Bøkene som ble liggende, 10/10

Av alle bøkene jeg har lest i serien Bøkene som ble liggende, er Spor en av de jeg har hatt liggende kortest (sammen med Hannah Arendts Makt og vold, Thomas Bernhards Utslettelse og Kalles kopier av Bjarne Benjaminsen). En ting jeg liker å gjøre er å gå inn på nettsiden til bruktbokhandlere og plukke med meg "random" bøker. Litt som å gå langs hyllene på biblioteket og se om noe fanger interessen min, uten noen annen mål og mening. Hvem vet, kanskje leser jeg noe som viser seg å være kjempebra og som jeg ellers aldri ville ha funnet frem til. Spor la jeg i handlekurven en gang jeg klikket meg gjennom bruktbøkene til Bingen Bok, den gang de ennå het Gullberg & Bostadløkken. Jeg tror det var under covid at jeg tenkte: En over tretti år gammel roman om urinnvånere i et reservat i USA, interessant!

Imidlertid kjedet boka meg så mye at jeg den gang la den fra meg omtrent halvveis. Jeg klarte verken å henge med eller engasjere meg i noen av karakterene. (Kanskje skyldtes det ene det andre.) Av en eller annen grunn klarte jeg å engasjere meg litt mer da jeg nylig plukket opp boka på nytt, særlig i hun som bor sammen med nonnene og er så overdrevent from at hun syr seg underbukser av vadmel som rasper mot huden slik at hun hele tiden skal minnes Kristus' lidelser. Jeg synes det var ganske fornøyelig å lese de mange samtalene hun har, med både overnonnen og den gamle mannen Nanapush som forteller henne en grov historie om vannet for å understreke hvor latterlig kyskheten hennes er. Jeg synes også det var vemodig å lese kapittelet der Nanapush selv kommer til ordet, hans beskrivelser av familien og hvordan datteren valgte å gi fra seg sin datter igjen, som jeg tror er hun som ender opp med å bli en nonne, men det er vanskelig å si siden første halvparten av boka ligger et annet sted for meg, i tåken? 

En kan jo spørre hva som er vitsen med å lese sånn som dette, å ta opp igjen en bok jeg har lagt fra meg og glemt så mye av, av ulike grunner. I dette tilfellet, hvorfor ta opp igjen Spor når den kjedet meg så mye forrige gang? For å finne ut noe har forandret seg, om grunnen til at den ikke lot seg leses da hadde mer med min sinnsstemning å gjøre enn selve boka? En lignende opplevelse fikk jeg da jeg tok opp igjen Beckomberga, den var mer leselig for meg nå enn sist. Hva er grunnene til slike forandringer? Hva er grunnen til at Spor var mer leselig nå, var hjernen min kanskje litt for bløt den gangen jeg tok fatt på den, var jeg kanskje litt for trøtt, ukonsentrert? Godt mulig, for etter et litt kjapt søk finner jeg fram til at jeg var gravid da jeg først startet Spor og jeg husker at det var en tid hvor jeg var veldig sliten og trøtt. Rett og slett ikke i form til å utsette meg selv for noe jeg ikke kunne henge på en knagg. 

Er det ikke også litt gøy å lese bøker over tid, å lese litt her og litt der, uten å få med seg en sammenheng, omfavne kaoset, mangelen på en klar sammenheng? Er det nødvendig å få med seg absolutt alt? Hvor mye i livet går egentlig opp? Veldig lite. Så moro synes jeg det var at nå som dette lille prosjektet i er i mål, har jeg bestemt meg for å gjøre det samme til neste år, med ti (?) nye bøker. Fortsatt er det mange halvferdige bøker å ta av. Hva vil de fortelle meg om hva jeg har tenkt før og hva jeg tenker nå? 

Når ting ikke skjer sånn som man vil, det skjer nesten aldri

Plutselig en dag tar jeg halvparten av alle bøkene som ligger på kommoden på soverommet mitt i sekken; det er et slags sinne, faen, disse bøkene er sikkert DÅRLIGE og jeg gidder ikke. Den ene har jeg hatt der siden oktober. Jeg planla å lese den, leste først en anmeldelse, så en masse andre skriblerier som gjorde at den interesserte meg mer, jeg tenkte at jeg ville lese den. Så skaffet jeg meg den, den ble liggende, kanskje fordi den ble liggende under mange andre bøker som jeg leste først, og så noen ganger når jeg skal begynne på en ny bok har jeg ikke lyst til å lese noen av de som ligger i stabelen, den stabelen jeg planlegger å lese, fordi lesing ikke alltid følger den planen jeg legger, jeg går heller til biblioteket kanskje, låner en helt ny bok, eller bestiller en bok fra en av de norske nettbokhandlerne som leverer bøker slik at de kommer dagen etterpå og jeg ennå har det ferskt i hodet at jeg vil lese dem. Det skjer den ene dagen jeg er lei meg for at bøker er sånn, en av de dagene jeg tenker herregud, har jeg en universitetsgrad om litteratur, tenk at jeg har det, liksom forundret, alltid denne lille dårlige samvittigheten jeg har over at jeg leser så mange bøker, bryr meg sånn om litteratur og har lyst til å være et menneske som skriver, alltid denne litt nagende dårlige samvittigheten som knirker bak der, at jeg ikke er noe nyttig, den dagen skjer det at jeg stapper disse bøkene i sekken og tenker at jeg ikke skal lese dem likevel, og ikke egentlig orker å lese noen av de andre bøkene heller, de som jeg tenker kanskje er bra, men som jeg ikke orker å begynne på likevel. Disse romanene. Jeg prøver å tenke på hva jeg har lest i det siste og det fortoner seg som om alle menneskene jeg leser om gjør det samme, det er som om alt handler om det samme, hvorfor fortsetter jeg? Jeg husker en gang ei jente som skrev et leserbrev i et blad jeg leste da jeg var liten, hun skrev at hun ikke leste bøker, for har du lest én, har du lest alle, og jeg skjønte ikke at de en gang gadd å trykke det, for noe vås, jeg ble provosert, det går ikke an, men en dag tenker jeg det samme, alt handler om det samme. En av romanene på kommoden har jeg fått av en venn, hun har skrevet en hilsen på omslaget. Det er en bok hun har snakket mye om, jeg har lovet henne å lese den. Ikke bare har hun snakket om den, men også en jeg bodde sammen med en gang, hun sa hun ikke hadde lest så mye i det siste, men den hadde hun lest, den var veldig bra. Jeg tror hun sa det fordi hun fikk greie på at jeg leste, var en leser, leste kjempemasse og at grunnen til at vi nå bodde i samme hus var at jeg hadde drasset med meg en mann til denne byen, denne nye byen, nettopp for å lese. I ens ærend.

Etter at jeg har ryddet i stabelen får jeg lyst til å lese, men hva. Romaner er uaktuelt. Tilogmed den lille romanen som sikkert bare tar en kveld å lese og som sikkert ikke gjør hodet mitt noe verre enn en episode av en dårlig, norsk krim-serie gjør. Nei. Ikke den. Så kommer jeg på at jeg hentet en pakke med bøker på butikken tidligere den dagen, hentet en pakke fra hun som alltid står i postskranken i butikken når jeg kommer dit, ei jente i hijab som denne dagen ikke spurte meg hvor pakken kom fra, noe hun ellers pleier å gjøre; kommer alle pakkene mine fra samme sted eller var det bare tilfeldig at hun ikke spurte denne dagen; jeg stod der med vått hår, hadde akkurat dusjet etter å ha løpt pyramideintervall og gjentatt for meg selv mens jeg løp, som et mantra: Det skal være jævlig, det skal være jævlig, det skal være jævlig. Det skal gjøre vondt, det skal gjøre vondt, det skal gjøre vondt. Den pakken kommer jeg på og en av bøkene i den er utgitt av New Scientist, den vil jeg lese, den vil jeg virkelig lese kjenner jeg, og jeg setter meg ned i senga med ullteppe rundt beina som en gammel dame og leser om verdens tilblivelse fra intet og kjenner at alt er meningsløst på en trygg måte, ikke på en vaklende hvem er jeg? og individuell måte og alt jeg har lært på litteraturstudiet om modernismen, om reaksjonen mot moderniteten, bare faller, som om det var uviktig og alt jeg ville var å lese om hvordan verden ble til på 0,00000000000000000000000000000000000000000000001 sekund, som er like uvirkelig og vanskelig å tenke på som veldig mange andre ting, men likevel på en helt annen måte, det har liksom ikke noe med meg å gjøre (men likevel alt meg med meg å gjøre).

