Bøkene jeg leste i juni

Denne måneden har vært stusselig hva angår lesning. Jeg har bare lest elleve bøker, hvor tre av dem er diktsamlinger, en annen en tegneserieroman og den siste en gjenlesning. Jeg legger skylden over på Oslo, Paris og København. Dessuten har jeg vært syk, og når jeg er syk foretrekker jeg filmer og teite magasiner fremfor bøker.

1. GRISEHJERTER av Ingeborg Arvola ¤ ¤ ¤ (¤)
Denne skrev jeg om for Bokbloggturnéen her.

2. NU, JÄVLAR av Heidi Linde ¤ ¤ ¤ (¤)
Denne handler om forskjellige mennesker i en liten by på Østlandet (var det Tønsberg? Kongsvinger? Kongsberg? Kragerø?) og de hadde det ganske kjipt alle sammen. Jada, livet gikk forbi for dem alle sammen. Jessica og den svenske teatermannen som hun hadde et forhold til og tenker tilbake på nå som hun er gift med en mannen-i-gata-håndtverker. Lydia som er venninne med dronning Sonja, som det forvørig er viet få kapitler til, og det var synd, for jeg merket at det var de jeg hadde lyst til å lese mer om. Hva skjedde med dem liksom? Og hva skjedde egentlig med alle sammen? Hva med hun som var sykt kjerringgravid og bitter? Jeg synes boken sluttet så brått, men det var kanskje meningen, det var kanskje meningen for å få en følelse av at alle bare fortsatte livene sine i samme bane. Og ps: hater tittelen. Hva er poenget med den?

3. DU HAR ET STED Å LØPE INN av Synne Lea ¤ ¤ ¤
Dikt i sjangeren not my cup of cake (overført til ekte kaker må det bli delfiakake), fant jeg ut etter å ha lest den, til tross for at jeg fikk tak i stemningen. Noen har dødd, tror jeg. Eller kanskje ikke, men hvem vet egentlig, det er jo bare dikteren som vet det.

4. FRENCH MILK av Lucy Knisley ¤ ¤ ¤
Denne lille tegneserieromanen leste jeg rett før jeg dro til Paris. Den handler om Lucy (ja, forfatteren) fra USA og moren hennes som drar til Paris hvor de skal være i seks uker (eller noe i den duren). Lucy tegner side opp og ned med makroner, foie gras (som er blitt forbudt i delstaten hennes, så hun er kjempeglad for at de har det i Frankrike og hun forsvarer det med at andre dyr i matindustrien har det verre, og jeg blir sint for foie gras er helt jævelig og burde være forbudt overalt), baguetter, oster osv. Og jada, jeg elsker beskrivelser av mat, og bilder av mat, men det er bare det at Lucy Knisley tegner altfor enkle tegninger av den. Det er ikke interessant å se den femtende siden med noen runde sirkler som det står Camembert og Brie på, det er kjedelig. Og forresten så skriver hun aldri ordet macaroons selv om hun tegner makroner hele tiden, nei, hun kaller dem cookies. Ellers besøker de muséer (det var pga. denne boken at jeg noen dager etter gikk og så Monets vannliljer på Musé de l'Orangerie) og røyker sigaretter og drikker rødvin og en type melk som de ikke har hjemme i statene (derav tittelen på boka), og enda de er langt vekk fra amerikanerklisjéen, så klarer jeg likevel ikke å unngå å tenke at de er sykt americans. Spesielt tenker jeg det når Lucy forteller om flyturen hjem til USA. Konlusjon: grei underholdning for en times tid. Det finnes verre ting å bruke en time på på en dag det regner og tordner ute. F.eks. søppelmagasinet Mag, hvor de trykker bilder av Ashley Olsen og skriver at det er Mary-Kate Olsen. Det er faktisk big deal.

5. LEGENDER OM ET SELVMORD av David Vann ¤ ¤ ¤ ¤
Denne ville jeg lese fordi jeg hadde lest i en anmeldelse at den minnet om det gåtefulle i Yann Martels Historien om Pi, som jeg ble helt sjokkert av på slutten for det var virkelig ikke det jeg hadde tenkt at jeg kom til å lese. Og dermed ble jeg lesende denne boken med en tanke om at det på slutten skulle komme et svar på alt i denne boka også, og sammen med at ting i denne boken bare ble merkeligere og merkeligere, gjorde det at jeg ikke klarte å legge den fra meg, jeg måtte bare lese videre for å få vite svaret, for å nøste opp trådene, men så... var det ingen løsning og jeg ble kjempeskuffa og visste ikke hva jeg skulle gjøre, jeg følte jeg ble snytt for noe av David Vann, jeg tenkte Du kan ikke gjøre dette mot meg!, jeg tenkte at nå blir jeg gal også, for hva er det som egentlig skjer i denne boken, nå skjønner jeg ingenting og forfattere burde ikke få lov til å komme seg unna med en så løs tråd, aaargh.

6. NEVER LET ME GO av Kazuo Ishiguro ¤ ¤ ¤ ¤
Denne begynte jeg å lese uten å vite noesomhelst om den på forhånd annet enn at Francesca Lia Block hadde anbefalt den på bloggen sin. Jeg ble helt bergtatt av den vemodige stemningen i denne boken og selve temaet som gjorde meg fryktelig nysgjerrig, jeg måtte bare lese videre, samtidig som jeg irriterte meg litt over den noe enkle tonen til jeg-personen Kathy. Det gikk heldigvis over etterhvert som jeg ble vant til henne, og så ble jeg bare mer og mer satt ut av hele boka, før jeg leste den ferdig i check in-køen på Charles de Gaulle (det finnes ikke noe sted det ikke passer å lese) og bestemte meg for å se filmen da jeg var kommet hjem, som forøvrig sugde, men hva tenkte jeg på, Keira Knightley, Carey Mulligan, Andrew Garfield og Sally Hawkins i én og samme film, og jeg orker ikke trynet på noen av dem? (KK bare fordi hun har vært verdens mest irriterende vesen helt siden Pirates of the Carribbean, CM fordi hun er på andreplass, AG fordi han liksom skulle være så sykt søt som Tommy i Never let me go, men jeg måtte bare spy, og SH ene alene pga. drittfilmen Happy-Go-Lucky). Anyways, jeg er nødt til å lese mer av Kazuo Ishiguro (og jeg tror det blir The Remains of the Day.)

7. HOW TO (UN)CAGE A GIRL av Francesca Lia Block ¤ ¤ ¤ ¤ ¤
En diktsamling av en av yndlingsforfatterne mine. Sykt fin. forty-five thoughts for my daughter and my virtual daughters har jeg lest flere ganger enn jeg kan telle med fingre og tær. Jeg har kanskje lest den én gang om dagen helt siden jeg leste det for første gang. Andre dikt jeg vil trekke frem fra denne samlingen er: duty: for sofia (som handler om Sofia Coppola), collage og lost in los angeles.

8. TI LIKNANDE VERSJONAR av Anna Kleiva ¤ ¤ ¤
En helt ok diktsamling som verken gir meg positive eller negative frysninger. Sikkert litt unfair at jeg leste den så kort tid etter at jeg leste Francesca Lia Blocks How to (Un)Cage a Girl, men sånn er nå livet, det er ikke rettferdig. Denne renner ut i sanden for min del.

9. WIVES AND LOVERS av Richard Bausch ¤ ¤ (¤)
Denne kjøpte jeg på Shakespeare & Company i Paris, før jeg uka etter tok den med meg til København, leste den ferdig og etterlot meg den i en exchange books-hylle på hostellet like før vi dro. (Jeg manglet lesestoff og byttet den mot en Nicholas Sparks-bok fordi alle de andre bøkene i hylla var tyske, og jeg tenkte det er bedre å lese noe enn ikke noe, men jeg fikk aldri lest den for jeg sovnet hele tiden på toget, sovnet og så ut av vinduet enda det er gørrkjedelig å ta toget i Danmark, alt er bare flatt og boring å se på.) Leseropplevelsen var ikke noe å skryte av. Boka bestod av tre short novels, og de lignet sånn på hverandre alle sammen at de alle gled inn i den samme smørja av utroskap, utroskap og utroskap, døde familiemedlemmer og endeløs sipping og anger over at livet ble som det ble. Å, hold kjeft nå, tenker jeg, hold kjeft, patetiske mennesker, har dere aldri hørt utrykket å gråte over spilt melk. Livet går ingen annen retning enn dit man leder det selv. Fucking losers.

