Om å komme hjem

Innimellom celleanatomi, cellesykluser, celledifferansieringer; innimellom kloroplast, klorofyll, mitokondrier, plastider, virus; innimellom amøber, sporedyr og flagellater; innimellom malariaparasitter, tsetsefluer, mygg, lakselus og dinoflagellater; innimellom nitrogen, oksygen, karbon, svovel, fosfor og hydrogen; innimellom cyanobakterier, kiselalger, vannlopper og zoobenthos tenker jeg: det er så mye jeg vil skrive. Det er så mye jeg vil si noe om. Men så sitter jeg der foran pulten, pc-en som lyser blåaktig, omgitt av matematikkbøker, labrapporter og flertallige skisser av meiosen og sitronsyresyklusen i den aerobe celleåndingen, der sitter jeg og jeg vet ikke hva jeg har å si. Eller snarere: jeg vet hva jeg har å si, men det er vanskelig å skrive det. Noe om at verden er blitt stor og at ting rører meg på en annen måte enn det har gjort. Eller, det har alltid rørt meg slik, men jeg har bare opplevd en flik av det, ikke holdt ved det. Andre ganger tenker jeg at det er uinteressant å lese om det som er godt. Hva er det å si om det som bare er godt? Hva er det å si om livet når det er bra? Ingenting, å skrive om det er banalt, meningsløst, kjedelig. Jeg har ikke møtt noen som har fått meg til å ville endre narrativet på livet mitt. Jeg har ikke tenkt til å skrive om hvordan alle ting ledet opp til et viktig punkt, hvor alt ble annerledes, selv om de finnes i mine tankeeksperimenter, noe jeg holder på med mens jeg går og ikke hører på musikk.

Det hender noen ganger at jeg nesten brekker meg når jeg tenker på livet før. Det hender jeg scroller tilbake på instagram, kanskje mest for å minne meg selv på hvordan jeg heldigvis ikke har det lenger, føle en slags takknemlighet. Til hvem?, spør den jeg alltid snakker med. Til meg selv mest, kanskje, svarer jeg. 

I ti år pleide jeg å drømme om at hesten min ikke var død likevel, men at han stod og ventet på meg i en stall, det var bare jeg som hadde glemt ham. Så begynte jeg å ri ordentlig igjen og jeg har ikke drømt det siden. Jeg tenker noen ganger på at det er hester som har reddet livet mitt. Det er ihvertfall svært vanskelig å beskrive hvor stort dette savnet har vært. (Og hvor mye lettere det er å leve når de er der.)

Det er ikke bare hestene heller. Det er studiene også. I veldig, veldig mange år lå det i bakhodet mitt at jeg ville bli biolog. I veldig mange år tenkte jeg på det som tapt, at det var for sent, at jeg aldri kom til å bli det. I veldig mange år gjorde jeg helt andre ting. I veldig mange år drev jeg med ting som jeg trodde skulle gjøre livet godt, for det er det vi alle lengter etter, ikke sant, et balansert liv, et liv hvor det vi gjør ikke er fjernt fra det vi ønsker; et liv hvor man ikke stadig vekk spiddes av små stikk av vemod, savn, lengsel; et liv hvor man ikke alltid bærer på noe, en stadig tilbakevendende følelse av at livet kunne vært noe annet. Også dét har jeg gjort noe med. Jeg sitter her, mitt første semester på biologistudiene er snart over. Om to dager har jeg eksamen. Jeg sitter og skriver fordi jeg er så trygg, jeg vet det kommer til å gå bra.