KRÅKER av Cord Riechelmann

Kråker er et av favorittdyra mine, så da jeg fant ut at via Instagram at den tyske biologen og filosofen Cord Riechelmann hadde skrevet et portrett av dette dyret og at den nå hadde blitt oversatt til norsk, bestilte jeg den sporenstreks. Lenge har jeg vært fascinert over dens intelligens og sofistikerte oppførsel (som det mennesket jeg er; vil jeg alltid, mer eller mindre ubevisst alltid sammenligne andre arter med min egen? Ja, men det betyr ikke at noen arter er verdt mer enn andre, annet enn hvordan min interesse rettes.) For eksempel er kråker det eneste dyret ved siden av primater som har vist at den, når den står ovenfor et problem, kan finne en løsning spontant, altså løse et problem ved å tenke gjennom hvordan, uten å lære gjennom erfaring eller ved å ha sett andre artsfrender gjøre det samme først. Kråker har også (som mange andre fugler) meget interessante måter å organisere levesettet sitt på, bl.a. lar noen kråker sine barn bli igjen i redet og være med å oppfostre det nye kullet, altså deres søsken, om de ikke selv finner seg noen make med en gang. Eller så danner noen ungkråker som ennå ikke har fått seg maker ungdomsgjenger, litt sånn som når vi bor i kollektiv/bofellesskap før (noen av oss) finner en vi vil gifte oss og heller bo sammen med.

Den kråka jeg kanskje liker aller best, er skjæra. Pica pica heter den på latin, og får meg noen ganger til å tenke på lyden til en viss pokemon. Jeg tilbragte deler av sommeren dette året med å ligge i hammocken og lese På sporet av den tapte tid mens skjærene samlet seg i flokk og kraet som gale hver gang katten kom spankulerende. Det var en fascinerende observasjon. Når katten ikke var der så jeg dem som separate fra hverandre, Det var bare når det var fare på ferde at de oppførte seg som en flokk. Også det, til tider, litt som oss.

Vakker er den også.

Da jeg var yngre var jeg nok mest interessert i en annen kråke, nemlig ravnen. Det hang nok sammen med min interesse for mytologi og det mystiske. I Vesten har ravnen oftest blitt tilknyttet døden, kanskje henger det sammen med det faktum at mange kråker er åtseletere. De spiser kjøtt, men har ikke klo og kraftig nebb, som rovfugler har. (Rovfugler er forøvrig en annen myteomspunnet fugl, hvor mange land har ikke en ørn som nasjonalsymbol.)

Rabenbaum av Caspar David Friedrich.

Kråker handler om kråka som dyr og myteomspunnet vesen, ispedd forfatterens egne observasjoner av forskjellige kråker verden rundt. Siste del av boka utgjøres av beskrivelser av de enkelte kråkeartene, fra den kanskje mest kjente i vår del av verden, gråkråka (Corvus cornix), til den sjeldne floreskråka (Corvus florensis) som bare lever på øya Flores i Indonesia. Innimellom er det fine illustrasjoner av kråker, bl.a. Rabenbaum, malt av Caspar David Friedrich i  ca.1822. (Det er forøvrig en vandreutstilling, Alene med naturen, på Nasjonalgalleriet nå, med malerier av nettopp Caspar David Friedrich, og J.C. Dahl. Om det ikke akkurat er kråketrær å se, er det mange andre trær. Den kan sees til fjerde januar.)

Fin, liten bok altså. Burde interessere flere enn oss som er over gjennomsnittet oppatt av fugler.