10. DØDEN & CO av Lukas Moodysson ¤ ¤ ¤ ¤ ¤
Tidligere har jeg bare befattet meg med filmene til Lukas Moodysson. (Jeg så Mammut i vinter og grein og grein som en foss, og Fucking Åmål blir jeg aldri lei av å se.) Jeg visste nemlig ikke at han skrev før noen anbefalte meg diktene hans i høst, hvilket jeg ennå har til gode å få lest, for Døden & Co er ikke en diktsamling, men en roman. En roman om Lucas som mister faren sin og tenker på jenta han hadde da han var tyve, som han nå tenker på som Kate Moss; Kate Moss som drar ham ned i avgrunnen, og siden finner han Natalia Vodianova (dette elsker jeg, jeg synes jo Natalia Vodianova er verdens vakreste menneske) som drar ham opp fra avgrunnen, og så handler det om å kjøpe Christian Louboutin-sko og om skrive; en masse om det å skrive og å sammenligne alt som skjer med ting man han lest i skjønnlitteraturen og jeg tenker Lukas Moodysson, you're my man, vi har så mye til felles du og jeg; og så handler den om hva som får Lucas til å skrive en bok om trafficking og jeg tenker at det må være Lilja 4-ever, og så drar Lucas til Thailand, hvor han bruker opp alle pengene og får en idé som jeg tror blir til Mammut, og nå har jeg bestilt alle diktbøkene hans fra bokus.se.

11. NECKLACE OF KISSES av Francesca Lia Block ¤ ¤ ¤ ¤ (¤)
Denne leste jeg i februar, og allerede nå har jeg lest den på nytt.

Til dere som er paa Hove slash reklame

Jeg er med i Hove-boka til Flamme! Gaa og kjoep den paa Bokboden, hihi!

Edit: Var du der for musikken heter antologien.

I min håndbagasje til Indonesia

(Siden jeg har blitt en kløpper på å reise med bare håndbagasje og må skryte litt av det fordi alle de fine damene i gamle filmer gjør det, Grace Kelly og Audrey Hepburn f.eks, og også Weeztie Bat i Francesca Lia Blocks Necklace of Kisses.)

-noen av de siste utgavene av Bokmagasinet som jeg ikke har rukket å lese ennå og som jeg bare kan kaste etterpå
-det siste nummeret av Vagant
-Paul Austers The New York Trilogy
-Carl Frode Tillers Innsirkling 2
-en blomsterfarget, tynn sommerkjole som jeg sist brukte i påskeferien i Oslo og som jeg faktisk har et bilde av her:

-et svart miniskjørt
-en hvit topp
-en svart bikini (gudene vet hvorfor, jeg har verken planer om å bade eller sole meg, jeg kan ikke fordra noen av delene, kanskje er det fordi det er kulturmessig pålagt når man drar til et varmt land å ha med bikini i kofferten)
-et par svarte sokker og noe undertøy
-et par svarte fløyelspumps som trenger en tur innom en rimelig skomaker etter at jeg hadde dem på meg i et bryllup i høst og trampet litt for hardt hjem på dem etterpå fordi jeg ikke ville bruke taxipenger, den gjerrigknarken som jeg er
-mine Ray Bans-solbriller
-en notatbok og penn (jeg drar ingen steder uten)
-pc-en min

Ord jeg kan på indonesisk og en kort introduksjon til det indonesiske kjøkken

I morgen drar jeg til Indonesia sammen med mamma og den yngste broren min, vi skal fly en flytur som må være en av de lengste det går ann å ta (å, herregud, jeg kommer til å dø), til nesten andre siden av kloden; jeg skal til mitt andre opprinnelsesland, nei, ikke bare andre opprinnelsesland, men også andre opprinnelseskontinent, for tenk, jeg har to, hvor kult er ikke det. Jeg gleder meg masse, jeg har ikke vært der siden jeg var åtte-ni år gammel (det er fjorten år siden) og da lå jeg rett ut i senga de ti siste dagene av det fire-ukers lange oppholdet og spøy fordi jeg ikke tåler varme whatsoever (jeg fikk de norske genene hva angår akkurat det). Uansett, i den anledning tenkte jeg at jeg skulle briefe med mitt indonesiske vokabular:
 
satu, dua, tiga, empat, lima - én, to, tre, fire, fem
sembilan - ni
dua puluh - tjue
saya - jeg
anjing - noe mamma kalte oss da vi var barn og hun ikke var så glad i oss
sayang - noe mamma kaller oss når hun er glad i oss, et kallenavn alá norske 'skatt' og engelske 'honey'
harus pergi - noe pappa sier når han har det travelt og må dra på jobb nå
tidak, ya - nei, ja
bebek - and (dette husker jeg at jeg sa i barnehagen en gang og ingen skjønte hva jeg sa)
bagus - vakker, søt?
anak - barn
kuching - katt
cato - underbukser (dette vet jeg fordi alle søsknene mine og jeg har navn som begynner på ka-, og da brødrene mine ble født kom navnet kato opp, men det var uaktuelt fordi det betyr underbukser på indonesisk)
tontol - mannlige kjønnsorganer eller noe (dette vet jeg fordi mamma lo av dette da søstera mi var så liten at hun ikke kunne si 'kontroll' da hun lette etter fjernsynskontrollen og løp rundt og sa 'tontol' i stedet)
bandung - rakkerunge eller noe i den duren
hai - hei
halo - hallo

makanan - mat
makan - å spise
baso - kjøttbolle som man har i en grønnsakssuppe, helt annerledes enn hva vi vanligvis tenker når vi hører ordet kjøttbolle
rendang - sykt god, sterk, krydret kjøttrett som jeg (dessverre) ikke spiser lenger fordi jeg ikke lenger spiser kjøtt
roti - brød (den alderen hvor jeg sist var i Indonesia bestod hele kostholdet mitt av brød)
sate - grillspyd
nasi goreng - stekt ris
krupuk - chipskjeksaktige ting i av ris, reker m.m.
tofu - nå vet alle hva det er, da jeg var liten visste nesten ingen hva det var
gado-gado - en rett med bønnespirer, gulrøtter og andre grønnsaker som man lar bade i peanøttsausmmmmm, en av mine topp fem yndlingsretter i hele verden
sambal - en sykt sterk chilipasta
ayam - kylling
teh botol - søt jasmin-iste som man får på glassflaske, det må jeg ha drukket hver dag sist jeg var i Indonesia, og det skal jeg drikke hver dag denne gangen også
rambutan - en rød frukt med masse pigger på som ingen visste hva var da jeg var liten, men som jeg har sett et par ganger i Glad i Mat og Coop-magasinet de siste årene

Som dere ser har omtrent halvparten av alle ordene jeg kan noe med med mat å gjøre. Det er sikkert ikke noe rart, og forresten er det indonesiske kjøkken mitt absolutte yndlingskjøkken, det finns ikke bedre mat enn det i hele verden. Og det synes jeg selv om de ikke spiser ost.

"I'll always remember that hotel in Paris. we were all there. kaja, Nal Horse, Burroughs... the greatest literary minds of our generation."
   "do you think it helped your writing, Mr. L?" I asked.
   it was a stupid question. he looked at me sternly, then allowed me to watch him smile, "everything helps my writing."
-Fra Charles Bukowskis Notes of a dirty old man

forty-five thoughts for my daughter and my virtual daughters
av Francesca Lia Block

i always believed if i had blond hair, pixie face,
   big breasts
everything would be all right
not realizing that culturally idolized beauty
is not only foolproof
but potentially dangerous

if you believe in your own unconventional beauty
when you are young
you will accomplish twice as much and suffer half so

turn off the lightbulbs and light a candle

walk don't drive

plant a tree

wear sunscreen

dancing is an antidepressant

kindness is the new status symbol

every day please try to eat something green
   and something orange
that grow on the ground

tell me how mad you are
   that your father and i parted
i will always listen
   though i can't ever take away the pain

expectations are for what you yourself create

they rarely work when applied to others

turn off the television

tv is a depressant

yoga is an antidepressant

don't feel guilty about wanting pretty things

they would not be so alluring
   if you weren't supposed to want them
just don't value them over compassion

use your words even when you are a grown-up
and people no longer think it is entirely acceptable
when you say, that hurt my feelings

if you can digest chocolate eat it sometimes

same goes for ice cream
(i don't really need to tell you those things do i?)

