Litt om botanikken

Ta med de haplodiplontiske syklene, sier han når jeg sier at vi kan treffes etter eksamen, når jeg kan legge de haplodiplontiske syklene vekk, og den delen av meg som truer med kaostilstander kommer fram og sier til meg selv: Kan du virkelig vente så lenge? Jeg hadde nesten glemt henne, tenkt at hun var forduftet, at hun på et eller annet tidspunkt for lenge siden forsvant ut av døren og ut på gaten, at hun gikk ut i verden og forsvant fra livet mitt, for så lenge siden at jeg hadde glemt at hun fantes, at hun aldri skulle komme tilbake. Hun har vært så lenge borte at hun ikke får det helt til, klarer ikke å skyve bort det rasjonelle og fornuftige mennesket jeg har blitt, men i de neste dagene jeg leser til eksamen titter hun over skulderen slik at alle de ulike plantesyklene blander seg i hverandre, som om de alle tre var en og lager et salig rør av alt det jeg leser. Den rasjonelle irriterer seg ergerlig, gjør så godt hun kan, tviholder på tiden foran bøkene, leser og leser, hun tenker på A-er, som hun alltid gjør, på at jeg skal komme inn på den masteren jeg vil, med en gang; det er hun som vekker meg klokken syv hver eneste dag, selv i helgene, det er hun som sørger for at jeg får en jobb som hjelpelærer på universitetet, det er hun som betaler regningene og tar på meg joggeskoene og sier: Du klarer en kilometer til.

Kaos kan hun kanskje kalles, hun som har vært borte så lenge, og jeg visste ikke en gang at jeg hadde savnet henne. 

Det er hun som forelskelser seg i en mann som den rasjonelle først tenker på som en douche. Det er hun som våkner på eksamensdagen og får meg til å tenke mer på hva jeg skal etter eksamen enn hva jeg skal på eksamen. Det er hun som kjøper en pakke sigaretter og som av og til finner på å drikke øl før klokken to på formiddagen. 

Noen ganger gjør de ting samtidig, og da går ting enten veldig bra eller veldig dårlig. Mellomstadier finnes liksom ikke. Der er det bare argumentasjon. 

Jeg sier til N at jeg hele tiden har en dialog med meg selv, at jeg hele tiden mener flere ting om gangen, at det ikke finnes noe klart svar på noe som helst, og hun synes jeg er litt rar. Det samme prøver jeg å forklare til mannen jeg har tatt med meg hjem, jeg sier Venstre er et parti for folk som mener flere ting om gangen. Han synes det er fryktelig rart at en som leser så mye som jeg og dermed vet så mye om verden kan være en egoistisk liberalist som ikke tenker på at det finnes folk som ikke har like gode forutsetninger for å klare seg i verden som andre, som f.eks. jeg selv. Sånne folk må enten være dumme og uvitende eller rett og slett slemme. Jeg sier at jeg tilhører den siste kategorien, obviously, siden jeg ikke er spesielt dum, men er egentlig ikke enig i denne kategoriseringen i det hele tatt og altså ingen av delene. Jeg sier at til syvende og sist er det naturen jeg bryr meg mest om og at jeg derfor heller skal stemme på Miljøpartiet de Grønne ved neste valg, fordi jeg er villig til å vike bort fra alle politiske ideologier så lenge naturen kommer først. Jeg er faktisk villig til å ofre alt for naturen. 

(På en busstur til Vegglifjell som skal komme mye senere, forteller jeg til O at mamma en gang ikke snakket til meg på to dager fordi jeg sa at det var dumt å kjøpe seg en SUV. Jeg hadde stilt spørsmål ved om det virkelig var nødvendig å kjøpe seg en slik bil når hun uansett bare skulle kjøre noen ærender rundt i byen, og definitivt ikke kjøre den på fjellet og i ulendt terreng, men hun hadde som vanlig tolket meg som at jeg var sur og sint og vanskelig, som jeg egentlig burde ha blitt vant til for lenge siden, hver gang jeg sier noe hun ikke liker er det jo selvsagt bare meg det er noe galt med.) 

Da jeg var atten og skulle stemme ved mitt første valg var det også kaos som rådet. En måned før jeg var ferdig med norskfaget ble jeg følelsesmessig styrt av et sinne over kjipe norsklærere og droppet ut av hele faget i protest, i tillegg til at tanken på å skrive enda en tekst som skulle vurderes av en lærer som ikke visste at Ringen sluttet var en roman av Hamsun, var helt uutholdelig. Jeg gadd rett og slett ikke mer, og følgelig ledet det til at jeg ikke hadde noen generell studiekompetanse før jeg var godt over tjue. Jeg ville heller gjøre noe så tåpelig som å spille i et band, og selvsagt bli forfatter, for det var jo det jeg ville bli, ikke skrive enda flere analyser hvor det ikke var lov til å tolke tekster som man ville, men etter en fasit som var gitt av læreren. 