Noen dager tidligere sitter jeg i stua hos en venn og forteller om noe jeg har tenkt om livet. Jeg forteller henne om den gangen jeg ikke hadde det så bra og hadde invitert to venninner på middag fredag kveld, noe jeg hadde gjort først, men siden ombestemt meg om da dagen kom, jeg sende dem meldinger om at vi ikke kunne spise middag likevel fordi det var så rotete på kjøkkenet og jeg hadde ingen penger og hele kjøkkenet var fullt av frukt som jeg holdt på å tørke til chips, hvilket var løgn alt sammen; jeg hadde penger, jeg synes ikke rot er sjenerende og jeg hadde ihvertfall ikke brukt dagen på å skjære frukt i tynne skiver og lagt dem på brett over hele kjøkkenbenken og kjøkkenbordet for å lage fruktchips, jeg hadde bare lest og løpt. Hele dagen. Lest og løpt. Grudd meg for hele opplegget, fått prestasjonsangst. De kan ikke komme på besøk, de kan ikke komme på besøk, de kan ikke komme på besøk. Det går ikke. De kommer sikkert til å ta med seg vin og så kommer vi til å drikke og jeg kan ikke drikke for da kommer jeg ikke til å orke å løpe i morra og jeg må løpe i morra og siden jeg skal lage middag må jeg spise den selv, men jeg vil jo ikke spise den, det er bedre at jeg avlyser, for da slipper jeg. Jeg hadde ikke sett noen av dem på kjempelenge. H bet ikke på, hun sa jeg ikke trengte å lage noe, kunne vi ikke bare kjøpe noe mat og henge sammen likevel. Hun maste så mye at jeg ikke orket å sette meg til motverge mer. Hun kom med vin og seg selv. K kom også. De så selvsagt at det ikke lå en masse frukt til tørk på kjøkkenet og at det heller ikke var rotete fordi jeg liker å ta oppvasken, lar den aldri stå.

Etter middag stod vi ute og røyka, det var vinter og kaldt, og H sa til meg at mine livsanskuelser gjorde henne trist, du er deprimert, sa hun, det du sier nå hadde du aldri sagt hvis du ikke var deprimert. Nei, sa jeg, dette er sannheten, det er sånn livet er. Nei, sa H, jeg kjenner deg jo, du har ikke vært sånn hele tiden. 

Og så en dag mye senere, hvor jeg garantert ikke lenger var deprimert og tenkte på mange vanlige ting, som f.eks. fysikkforsøk, ski, Petter Northug, en episode av House of Cards, lapske vallhunder, Ukraina eller Putin; alle de tingene som hodet mitt hadde åpnet seg for, hele verden som igjen fikk lov til å komme inn der hvor det tidligere bare hadde vært plass til meg; en av de dagene det hadde blitt slik igjen for lenge siden, begynte jeg å tenke på det samme som jeg sa til H den dagen jeg hadde tenkt til å kjøpe torsk på butikken og lage middag til vennene mine, og det slo meg at jeg i dag mener akkurat det samme, at hun tok feil, at mine livsanskuelser er de samme, bare med et annet fortegn, at det jeg sa var sannheten den gang fortsatt er det som er sannhet for meg i dag, at det jeg mente om livet den gang fortsatt er det jeg mener om livet nå, med den eneste forskjellen at jeg nå har blitt i stand til å holde det i sjakk, at jeg ikke tenker på det hele tiden, ikke lar det overskygge alt og la meg dra løgner på sms; og det sier jeg i denne stua, en helt annen stue, et år etterpå, nesten akkurat, for ute ligger det snø og det gjorde det den gangen også.

Bøkene som ble liggende, del 1/10

Som jeg skrev tidligere i år, er et av de litterære målene mine i år å fullføre minst ti bøker som jeg, etter å ha begynt å lese i dem, av ulike grunner har latt bli liggende. 

Den første boka ut er The Impossible State: North Korea, Past and Future av Victor Cha, professor ved Georgetown University og tidligere rådgiver for George W. Bush. 

Jeg hadde en periode i livet hvor jeg var veldig opptatt av Nord-Korea, jeg skal ikke late som jeg har dårlig hukommelse, det var rundt år 2013 jeg pløyde meg gjennom en haug av bøker om Nord-Korea. Sommeren det året var jeg på ferie i London, jeg gikk inn i en bokhandel i Kensington og kjøpte med meg blant annet nettopp denne boka. Jeg husker ikke hvilken bok jeg satte meg i parken for å lese like etterpå, med en medbragt salat fra Whole Foods Market, kanskje var det denne, kanskje var det en av de andre bøkene jeg kjøpte. Uansett, så leste jeg mesteparten av The Impossible State i løpet av det året, det var omtrent bare tjue sider igjen av over fem hundre før jeg av en eller annen grunn lot den bli liggende. Kanskje ble jeg litt mettet av å lese om Nord-Korea? De siste tjue sidene ble uansett liggende uleste i nesten tolv år, helt til nå nylig. Og hva gav det meg å lese dem? Jeg ble kastet tilbake til en tid hvor det det var Bush og Obama som styrte, og USA ennå var en av våre allierte. Akk, det var tider, det. 

Nostalgi til side, så leste jeg et avsnitt som fikk meg til å stusse, nemlig et avsnitt om flyktninger fra Nord-Korea, hvor Victor Cha påstår at de fleste kvinner som flykter, flykter for purely økonomiske, og ikke politiske, grunner. Det synes jeg var en pussig påstand. Se bare her: 

Kan ikke det å flykte fra et diktatur være en politisk handling, selv om man ikke tidligere har vært aktivist? Å flykte fordi man ønsker et bedre, økonomisk liv er jo et fuck you til regimet i landet man forlater? Veldig rart å skrive ordet purely. Merkelig. 

Apropos merkelig, så husker jeg også at det var et bilde av forfatterens sønn (en guttunge på den tiden) sammen med Bush i et rom i det hvite hus et sted i boka. Jeg opplevde det som skrytete og malplassert på den tiden jeg leste mesteparten av boka, nå synes jeg ikke det like mye. Det er jo kanskje litt gøy for barn å se seg selv i en bok, så hvorfor ikke?

Neste ufullførte bok ut kommer trolig til å være enda en amerikansk, nemlig Leaves of Grass av Walt Whitman. Den har jeg holdt på med siden det herrens år 2015, og nå har jeg bare tjue sider igjen eller noe. Om jeg blir ferdig, vil tiden vise!

Podcast

I.

En kveld på vei til en bursdagsmiddag går jeg istedenfor å sykle, den er punktert, punkterte på vei hjem fra stallen, i mørket, ble ikke redd som jeg ofte pleier å bli, men sinna, på hvem? – ingen, ingen å bli sinna på, var bare sykkelslangen som punkterte, burde alltid sykle rundt med lappesaker i sekken, jeg har jo uansett alltid sekken, hvorfor ikke lappesakene, tenker: Alltid fra nå av, neste gang. Jeg går, med paraply og et skjerf over hodet, for det regner, jeg har tegnet en tegning som bursdagsbarnet skal få, har pakket det inn i en mappe inni en plastpose fra en dyrebutikk, det er der hun som jeg bor med jobber, hun har kanskje kjøpt noe til kattene, eller hunden som var på besøk i helgen, en stor flatcoated retriever, glad; i dag er det mandag og jeg går langs jordet, gjennom sentrum, langs barneskolen, hører på podcast på veien, om bøker, de snakker om bokhyllene sine, hvordan de behandler bøkene sine, låner de dem ut eller ikke (ja), skriver de i bøkene sine eller ikke (ja); og hun ene sier at hun ikke har noen bokhylle akkurat nå, for hun bor på en liten hybel, hun har bare stabler med bøker og det minner meg om da jeg også bodde på et lite rom og hadde stabler med bøker på gulvet og på pulten, jeg hadde flyttet fra noen, eller så var det den andre som hadde flyttet fra meg, det var han som tok bokhyllene våre med, han tok dem med og satte dem opp hos seg selv, de ble hans, var ikke lenger mine selv om jeg hadde kjøpt dem, som om det bare var å gjøre det, jeg hadde uansett ikke plass, og bøkene mine, de lå i grønne fruktkasser som han hadde stjålet fra utsiden av butikker i nattemørket, på sykkel; han hadde tatt dem med seg bak på bagasjebrettet, kanskje to om gangen gjennom en hel sommer, og så var det mange av dem og vi flyttet, det var da vi flyttet sammen, siden: Vi flyttet samtidig, men ikke sammen, og bøkene mine fikk plass i grønne kasser, ble liggende i garasjen hjemme hos foreldrene mine mens jeg bodde i et rom med skråtak og hadde bøker i stabler på gulvet, på pulten, jeg gjorde ikke annet enn å være i det rommet og lese, meg og bøkene; stå opp, spise frokost, lese, dra på forelesning, høre, dra hjem igjen, innom butikken på veien, kanskje biblioteket, spise, lese, spise, lese, spise, lese. Det var alt. Jeg tenker på det når hun snakker om rommet sitt på podcasten og jeg går langs veien og det duskregner, jeg har paraply over meg, det går, det fungerer; jeg har med en gammel flaske rødvin som jeg har spart, kanskje jeg skal drikke den, kanskje ikke. Den samme personen snakker om en bok hun har lest, en bok som beskriver lyset i Finnmark, hus som er fuktige og trekker, alt er trasig, sier hun, trasig, og jeg tenker på et hus jeg bodde i en gang, med bokhyllene, et blått hus i en hage med plommetrær, mange, ved endestoppet av en bane; det var jeg og han som siden dro av sted med bokhyllene, hvorfor? han leser ikke en gang bøker; jeg tenker på det stedet fordi det var så kaldt der, kulden kom liksom fra bakken, jeg hadde alltid raggsokker på, og trekket, kulden fra bekken som rant ved siden av, den konstante lyden fra bekken, den store bekken, med vinduene åpne, da også; hvordan ytterplagg hang i gangen og aldri ble tørre, bare råtna; hvordan vi måtte gå langt til banen og på at det bare var oss, ingen andre, bortsett fra de som bodde i overetasjen, men som bare gikk rundt der som spøkelser, kanskje var jeg også et spøkelse for dem, der jeg gikk, selv om jeg ofte ikke var hjemme, var ikke alltid noe å dra hjem for? Det turkismalte gulvet og hullet i veggen, en slags dør mellom stua og soverommet, med forheng, et svart forheng; speilet vi hadde som han også tok med og som jeg nå har et makent til stående i gangen, har ikke hengt det opp på veggen ennå fordi jeg ikke har bestemt meg for hvor, det er bare jeg som bestemmer nå, jeg trenger ikke å bestemme meg nå, ingen andre har noen mening om det, er bare min som betyr noe. Klistremerket som jeg klistret på speilet i det blå huset, en isbjørn, det har ikke speilet i ganga mi, det er forskjellen. Jeg kunne aldri klistret en isbjørn på et speil nå lenger, hvorfor skulle jeg det? Kjøpte klistremerker med arktiske og antarktiske dyr i en altmulig-butikk i Berlin, kanskje var det da vi gikk fra Prenzlauer Berg gjennom hele byen, det var høst, som nå, november, vi stoppet på en bro over jernbaneskinnene og jeg husker lyset akkurat da, lyset, og det har jeg ikke tenkt på før, hvordan jeg kan huske lyset under ulike hendelser, på samme måte som jeg alltid husker hva jeg hadde på meg ved enhver anledning, selv om det er femten år siden, tre år siden, eller det ikke en gang skjedde noe viktig, var bare en dag som alle andre dager, ihvertfall tilsynelatende, kanskje var det egentlig noe viktig? Og en dag, en dag våkner jeg og ser lyset som kommer inn i stuen, prøver å ta et bilde av det mange ganger, men forgjeves, det blir ikke sånn som jeg ser det. Lilla, jeg ser på det mens jeg spiser frokost og kattene går rundt, mennesket har endelig våknet; ser lyset forsvinne mens frokostblandingen forsvinner; det lilla, sånn som dette lyser det bare når vinteren nærmer seg. Senere på dagen ser jeg på lyset i stuen når jeg kommer hjem, det er et annet lys, men også vinterlys, denne gangen klarer jeg å ta et bilde av det, hvordan det faller på sofaen. Det er den samme dagen vi kikker på kakerlakker på laboratoriet, ser på munndeler på insekter, sånn ser det faktisk ut, har jeg noensinne sett på det så nærme før, visst hva alle delene er: underkjeve, overkjeve, underleppe, overleppe; beina som er femleddete, kroppens tre deler: hode, thorax, abdomen. Jeg rekker å spise før jeg går ut igjen, snakker med pappa på telefonen, han har tid til å snakke med meg selv om det er midt på dagen; så venter jeg ved jordet på at noen skal hente meg, vi skal et sted, og jeg ser på lyset over jordet mens jeg venter. Senere, på vei hjem i bilen, etter at vi har gjort ærendene våre, tar jeg bilder av lyset igjen, det er så fint lys i dag, hele dagen så jeg på lyset, det sa meg: Nå kommer vinteren. Nå kommer den. Men hvordan kan noen skrive om lyset, hvordan? Om noen skriver om lyset kan vi jo bare se det for oss fordi vi har sett det før?, vi har tenkt på det før, hvordan lyset traff veggene, gulvet, gjenstandene, møblene, inne hos oss selv. Støvet som ble synlig, svevende i luften. 