do your homework because it is part of the game but

don't spend too much time worrying about grades

fall in love with someone kind who loves your body
   and your mind

if you have a dream that won't let you go, that
   tickles your solar plexus, heed it

turn dark feelings into paintings or poetry
   or dancing

music is a kind of food

if you are sad talk to a happy woman who loves you
it will always help

move your body when you are sad or angry

avoid the following:
genetically modified ingredients
parabens
sodium lauryl sulfate
mercury in certain fish
neurotic thoughts about food
(is that a contradiction?)

love your curls though they tangle
your pale skin though it can burn in the sun
your nose though it is broader than some
your sturdy legs and feet

forget barbie she does not possess imagination

remember you are a botticelli angel

the planet we live on is perfection

love her like a goddess

love yourself as her daughter

there is a planet full of different kinds of beauty

the idea that only one type of woman is beautiful
is blashpemy

of everything i brought to the world in these
   forty-five years
you and your brother are by far the most astounding

because of that i will always love your father

matter never vanishes, only changes

remember that when someone you love dies

your round head on my breast when you were born
   is the memory
i will keep with me when i leave this body

when i am gone i will still be near you

this is how i know: when you were born
   it was not a meeting
but reunion

Noe Karl Lagerfeldt sier om bøker

Kilde: weheartit

Om å spille piano

Han tar på hendene mine og sier at med slike hender burde jeg spille piano, og jeg sier at jeg har faktisk spilt piano; jeg spilte piano i ti år, begynte tilogmed på musikklinja og spilte piano der, før jeg som søttenåring fant ut at nok var nok, nå skulle jeg ikke spille piano mer; jeg slutta, ville ikke lenger lese noter og telle til fire og fire og fire om og om igjen inni hodet mitt, ville ikke lenger spille Mozart og Chopin og alle de andre jeg ikke husker navnet på fordi jeg aldri har hørt noe særlig på klassisk musikk, har bare spilt det, og jeg husker disse regndråpene til Chopin, hvor vanskelige de var, disse dusterytmene, rytmene som er så fine å høre på, men så vanskelige å spille; og som den dramatikeren jeg er sier jeg at jeg ikke har rørt et piano siden, selv om det ikke er sant; her forleden spilte jeg noen traller på besøk hjemme hos foreldrene mine, men jeg sier det likevel; jeg har ikke rørt et piano siden, for liksom å gjøre meg mer mystisk; hva var det som skjedde, hvorfor bestemte du deg plutselig for at det måtte ta slutt, kom det som lyn fra klar himmel, hvorfor egentlig?, men han spør ikke, vi snakker ikke mer om det, kanskje sa jeg det så mystisk at det lå i luften at vi ikke skulle snakke mer om det, og jeg lurer på hva han tror, for det skjedde ikke noe spesielt, jeg bare ble lei, jeg var lei lenge, lenge; okket meg over å måtte øve på den samme melodien helt til den satt så fast i fingrene at jeg kunne begynne å tenke på piano og forte og slike ting, jeg ble bare lei, jeg tror kanskje jeg aldri var oppriktig inni det, ble aldri forført av det, bare gjorde det; jeg spilte aldri piano med sjela på samme måte som jeg alltid skriver med sjela; den er alltid med meg, selv når jeg ikke skriver så tenker jeg på å skrive, når ting i livet skjer har jeg en tanke i bakhodet som lurer på om dette er noe jeg kan skrive om, dette må jeg spare på sier noe inni hodet mitt, og noen ganger faller jeg tilogmed helt ut av samtaler fordi jeg tenker setninger inni hodet mitt og jeg forsvinner, og hva var det egentlig vi snakket om?

Ord jeg hører på hostell mens jeg sitter ved et bord og venter på kjæresten min

California, it's so good, Russia, old Europe, to Moscow, Seattle to Chicago, Seattle to New York, no I haven't, my next trip, Brazilian, such a thing, special European, if you work an hour, would be fun, scenario, it's a beautiful country, fourteenth, Michael, a heartbreak, insanity, you can, England, I think my next will be to Asia or South-America, everything, Peru, hang with me, it's gonna be, painful insanity, just don't fall recklessly, painful insanity, to battle, three hours flight, some of them, skal vi stikke? Jeg setter meg bare der og ser om noen flytter seg, kind of expecting, I haven't seen enough yet, just det samma, vi skal ned til Chistianien, jaha, hallo, sjekk den plakaten der, hallo, Kontrafon, det er fest der som sist, det er musikken vi hørte i stad.

Københavnnotat

EA og jeg og alle pensjonistene går på matinéforestilling på Cinemateket i København en fredagsformiddag; vi ser Coco & Igor med Mads Mikkelsen som snakker russisk og fransk, vi ser alle de fine klærne og jeg tenker jeg må ha en Coco Chanel-kjole en dag, jeg tenker jeg skal opprette en egen Coco Chanel-sparekonto, og etter filmen ser vi at det har regnet, at regnet på bakken holder på å tørke, og vi går og spiser pærefløteis appertizer på Nyhavn, på vei til Christianshavn hvor vi skal spise spinatpaneer og drikke mango lassi og bli så mette at vi knapt orker å gå tilbake til hostellet på Nørrebro, og vi hører kirkeklokker spille en Kim Larsen-melodi mens vi går, og jeg sier at Coco Chanel hatet søndager for hun visste ikke hva hun skulle gjøre med fridager.

Ting jeg skal gjøre i livet

For ikke så veldig lenge siden bestod denne listen min av to ting: 1. lære å lage pannekaker og 2. se nordlyset. Pannekaker har jeg lært å lage for lengst (tilogmed veganske banan- og blåbærpannekaker), og da jeg skulle skrive listen på nytt igjen nå nylig, var den blitt betydelig lenger. Først tenkte jeg uæh, hvordan skal jeg få tid til dette, deretter kom jeg på at jeg jo aldri skal ha barn og da gikk det bra. Så. Her:

• kjøre rundt med åpen bil i California
• studere i San Francisco (Berkeley, for der jobber Francesca Lia Block!!!)
• bo i Paris
• lære meg fransk
• besøke Arktis
• feriere i Ukraina og skyte med AK-47 og få omvisning i Tsjernobyl (dette leste jeg man kunne gjøre i en reiseartikkel i en avis som jeg seff rev ut og sparte på, for hvor sykt spennende er ikke det?!)
• tilbringe en hel sommer i nord-Norge (dette har jeg igrunnen tenkt på siden... vel, i mange år, så egentlig bestod ikke denne forrige listen min av bare to punkter, men tre)
• se nordlyset
• bo i telt en hel sommer
• bo i telt i Hardanger
• isbréklatre
• ri over en eller annen vidde i Norge
• lese alle bøkene i skal lese-lista mi
• danse voksenballett
• eie en Coco Chanel
• lese bøker på stranden og spasere på Riveriaen
• dra til Tokyo (ok, kanskje ikke akkurat nå)
• gi ut bok (dette punktet var ikke på lista mi før, det må ha vært fordi det var så opplagt at det var unødvendig å nevne det)
• gå opp Galdhøpiggen
• gå opp Prekestolen (det er nesten litt flaut at jeg ikke har gjort det ennå)
• drikke vodka i Russland
• dra til Wien med tog og feire nyttår der
• ta orientekspressen Paris - Istanbul (dette har jeg hatt lyst til å gjøre helt siden jeg så den reklamefilmen med Audrey Tautou for Chanel no.5 - forøvrig verdens fineste reklamefilm)
• ta den transsibirske banen
• ta master i litteraturvitenskap
• dra på hvalsafari

Og noen punkter som avhenger litt om jeg blir rik eller ei:

• eie en araberhest
• eie en villa med hage
  
  

Å, for et gøy liv, jeg gleder meg!

Matporno #7: Blåbær

Jeg og barna i Versailles

Jeg og barna i Versailles
står og ser på at fiskene i dammen
spiser opp brødbitene som
noen hiver uti til de canadiske
gjessene
og det er litt ekkelt
fiskene gaper og løfter hodet
opp av vannet
skremmer gjessene vekk.

OPPTAKSPRØVEN
av Cecilie Løveid

Da den første unge mannen
skulle ta sin første legeeksamen
inviterte han henne rett til sengs.
Han leste til eksamen
ved å telle hvert ben i kroppen hennes,
pekte seg inn, talte og fant nye tallkombinasjoner
sang alle navn på latin
som en vokalkomposisjon over antikke tekster.
Det var moro å bli tellet til 436 og likevel bare én hele
tiden.
Han ringte til en venn og la frem ideen til en musikal.
Og dermed ble han ikke lege.

