Umiddelbare tanker i Tirana

På postkontoret i Tirana for å kjøpe frimerker og sende et brev om Albania hjem til oss selv, til hytta vår i Aremark, snakker pappa norsk med kvinnene på postkontoret og jeg blir irritert over det jeg tenker på som tafatthet, at han snakker som om de kommer til å forstå det han sier. Jeg begynner å snakke engelsk med dem og si at vi bare vil ha frimerker, vi vil ikke sende brevet med en gang fordi vi ikke har skrevet det ferdig, og den ene kvinnen spør hvilke frimerker vi vil ha og jeg peker på et som er svart og hvitt, I want that one, og vi får det og et med en skilpadde på som hun klistrer på den røde konvolutten som vi kjøpte i en kontorbutikk. Jeg har revet ut en dagbokside som vi skriver på. Vi skriver at på Balkan kan visst alle tysk, oftere tysk enn engelsk, og jeg kommer på da jeg var liten og vi reiste rundt i Tyskland at pappa snakket tysk med folk, men at de av og til da slo over i engelsk, og jeg har tidligere på dagen tenkt at jeg skulle ønske jeg kunne tysk, for da kunne jeg ha lest alle mine favorittfilosofer på originalspråket, og jeg forteller at da jeg studerte i Bergen var det en av foreleserne som hadde tatt et friår fra universitetet for å dra til Frankrike og lære seg fransk bare for å kunne lese Gustavé Flaubert på originalspråket. Han pleide å lese opp de tyske forfatterne på tysk, for det kunne han. Jeg tenker at jeg kastet bort tysktimene på videregående på å være trøtt og ung, giddeløs og rastløs, at jeg kanskje har brukt litt for mye av livet på å være rastløs og giddeløs, men også redd, på at jeg aldri mer vil være så redd lenger. Jeg tenker på at jeg kanskje vil gå tilbake til humaniora, litt mindre redd denne gangen, at det er en kjærlighet som jeg lot gå fra meg fordi jeg var redd og tilbakeholden, samtidig som jeg elsker å studere biologi, men at jeg kanskje gjør det fordi det ikke gjør meg like redd og at det kanskje er en av grunnene til at jeg liker det. Jeg tenker på at jeg må get my shit together og slutte å sove hele tiden. Jeg tenker på at jeg må bestemme meg, slutte å vingle sånn. Jeg sier at jeg skulle ønske jeg hadde flere liv. Jeg skulle ønske jeg hadde vært mer i utlandet. Jeg skulle ønske jeg hadde gått mer rundt alene i verden, sånn som jeg vet at jeg faktisk liker, selv om det samtidig gjør meg redd. Jeg tenker på at en av tankene jeg tenkte da jeg slo opp med eksen min var at jeg ikke lenger ville være sammen med noen, men møte flere mennesker, mange mennesker, at jeg ikke hadde lyst til å sitte så mye stille lenger. Jeg tenker at jeg var en redd nittenåring, og at jeg også har vært en ganske redd tjueseksåring, men at jeg ikke lenger vil være det. Jeg tenker at jeg det kommer til å komme mange sorger igjen, men at det er bedre enn å gå rundt og ikke føle noen ting. Jeg tenker at jeg ikke har skrevet så mye som nå, etter at han som ikke ville ha meg likevel og ganske brutalt gjorde slutt på noe som ennå ikke hadde begynt, har fått meg til å tenke på at livet ikke trenger å være på ett nivå hele tiden. En venn som har lest det jeg skriver sier til meg at hun skulle ønske hun også hadde hjertesorg. En annen venn forteller at moren hennes alltid har sagt at hun lengter etter den sommeren hun hadde kjærlighetssorg, for hun hadde aldri følt så mye som da. Jeg tenker at jeg skulle ønske denne mannen heller hadde villet være sammen med meg, men at det er bedre at det vi traff hverandre enn aldri, og at ingenting er så galt at det ikke er godt for noe, for det er nå jeg skriver, og egentlig er det jo dét som betyr noe.