II.

Hører på podcast om bøker mens jeg sitter i entreen og lapper sykkeldekk for ente gang i år og katten leker med sølvpapir og bruksanvisninger som jeg for lengst ikke lenger trenger, men hva kan man egentlig forvente når man sykler over hundre kilometer hver uke på en billig sykkel som sikkert egentlig, har jeg skjønt nå, er til hyggelig bybruk, maks fire kilometer hver dag; sykle en tur til kaféen på hjørnet og kanskje til en venn i en nabobydel, til stranden, bryggekanten, med øl i en pose bakpå; på asfalt, avstander som man likegodt kunne gått, hadde ikke gjort noe om man gikk i stedet, med musikk på øret blir det nesten like bra, gjør ikke noe at det tar ti minutter lenger, dét er det denne sykkelen er til for. Anskaffet meg sykkelen da livet var akkurat sånn, bodde i byen, skulle bo i byen; syklet til kinoen, syklet til kaféene, syklet til bokhandlene, syklet til butikkene, syklet til vennene, syklet til festene, syklet til strendene, bare en kort tur, straks der, gadd ikke en gang sykle med hjelm, skulle jo ikke langt, syklet aldri på bilveier, tenkte ikke så veldig på at jeg kunne dø heller. På podcasten sier en av kvinnene at hun ikke skjønte døden før hun selv fikk barn, at det ikke var før da det ble helt forferdelig å tenke på det, og jeg har ikke fått noen barn, men er blitt reddere for å dø likevel, alt det jeg skal gjøre, selv om jeg vet at det ikke spiller noen rolle fra eller til, at jeg er bare en organisme blant alle andre organismer, tildelt en ekstremt liten brøkdel av universets alder, fjorten milliarder år, her, og at det jeg-et jeg føler, bare er et resultat av en veldig stor hjerne, som bare er en samling nerver og hjerneceller, hva mer? – ikke noe, men også derfor er det jeg ikke blir skuffet når de samme kvinnene kort etterpå snakker om Brødrene Løvehjerte, om hvordan Astrid Lindgren en gang sa at det ikke var verdener utenfor denne hun snakket om når hun skrev om lyset og Nangilima, men rett og slett det at synet vil se ting lysere når blodtrykket minker, at det var dét lyset Kavring så da han var på vei til å dø, det var ikke noe mer enn blodtrykket som sank etter en febertokt (med sine fantasier, sitt Nangijala), det var ingen verden etter denne, det er ingen verden etter denne, ingen Nangilima, og så sa hun, til den mannen hun fortalte det til: Men dette må du aldri si til noen. 

Kritikerseminaret 2026: Ad astra / Ad undas

I køen til buss-for-tog til Lillehammer hilser jeg på fem kritikere og en forfatter, jeg har med en sekk og en veske og et løvetanngult nett fylt med frokost og lunsj og en notatbok jeg skriver mindre i enn jeg har tenkt, i et anfall av engstelse for at noen på seminaret skal kaste et blikk på det jeg skriver og tenke sitt, slik jeg noen dager senere, på bussen oppover Nesodden ser hva passasjeren foran meg leser på sin mobiltelefon, å lese en tekst som tilhører noen andre trenger ikke å være en handling gjort med viten og vilje, en kaster et blikk og så er det gjort, slik man i blant kaster et blikk på noen og så er det gjort, eller ikke gjort, de fleste gangene er resultatet ikke gjort. Det skjer ingenting. Jeg skriver ned uttrykket Norwegian gloom, brukt om en type spekulativ fiksjon, tenker umiddelbart på begrepet Nordic noir, at de to er beslektet, beslektet av mørket og vinteren, det grå, at det som er skrevet eller laget er påvirket av de fysiske omgivelsene, det som ikke er skapt av menneskene, at det går an å tenke noe annet, på Kritikerseminaret er det mange som tenker noe annet, jeg overhører en eldre kvinne som sier jeg er nå mest interessert i det realistiske, jeg, da, i motsetning til hva, i motsetning til romskip og romvesen? Små, grønne menn, eller brune og edderkopplignende – og likevel også hundelignende – romvesen, som i filmen Project Hail Mary, en film jeg ser når jeg kommer hjem og som er full av ting som ikke gir mening, men som jeg liker likevel. Det vennlige romvesenet får navnet Rocky av filmens hovedperson, Rocky er noe helt annet enn de mer tilbaketrukne vesenene som lager kaos og uhygge på jorda i Strugatsky-brødrenes Roadside Picnic, jeg leser om stalkeren Red liggende i senga på Birkebeineren Hotel & Apartments, mellom seminar og middag drikker jeg en øl før jeg går nedover bakken, gjennom skogen langs Mesnaelva; hver gang jeg går bakken, om det er ned eller opp, tar jeg en ny rute, blir jeg aldri familiær med én rute mellom leiligheten oppe ved stadion og Kulturhuset Banken nede i sentrum. Veien er ny hver gang, en av gangene jeg går oppover ser jeg en svarthvit fluesnapper, det er lenge siden jeg så en sist, og da jeg så en sist var det i akkurat samme type miljø, i en frodig skog langs en elv, Syverudbekken ved Årungen i Ås. Langs Mesnaelva gjenkjenner jeg en badeplass, jeg har vært der og badet før, den gang jeg hadde en kjær venn som bodde i byen, hun bodde i byen i tre år og jeg var flere ganger på besøk, sommer som vinter. Den ettermiddagen jeg går ned mot Kritikerlagets middag er det lummert, det er varmere enn jeg har tenkt, varmere enn jeg planla for før jeg dro, jeg kjenner meg klam i bootsene, i genseren, det begynner å regne og i gleden av å ha truffet nye mennesker som det føltes naturlig å sette seg sammen med, stuer jeg kjapt regnjakka inn under benken inne på restauranten, hvor den blir liggende i flere timer før jeg tar den på meg igjen. Når jeg igjen tar jakka på meg, lukter den slik klær lukter når klær har blitt liggende i fukt en stund, du vet, jeg kjenner at jeg angrer, men i det jeg tok den av kjentes det viktigere å bli i samtalen enn å gå fra den, det er prisen en i blant må betale, en jakke som lukter råttent, og i en jakke som lukter råttent spør en forfatter meg om jeg ikke også skal på Cappelen Damms fest, en gruppe rundt bordet hennes har nettopp forsvunnet ut døra for å dra dit, og jeg sier nei, jeg er faktisk ikke invitert, før hun spør om jeg vil bli med på en poesiopplesning i en bokhandel, off-Broadway. Jeg sier ja, selv om jeg egentlig hadde tenkt meg hjem, følte meg syk før jeg satte meg på buss-for-tog, men bestemte meg likevel for å dra, la adrenalinet ta over. Vi går nedover Storgata, finner bokhandelen som jeg i blant mottar bøker fra, bøker av for eksempel Eduardo Halfon, som tilfeldigvis befinner seg på festivalen, men som jeg ikke får sett, og den nydelige, lille boka Kaplevej 97 av Lilian Munk Rösing, som tilfeldigvis venter i en hvit konvolutt når jeg kommer hjem (hadde jeg visst at forsendelsen av boka ville sammenfalle med når jeg var i Lillehammer, kunne jeg ha hentet den selv, kanskje lå den klar til å bli sendt i en av posene som lå på gulvet i bokhandelen akkurat den kvelden jeg var der). Vi entrer bokhandelen midt i en opplesning, midt i en samtale mellom to oversettere, en av dem har nylig gjendiktet et utvalg dikt av Wisława Szymborska, hun er ny for meg, den polske nobelprisvinneren er ny for meg, tenk det, jeg kjenner at det er pinlig, at det er flaut når jeg ved en inkurie røper dette faktum for en bekjent ved frokostbordet på hotellet dagen etter, men: La oss ikke dvele ved det, la oss heller dvele ved diktene, som jeg først får høre et par av, stående inne i bokhandelen i Storgata, i min råtne regnjakke (som dessuten har en glidelås som ikke lenger fungerer), og som jeg senere leser selv, et dikt her og et dikt der; jeg leser dikt før jeg legger meg og jeg leser dikt når jeg står opp, jeg leser dikt mens jeg venter på Vy Ekspress som skal ta meg hjem fra Lillehammer, deretter når jeg er hjemme igjen, i hammocken på verandaen, idet adrenalinet har tatt slutt og kroppen endelig kan være syk i fred. Snufsende ligger jeg under et mykt teppe og leser Slutten og begynnelsen, gjendiktet av Agnes Banach, mens barna og nabobarna løper inn og ut av huset og hagen, i blant inn til oss, i blant inn til naboene som har en trampoline, det har ikke vi. Jeg sier til mannen min før det er hans tur til å reise, vil du høre dette diktet, før jeg for tredje eller fjerde eller femte gang leser 