Det var enda verre med den andre unge mannen,
han var seriøs skuespiller og skulle til opptaksprøve på
Teaterskolen,
sto blekbrystet foran sengen
og deklamerte Claes Gill
så meisene flyttet.
Ham gikk det ille med
han havnet i et tre
hvor han måtte servere spurvene evig frokost.

Den tredje mannen la i vei.
Og hvis han ikke er kommet frem,
er det en annen som ligger der nå.

Ni notiser om en lørdag i Paris

1. Jeg sitter igjen i Jardin des Tuilleries, ser på ravner og det får meg til å tenke på en drøm jeg hadde for mange år siden, en drøm jeg fortsatt husker, helt klart og tydelig, det er noen av dem, kanskje færre enn jeg kan telle på en hånd. Jeg drømte om svarte ravner som fløy over en sjøgrønn verden - hele verden var i sjøgrønne nyeanser -, og jeg satt i en robåt i en innsjø og det er den mest estetiske drømmen jeg noensinne har hatt, og den tenker jeg altså på der jeg sitter i Jardin de Tuilleries, stappmett på laks, tunfisk, flyndre og kamskjell inntatt på en japansk restaurant hvor vi satt foran kokken og så på at han lagde maten, og jeg drakk kaffe og spiste belgisk sjokolade til dessert, enda det bare var frokosten vår (hvis jeg ikke regner med en banan spist i full fart mellom ostehopping og bussen).

2. You are so pretty, sier en mann til meg over en øl, og jeg som nettopp har lest Never let me go av Kazuo Ishiguro sier: But I smoke, so I'm really not something.

3. Jeg røyker Camel i Paris, jeg som ellers røyker Prince og Marlboro light. Jeg tror kanskje det har noe med at ei venninne av meg som har bodd her alltid røykte det når hun kom hjem til Norge, alltid Camel; det hender jeg tenker litt på henne når jeg tenker på Paris, hun er linken mellom et sigarettmerke og denne byen.

4. Jeg snubler bokstavelig talt inn i en kø med unge kvinner et sted i Paris jeg ikke husker navnet på, men det er like ved en gang med tak over, fylt med de fineste butikker og antikvariater, og det hele skjer fordi jeg går samtidig som jeg ser bergtatt inn på skoene i utstillingsvinduene til Christian Louboutin, og det er nettopp inn dit kvinnene skal, de står i kø nettopp for å få komme inn i butikken og prøve disse skoene, og Guillaume roper this way! fra en helt annen retning, jeg har ikke lagt merke til hvor han har gått, og kvinnene i køen smiler litt av meg, for klart de forstår, det er ikke et hvilketsomhelst utstillingsvindu.

5. Sitron - og timiansorbé på en øy i Seinen.

6. Jeg har ikke med lommeboka til Paris, den er for stor og tung; istedetfor har jeg sedlene i en lomme innenfor omslaget på denne boka, og myntene i en tom sigarettpakke sammen med dagsbilletten til Paris' kollektive transport. Hvilket fører til at det ser ut som jeg røyker oftere enn jeg gjør, og at jeg skriver mer enn jeg gjør.

7. Jeg skulle liksom dra til Paris uten å spise makroner, men fordi det engelske ordet for makroner, macaroons, er så gøy å si, snakket jeg så mye om dem til Guillaume at det ble for dumt å ikke prøve dem (dessuten skal man jo ikke bedømme noe før det er prøvd), så jeg måtte bare likevel, og jeg kjøpte en med pistasjenøttsmak og en med sitronsmak, hvorpå vi satte oss på en rød- og hvitkonfettibestrødd trapp utenfor en polsk kirke, og jeg spiste dem opp og måtte innrømme at de jo er ganske gode, men at jeg tror jeg foretrekker boller mer rosiner.

8. På vei ut av Jardin des Tuilleries hører jeg noen snakke norsk, jeg hører språket mitt over trafikklydene og barnelatteren og de andre språkene, og det føles ut som om jeg har vært borte hjemmefra i en evighet.

9. Vi sitter på bussholdeplassen på vei til å storkjøpe ost og vin når en gammel dame med trillekoffert kommer bort og jeg reiser meg umiddelbart opp (på refleks) og gir henne plass, og hun setter seg ned og smiler i den røde kåpa si og snakker til oss på fransk, og Guillaume sier til meg på engelsk at damen sier vi er de høfligste franske, unge menneskene hun har møtt, og dermed skjønner hun at jeg ikke er fransk, hun sier ah, anglaise, smiler fortsatt, og Guillaume sier til henne at jeg ikke er engelsk, men en norvégienne, for det er nemlig det jeg er i Frankrike, jeg er ikke en nordmann, men en norvégienne; jeg er noe fint og lett, ikke noe tungt og subbende ikledd superundertøy og allværsjakke og en trang til å kjøpe billig alkohol. Nei, jeg er en norvégienne på vei til å kjøpe et lass med stinkende oster til å ha med hjem, så stinkende at damen i check in-skranken dagen etter kommer til å kommentere det i det hun klistrer merkelappen AMS - KRS på rundt en av stroppene på ryggsekken min, og mennesker på flybussen fra Kjevik til Kvadraturen kommer til å snu seg og lure på hva som lukter sånn, men det bekymrer meg ikke der, på bussholdeplassen i Paris, og siden kommer bussen og vi stiger på alle tre, og når den gamle damen skal av litt senere, smiler hun til meg og former et lydløst au revoir.

Også Francesca elsker Sofia Coppola

duty: for sofia
av Francesca Lia Block (fra diktsamlingen How to (un)cage a girl)

she was a princess of the holy wood
her parents brought her to a jungle when she was little to sit
at the feet of a prophetic madman
when she was older she performed on the stage
the crowd put her in the stocks and threw vegetables
at her da vinci face
her brother the prince drowned in the sea
she married
a man everyone called genius it seemed like paradise
she wept
alone in her villa while he flirted with actresses
she made
art won acclaim and her husband's jealousy he left
she wore
only short black or white dresses
some full some slim and elegant black flats
was named best dressed on every list smiled quietly
and like a cat
told a story about marie crowned queen at nineteen
dressed in magical shoes
showered with jewels
and cake not loved properly lost in a castle of gilt dreaming
of the natural world making babies finally beheaded

but this princess keeps dreaming her next dream
she has a lot of stories to tell
she knows that in times of danger its up to the girls
to overcome humiliation and grief even decapitation
and save us

I dag drar min kjæreste og jeg til København for å spise på alle våre yndlingsrestauranter, drikke hylleblomstcider og titte på månen fra Sankt Hans Torv klokken tre på natten mens vi spiser pommes fries og dansk majones og røyker kveldens siste sigarett

Vi snakker om vodka og jeg tenker på Sylvia Plath

Guillaume tar meg med på kjøpesenter av alle ting, men det viser seg at vi tar heisen opp til øverste etasje, ser på panoramautsikten over Paris, the best view, sier han, og jeg ser og ser, vi står under en paraply og han kjenner visst alle som jobber i kaféen der, eller kanskje er de bare på hilseren, og så tar vi heisen ned igjen, drikker rød øl som smaker et snev av bær. It reminds me of cider, sier jeg og legger til at jeg ikke er særlig glad i søtlige alkoholdrikker, men det er han og vi snakker litt om vodka og rom, han vet godt hva Matusalem-rom er for noe, men han synes ikke det er verdens beste rom, den er bare helt ok. Han forteller også at det ikke finns vodka som smaker som vann, jeg tenker at da er det bare en myte jeg har fått fra Sylvia Plaths Glassklokken, hvor Esther bestiller vodka og sier at det smaker som vann, jeg tenker alltid på det når jeg snakker om vodka, hvor blir det av den vodkaen som smaker som vann, er det virkelig ingen som har smakt den, ikke en gang K har smakt den og hun har jo tilogmed bodd i Russland, og jeg tenker at det er en skuffelse at den ikke finns, for jeg har liksom tenkt på vodka som smaker vann som noe veldig fascinerende, noe man må oppleve, liksom som at jeg en gang må se nordlyset, tenk om noen sa til meg at nordlyset ikke fantes, nordlyset er bare en myte, Kathleen, det hadde vært skikkelig kjipt.

