Umiddelbare tanker i Pristina

På flyplassen i Pristina blir vi stuet inn litt for mange i en taxi og landskapet vi kjører forbi interesserer meg umåtelig mye mer enn selve byen som vi siden skal komme til. Ved første øyekast minner den meg mest om et litt mindre trang by i Indonesia, og siden skal den også minne meg om det i det bønneropene brer seg utover, veldig høyt, jeg tror hotellet jeg sitter og skriver på er rett ved siden av en moské, så høyt er det, og det minner meg på at jeg ikke har vært i et muslimsk land under ramadan siden vi feiret Eid i Indonesia da jeg var liten og hele landskapet, byen, var fylt av folk som ba på teppene sine på likt, utendørs. Jeg husker det knapt, men husker det altså likevel, jeg var ganske ung og hadde ennå ikke funnet ut av dette med gud, jeg husker at mamma fortalte at gud var overalt og jeg så for meg gud som en gjennomsiktig moské som vandret rundt, så liten var jeg og min forestillingsevne ikke mer utviklet enn som så, over det ubegripelige hun fortalte som siden fortsatt skulle være ubegripelig fordi det ikke var noe å forstå, men som jeg altså så for meg der på en veranda hos slektninger i en by like utenfor Jakarta, Indonesia, med glatte mursteinsrøde fliser, mangotrær på gata og en varme som jeg aldri, aldri har klart, som jeg alltid blir enten syk eller sint og sur av, og jeg tenker at det er litt rart at jeg er blitt så glad i vinter og snø og is som jeg er blitt, jeg som er halvt indonesisk og nesten aldri blir solbrent, hvordan ble jeg så glad i kulde.