Verden er aldri klar

for å ta imot et barn. 

Våre skip er fortsatt ikke tilbake fra Vinland.

Diktet fortsetter, det er et ganske langt dikt, selv om utdraget alene er som et eget dikt inni diktet. Hele diktet, med den fantastiske tittelen “En påbegynt fortelling”, er i seg selv verdt turen gjennom Storgata i en regnjakke som ikke lukter riktig, jeg er glad jeg sa ja til å bli med, slik mange gode ting kommer ut av å si ja, jeg tenker på Verden sa ja av Kaja Dahle Nyhus, at den ligner litt på diktet, at de kanskje går parallelt, for å ta et begrep fra den spekulative fiksjonen, parallelle verdener, et fenomen som stadig dukker opp i Gunnhild Øyehaugs verker, eller som jeg i hvert fall forbinder med verkene hennes, i hennes verk finnes parallelle verdener, i én verden eksisterer dette, i en annen eksisterer noe annet, kanskje noe lignende, men ikke helt det samme. I et foredrag Øyehaug holder på den første dagen av Kritikerseminaret, som handler om sci-fi og sjangerlitteratur i kritikken, forteller hun at bøkene hennes hos utenlandske bokhandlere ofte er plassert i hylla for sci-fi, noe jeg regner med at de ikke er her hjemme, siden hun nevner det slik. Kanskje er det rart, i og med at parallelle verdener også finnes i virkeligheten, hele tiden tar vi valg som utelukker noe annet, en annen retning som livet vårt kunne ha tatt: Hvis jeg ikke hadde gått akkurat dit akkurat den dagen, hadde ikke det og det skjedd. Det kan være både store og små hendelser, for eksempel den første gangen man tilfeldigvis møter på det mennesket som kommer til å bli ens ektefelle, og som er grunnen til at det nå løper barn inn og ut av et hus jeg selv bor i, eller det kan være hendelser av en mindre sort, som denne: Hvis jeg ikke hadde prikket en viss forfatter på skulderen for å fortelle henne at jeg likte foredraget hun holdt, hadde hun neppe spurt meg om jeg ville bli med i bokhandelen for å høre poesi, og hvis hun ikke hadde spurt meg om det, hadde jeg trolig ikke lest Wisława Szymborska liggende i hammocken et par dager senere, kanskje ville jeg ha tilbragt dagen på en annen måte, lest noe som kanskje ville ha ført til en større følelse av rastløshet, noe dårlig eller kjedelig som ville få meg til å ønske å legge bort boka, og derfor gi meg en rastløshet som ville gjort at jeg ikke ble liggende, og hadde jeg ikke blitt liggende, ville jeg kanskje ikke ha ristet av meg sykdommen på null komma niks, som var nettopp det som skjedde, slik at jeg ved den nye ukas begynnelse var i stand til å skrive et nytt utkast til min neste romans første side, noe jeg har gått og tenkt på lenge. Lenge, i flere uker, har jeg ikke skrevet noen ting, men bare gått og tenkt på hvordan jeg kunne endre begynnelsen av romanen. Jeg satt og så ut på landskapet mens buss-for-tog beveget seg fra Trelastgata ved Oslo S (for et fantastisk gatenavn) til Lillehammer skysstasjon, hvor jeg steg av og fulgte etter de andre seminardeltagerne til Kulturhuset Banken, hvor jeg før i år ikke har satt mine ben siden jeg var i begynnelsen av tjueårene. Å ikke høre på musikk på buss-for-tog var et valg jeg tok, jeg ville tenke i fred på timene det tok å komme frem, det samme på veien hjem, jeg ville tenke i fred, det er dessuten umulig for meg å lese på en buss. Da jeg søkte om å bli med på seminaret, så jeg for meg at jeg skulle sitte på et tog og lese Roadside Picnic hele veien, jeg tenkte med glede på togturene til og fra Lillehammer året før, da jeg dro innover landet for å løpe Birken, på toget leste jeg Barry Lopez, det føltes som en ferie, en ferie som varte en hel dag, intet mindre, intet lenger. (Boka selv var ikke en ferie.) Da jeg endelig kom hjem fra litteraturfestivalen på Lillehammer sent på kvelden føltes det som jeg hadde vært borte i en liten evighet, enda jeg bare hadde skrevet på tre sider av notatboka mi: Jeg skrev ned en påstand av Ali Smith, hun sa hun alltid tenker på KI når hun tenker på en hest. Hun forløste en latter fra salen da hun først sa nei til samtalelederen om å gå nærmere inn på det, var det ikke opplagt hvordan en hest var en metafor for KI? En hest inne i et rom er umulig å ikke forholde seg til, det forstod jeg, men da hun sa at hesten hadde sameksistert med menneskene i tusenvis av år falt jeg av. Litt senere sier Ali Smith: Utopia is rather boring, det kan vi vel alle enes om, bortsett fra de som er begeistret for solarpunk, vel og merke. Hvordan skrive godt eller interessant om lykkelige mennesker i utopien? Er det jeg som er fanget i en forståelse av at det alltid må være noe som gnager for at noe skal skje, et plagg som ikke sitter så godt på, som hele tiden får en til å ville rette opp plagget, løfte en kjolestropp, løsne beltet med et hull, stramme skolissene eller trekke opp en strømpebukse, noe man aldri får lyst til i utopien, i utopien har alle skreddersydde klær i de beste materialer, good vibes only? Videre skrev jeg: Persepolis. Forfatteren av Persepolis, Marjane Satrapi, er død, femtiseks år gammel. Jeg leser det under en pause fra stalkerne, jeg leser at hun er død av hjertesorg, at mannen hennes døde året før. Et annet sted på Lillehammer leser jeg en artikkel i Prosa som er en kritikk av kritikerne, og jeg frydes, tenker på samtalelederen som under en panelsamtale om lesekrisen forteller at hun på videregående saumfarte nummere av Vinduet for kritisk kritikk; jo slemmere, jo bedre. Jeg ble en snill kritiker etter at jeg ble forfatter, sier jeg til en kritiker jeg møter. Da forstod jeg hvor fælt det var å være mottageren av drepende kritikk, eller en lesning som ikke forstod boka, eller som innebar at den var lest feil, en grusom opplevelse som fortsatt gjelder, selv om terningkastet skulle være fem. Best å bare ikke være kritiker, tenker jeg nå, enda jeg må innrømme at det fortsatt er en (fæl?) glede å lese drepende kritikk, så lenge den er om andres bøker, ikke mine egne, eller kanskje så lenge den er om bøker skrevet av mennesker som verken er meg selv eller mennesker jeg bryr meg om.

På den siste siden skriver jeg:
Adam Roberts 

metafor – metonym

sci-fi er metonymi, sier AR, mens Øyehaug sier fantasi er metafor for metafor 

nei, nå sier han at sci-fi er mer metaforisk – poetisk – for poesi er i sitt vesen metaforisk. 

