Umiddelbare tanker i Ohrid

Sovner til lyden av paringsklare frosker i innsjøen, lydene vi aller først tror er ender, men som kommer fra under vann noen ganger, og som altså ikke kan være ender, noe vi finner ut av mens vi spaserer langs Ohrid på kvelden, innsjøen som er to hundre meter dyp og som ikke eutrofieres fordi alt vannet som sendes ned i den blir filtrert før det kommer. Byen som ligger ved siden av og bærer det samme navnet minner meg om flere andre byer, bortsett fra kvekkingen. Navnet får meg til å tenke på en gresk gud, men jeg kommer ikke på hvem og når jeg etterpå googler litt vet jeg hvem jeg tenker på, jeg tenker på den romerske poeten Ovid som levde på samme tid som den kanskje mer kjente Vergil, hvis epos handler om Aenas som får i oppdrag av gudene å samle Romerriket. Derfor må han forlate Dido som han treffer på sin vei, han har dessverre viktigere ting å gjøre enn kjærligheten, en scene som av en av litteraturprofessorene i Bergen fortalte med en voldsom innlevelse var det tristeste ever, men som jeg ikke helt klarte å leve meg inn i, for epos er epos og jeg er et moderne menneske som helst leser romaner, ikke lange vers på rim om mennesker og halvguder som levde for evigheter siden, de kjærlighetsforholdene jeg leser om skjer i små rom. De skjer på festivaler, de skjer på fest, på noens kjøkken, det er ikke nødvendigvis så mye gråt, men mange venninner; man har som regel ikke noe viktig å gjøre annet enn å leve livet med en viss mengde anstendighet, hvilket i seg selv faktisk er viktig, og når jeg snakker om anstendighet er jeg langt i fra ting som har med skikk og bruk å gjøre, det jeg mener er et liv hvor man har respekt for seg selv og sin integritet, et liv man lever med verdighet, et liv som man ikke lever med skam og anger, hvor man likevel har en passe mengde ydmykhet og er klar til å si unnskyld når man har gjort noe galt, men hvor man ikke sier unnskyld for seg selv hele tiden. Et liv hvor man prøver å bli en litt større og bedre person hele tiden, et liv hvor man hele tiden prøver å kvitte seg med smålighet, sjalusi og det som verre er, dersom det ikke passer seg (noe det sjeldent gjør), å alltid hele tiden gjøre det riktige, noe som ikke alltid er lett, faktisk ganske vanskelig, det er en kunst jeg noen ganger får til, og andre ganger ikke.