Ting jeg skriver i Jardin du Luxembourg

Bildekilde: weheartit.

Jeg går fra den berømte bokbutikken Shakespeare & Co, overraskende nok uten noen vedvarende irritasjon. Jeg kommer nemlig inn dit og irriterer meg over alle som skal ta bilder av hverandre, men irritasjonen forsvinnet raskt i det bøkene overvelder meg og snart flytter jeg på stigene overalt for å få sett alt, høyt og lavt; jeg velter en stabel med Jack Kerouac, og til slutt ender jeg opp med en slitt versjon av Wives & Lovers av Richard Bausch for €4, før jeg går ut i gatene og krysser Bvd Saint-Germain og tenker litt på en av Françoise Sagans karakterer som synes at det beste i verden er å kjøre i en åpen bil på Bvd Saint-Germain tidlig på sommeren. Deretter går jeg forbi Sorbonne-universitetet og tenker på Simone og Jean-Paul i stedet, og ender til slutt i en militærgrønn lenestol i Jardin du Luxembourg, spisende på en hel boks med oliven og fetaost til lunsj. Så begynner jeg å bli litt småbekymret over at min neste CS-vert har byttet møtested over sms, og tenker shit, er han ikke den han utgir seg for å være, før det begynner å yre og det at jeg må komme meg under tak snart opptar meg mer, og jeg finner en sticker fra København i sekken min som jeg ikke visste jeg hadde der før nå, og jeg klistrer den på lenestolen for å liksom legge fra meg et spor, og en eldre franskmann kommer bort og lurer på hva jeg sitter og skriver; snakker til meg på fransk en lang stund før han skjønner at jeg ikke er noen fransk kvinne, kanskje er det min helsvarte outfit som får ham til å tro det, og jeg ser tidenes største grådue og lurer på om den er stor, eller om jeg bare har sett få duer i mitt liv.

Bilder av bøker #7

Kilde: weheartit.

Tekster fra Versailles

1. Jeg sitter i hagen til Versailles og spiser baguett og stinky ost, tenker litt på at det er ganske fint å være på tur alene. Jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil, jeg trenger ikke å forholde meg til noen, trenger ikke irritere meg over at noen jeg er i følge med skal dra opp kameraet slik at jeg enten må vente eller ta et bilde av vedkommende som drar det opp, slipper denne kamerafobien min, eller, fobi og fobi, jeg er jo ikke redd for kameraer, jeg bare liker dem ikke. Selv om jeg må innrømme at jeg skulle ønske jeg hadde hatt et da jeg så noe streetart i Belleville i går kveld; det var en masse gamle damer som satt på stiger langs en hel vegg, jeg har vanskelig for å beskrive det med tekst, hvis jeg skulle vist det til noen måtte det vært ved hjelp av et bilde, og det er her haken ved å reise alene kommer inn. Jeg ser ting hele tiden som får meg til å tenke på folk og til å ønske den og den personen var her, så kunne jeg pekt, som om det kommer til å forsvinne for meg hvis ingen andre har sett det, til tross for at jeg skriver det ned. I går for eksempel så jeg en Domino's Pizza- sjappe, på vei nedover Belleville etter at Csilla og jeg var oppe på en topp og så utsikten over Paris, og da tenkte jeg at jeg måtte si det til Ea, jeg ville si det til ham, de har Domino's Pizza her i Paris også, akkurat som i nabolaget vårt i København i fjor sommer, hvor vi kjøpte pizza på kveldene de varmeste dagene, der hvor de hadde VM-tilbud og jeg en gang fikk en fotball sammen med pizzaen (og fire øl), og jeg lurer på hvor det ble av den, vi kan neppe ha tatt bryet med å ta den med oss hjem, så mye bagasje som vi hadde med oss. På toget og på ferja. Jeg dro den ene bagen på longboardet, men det var likevel stress. Mulig vi la den i en pose sammen med alle bøkene jeg hadde lest den sommeren og hang den utenfor en Blå Kors-butikk.

2. Jeg føler jeg er en statist her i Paris. Paris er av de byene som er akkurat sånn som du tror den skal være. Akkurat sånn som man har sett den på film. Middelaldrende menn som er kledd som Serge Gainsbourg og med sneipen i hånda. Folk som sitter på fortauskaféene og drikker vin. Folk med baguetter som stikker opp fra veska. Og alle bygningene med smijernsverandane og de shiny, svarte bilene med sotetde vinduer. Jeg ser på alt sammen utenifra, jeg tilhører ikke dette stedet, jeg har ingen hovedrolle i denne filmen.

Metroen er ikke min vei til jobb, vin er ikke det jeg helst vil drikke, og språket kan være så fint det vil, men det er ikke mitt språk.

3. Sitter på en benk utenfor Grand Trianon i Versailles og har nettopp brukt min tynne fransk til å kjøpe jordbæris og svart kaffe, men still, det var franskkunnskaper i praksis. Observerer en jentegjeng hvor alle har brunt hår og helt bleikhvit hud og tenker at de alle ser ut som hun jenta i Twilight-filmen.

4. Sitter på en slitt trenbenk på Marie-Antoinettes eidendom og ser over dammen og en av de fine landstedsaktige byggene og lurer litt på om dette er det stedet som Marie-Antoinette i Kirsten Dunsts skikkelse i Coppolas Marie-Antoinette sier er å være landet, noe jeg har stusset over flere ganger, for er ikke selve slottet Versailles på landet da? Er hun ikke på landet fra før av når hun er i Versailles?

På toget til Versailles

Republique

mot Balard
stopp Invalides
bytt til C5 Versailles Rive Gauche
stopp der

9. juni 2011 (på toget til Versailles)

Nå var det billettkontroll, jeg som nettopp spurte Csilla over frokostbordet om det var mange av dem her i Paris. Nå hadde jeg billett da, selvfølgelig. Hvis man skal snike her må man jo hoppe over gjerdene på stasjonene, og om jeg så hadde villet hadde jeg ikke klart det, for jeg har på mine tighte, skinnaktige bukser.

Vi spiste frokostblanding med kokos og pære og yoghurt til frokost. Tilogmed en kopp grønn te fikk jeg. Nesten som hjemme. Og i nettet mitt ligger smurt baguett, med stinkosten fra i går.

Det er en amerikansk vennegjeng her. Han ene ligner på han i Youth Revolt (den handler jo forresten om ei frankofil jente) og Juno. Han som liksom er så nerdesøt, men jeg synes han er oppskrytt, spesielt etter Paperhearts. Forresten vet jeg ikke om de er amerikanere. Kanskje de er fra et annet engelskspråklig land? (Men jeg holder en knapp på USA.)

collage
av Francesca Lia Block

she used to wear vintage dresses over her bikini
   and flip-flops
ride to venich beach to read virginia on the sand

she used to make collages with images of the virgin
mary and roses she used to write poetry

she went to a ballet high
school and could have died
for beauty
not only from the eating disorder
but from the words of the mean mistress

she found her mother on the floor of the bathroom
with a bottle of pills
but still alive

her roommate in college was raped
   and brutally murdered
another friend died the same way at a different place
   and time

her terror turned into worry
about small things
like the overgrown cuticle on her little toenail

she married an artist and went to clubs
with scrawls on the walls called art
kept her collages private
intricate and glistening as hidden body parts

her husband stopped having sex with her
she doubted her poetry
because a mean bulimic woman
told her she couldn't write

she took up african dance and then brazilian
because they honored rather than denied her ass
helped her heal her marriage
and the scars of ballett and anorexia

she danced into the arms of the drummer
they coul have been brother and sister
he read her a poem on their first date
she was still married when she made love to him
left her husband almost right away
married again on the hills above malibu
dancing on the crest above the sea
   with white flowers in her hair

she gave birth to two children
decorated her house in pink and green velvet
teaches thirteen year olds literature every day
comes home and cooks dinner every night
writes her books in the weekends

the war maked her so sad she needs meds
she's okay though
her husband still wants her whenever possible
still reads her poetry aloud

she has finally discovered
the brutality is not inside of her
however there are many roses, there are altars,
   there are stories

Tidlig kveld i Jardin Villemin

Jeg og fremmede byers gater er ingen god match.