Det er realisme som er metonomi? 

men de som er autister skjønner jo bedre metonomi? Hvorfor synes de da sci-fi er så tiltrekkende? 

R. Jacobson 

Når man er liten vil man ha de samme historiene om og om igjen, og det vil man kanskje når man blir eldre og?

Bøkene som ble liggende, del 5/10

 

I fjor, for over et år siden, etter nylig å ha lest Thomas Bernhards uforglemmelige essaysamling Mine priser, og før vi skulle reise til Østerrike og Ungarn, begynte jeg på Bernhards Utslettelse. Jeg ble ikke ferdig med boka før vi skulle reise, så jeg pakket med meg mursteinen i sekken, den ble med på ferja til Kiel, på toget til Hamburg og Wien, i bilen til den ungarske landsbygda, så gjennom Kroatia, Slovenia og tilbake til Østerrike, Salzburg nærmere bestemt, og så hjem igjen, uten at jeg fikk lest noe mer i romanen enn et par sider til. Da jeg kom hjem ble boka liggende og støve på kontorpulten, sommer, høst, vinter, vår, helt til jeg en dag i forrige uke skulle på en workshop med tematikken "siste side". Vi ble bedt om å ta med en bok, en bok vi liker, en bok vi leser, og siden Utslettelse lå lagelig til (jeg måtte bare flytte på noen andre bøker), tok jeg med den. Jeg vurderte å ta med en bok av Barbara Comyns som lå oppå, men siden jeg selv skriver på norsk og det var en skriveworkshop (i regi av tidsskriftet Forloren skilpadde, btw*), lot jeg være. Det ble Utslettelse, høytopplesning av siste side, om gården Wolfsegg som blir gitt bort til det mosaiske trossamfunnet i Wien. Det ble en omskriving av siste side, hvor jeg forestilte meg at Wolfseggs skjebne lå i søstrene til Franz-Josefs hender. Hva ville skje da? I en annen versjon la jeg til at Wolfsegg brant ned til grunnen. 

Etter workshopen var det ikke annet å gjøre enn å lese romanen ferdig. Jeg leste den på toget ned til Kristiansand, og på toget hjem igjen to dager senere leste jeg omsider, for ente gang, siste side om hvordan Wolfsegg overrekkes til det mosaiske trossamfunnet i Wien, men ikke før jeg leste om den verdensomspennende fordummelsesprosessen: 

Franz-Josef kan være glad for at han slapp å oppleve TikTok og folk som spør ChatGPT om å løse barnehagens påskerebus for dem. Forøvrig ble romanen utgitt i 1986, og på siste side skriver Franz-Joseph selv at han dør i 1983, i Roma. 

*Forloren skilpadde skal forresten lage et lite hefte med tekster som tar utgangspunkt i denne workshopen. Mer om det senere, først må jeg summe meg til å skrive ferdig og levere inn bidraget mitt!

Bøkene som ble liggende, del 2/10

Jeg leste mesteparten av Dialoger 2 (1996) under koronatiden. Hadde fått for meg, da som nå, at jeg skulle lese flere av de uleste bøkene som stod i hyllene. Vi hadde nylig flyttet, så jeg hadde god oversikt over bøkene mine. Alf van der Hagens fantastiske samtalebøker fikk jeg i hendene mye tidligere, ja, jeg kan bare ha vært noen-og-tjue da jeg fikk dem i gave. Bøkene er en samling dyptgående intervjuer med norske forfattere. Hvorfor jeg lot disse bøkene stå ulest gjennom et helt litteraturstudium kan jeg jo bare lure på. Jeg er i hvert fall glad for å ha lest dem nå. Intervjuet med Jan Kjærstad har jeg tenkt på siden jeg leste det han sa om årsak-virkning, det var mens bibliotekene stort sett var stengte. 

Nå er bibliotekene ikke lenger det, jeg leste det siste intervjuet, med Tor Ulven, som allerede var død da boka ble utgitt, på nettopp biblioteket. Jeg har skrevet en tekst om Emma Kanckos De jordbundna, men jeg trenger å la den hvile litt før jeg kan sende den avgårde. Så jeg har lagt den vekk og i mellomtiden, mens jeg venter på distansens kjølige blikk, fått lest det eneste intervjuet Tor Ulven noensinne gjorde. Han sier i intervjuet at avanserte ting kan sies med et enkelt og klart språk, jeg har ingen grunn til å ikke la noen få lese noe bare fordi det er enkelt. Dere, på den annen side, skal få noen utdrag fra intervjuboka som dere kan lese. Jeg må bare si det: Dialoger-bøkene til Alf van der Hagen er en bokskatt. 

Fra intervjuet med Tove Nilsen. 

Fra intervjuet med Tor Ulven. 

Fra intervjuet med Jan Kjærstad. 

DETTE BURDE SKRIVES I NÅTID av Helle Helle

En gang jeg tok toget i Danmark, kan ikke huske til hvor, det kan ha vært Aalborg, kan ha vært Hjørring, kan ha vært Hirtshals, kan ha vært København, kan ha vært Århus, det var en periode jeg var mye i Danmark da jeg bodde i Kristiansand; uansett, jeg tok toget og satt og leste i passasjermagasinet Ud & Se (forøvrig et meget godt magasin, jeg må ta toget i Danmark og lese i det igjen) og der var et intervju/portrett av Helle Helle. Jeg bet meg merke i henne pga. noe så banalt som navnet hennes. Hjemme i Norge senere leste jeg hennes Hus og hjem, en roman jeg husker godt, men mest fordi jeg ikke kunne skjønne hva som gjorde Helle Helle til den så hyllede forfatteren hun er, og ofte siden har jeg heller aldri forstått begeistringen for henne når jeg har kommet borti den. En roman om en kvinne i en eller annen tilfeldig dansk by som drikker mye kaffe og lever et (tilsynelatende) helt ordinært liv. Tittelen Hus og hjem er treffende. 

Så en dag mange år etterpå, på biblioteket, så jeg tilfeldigvis Helle Helles Forestillingen om et ukomplisert liv med en mann liggende på en hylle. Det var en av de gangene jeg går rundt i biblioteket og plukker med meg bøker halvveis på måfå, en av de gangene jeg ikke tilfeldigvis stikker innom eller går dit for å hente bøker jeg har reservert, men en av de gangene jeg planlegger å gå dit for å gå rundt og kikke i hyllene og kanskje bli overrasket, kanskje komme over en bok jeg tidligere har notert meg bak øret, eller se i hylla med bøkene som nettopp er avlevert (jeg liker å se på hva folk leser), eller i hylla med nye utgivelser. Dette er en av de dagligdagse tingene i livet jeg gleder meg til, og altså, en av disse gangene, for to uker siden, kom jeg over Forestillingen om et ukomplisert liv med en mann. Jeg tok den opp og leste på baksiden, tenkte at emnet interesserte meg og var, etter å ha hørt så mange lovord om henne siden sist fra folk hvis boksmak jeg stoler på, villig til å gi henne en sjanse til. Det er jeg glad for, for jeg elsket den. Jeg elsket den så mye at jeg dagen etterpå gikk på biblioteket på nytt og lånte resten av hele forfatterskapet hennes. Den neste jeg leste ble novellesamlingen Biler og dyr og også den elsket jeg. Fortsatt handlet det om kvinner som drikker mye kaffe og lever ordinære liv i en eller annen dansk småby, men nå kunne jeg ikke forstå hvorfor jeg før syntes det var kjedelig. For jeg kunne ikke slutte å lese om det. Og jeg tenkte på at jeg ofte har lest at Helle Helle har vært sammenlignet med Kjell Askildsen, og også hos ham handler det som oftest om folk som drikker kaffe og spiser middag og henger opp gardiner og handler dagligvarer på butikken og at jeg alltid har likt ham. Også da jeg oppdaget ham en gang i tiden ble jeg så begeistret at jeg slukte hele forfatterskapet hans på én uke. Nettopp akkompagnert av kaffe og sigaretter på et kjøkken etter arbeidstid, det var på den tiden jeg hadde heltidsjobb, før jeg ble student. Jeg var omtrent tyve år og visste ikke hva jeg skulle med livet. Akkurat som hovedpersonen i Dette burde skrives i nåtid.

Dorte, hovedpersonen, har akkurat flyttet hjemmefra for tredje gang. Hun har flyttet til et hus ved en togstasjon i en eller annen døll, tilfeldig by i Danmark. Meningen er at hun skal ta toget inn til København hver dag for å studere, men hun gjør det ikke. I stedet bruker hun dagene på å vandre rundt, handle bakevarer, besøke tanten sin, sove, drikke kaffe og spise epler fra epletreet utenfor huset. Samtidig får vi tilbakeblikk til de andre gangene hun flyttet hjemmefra, og til tidligere liv sammen med ekskjærester. Også i beskrivelsen av relasjoner mellom kjærester synes jeg Helle Helle minner meg om Kjell Askildsen; ikke bare i Dette burde skrives i nåtid, men i alle bøkene jeg har lest av Helle Helle til nå (og det er alle, bortsett fra Rødby-Puttgarden).Å leve sammen med noen hos Kjell Askildsen og Helle Helle kan best beskrives som to mennesker som lever sammen med hverandre i ensomhet. Det er mulig det er kjærlighet, men til syvende og sist er man ensom likevel, for vi kan aldri virkelig kjenne noen andre enn oss selv. Ikke fullt og helt. 

