Ute og sykler

Halvveis til ridesenteret en mørk kveld ryker sykkelkjede og jeg står der, tettpakket i klær, det begynner å bli kaldt, så kaldt at ansiktet blir tørt, med blinkende hvite led-lys både foran og bak, refleksvest og en sekk med rideutstyr, der står jeg med et røket sykkelkjede. Sykkelen er ikke en gang min, jeg har bare lånt den fordi min egen står parkert ved sykkelstativene utenfor bygget jeg bor i, med ødelagte bremser og løst styre, jeg har kviet meg fra å ta den med til reparasjon, har allerede vært på sykkelverksted med den to ganger i år, skal jeg gå og fikse den enda en gang, skjønner først ikke at den kan være så slitt, men glemmer at jeg syklet et 80 km langt terrengløp i sommer, over stok og stein, fra Strømstad til Halden, på en sykkel som ikke er en terrengsykkel, og alle de gangene jeg syklet på den før det, som forberedelse, på grusveier og rundt innsjøer, sommeren lang, det er ikke rart den er blitt ødelagt igjen. Dessuten har jeg flyttet til et nytt sted og jeg vet ikke en gang om de har et sykkelverksted. Fem frisørsalonger har dette tettstedet, men verken Clas Ohlson, innvandrerbutikk eller sykkelverksted. Jeg får ikke kjøpt dobbelsidig teip og kattene klorer opp sofaen. Jeg får ikke kjøpt den riktige typen karri. Jeg får ikke fikset sykkelen min. Dessuten er det så mørkt når det blir mørkt. Ikke sånn som i byen, der jeg kommer fra, med gatelys overalt. Hver kveld jeg sykler tenker jeg: Dette er siste gang. Om jeg vil eller ikke. Jeg kommer til å bli påkjørt bakfra av en bilist. Eller jeg kommer til å sykle ut i en grøft når en bil kommer mot meg, jeg ser ingenting i skinnet av frontlysene, blir blendet, blind, tror jeg kjenner veien, men jeg gjør ikke det. Jeg kommer til å sykle ut på midten av veien og bli truffet. Om ikke ut i grøfta. Jeg kjenner hjertet banke raskere hver gang jeg ser at det nærmer seg en bil. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg utsetter meg for dette, av og til regner det også, men jeg sykler i seksten kilometer én vei likevel, for jeg skal til stallen og ri. Etterpå sykler jeg hjem igjen like langt. Jeg har ikke trent versader, bøyninger og galoppsteg i ett år allerede for å glemme det. Dét er det, det er derfor. Og når jeg sykler hjem igjen er det ikke like ille, føles ikke like hasardiøst. Jeg stopper på Kiwi i Vestby og kjøper en brus, er tørst, kanskje også en banan eller en sjokolade eller noen nøtter, nå er jeg på vei hjem, det gikk bra. Jeg døde ikke på veien.

Etter 10 km ryker kjedet, jeg googler sykkelkjede og tar med sykkelen til kjøpesenteret like ved, flaks at det røk her på sykkelstien og ikke på en mørk landevei fem kilometer unna, hva skulle jeg ha gjort da, gått langs veien og vært reddere lengre enn vanlig? Marsjerer inn på Clas Ohlson og kjøper kjede og sykkelolje, men vet ikke hva jeg gjør, har aldri byttet kjede på sykkel før, og klarer det heller ikke, må stakkarslig trekke den med meg til stasjonen hvor jeg kjøper en togbillett til 75 kr for å ta toget ett stopp, uten å i det hele tatt få ridd. Føler meg snytt for noe, at pengene bare renner ut av et hull i buksa, forsvinner fra meg. Tenker det ikke lenge før jeg tenker på andre mulige scenarioer som hadde vært verre, som er veldig mange scenarioer, jeg kunne f.eks. vært tvangsprostituert i et fattig land, innesperra i en leilighet i en by i et land som hun ikke vet noen ting om. Også ler jeg kanskje der jeg sitter med thermovotter og billett i lomma på stasjonen, fordi jeg er glad problemene mine bare er ødelagte sykler og ridetimer jeg ikke får tatt. Det kunne vært verre, mye verre. Og når jeg kommer hjem er det bare å sette seg i sofaen, drikke te, spise brødskiver og google sykkelreparatører i omegn. Det er ikke verre enn det.