Men i parkene. 
For meg selv.
Jeg og parkene og sigarettene og en bok.
Det er litt kjølig, men ikke ubehagelig.
Jeg vil ha en øl.
Drikker ikke øl på café alene. Hvorfor skal jeg begynne med det nå?
Fordi jeg er i Paris og jeg må sitte på en utekafé da.
Nei.
Jeg vil heller sitte her nå.
Tar en sigg til.

Ting jeg skriver i Jardin des Tuilleries

kl.13 (eller i hvertfall nesten)

Gikk av ved Les Halles og så at kartet jeg printa ut fra Google maps var så stort at de fleste gater var uten navn. Tenkte fuck, men alt ordner seg hvis jeg bare finner Seinen, og jeg ser en demo som jeg ikke ser hva er for/mot, ser et av de gjenkjennelige spirene til Notre Dame, som jeg vet ligger ved Seinen, trasker langs Seinen, forbi Louvre og inn i Jardin des Tuilleries. Går midt i joggesporet. Ser en dame som har en slags gripestokk som gjør at hun slipper å bøye seg hver gang den lille hunden hennes kommer med ballen. En liten besj, krøllete hund. Når frem til Musée de l'Orangerie, hvor jeg nå sitter utenfor og tenker at Eiffeltårnet jo er ganske stygt, det er jo bare metall, mørk metall, men tenker at jeg jo liker sånt, men at heisekraner i all sin generelhet er finere.

Jeg spiser nisten min, grovbrød med brunost, før jeg går inn i Musée de l'Orangerie for å se på Claude Monets nymfer. Noe jeg ikke tenkte på før jeg leste Lucy Knisleys French Milk for to dager siden, hjemme i vår egen stue, og tenkte hm, jeg har jo begynt å like kunst, i hvertfall Edvard Munch, why not ta et skritt til, og Claude Monet er jo fint, sant, er det ikke liljene hans i de barnebøkene hvor Linnea løper rundt, hun med hatten og en svart/hvit kjole, sammen med han gartneren/maleren?

kl.15 (Jardin de Tuilleries)

Det rommet med liljene var ikke rundt, men ovalt. Forresten var det ikke nymfer som jeg skrev i stad, men liljer. Jeg visste jo det. Liljer på fransk er nymphéa, det var derfor jeg kom til å skrive det. Kjøpte et postkort av rommet som jeg skal sende til kjæresten min fordi jeg snakket om l'Orangerie (det har btw noe med appelsiner å gjøre, det hørte jeg på audio-guiden) og hvordan bilder kunne henge i et rundt rom før jeg dro, da måtte jo bildene være bøyd, sa jeg, og han sa at et rom trengte ikke være så stort før rette bilder kan henge der, det er litt som at vi oppfatter bakken rett, selv om jorden er rundt. Men rommene i l'Orangerie viste seg å være ovale, og bildene var faktisk avrundet.

Jeg så en sykt høy mann, han var sikkert 2,5 m!

Også kjøpte jeg to postkort med motiv av Marie Laurencin, for de var så fine, maleriene hennes, og i så fine farger i blått, rosa og grått. Bleu, rose, gris. Og at av dem er et portrett av Coco Chanel. Elsker Coco Chanel. Jeg skal gifte meg i Coco Chanel. Forresten skal jeg oppover kartet nå, til Ritz.

Kom til å tenke på noe K sa om A da de var i Paris. De hadde vært på Louvre og A hadde gått rette veien til Mona Lisa, og etter det hadde hun satt seg rett ned for å vente på at de andre skulle bli ferdig med muséet. Trash! (Men jeg elsker trash da.)

Noe vi snakker om i Paris

Guillaume og jeg spiser ost og baguett og drikker roedvin fra 1990, vi snakker om Serge Gainsbourg; vi snakker om musikken hans og alle de fine damene hans, og jeg sier et eller annet om at hun ene var jo utro mot ham selv om han var sykt kjekk; han sier Oh yeah? Jeg sier Yeah, Jane Birkin slept with this other guy and they got Lou Douillon, the halfsister of Charlotte (Gainsbourg) og Guillaume sier, som den franskmannen han er: Well, that is because Jane isn't really french, she's english.

TURBULENS 
Opp i mørket
 av Cecilie Løveid

Turen til Stockholm var turbulent, det vare verre enn å sitte i buss over Tokagjeldet i 1955. Heldigvis satt jeg ved siden av en velkledd herre med knebelsbart og gresk profil. Han lot meg holde hånden, han lot meg klamre, han lot meg lene meg helt over til hans sete til det var ingenting mellom oss som kunne kalles luft bare diktning.
Han var en fjellklatrer. Han var tindebestiger. Han var vant til å henge i en hakke.
Han hadde en forestilling om hvordan det ville være å falle ned. Han pleide ikke å fly lavpris. Han hadde brukt pengene på en gave til kameraten sin, et besøk på luksusbordell i København, selv hadde han drukket kaffe i baren, sa han. Han var som en poet, en som lot seg falle ytterligere når en først har falt, falle inn i uendeligheten.
Vi kom oss ned på bakken. Vi fortsatte omklamringen, hele veien ut.
Dørene gled til side. Vi stod der overrasket. Jeg klamret meg til en vilt fremmed. Det var det ene, det andre var at jeg sluttet ikke å klamre, aldri aldri aldri ville jeg miste ham, da ville jeg heller falle.
Nå lurer jeg på om han alltid kommer til å sitte i setet ved siden av meg, på vei opp i mørket.

Dette her er til min mamma...

...som er i Norge og som jeg ikke kan e-postadressen til. (Nekter aa bruke kontantkortet her ass.) Jeg er trygg i en leilighet i Rue d'Eau-ett-eller-annet, rett ved Republique, sitter og drikker VANN. Ikke noe oel. (As of yet. Lol.) Jeg har en sofa og sove paa og den har et gult teppe og i dag var jeg paa l'Orangerie og saa paa liljene til Monet. I kjoeleskapet har jeg en stinkende ost og et glass med oliven. Naa skal vi ut paa streif. Jeg gidder ikke skrive mer, for jeg har skrevet saann ca. 10 sider i notatboka mi allerede, i saan ca femten forskjellige parker og tilogmed et postkort hvor jeg skriver om et gulingpar som giftet seg paa et sykt liksom-romantisk sted. Ja, ok, naa maa jeg sjekke mailen min. Bonjour. Nei, vent, det er jo hallo paa fransk. Tchüss, nei, det er jo tysk. Adieu!

Akkurat i det dette postes er jeg på vei til Paris for å spise ost, se på malerier av liljer og skrive poetiske postkort hjem

Kilde: weheartit

there is only one place to write and that is ALONE at a typewriter. a writer who has to go INTO the streets is a writer who does not know the streets.
-Fra Charles Bukowskis Notes of a dirty old man

Inne

Det regner, regner, regner, jeg som hadde tenkt til å male i dag, husvegger, 
sitter i stedenfor på kjøkkenet og leser Synne Lea; 
de gule, rosa, oransje rosene er i ferd med å tørke seg til oppløsning. Jeg er solbrent i nakken etter timesvis i parker, drikker 
en kopp grønn te, spiser norsk chevre fra Dovre.

Bokbloggturnéen #2: Grisehjerter

Grisehjerter avskrekket meg litt ved første øyekast; jeg likte verken coveret eller tittelen, og teksten på baksiden fortalte meg at dette ikke var en bok jeg hadde lyst til å lese. I tillegg ble jeg i vinter, lenge før denne boka havnet på skatollet mitt, stående i en bokbutikk og lese i Ingeborg Arvolas 40 postkort og den syntes jeg var ganske dum, så da jeg skulle til å begynne på Grisehjerter og jeg koblet disse bøkene sammen, tenkte jeg Faen, er det hun jeg skal lese. Heldigvis viste det seg at Grisehjerter er bedre enn som så.

