Hvem bryr seg om noe som helst

Om morgenen, når vi har drukket kaffe, sier han at han skal dusje. Han spør ikke om det er greit, sier bare at han skal det, som om det er det mest selvsagte i verden, klart han bare skal dusje, enda han bor et stenkast unna og bare kan gå hjem, hjem til sin egen sjampo, sin egen såpe, sine egne håndklær. Noen ganger, når jeg tenker for mye, lurer jeg på om det er fordi badet mitt er mye finere enn hans; større, finere, renere, og at det ikke har noe med å være komfortabel i min sfære å gjøre, før jeg sier til meg selv at jeg må bruke tankekraften min på andre ting, selv om eksamenene er over og det er greit å ikke tenke på fysikkformler og plantesykler hele tiden, men likevel, det er ikke sånn at man kan skru hjernen av plutselig, at det finnes en av- og på-knapp. Ikke at jeg noensinne ville slått den av, jeg ville heller bare slått den over på en annen kanal, hvor det skjedde litt mer fornuftige ting enn på en annen, noen ganger. Som når jeg noterer meg bak øret at jeg må se på tv-nyhetene, når man først har en tv. Dagsnytt atten, tenker jeg, men klokken atten skjer det alltid andre ting. Jeg glemmer det bort, leser i en bok istedet. Er ute og løper. Saler på hesten, skal snart ri, må varme opp først. Vi rir ute i regnet og lyden av den korte galoppen over den våte sanden på ridebanen, mellomrommene når vi er oppe i luften over et hinder, hvor det ikke er noen lyd, er noe av det fineste jeg vet. Det er nesten bedre å ri når det regner, på grunn av lyden. Lenge hadde jeg bare hørt den, når andre red, nå er det min lyd igjen. Det er mange lyder som er slik, brer seg ut i kroppen som noe godt. Lyden av verden når det snør og snør, lyden av en ølboks som åpnes, lyden av hester som pruster, lyden av trikken utenfor vinduet. Hvem bryr seg om lyder, sa S en gang. Hvem bryr seg ikke om lyder, tenker jeg. En dag sitter vi på bussen tilbake til Ås og hører en rar, metallisk lyd inni tunnelen, noen tror at det er bussen som punkterer. Å, nei, tenker jeg, og vil bare hjem, ikke stå her på europaveien, så nære, men ennå ikke helt fremme, sliten etter flere dager på feltkurs med påfølgende systematikkprøve. Men det skjer ingenting, kanskje mistet det ene dekket en felg, kanskje kom hjulet bare borti noe, det betydde ingenting. Bussen ruller videre og snart er vi fremme. Tenk at det føles som å komme hjem, sier A i det vi kjører oppover Drøbakveien. Ja, sier jeg og tenker at jeg tenkte det samme uken før, etter å ha vært bortreist i pinsen. Det er en ny følelse. Da jeg bodde i Bergen føltes det aldri som å komme hjem når jeg kom dit, mer som å befinne meg borte fra det egentlige livet som utfoldet seg et annet sted. Det er rart, og har ikke noe å gjøre med hvor vakkert det er på en plass. Vestlandet er tusen ganger vakrere enn både Østlandet og Sørlandet, ligger der i verden med sin velde og mektighet. Bergen har alt det en kan ønske seg, men ble likevel aldri hjemme.

Det er bare livet det er noe galt med, det vet man jo. Kanskje liker jeg Østlandet bedre, kanskje føler jeg meg mer hjemme her fordi alt skulle komme til å henge på plass akkurat her. Men det er ikke helt det heller. Det er mer følelsen av å kjenne stedet, veiene, menneskene. Å vite hvor alle ting ligger, skikkene, dialektene som høres så kjente ut. Kanskje det er en kombinasjon av en rekke flere ting. Jeg tenkte med meg selv at her på Østlandet kan jeg bo alltid.

I Drøbak går vi langs strandsonen og kikker på dyr. Vi finner mosdyr på sagtang, sekkedyr, krabber, tanglopper og flerbørstemark. Sjøluften er frisk og jeg har glemt å ta med meg genser, men det gjør ingenting. Vi blir barske uten genser, sier jeg til A, som også har glemt genser. Hvordan kunne vi glemme gensere, vi visste jo vi skulle være ute hele tiden. Badetøy har ingen av oss glemt. Som om vi trodde sommeren skulle komme nå, i slutten av mai. Det begynner å regne der vi står på bryggen og håver opp enda flere dyr, kjenner på alger, føles ut som en slags plast, ikke i nærheten av planter i det hele tatt, eller er det kanskje fordi jeg endelig forstår hva en alge er, er blitt familiær med forskjellene mellom oss, planter, alger, protister, bakterier. Før ante jeg en vag forskjell, var ikke like sikker på hva forskjellene var, hva betydde det egentlig? Hva var egentlig en sopp, noe annet enn både planter og dyr, det er klart, men på hvilken måte? Nå vet jeg det, er like begripelig som hvorfor jeg glemmer genseren, egentlig; jeg pakker i en fei fordi jeg blir distrahert av han som sitter ved pulten min og skriver, som om også det er den største selvfølge. Pulten, som er min, har plutselig en annen ved seg. Det er helt greit, jeg er ferdig med å skrive for dagen. Det er uvant, men på en god måte. Jeg pakker ned lupe, systematikkbøker, sovepose og gummistøvler mens han sitter der, men glemmer genser. Kanskje tenker jeg at jeg trenger ikke å pakke ned genser fordi jeg kommer til å ha den på meg når jeg går ut døren tidlig dagen etter, når N kjører meg til universitetet og jeg setter meg på bussen sammen med de andre zoologistudentene. Men det er nok heller fordi jeg ikke tenker på det, jeg tenker på andre ting. Jeg blar opp i Paris Review og leser om Elena Ferrante, om hvordan det er for henne å skrive, og jeg lurer på hvorfor hun skriver under pseudonym. Vil hun ikke høste ære for det hun har skrevet? Dreier ikke halvparten av alt det man gjør om å være fornøyd med seg selv? Kanskje kan man være fornøyd med seg selv uten å speile seg i andre, bare helt, helt, helt for seg selv?

En annen regnværsdag mottar jeg det nye passet mitt. Follo politidistrikt står det på det. Ikke lenger Vest-Agder politidistrikt. Sørlandet har fjernet seg fra passet mitt. Fødestedet mitt er på Østlandet, riktignok på motsatt side av fjorden, såvidt. Ingenting av dette trenger å bety noe som helst, at alle ting betyr så mye er en skade av å ha lest mye, eller så er det motsatt. Livet gir rom for så mye tolkning, det er bedre å bruke paranoiaen på å tolke forfatteres tekst enn å gå rundt og tolke verden. Vi må stå opp syv, sier jeg, jeg har mange viktige ting å gjøre, men det er ikke sant. Jeg skal bare skrive litt.