Halv elleve på kvelden

Her sitter vi, sier R en sen kveld på laben når det bare er oss to igjen på hver vår store pult bestrødd av planter av alle mulige slag, elektronisk lupe og oppslåtte floraer. Vi er noen nerder, og jeg elsker det, sier R som har vendt seg mot meg i stolen der hun sitter to rader foran meg. Ja, det er nok av folk som ikke er interessert i noen ting, sier jeg og tar en slurk med øl. Halvparten av pulten min er blitt til en utstilling av ulike graminider, jeg har surret en papirbit rundt hvert eneste strå og skrevet artsnavn på. Hjertegras, hengeaks, søvbunke, gråstarr, kvass-starr, fingerstarr, harestarr, slåttestarr. Når folk kommer bort for å se kjenner jeg en liten stolthet, som jeg siden også skal føle når botanikkprofessoren på bussen hjem til Ås sier at vi nå er godt på vei til å bli skikkelige feltbiologer. Da jeg vokste opp og tenkte på at jeg skulle bli biolog når jeg ble stor, var det ikke først og fremst planter jeg tenkte på, men de store pattedyrene og gener som interesserte meg mest. Med tiden har det forandret seg, jeg ble etterhvert mer og mer interessert i planter, jeg vet ikke helt hvordan, det vokste seg en slags kjærlighet for de store trærne som bare stod der, stødige og gamle, mange av dem så mye eldre enn oss. Jeg lærte meg fotosyntesen grundig og by heart, jeg så tilogmed på fysikken bak, hva som skjer når et foton fra solen treffer et blad og et elektron eksiterer, og det var da jeg endelig forstod den, virkelig virkelig forstod den, fotosyntesen, kilden til alt liv på jorden, det var som en åpenbaring, som om verden åpnet seg for meg på nytt. Det ligger en trygghet i det for meg, å kjenne verden på denne måten. Når jeg kjenner den og vet hva som skjer, er det som om jeg eier den mer, jeg tar verden i besittelse, den er ikke lenger bare noe vagt jeg befinner meg i. Det er mer som om jeg faktisk er en del av den, jeg kjenner en større tilhørighet, blir liksom mindre ensom. For det som skjer i min kropp, det skjer også i andre organismer, og på hvilke måter det skjer, det vet jeg også.

R spør om det fortsatt er gymnospermene som er mine favorittplanter, og jeg sier joda, jeg er veldig glad i dem, men at graminidene har tatt helt over for øyeblikket. De har vokst på meg, jeg kjenner at jeg blir helt rørt over gresset, stråene som står der i vinden, gresset som vi har tatt i bruk og som blir til brødet vårt, maten vår. Gresset som vi ligger på en sommerdag, som omgir oss beskjedent og som folk flest ikke tenker så mye på, men som likevel er blitt så viktig for oss.

Jeg spør R hva det er hun liker best, og hun svarer at hun synes frukt er veldig gøy, og det sier jeg meg enig i, det er også ganske gøy. Da vi hadde om det på forelesning tidligere i våres kunne jeg ikke handle noe fra grøntdisken på butikken uten å tenke på hva slags frukt de ulike varene jeg kjøpte var. Paprika f.eks. er et bær, og den er ganske spesiell siden den har et så stort tomrom inni seg hvor det ikke er noen ting. Er ikke sånn som tomaten, som ellers også har det til felles med paprikaen at den er et bær. Det er fascinerende hvordan de ulike fruktene kan være, også det som flyr avgårde med løvetannen er jo en frukt. Ja, sier jeg, og kornet er jo også frukt.

Vi kommer til å bli ganske irriterende, sier R og ler. Ja, det tror jeg også, sier jeg.