Boka starter med at en familie på tre flytter til kvinnens foreldre oppe i nord etter at mannen har fått sparken fra jobben sin, hvor han gjorde underslag fordi han trengte penger til spillgalskapen sin. Nå er de bankerotte og må bo på en gård. Og det er der det skjer saker og ting. For ikke så langt unna er skjønnhetsklinikken til kvinnen, Kine, sin gamle flamme, og et gammelt naboektepar må selge alle geitene sine, og enda en nabokvinne som er blitt forlatt av mannen sin og som har en datter som går i terapi og henger med barnebarnet til ekteparet som ikke lenger har noen geiter, og hun er forøvrig en hestejente og det synes jeg er veldig gøy og jeg tenkte litt på at en dag skal jeg også ha en araberhest som Carino. Se bare her hvor fint det er med hest: Krystle prøver på nytt. Denne gangen plukker Bell gulrota fra håndflata og gomler den stoisk i seg. Knask, knask, knask, knask. For en fin lyd. Krystle forestiller seg at hun kan spise sånn, med tenner sterke nok til å knuse hva som helst, en gulrot i en jafs, knask, knask, en gulrot på tvers og gjerne en til. Og jeg kan gjerne ha den hesten oppi nord. Jeg er nemlig ganske opptatt av nord-Norge for tiden siden jeg nettopp leste i en annen bok, Heidi Lindes Nu, jävlar, at det er gunstig for studiegjelda å bo der oppe, så nå skal jeg flytte til nord-Norge etter at jeg er ferdig på universitetet. Apropos Nu, jävlar, så ble Grisehjerter litt blandet med den mens jeg leste; begge to handler om forskjellige mennesker på et lite avgrenset område, om utroskap, om kaffetørste naboer, om å ha småbarn og om Obama på TV. Grisehjerter er nemlig ingen original bok (ikke Nu, jävlar heller for den saks skyld), men underholdende nok. Menneskene er såpass interessante at jeg lurer på hva som kommer til å skje videre, og da jeg skulle fortelle kjæresten min hva denne boken handlet om, snakket jeg i en flom fordi jeg hadde lest ganske mye rart. Det har hun tatt fra Fight Club, sa kjæresten min om en av episodene i boka jeg fortalte om som jeg ikke skal spoile fordi det er helt på slutten. (Den er det forresten lenge siden jeg har sett, jeg fikk litt lyst til å se den igjen nå.) Gjorde ikke dét dere nysgjerrige? Det er ok, for jeg kan godt anbefale denne boken hvis en trenger noe lett lektyre på en heit sommerdag, og det blir det jo forhåpentligvis mange av snart, det er jo blitt juni! Hurra!

Og PS, det holdt jeg på å glemme, dette er jo en anmeldelse i Bokbloggturnéen, så jeg må jo si hvem som skrev om Grisehjerter i går; det var Et lite smil.

In a city that was partly paradise...

Jeg besøkte to venninner her en dag, kom og avbrøt dem midt i filmen Hangover og jeg sa at den var overvurdert, men de syntes ikke de, det var tydeligvis ikke den første gangen de hadde sett den. Jeg spratt opp en liten øl og vi begynte å snakke om Las Vegas; jeg sa at jeg aldri hadde turt å dra dit med K, hun som alltid forsvinner i fylla og våkner opp på steder hun ikke husker hvordan hun havnet, akkurat som Bukowski og alle karakterene hans, og jeg lurer på om det kanskje bare er noe hun sier, det at hun ikke husker hvordan, mer enn at hun faktisk ikke vet det, for liksom å fremstå litt som en Bukowski-karakter, og i det jeg tenker det, tenker jeg, fy faen, jeg er ikke bedre enn Jarle Klepp i boka 'Charlotte Isabel Hansen', hvor han drar paralleller fra livet til litteraturen hele tiden, helt til mora hans Sara sier at nå er det nok med det, kan ikke livet bare være livet uten at det skal tolkes på noen måte, og klart det, jo, vi snakker om Las Vegas, og jeg sier at det å gifte seg i Las Vegas må være det mest romantiske bryllupet som tenkes kan, bare de to som elsker hverandre i et Elvis-kapell sent på natten, kanskje det allerede er blitt morgen, med en åpen cadillac ventende utenfor, sånn vil jeg gifte meg, men det kommer aldri til å skje, sier jeg, for kjæresten min er så tradisjonell, og A sier er du gal, det er så trash, og jeg sier at jeg elsker trash, trash kan være bra det, dessuten skal jeg gifte meg i en Chanel-kjole, og dét er ikke trash. Ikke en Chanel-brudekjole, men en vanlig Chanel-kjole i all sin alminnelighet, for dere skjønner, er det én ting jeg er nødt til å eie en gang her i livet, så er det en Chanel-kjole; jeg bruker heller tjue grand på en Chanel-kjole enn en stygg, hvit puffkjole som bare kan brukes en gang. Også, hvis man gifter seg i Las Vegas, så slipper man å invitere til en fest, man slipper å invitere en masse folk som man egentlig ikke liker, men som krever å få komme; man slipper å gjøre samvittigheten til lags, for hvis ingen får komme, så kan ingen klage på urettferdighet; og dessuten er det ikke riktig å kreve bryllupsgaver, hvorfor skal noen få gaver fordi noen er så heldige at de har hverandre? I så fall, hvis noen insisterer, ønsker jeg meg penger til Sea Shepherds konto. Og dette snakker vi om mens Hangover går på tv-en og jeg popper min andre øl, sier apropos Las Vegas, så skal jeg til California neste vår, og K sier at det er i California de produserer yndlingsvinen hennes, rødvin, hvithvin eller pingvin? I en av yndlingsbøkene mine er det ei som heter Ping og hun eier en butikk i Los Angeles, jeg tror faktisk den ligger i Hollywood Boulevard, der selger de vintage Chanel-kjoler, men jeg tror nok ikke den finnes på ordentlig. Apropos Chanel, sier jeg, jeg prater tydeligvis som en foss, så skal jeg til Paris neste uke og jeg vet ikke hvor jeg skal bo. Du må sofasurfe, sier K, og jeg sier ja, jeg har en konto på couchsurfing, men har ikke sjekket mye rundt ennå. Dessuten er det skummelt, for jeg er jo ikke særlig flink til å snakke med fremmede, tenk om det blir kleint, og så tenker jeg whatever, jeg må bare ta sjansen, dessuten har jeg ikke råd til å bo på verken Ritz eller noe annet hotell, så noen dager senere surfer jeg rundt på couchsurfing.com og nå har jeg funnet steder å bo, gratis, kanskje jeg skal ta med meg noe fra Norge til vertene, som takk, jeg kan ta med Vågsbygd Handys Undervannsmusikk, for den ligger det jo tusen stykk av her i leiligheten, eller kanskje jeg skal ta med en bok eller to fra bokkassa mi? Jeg elsker å gi bort bøker, det er skikkelig fint det. Og så tenker jeg at jeg gleder meg, gleder meg til å høre fransk rundt meg og til å kikke på mennesker på Metroen og til å gå rundt på Sorbonne, for det skal jeg, nerden, gå rundt på Sorbonne og tenke litt på Simone og Jean-Paul som var kjærester hele tiden, de som aldri giftet seg, men likevel ligger begravd sammen på den berømte kirkegården. Simone som forresten elsket New York, like mye som jeg elsker California enda jeg ikke har vært der ennå, og så tenker jeg på da jeg gikk på ungdomsskolen og L sa at hun måtte bo i USA når hun ble stor og jeg tenkte hæ, hvorfor det? Hva er greia med USA, det er kjempeteit, og nå er jeg selv helt besatt av California og Los Angeles og San Francisco og Santa Barbara og San Fernando Valley og San Diego, jeg kan sitte i en hel time og kikke på kartet til California, vet dere for eksempel at det et sted i California som heter Bagdad? Og et annet som heter Honeydew? Honeydew! Honningmelon! For det er sånne navn stedene i California heter. Det er nesten som et My Little Pony-drømmeland. Jeg er helt sikker på at hele California ser litt ut som Only Girl-musikkvideoen til Rihanna. Hot pink og full av ballonger og blomster og lykter i trærne og fine damer i fine klær og med rosa krøller, og fyrverkeri på hver eneste nattehimmel! Det fineste jeg vet! For som Francesca Lia Block begynner et av kapitlene i 'Necklace of Kisses', hvor hun skriver om LA: In a city that was partly paradise [...]

[...] like a friend of mine once said "nothing was ever promised you, you signed no contract."
-Fra Charles Bukowskis Notes of a dirty old man

I dag drar jeg til Oslo for å henge med en av de fineste jeg vet

GUIDEN
av Cecilie Løveid

Hun var guide i en liten fergeby.
Hver dag var den samme; hun stakk en paraplyspiss i været og fikk oss til å følge henne til slottet.
Hun viste frem fangehull og husket å slå på rottehviningen og museflirene og sette opp den svarte katten.
Små barn bør absolutt ikke slippes løs alene.