Det er spesielt to noveller av Kjell Askildsen som angår dette som har lagt seg som to tepper over sjela mi helt siden jeg satt på det kjøkkenet. Den ene handler om et par som ferierer på en hytte og det er sommer og de gjør egentlig ingenting annet enn å spise måltidene sine, lese bøker og snakke om været. Den andre handler om et par som drar på ferie sammen til Tessaloniki i Hellas og drikker raki. Så mye mer kan jeg ikke beskrive det som, for det er nettopp det, det skjer ikke så mye. De gjør bare vanlige ting. Likevel: Det er jo dette som er livet. Og akkurat som jeg slukte alt av Kjell Askildsen på én uke, har jeg i løpet av de to siste ukene slukt Helle Helle. Jeg har bare én bok igjen av henne som jeg ennå ikke har lest og tro meg, jeg vil ikke annet enn å begynne på den, men samtidig holder jeg litt igjen fordi det er den siste, og jeg vil ikke at det skal være over. 

Å lese bøkene til Helle Helle har nemlig vært en nytelse. Hver kaffekopp på et kjøkken. Hver bakevare kjøpt på et bakeri. Hvert eple. Hvert glass med vin og hver samtale om været. Hvert tilbakeblikk på hvordan ting en gang var og på hvordan det nå har blitt. Hver biltur i det flate, danske landskapet. Hver is i sommervarmen. Hver sykkeltur. Hver oppvask. Ikke noen av disse tingene har kjedet meg, tvert i mot, jeg har grådig bladd meg til neste side hele tiden. Og jeg vil fortsatt ha mer!

Halvleste bøker: En tur gjennom leiligheten (del 2)

5
For mye lykke av Alice Munro er ikke min. Det er en god venn som har lånt den til meg. Jeg har lest noen av novellene i den, men ikke alle. Det er nok fordi jeg tenkte at jeg heller burde lese Munro på engelsk. Jeg er veldig glad i Alice Munro, hun rører meg dypt. Det er altså ikke av manglende interesse at jeg har lagt fra meg en av bøkene hennes halvferdig. Jeg burde levere den tilbake, men det blir slik at når man har hatt noe veldig lenge og glemt å levere det tilbake veldig mange ganger, så blir den tingen nesten en del av inventaret.

Det er nemlig ikke lenge siden jeg traff eieren. Jeg treffer henne stadig vekk. For noen dager siden var vi på restaurant og spiste en fire-retters. Over rødvin og små kokospannekaker fylt med biff, agurksalat, benmarg og karamelliserte reddiker, diskuterte vi virkelighetslitteratur. Hun mente at det aldeles ikke var irrelevant om litteraturen var basert på virkelige hendelser eller ikke, hun mente at Arv og miljø alene ikke var noen særlig bra roman, det var alt rundt den som gjorde den interessant. Jeg var uenig, og hvor skulle uansett grensen gå, man vil jo alltid skrive fra sitt ståsted. Ved å påberope at det man har skrevet har skjedd, setter man andre mennesker i en ubehagelig situasjon, fordi ens egen fremstilling av det som har skjedd er subjektiv, for den andre kan det ha foregått på en annen måte - hvorfor ikke bare si at det er litteratur og at spørsmålet om det har skjedd eller ikke er irrelevant? Det viktigste er om teksten kan si noe sant. 

Det var en betent diskusjon, følte jeg, jeg ville heller snakke om noe annet.

Restauranten vi befant oss i har navn etter en av karakterene til Knut Hamsun. Utenfor var St. Olavs plass. På vei dit hadde jeg gått gjennom en bokhandel. Jeg kikket gjennom Mammut-salget, men fant ikke noe jeg virkelig ville ha. Jeg kjøpte i stedet noen bøker som ikke var på salg. En av dem var Autumn av Ali Smith. Jeg begynte på den noen dager senere. Nå ligger den oppå en stabel klær på badet, oppå vaskemaskinen. Der ligger det til enhver tid en stabel med klær, for i det Hagenske/Beaumonske hjem er det aldri særlig ryddig. I hvert fall ikke noe særlig lenge om gangen.


6
Andre halvferdige bøker i vinduskarmen inkluderer: 2084 av Boualem Sansal, I skyggen av piker i blomst av Marcel Proust og The Origin of Species av Charles Darwin. Førstnevnte er halvferdig, den var helt ålreit, men jeg må ha blitt distrahert da jeg leste den, av noe annet, og så glemt denne romanen. Ålreit, men altså ikke like fengende som 1984, lest i et strekk på en dag. Marcel Proust ble jeg bare lei av. Jeg orket ikke å lese mer om dette høyborgerlige livet. The Origin of Species er faktisk nydelig, Darwin er ikke bare en mann av naturvitenskapen, han kan også skrive. Så, hvorfor har jeg ikke lest den ferdig? Kanskje fordi jeg begynte på den samtidig som jeg traff han jeg nå bor sammen med, å være veldig forelska tar så mye tid og oppmerksomhet. Jeg husker at hunden til han jeg ble så forelska i fikk tak i boka, bokmerket falt ut og nå husker jeg ikke hvor jeg sluttet å lese og hvor jeg burde begynne igjen. Boka har et bitemerke, kjeven fra en hund pynter passende opp omslaget.

Helt øverst i stabelen ligger Hunden av Kerstin Ekman. Den er ikke halvferdig, jeg kjøpte den nylig, har ikke en gang begynt. Jeg var egentlig ute etter en annen bok av Ekman, men bokhandleren hadde den ikke, jeg tenkte at jeg kan vel lese om hunder i stedet for trær, sånn med det første. Ekman har nemlig skrevet en stor bok om trær, som jeg siden fikk tak i, den ligger i stuebordet, på den hylla som er under selve bordet, der man legger bøker man leser for tiden, og magasiner.

Tilfeldighetene skulle ha det til at mens jeg satt og skrev om alle de halvferdig leste bøkene i leiligheten, begynte kjæresten min å vaske leiligheten. Han ryddet ut av alle hyllene på kjøkkenet og spurte om jeg kunne hjelpe å sortere. Det kunne jeg ikke si nei til, siden det er sjeldent han begynner å vaske av seg selv, og attpåtil skulle rydde i hyllene, noe jeg selv aldri gjør, i hvert fall kan jeg ikke huske sist jeg gjorde det.

Det var tilfredsstillende å gå gjennom alle matvarene i hyllene, noen ting var det to av - bokser med valnøtter, rosiner, vaniljesukker. Man kjøper ting man har, fordi man ikke vet hva man allerede har. Nå vet vi det. Kjæresten foreslår vi skal skaffe oss middelklasseglass til pastaen. Nei og nei, sier jeg, men kanskje det er praktisk. Kaffen ligger jo i metallbokser. Det er mye lettere å porsjonere ut kaffe etterpå, når kaffen ligger i en boks og ikke i posen som man kjøper på butikken.

Etter å ha ryddet i kjøkkenskapene går han til stuebordet, tar ut alle de uleste bøkene og magasinene som ligger der. Der er til og med tidsskrifter med plast rund, som jeg ikke har pakket opp ennå. Jeg har ikke hatt tid til å lese dem. De har ligget der siden i forfjor, uåpnede. Det er altfor mange ord i verden, man rekker ikke å lese alt. Jeg åpner den ene, nummeret har jo mye interessant, jeg lar den bli liggende under stuebordet, det kan jeg lese ganske snart. Andre blader legger jeg i bokhylla. Uleste bøker havner også i bokhylla, mens de halvferdige får bli. Nå som jeg har blitt påminnet om dem, kommer jeg kanskje til å fortsette å lese dem. Hvetekornet av Ngugi wa Thiong'o. Den begynte jeg på, men la vekk ganske fort. Den gikk tregt, og den var ikke slik jeg hadde håpet at den skulle være, jeg la altfor stor vekt på tittelen. Jeg ville lese om hvetekornet, ikke sinte menn. Andre halvleste bøker i stua inkluderer: Økologi, samfunn og livsstil av Arne Næss, Life everlasting av Bernd Heinrich (igjen! der ser dere!), Beckomberga av Sara Stridsberg og To the Lighthouse av Virginia Woolf.


7
Altså, jeg elsker Sara Stridsberg. Jeg har lest nesten alt av henne, men Beckomberga ble jeg altså ikke ferdig med. Kanskje fordi jeg var litt lei, litt lei av å lese om alle disse plagede, hjelpeløse menneskene til Stridsberg. Da jeg var kommet halvveis, ville jeg bare ut av dette mørket. Noen ganger lurer jeg på hvordan det er å være Stridsberg. Det er så utrolig mørkt det hun skriver om, og likevel skriver hun om det igjen og igjen. Det passer ikke for meg å lese Beckomberga akkurat nå, derfor ligger den halvlest under stuebordet og samler støv. Jeg kommer kanskje tilbake til den senere.

Det er slik at jeg tenker jeg vil lese en bok. Derfor kjøper jeg den, men når den ankommer, har jeg ikke så lyst til det likevel. Sånn var det med Beckomberga. Jeg så at Stridsberg hadde skrevet en bok jeg ikke hadde lest, tenkte at jeg den måtte jeg selvsagt lese. Men tiden var altså ikke inne. Da den kom til meg ble den liggende lenge i vinduskarmen før jeg begynte på den, og da jeg omsider begynte, tok det ikke lang tid før jeg la den vekk.


