Umiddelbare tanker i Bitola

Jeg glemmer skjorta mi i taxien mellom togstasjonen og hotellet, den hvite skjorta jeg fikk ev eksen min da jeg var tyve. Her, sa han, denne kan du bruke på servitørjobber. Jeg fikk aldri brukt den, for jeg var en dårlig servitør, og når mamma ser den på meg og jeg forteller hvordan jeg fikk den sier hun at jeg sannsynligvis hadde fått sparken før jobben var i gang uansett. Hun synes jeg bør eie et strykejern, men jeg synes det er en én ting for mye, som jeg synes om nesten alle ting.

Vi reiser gjennom slettene i Makedonia med tog og ser gjetere, storker og bundete hester. Hver eneste hest jeg ser står alene og jeg har nettopp skrevet noe om at hester ikke kan stå alene, for de er flokkdyr og jeg tenker at jeg kommer fra et land hvor vi bare har hester for gøy. Jeg tenker på at hver gang jeg sa til P at jeg skulle bruke ettermiddagen på å ri, kalte han meg alltid rich girl.

Jeg ser også en mengde planter jeg ikke vet hva er, blant annet et type tre som jeg prøver å ta bilde av i fart fordi jeg vil finne ut hva slags tre det er når jeg kommer hjem igjen. De er merkelige og avlange, ser ut som et trær som har blitt stelt i en park, kunstige, men de kan ikke være kunstige for jeg ser dem spredt rundt tilfeldig på slettene i Makedonia, blant ville planter og blant det sparsommelige jordbruket. Hvilket tre er det, tenker jeg. Jeg skriver også ned ting i notatboka mens jeg hører på Susanne Sundfør som jeg skriver videre på om kvelden. Jeg tegner streker fra ord til ord i en rotete assosiasjonsrekke og håper at ting skal bli klarere av å skrive, samtidig som jeg er redd for at jeg skal slutte å føle så mye av å skrive. Jeg er redd for at det å skrive har gjort meg hardhjertet og kynisk. Hvis noe er kjipt i livet, bare skriv. Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Skal det være så enkelt å kvitte seg med en sorg, tenker jeg. Kan man bare skrive, så er det godt igjen? Jeg vet ikke en gang om det jeg skriver er bra.

Jeg er livredd for at det jeg skriver ikke er bra.

En gang var jeg så redd at jeg sluttet, og det var det tristeste i mitt liv. Det sier jeg til S en dag jeg er hjemme hos henne. Jeg sier at det var tristere enn den hjertesorgen jeg har nå. Hun sier at det ikke er rart, da kom problemet innenfra, nå kommer den utenfra. En sorg som kommer fra en selv er mye, mye, mye verre.