jeg hadde på meg ved enhver anledning, selv om det er femten år siden, tre år siden, eller det ikke en gang skjedde noe viktig, var bare en dag som alle andre dager, ihvertfall tilsynelatende, kanskje var det egentlig noe viktig? Og en dag, en dag våkner jeg og ser lyset som kommer inn i stuen, prøver å ta et bilde av det mange ganger, men forgjeves, det blir ikke sånn som jeg ser det. Lilla, jeg ser på det mens jeg spiser frokost og kattene går rundt, mennesket har endelig våknet; ser lyset forsvinne mens frokostblandingen forsvinner; det lilla, sånn som dette lyser det bare når vinteren nærmer seg. Senere på dagen ser jeg på lyset i stuen når jeg kommer hjem, det er et annet lys, men også vinterlys, denne gangen klarer jeg å ta et bilde av det, hvordan det faller på sofaen. Det er den samme dagen vi kikker på kakerlakker på laboratoriet, ser på munndeler på insekter, sånn ser det faktisk ut, har jeg noensinne sett på det så nærme før, visst hva alle delene er: underkjeve, overkjeve, underleppe, overleppe; beina som er femleddete, kroppens tre deler: hode, thorax, abdomen. Jeg rekker å spise før jeg går ut igjen, snakker med pappa på telefonen, han har tid til å snakke med meg selv om det er midt på dagen; så venter jeg ved jordet på at noen skal hente meg, vi skal et sted, og jeg ser på lyset over jordet mens jeg venter. Senere, på vei hjem i bilen, etter at vi har gjort ærendene våre, tar jeg bilder av lyset igjen, det er så fint lys i dag, hele dagen så jeg på lyset, det sa meg: Nå kommer vinteren. Nå kommer den. Men hvordan kan noen skrive om lyset, hvordan? Om noen skriver om lyset kan vi jo bare se det for oss fordi vi har sett det før?, vi har tenkt på det før, hvordan lyset traff veggene, gulvet, gjenstandene, møblene, inne hos oss selv. Støvet som ble synlig, svevende i luften. 

II.

Hører på podcast om bøker mens jeg sitter i entreen og lapper sykkeldekk for ente gang i år og katten leker med sølvpapir og bruksanvisninger som jeg for lengst ikke lenger trenger, men hva kan man egentlig forvente når man sykler over hundre kilometer hver uke på en billig sykkel som sikkert egentlig, har jeg skjønt nå, er til hyggelig bybruk, maks fire kilometer hver dag; sykle en tur til kaféen på hjørnet og kanskje til en venn i en nabobydel, til stranden, bryggekanten, med øl i en pose bakpå; på asfalt, avstander som man likegodt kunne gått, hadde ikke gjort noe om man gikk i stedet, med musikk på øret blir det nesten like bra, gjør ikke noe at det tar ti minutter lenger, dét er det denne sykkelen er til for. Anskaffet meg sykkelen da livet var akkurat sånn, bodde i byen, skulle bo i byen; syklet til kinoen, syklet til kaféene, syklet til bokhandlene, syklet til butikkene, syklet til vennene, syklet til festene, syklet til strendene, bare en kort tur, straks der, gadd ikke en gang sykle med hjelm, skulle jo ikke langt, syklet aldri på bilveier, tenkte ikke så veldig på at jeg kunne dø heller. På podcasten sier en av kvinnene at hun ikke skjønte døden før hun selv fikk barn, at det ikke var før da det ble helt forferdelig å tenke på det, og jeg har ikke fått noen barn, men er blitt reddere for å dø likevel, alt det jeg skal gjøre, selv om jeg vet at det ikke spiller noen rolle fra eller til, at jeg er bare en organisme blant alle andre organismer, tildelt en ekstremt liten brøkdel av universets alder, fjorten milliarder år, her, og at det jeg-et jeg føler, bare er et resultat av en veldig stor hjerne, som bare er en samling nerver og hjerneceller, hva mer? – ikke noe, men også derfor er det jeg ikke blir skuffet når de samme kvinnene kort etterpå snakker om Brødrene Løvehjerte, om hvordan Astrid Lindgren en gang sa at det ikke var verdener utenfor denne hun snakket om når hun skrev om lyset og Nangilima, men rett og slett det at synet vil se ting lysere når blodtrykket minker, at det var dét lyset Kavring så da han var på vei til å dø, det var ikke noe mer enn blodtrykket som sank etter en febertokt (med sine fantasier, sitt Nangijala), det var ingen verden etter denne, det er ingen verden etter denne, ingen Nangilima, og så sa hun, til den mannen hun fortalte det til: Men dette må du aldri si til noen.