8
Et sidespor: jeg leste nettopp Like life av Lorrie Moore. Det tok en dag, jeg leste med stor glede. Det var en glede som lignet den jeg hadde da jeg første gang leste Lorrie Moore, den gang Birds of America. Det er ganske mange år siden nå. Forrige gang jeg leste henne er også lenge siden, men da var jeg ikke så begeistret. Da var jeg nesten skuffet, lurte på om Lorrie Moore hadde forfalt, eller om jeg hadde forandret meg på en slik måte at jeg ikke lenger satte pris på det jeg hadde elsket i novellene til Lorrie Moore tidligere. Så gikk det enda noen år og jeg leste Like life, og både Lorrie Moore og jeg var den samme, selv om en viss tid hadde gått. Det var nesten så jeg følte meg mer hjemme i novellene hennes nå, som om det var noe der jeg hadde ant noe om tidligere, men som jeg nå hadde bedre kjennskap til. Ja, sånn er det. Eller var det kanskje slik at jeg mistet meg selv litt på veien, vendte meg vekk fra dette jeg alltid hadde visst?

Hva leser du nå? spør kjæresten min. Jeg svarer at jeg leser Lorrie Moore, som jeg ikke har lest på lenge. Han er en leser, men beveger seg kanskje i en litt annen sfære enn min. Fullstendig adskilte er de ikke, det hender de overlapper. The Sympathizer av Viet Than Nguyen ligger oppå verktøykassa. Jeg hadde den med til Vietnam, og da vi kom hjem hadde kjæresten min lest den, mens jeg ikke ble ferdig. Da vi kom hjem, glemte jeg den. Den ble liggende et sted ute av syne. Den er bare noen kapitler fra å være ferdiglest, men når skjer det? Jeg vet ikke.

Bøkene som ble liggende, 9/10

I 2018, året jeg debuterte, leste jeg mye av Kerstin Ekman. Jeg leste Hunden, Herrarna i skogen og Gubbas hage. Jeg tror også det var omtrent da jeg begynte på Se blomman, som Kerstin Ekman har skrevet sammen med professor i idéhistorie Gunnar Eriksson, før jeg la den vekk. Kanskje fordi vi på tampen av året reiste til England for å være der et halvt års tid, og jeg ikke ville ta med meg for mange tjukke bøker. Jeg plukket den imidlertid opp igjen nå nylig, mens jeg finpusset på et romanutkast om en forskningsgruppe som forsker på planter på Svalbard, jeg tenkte kanskje er det noe her om de samme plantene, de samme slektene, og det var det. I Se blomman skriver forfatterne f.eks. om Fru Draba, Elisabeth Ekman, som var den første til å beskrive en haug med planter i rublomslekta, og som solgte et perlesmykke for å få penger nok til å reise til Grønland. I samme kapittel, ved navn Fruntimren, stod det om hvordan populærvitenskap trolig ble til: 

Jeg må le, for jeg må innrømme at jeg i blant har tenkt at en populærvitenskapelig bok mest er blitt skrevet for at forfatteren skal vise seg fram. 

Boka var sjarmerende rotete, litt som en hage som har fått gro uten for mye stell, full av forfatternes egne skildringer om hvordan det var å finne den og den planten ute i skogen eller på fjellet (de er drevne hobbybotanikere begge to), særlig Erikssons og hans brors lange søken etter de sju artene i marinøkkelslekta (eller låsbräknar, som de heter på svensk), og vemodet som kommer etter at man har klart å finne alle; betraktninger om artskunnskap og diktene til Hölderlin; historier om Goethe og Linné; om hvordan de første floraene ble skrevet; og ikke minst referansene til planter i litteraturen, blant annet et morsomt utdrag fra August Strindbergs og Claes Lundins bok Gamla Stockholm, hvor forfatterene skildrer myndighetenes krig mot ugresset. Slike mundane ting er ikke akkurat det jeg forbinder med Strindberg. 

Noe annet gøy var et dikt om solsikken av den svenske dikteren Per Daniel Amadeus Atterbom: 

Tokig? Nei! Solsikken er kjempekoselig, og nå springer det ut en på verandaen. Forøvrig har den ingenting med rosefamilien å gjøre, til tross for dens svenske navn. 

Bøkene som ble liggende, del 8/10

I januar 2018 skrev jeg her på bloggen om hvorfor jeg forlot Sara Stridsbergs Beckomberga halvlest. Jeg husker godt hvor vanskelig det var å lese i den, hvor tungt og seigt den føltes, boka passet ikke med sinnsstemningen jeg var i på den tiden, jeg ser jo nå at det var rundt utgivelsen av debutromanen min, det er mulig det hadde noe med det å gjøre. Var jeg kanskje for oppspilt til å synke ned i Stridsbergs melankolske univers? 

Jeg skriver melankolsk og ikke deprimerende fordi jeg noen ganger spør meg om Stridsberg fremstiller de ulykkelige familiene i et litt vel vakkert lys; ikke det skinnende dagslyset, og slettes ikke under de grelle institusjonslysrørene som Jim så ofte befinner seg under, men ettermiddagslyset, når sola er på vei ned og gir rommene en glød av oransje? Eller, gjør hun det? Jeg er ikke sikker. Jeg never det likevel fordi jeg endelig har lest ferdig Beckomberga, som denne gangen, over sju år senere, verken var seig eller tung å komme inn i, men overraskende lett, kanskje fordi jeg leste Farväl til Panic Beach i våres og allerede var akklimatisert? For å tre inn i Beckomberga var jo som å lese Farväl til Panic Beach; stemningen er den samme, familiekonstellasjonene er de samme, byen er den samme, problemene er de samme, alkoholismen er den samme. Jeg tenkte er dette to versjoner av samme roman? Er Matti den samme som Jim, er Siri den samme som Lone, og er Nina den samme som Jackie? 

Om det så er, så irriterte det meg likevel ikke, jeg tenkte bare ok, jeg blir gjerne likevel her, i den melankolske stemningen. Å lese de to bøkene inngav litt av den samme følelsen som å se på havet: Havet forandrer seg jo ikke grunnleggende fra gang til gang man står og betrakter det, men man blir jo ikke lei det av den grunn. En kan alltid komme tilbake til havet, og sånn føltes det å lese den siste halvdelen av Beckomberga. Alt strev jeg kjente da jeg forsøkte å lese romanen den første gangen, var som forduftet. 

Tørke

Jeg går forbi jordet til biblioteket. Aksene er gule og grønne, jeg klarer ikke å se på dem om det er meningen at de skal være sånn eller ikke, om de altfor raskt er blitt gule, tørre, om kornet er i trøbbel. Jeg har ikke sett at det vannes på jordet. Hver dag tenker jeg på tørken, skogbranner, tropevarme. Hver morgen, før det er blitt altfor varmt, løper vi i skogen, i skyggene, og i blant langs jernbanen, hvor det i sommer ikke går noe tog fordi det bygges på sporet. Til og fra Oslo må man ta buss for tog. En kveld er jeg litt full når vi skal hjem fra Oslo, det er betydelig mer ubehagelig å være full på bussen enn på toget, jeg kjenner at jeg blir litt kvalm, men det går bra. Det er mørkt ute når bussen kjører. Sommernatt, mørkt med en lys stripe i horisonten. Jeg har befunnet meg på fastlandet, på Østlandet, i nesten to uker. Veldig tidlig om morgenen landet flyet fra Svalbard på Gardemoen, jeg gråt da jeg kom ut av flyet og så trærne og den rosa horisonten, morgenrøden, og lukten av trope, den lukten man kjenner når man lander på flyplassen i sørlige strøk. Det er alltid lukten som er det første som slår meg. Lukten av varme. Jeg gråt fordi jeg var overveldende glad for å være hjemme. På Oslo S kjøpte jeg hveteboller og smoothie, jeg satte meg på trappen utenfor stasjonen mens jeg ventet på buss for tog til Ås, det var fortsatt tidlig om morgenen. Jeg tittet på menneskene som gikk forbi ikledd sommerlige klær, ikke turbukser og allværsjakker, tunge boots. Jeg så på trærne og bygningene. Jeg var overveldende glad over å være i en by.

På biblioteket er det nesten ingen. En voksen og et barn snakker sammen om hunder. De sitter på gulvet, lent mot hver sin bokhylle. Jeg går langs reolene, ser på bøker på måfå, om jeg tilfeldigvis ser noe jeg vil lese. I blant leser jeg på den måten, retningsløst. Lesebrettet tok jeg ikke med hjem. Før jeg dro tenkte jeg på bøkene som ligger i stabler på kontoret og under stuebordet, at jeg heller kunne lese dem, men da jeg kom hjem, viste det seg at jeg ikke hadde så lyst til det. Det vil si at jeg leste to av dem glupsk, resten ble liggende. En annen gang, tenkte jeg, og dro på biblioteket i stedet. Barnet og den voksne prater om spanske gloser. Den voksne sier at hun kan si takk på spansk, det er por favor, sier hun. Barnet gjentar. Por favor. Nei, tenker jeg, det betyr vær så snill, men jeg sier ingenting der jeg drar bøker ut av bokhyllene og leser på omslaget. Jeg tar med fire bøker hjem. Låneautomaten sier at jeg skylder biblioteket førti kroner, men jeg får låne likevel. Jeg legger bøkene i nettet. Etterpå går jeg i bokhandelen, jeg har et gavekort der som jeg ennå ikke har brukt. Jeg titter og titter på bøkene, men finner ikke noe jeg har spesielt lyst til å lese (akkurat nå). Jeg går derfra uten noen ny bok, jeg får heller vente til bokhøsten er i gang. På vei hjem passerer en  traktor  med en tilhenger med to kyr og en kalv i. Kanskje skal de slaktes, tenker jeg, fordi det ikke er nok fôr.