Selvsagt ble det bare tull av dette her, jeg skulle holdt ut litt til og ikke gjort så dumme valg, men i det minste gjorde jeg ett bra valg, og det var å stemme på Miljøpartiet de Grønne lenge før de ble et parti som alle hadde hørt om. 

Men egentlig skulle dette handle om at jeg ble forelska i en mann i løpet av mindre enn en uke. Om at jeg glemte å sjekke fasiten til botanikkeksamen etter å ha tatt den, jeg som vanligvis etter en eksamen alltid sjekker studentweb hvert femte minutt om fasiten er lagt ut ennå og febrilsk prøver å regne ut hva karakteren min blir. Om at jeg midt på natten ble med på å gå over dyrket mark selv om jeg visste at datoen for å kunne gjøre det var passert og jeg aldri ellers gjør det. Om at jeg plutselig syntes det var helt greit å stå opp klokken ti istedenfor syv. Om at jeg heller røyka sigaretter på verandaen på formiddagen istedenfor å dra ut på løpetur. Men også skulle det handle om at jeg begynte å skrive som en gal igjen. Og om at jeg igjen begynte å lese roman på roman på roman, med en leselyst som det er lenge siden jeg har hatt. 

Han har dårlig innflytelse på deg, sa N, og hadde antagelig rett, men det brydde jeg meg ikke noe om.

Jeg skal absolutt ikke ut i dag, sa jeg til vennene mine dagen før feltkurs i zoologi, men da han litt senere spurte om vi ikke skulle gå ut og ta en øl sa jeg ja med en gang og glemte å pakke med meg genser, flere par sokker og sjampo. 

Men det kanskje aller mest spesielle var at jeg begynte å sove på sofaen for å få tiden til å gå når han ikke var der. Når han var der gikk tiden så fort, og når han ikke var der var det bare å vente. (Jeg som aldri ellers sover på dagen.)

Tiden er relativ.

Hvem man er er relativt. 

Hvordan man oppfatter hverandre er relativt. 

Når det som egentlig ikke en gang har begynt tar slutt, våkner jeg ikke lenge etter at jeg har sovnet. Jeg har drømt om gress fordi jeg har brukt hele kvelden på å nøkle meg fram til ulike gressarter. Jeg har vært ute hele dagen og samlet inn gress, siv og starr. Graminidene. Det er kanskje den gruppen av planter jeg liker best. Jeg får ikke sove igjen. Dagen etter drar vi på fjellet og ser på moser og lav og jeg tenker at verden er over tretten milliarder år gammel og her står jeg på toppen av et fjell og er tjueseks år og dumpet av en mann, hva betyr egentlig det i den store sammenhengen? Ingenting, tenker jeg. Å være på fjellet er en slags trøst, men før eller siden må jeg ned i lavlandet igjen, og også den kvelden våkner jeg etter to timer, på noen venners sofa i Oslo. De har redd opp til meg og lagt en mugge myntevann på bordet ved siden av. Heller ikke da får jeg sove igjen. Jeg lengter etter pc-en min som jeg ikke har tatt med, men mest lengter jeg jo etter en som ikke ville ha meg likevel.

Jeg treffer ham med sekken full av floraer og bestemmelsestabeller og sier at det gikk så som så med systematikkprøven. Ikke veldig dårlig, men heller ikke veldig bra. Jeg sier til ham at han har ødelagt hele dette faget for meg. Under den første eksamenen dukket han opp, under den andre forsvant han. Jeg har ihvertfall lært masse i mellomtiden, tenker jeg. Jeg kan kaste blikket over et grønt område og ikke lenger se en masse, men alle de ulike plantene for seg. Det som før bare var noe grønt og utydelig står nå fram som en palett av forskjellige arter. Det som før var gress er ikke lenger bare gress, men hjertegras, sølvbunke, lundrapp, timotei, engreverumpe, strandrør, hundegras, hengeaks, bladfaks, sauesvingel, myskegras, dunhavre og engrapp. Jeg sier til ham at det han kalte gress på jordet ikke er bare er gress, men et kornslag som skal bli maten vår. Eller så sier jeg det ikke, men jeg tenker på å si det. Det spiller ingen rolle lenger. Det spiller ingen rolle lenger at jeg har lagt fram noe på pulten min som jeg vil at han skal lese neste gang han kommer hjem til meg, for det blir ingen neste gang.