Hun tok oss med til steder der er mulig å fortelle eventyr om, den eldste delen av slottet.
Der inne i kjellertunnellen lå et menneske hun åpenbart kjente godt, så godt at hun slo opp paraplyen, forsvant opp i luften, vi kunne bare ikke følge med, det nærmeste jeg kom Mary Poppins i mitt liv, den kjente barnepiken, litteraturvitenskapelig tolket som dyrenes dronning alias gudinnen Ishtar, og det har ennå ikke kommet noen Higgins inn i mitt liv.

Bøkene jeg leste i mai, del 2

8. DEN ELSKELIGE GIFTBLANDERSKEN av Arto Paasilinna ¤ ¤ ¤ ¤
Denne lånte jeg fordi ei god venninne hvis boksmak jeg stoler på sa at den var kjempemorsom.Den handler om ei eldre dame som har en fæl slektning som kommer på besøk en gang i måneden sammen med kumpanene sine for å ta pengene hennes. Selv om jeg ikke lo høyt av denne, var den likevel gøy, og jeg leser gjerne mer av Arto Paasilinna neste gang jeg trenger noe lettleselig og underholdende.

9. WINKIE av Clifford Chase ¤ ¤ ¤
Denne boka handler om en bamse ved navn Winkie som blitt fengslet for terroranklagelser. Det høres litt teit ut, men akkurat dét er ikke det teite med denne boka. Det fungerer nemlig. Det er et godt bilde på hvor dumt det blir når noen skal bli dømt som skyldige for enhver pris og derfor med opplagte ulogiske argumenter. Det som er teit er det liksom-filosofiske opplegget som forfatteren prøver seg på. Det blir også en smule teit når Winkie føder en ny bamse. Ja, les setningen en gang til. Winkie føder en ny bamse. Når det er sagt må jeg si at boka ikke var så verst, den var underholdende nok, den.

10. MYSTERIER av Knut Hamsun ¤ ¤ ¤ ¤ ¤
Helt fra jeg leste utdrag fra Victoria i norskbøkene på ungdomsskolen har jeg likt Knut Hamsun. Jeg vet jo det, men jeg forbløffer meg likevel hver gang, også nå, det er som om jeg må gjenfinne ham for hver gang, og denne gangen tenker jeg at Mysterier må være den Hamsun-boka jeg liker best. Enkelte steder må jeg le høyt og jeg blir stadig vekk overrasket over hva Nagel finner på. Hver gang jeg tror jeg vet hva som kommer til å skje, så skjer det aldri. Hovedpersonene hans, de er så merkelige og rare og uforutsigbare. De er mysterier alle sammen. Det er også noe med denne stemningen som finns i alle Hamsun-bøkene jeg har lest, denne merkelige stemningen som jeg ikke kan sette fingeren på, annet enn at den kan kalles hamsundsk, den stemningen er her også.

11. THE HANGED MAN av Francesca Lia Block ¤ ¤ ¤ ¤
Jeg skriver ofte om hvor magisk verden blir med Francesca Lia Blocks ord. Hvor fint alt blir. Det jeg glemmer å fortelle er at hun også skriver mørkt. Hun skriver mørkt og dystert, ja, for eksempel i novellen Blue, hvor hovedpersonen Las mor begår selvmord. Eller i romanen Pretty Dead, hvor Claire, som er vampyr, er dømt til å leve for evig og er nødt til å oppleve gang på gang at de hun elsker dør fra henne. Men ingen av dem (eller noen andre) slår denne. Dette må være den mørkeste jeg har lest til nå. Jeg får den samme ekle stemningen som jeg fikk da jeg så filmen Mysterious Skin, en forferdelig, men estetisk, film jeg får helt vondt i hjertet av. Nylig snakket jeg med noen om denne filmen, hvorpå vedkommende sa hun hadde sett den flere ganger og jeg tenkte for meg selv at jeg ikke skjønte hvordan noen kunne orke å utsette seg for noe sånt. Og akkurat sånn, altså, er denne boken også.

12. YARDEN av Kristian Lundberg ¤ ¤ ¤ ¤
En arbeiderroman om å jobbe som timearbeider i Sverige, og fryktelig kjipt er det. I det jeg leser Kristian Lundbergs beskrivelser av arbeidsplassen sin Yarden, på havna i Malmö, tenker jeg at jeg håper jeg slipper dette. Noensinne. Jeg blir nemlig litt redd fordi han visstnok tidligere har vært en suksessrik krimforfatter, for så å likevel måtte ta denne lousy jobben, selv om jeg ikke helt skjønner hvordan en kan bli så fattig som han er, men så kommer jeg på at dette er i Sverige og ikke i Norge, at han har en sønn og en gjeld å betale tilbake. Denne gjelden skriver han ikke så mye om, men jeg mistenker at det er en forbruksgjeld, for han har visst levd over evne. Jeg lurer på hva han har gjort tidligere i livet som gjør at han må leve med denne nesten meningsløse tilværelsen etterpå. Han har ikke en gang råd til å ta bussen til jobb. Og ikke nok med de åtte timene han jobber på havna, så jobber han et par timer i en dagligvarebutikk på kvelden også. Ikke fordi han trenger noen ekstra slanter, men fordi han må. Han har ikke råd til annet. Det får meg til å grøsse (men ikke like mye som trygdesnyltere fyller meg med forakt).

13. OCEANEN av Göran Sonnevi ¤ (¤)
Å, så jævla lang. Så jævla langdryg. Så jævla tre måneder tok det å lese denne. Jeg fornyet den max antall ganger man kan fornye et bibliotekslån, på slutten der måtte jeg bare spurte gjennom de femti siste sidene. Og det var hardt, skal jeg si dere. Denne diktboka på over firehundre sider har Göran Sonnevi fått Nordisk Råds litteraturpris for, men jeg, jeg gir den ingen personlig pris. Den var så utrolig lang og kjedsommelig. Jeg tok meg selv et par ganger i å lese diktene høyt, for å liksom underholde meg selv med å snakke svensk samtidig som jeg leste. Jeg er så uendelig glad og lettet for at denne boka er over.

14. NYE RITUALER av Cecilie Løveid ¤ ¤ ¤ ¤
Å, jeg blir så glad når jeg oppdager fine, nye diktere. Ikke at Cecilie Løveid er ny som dikter, men ny i mitt litterærer univers. Jeg oppdaget henne da jeg leste et minneord over Sigmund Hoftun i Vinduet 1/11 - skrevet av henne. Det var så fint at jeg noterte meg navnet hennes og siden lånte Nye ritualer. Neste gang jeg er på biblioteket nå skal jeg låne enda en bok av henne

15. NOTES OF A DIRTY OLD MAN av Charles Bukowski ¤ ¤ ¤ ¤
En gang i februar fikk jeg en fin e-post fra ei som hadde lest bloggen min om blant annet at jeg burde lese Charles Bukowskis Notes of a dirty old man. Siden det var så innmari fint og fordi jeg likte Bukowskis Hot Water Music, bestemte jeg meg for å anskaffe meg Notes of a dirty old man, men av grunner som f.eks. at bokstabelen min er nærmest en meter høy, tok det litt tid før jeg fikk lest den. Nå har jeg imidlertid endelig fått lest den og det var så mange sitater jeg måtte spare på at jeg ikke kunne skrive ned alt, jeg måtte heller bare brette og markere med penn. I kombinasjon med at jeg har dratt den med meg i regnværet som har vært i det siste, ser det nå ut som om jeg har eid denne boken i ti år, og ikke bare i et par måneder. Notes of a dirty old man er en samling med korte tekster som Bukowski skrev for undergrunnsavisen Open City i Los Angeles. Det er interessant selv om menneskene i boka nesten konstant er drita. Neida. De spiller på hester og gifter seg med damer de bare har kjent i et par - tre uker også. Spesielt teksten om engelen som vil spille baseball likte jeg veldig godt. Og samtalen mellom han som skal til å tortureres og avhøreren. Her er litt av den samtalen:

" [...] you say you feel this madness. what do you do when it comes  upon you?
I write poetry.
is poetry madness?
non-poetry is ugliness.
what is ugly?
to each man, something different.
does ugliness belong?
it's there.
does it belong?
I don't know, sir.
you pretend knowledge. what is knowledge?
knowing as little as possible.
how can that be?
I don't know, sir.
can you build a bridge?
no, sir.
can you make a gun?
no, sir.
these things are the products of knowledge.
these things are bridges and guns."