Det er juli. Jeg har erklært ferie. Egentlig skulle jeg ha deltatt på et sommerkurs på Svalbard og fått fem studiepoeng. Men egentlig egentlig skulle jeg ikke gjort det heller. At jeg sa ja til det i utgangspunktet, da jeg heller skulle ha sagt nei. Jeg veksler på å sitte inne, hvor det er svalere, og ute på verandaen. Hunden har masse energi, som om hun er helt uanfektet av varmen, hun vil bare leke hele tiden. B, som har dratt helt fra Østerrike for å delta på et sommerkurs ved universitetet i Oslo, og som i den anledning bor hos oss, lurer på om hunden er ung, er den ennå en valp? Nei, den er over to år gammel, sier jeg. Vi sitter på verandaen i kveldingen og drikker vin, spiser en gryte som minner mer om høst enn sommer, og venter på regnet.

Døgn 1 i Longyearbyen

På flyet til Longyearbyen leser jeg nesten en hel trilogi av Tomas Espedal. At jeg tok med akkurat den til reisen er ganske tilfeldig. Biografi, Dagbok, Brev lå simpelthen i vinduskarmen hjemme da jeg pakket kofferten. Den hadde ligget der en stund, helt fra i fjor sommer, da jeg bestilte alle bøkene hans på nett og leste alle sammen, bortsett fra denne. Sommeren gikk mens jeg hadde hjertesorg og leste Espedal. Så var sommeren over og jeg hadde ikke lenger hjertesorg. Den aller siste boken av Espedal ble liggende ulest i vinduet. Der har den ligget mens jeg har ommøblert rommet flere ganger, hatt flere menn på besøk og tegnet hele veggen full av fugler. Omslaget på boken er helt hvitt, bortsett fra forfatternavnet, titlene og forlagets logo. Den matcher skriveboken jeg kjøpte for å ta med til Svalbard. En helt hvit Moleskine-bok. Før jeg reiste skrev jeg ned kjennetegnene til korsblomstfamilien, rosefamilien og gressfamilien. Rosefamilien fordi jeg fikk beskjed om å forberede et innlegg om den første dagen på kurset på Svalbard. Korsblomstfamilien og gressfamilien fordi det er noen av plantefamiliene jeg liker best. Jeg er fascinert av hvordan så mange av de ulike grønnsakene i butikken alle sammen er av samme art. Hodekål, brokkoli, blomkål, rosenkål, knutekål, grønnkål. Alle sammen er Brassicae oleracea, bare kunstige varianter av denne. Gressfamilien fordi jeg elsker den. Det var familien jeg lærte jeg best da jeg var på feltkurs i fjor, før jeg kom hjem og bestilte alle bøkene til Tomas Espedal.

Den jevne person tror gress er gress. Gress er egentlig så mye forskjellig. I fjor sommer kunne jeg ramse dem opp, et år senere har mange gått i glemmeboken. Men kanskje jeg lærer meg noen nye arter nå, eller jeg kommer på de jeg har glemt.

I den hvite skriveboken, som jeg kaller Svalbard-boken, har jeg også tegnet noen av roseartene som finnes på Svalbard. Reinrose, raggmure, flekkmure, tuemure, engmarikåpe. I tillegg har jeg skrevet ned kjennetegnene deres. Jeg har også skrevet ned fugleartene som finnes på Spitsbergen. Jeg håper jeg kommer til å se de fleste, krysse dem av i fugleguiden. Den aller første dagen på Svalbard ser jeg at snøspurvene er overalt, men jeg krysser den ikke av. Det har jeg allerede gjort. Jeg så den på fjellet i forrige uke. Kanskje har jeg sett den mange ganger før, uten å bry meg.

På flyet til Longyearbyen bryr jeg meg ikke om det Tomas Espedal skriver om. Jeg spiser baguettene jeg har smurt med alt som lå i kjøleskapet som jeg måtte bli kvitt før jeg dro, lettrømme og salat, krydret med pepper og tomatpuré. (Det smaker ikke så verst, brødet er godt.) Jeg kjøper også en øl. Jeg leser, men blir ikke berørt. Er det fordi disse tekstene handler om noe annet? Det føles som noe annet. I fjor sommer var jeg ikke glad, det var noe annet enn nå. På flyet til Longyearbyen er jeg bare glad. Jeg tenker på alkekonger, en bra mann og at jeg endelig er på vei. Det finnes ikke noe sted i verden jeg har lengtet mer etter enn Svalbard. Det finnes ikke noe sted jeg har tenkt mer på. Jeg kan ikke huske første gang jeg tenkte på Svalbard. Jeg kan huske at jeg foreslo at klasseturen skulle gå dit da jeg gikk i niende klasse, og at ingen andre ville dit (de ville helst til sydligere strøk). Noen ganger har jeg lurt på om jeg sa det fordi jeg ønsket å være annerledes de andre, men det er ikke sant. Jeg liker det kalde bedre. Det ville og vakre, der hvor mennesket fortsatt er lite.

Fra rommet mitt ser jeg fjell på fjell som går rett ned i fjorden. Adventfjorden. Solen er på himmelen midt på natten, jeg glemmer at det er sent og at dagen allerede har vært lang. Det var tidlig kveld da jeg satte meg på flyet på Gardemoen, nå er det sent. Det er den samme dagen som jeg våkner opp sammen med en mann som jeg bryr meg om og som samtidig ikke gjør meg paranoid. Vi satte oss på verandaen i solskinnet og spiste frokost. Vi spiste opp det som lå i kjøleskapet, et kjedelig utvalg etter at jeg i flere dager hadde unngått å kjøpe nye varer, jeg skulle jo til Svalbard, det var ikke nødvendig. A hadde kommet med brød fra bakeriet hun jobber på, rester. Baguetter og byggbrød i en papirpose. Snart drar hun på utveksling til Frankrike, det er ikke sikkert vi sees igjen før hun drar. Vi klemte hverandre og var rasjonelle mennesker, som hun sa. Det er sjeldent jeg blir lei meg når folk drar. Jeg tenker ikke at det er siste gang jeg ser noen, eller at det er synd at det blir lenge til neste gang. Som om man på et eller annet vis bærer med seg menneskene likevel, de man kjenner. De man har den samme relasjonen til, uansett hvor de er. Det er annerledes med de som drar som man ikke er sikker på relasjonen til, utryggheten over hva man er for hverandre, eller hvordan det kommer til å bli neste gang man sees, det er ikke sikkert det vil være det samme. Dem er det vanskelig å si hadet til.

Men det var ikke slik da jeg satte meg på toget til Gardemoen. Heller ikke på flyet. Var det kanskje derfor Tomas Espedals tekst fløt forbi, som skyene som passerer himmelen. Behagelig og mykt, men umerkelig. Jeg leste bare. Jeg tenkte ikke på sjela, men følte sjela da jeg gikk ned trappen fra flyet i Longyearbyen. Det var kaldt, men ikke så kaldt som jeg trodde det skulle være. Det holdt med skjorten under jaktjakken. Det var lyst. Det var fjell, golde og grå fjell, ikke sånne som i den norske fjellheimen, der er fjellene mer gule og grønne - når man er nær. Longyearbyen er grå og brun. Husene er små og slitte, alle kjører rundt i firehjulstrekkere. Fort. Det som er lagd av menneskene ser ut som det er laget for å tåle mye.

Noen av dem jeg snakker med skal være her et halvt år, andre bare om sommeren. Jeg skal hjem igjen i løpet av sommeren, men vet allerede at jeg skal tilbake. Det er mange som føler det slik, sier en franskmann jeg snakker med på felleskjøkkenet i det jeg pakker ut matvarer fra butikken, den eneste dagligvarebutikken i Longyearbyen. Det er ikke det at jeg synes Longyearbyen er det vakreste jeg har sett, det bare føles som det riktige stedet. Det føles som om jeg er hjemme. Så annerledes, men likevel så kjent. Alt jeg kjøper på butikken er det samme som hjemme. Havregryn, makrellitomat, peanøttsmør, brød, bananer og epler, øl.

På felleskjøkkenet er det merket med romnummeret hvilke plasser som er den enkeltes. Plassen er liten. Jeg skal ikke være her lenge, skal ikke fylle opp med alt. Kjøper bare pepper og oregano av krydder. Her skal jeg spise enkelt. Det er ikke her jeg skal eksperimentere med retter, lage nye, lære meg nye, slik jeg har gjort det siste halvåret. Jeg rasker sammen en middag av pasta og pesto den første dagen, for alt jeg vil er å gå ut og se på fugler når kofferten min ankommer nesten et døgn forsinket. Når jeg ser den i gangen er jeg ikke lenger bekymret. Bekymret over at jeg skal fryse ute i felt. I kofferten ligger alt jeg trenger, de vindtette buksene, jaktbootsene, kikkerten, marius-genseren, Gyldendals store fugleguide og floraen. Jeg tar en dusj og drikker to Spitsbergen pilsner før jeg går ut og ser på fuglene, kanskje en polarrev óg.