Tørke

Jeg går forbi jordet til biblioteket. Aksene er gule og grønne, jeg klarer ikke å se på dem om det er meningen at de skal være sånn eller ikke, om de altfor raskt er blitt gule, tørre, om kornet er i trøbbel. Jeg har ikke sett at det vannes på jordet. Hver dag tenker jeg på tørken, skogbranner, tropevarme. Hver morgen, før det er blitt altfor varmt, løper vi i skogen, i skyggene, og i blant langs jernbanen, hvor det i sommer ikke går noe tog fordi det bygges på sporet. Til og fra Oslo må man ta buss for tog. En kveld er jeg litt full når vi skal hjem fra Oslo, det er betydelig mer ubehagelig å være full på bussen enn på toget, jeg kjenner at jeg blir litt kvalm, men det går bra. Det er mørkt ute når bussen kjører. Sommernatt, mørkt med en lys stripe i horisonten. Jeg har befunnet meg på fastlandet, på Østlandet, i nesten to uker. Veldig tidlig om morgenen landet flyet fra Svalbard på Gardemoen, jeg gråt da jeg kom ut av flyet og så trærne og den rosa horisonten, morgenrøden, og lukten av trope, den lukten man kjenner når man lander på flyplassen i sørlige strøk. Det er alltid lukten som er det første som slår meg. Lukten av varme. Jeg gråt fordi jeg var overveldende glad for å være hjemme. På Oslo S kjøpte jeg hveteboller og smoothie, jeg satte meg på trappen utenfor stasjonen mens jeg ventet på buss for tog til Ås, det var fortsatt tidlig om morgenen. Jeg tittet på menneskene som gikk forbi ikledd sommerlige klær, ikke turbukser og allværsjakker, tunge boots. Jeg så på trærne og bygningene. Jeg var overveldende glad over å være i en by.

På biblioteket er det nesten ingen. En voksen og et barn snakker sammen om hunder. De sitter på gulvet, lent mot hver sin bokhylle. Jeg går langs reolene, ser på bøker på måfå, om jeg tilfeldigvis ser noe jeg vil lese. I blant leser jeg på den måten, retningsløst. Lesebrettet tok jeg ikke med hjem. Før jeg dro tenkte jeg på bøkene som ligger i stabler på kontoret og under stuebordet, at jeg heller kunne lese dem, men da jeg kom hjem, viste det seg at jeg ikke hadde så lyst til det. Det vil si at jeg leste to av dem glupsk, resten ble liggende. En annen gang, tenkte jeg, og dro på biblioteket i stedet. Barnet og den voksne prater om spanske gloser. Den voksne sier at hun kan si takk på spansk, det er por favor, sier hun. Barnet gjentar. Por favor. Nei, tenker jeg, det betyr vær så snill, men jeg sier ingenting der jeg drar bøker ut av bokhyllene og leser på omslaget. Jeg tar med fire bøker hjem. Låneautomaten sier at jeg skylder biblioteket førti kroner, men jeg får låne likevel. Jeg legger bøkene i nettet. Etterpå går jeg i bokhandelen, jeg har et gavekort der som jeg ennå ikke har brukt. Jeg titter og titter på bøkene, men finner ikke noe jeg har spesielt lyst til å lese (akkurat nå). Jeg går derfra uten noen ny bok, jeg får heller vente til bokhøsten er i gang. På vei hjem passerer en  traktor  med en tilhenger med to kyr og en kalv i. Kanskje skal de slaktes, tenker jeg, fordi det ikke er nok fôr.

Det er juli. Jeg har erklært ferie. Egentlig skulle jeg ha deltatt på et sommerkurs på Svalbard og fått fem studiepoeng. Men egentlig egentlig skulle jeg ikke gjort det heller. At jeg sa ja til det i utgangspunktet, da jeg heller skulle ha sagt nei. Jeg veksler på å sitte inne, hvor det er svalere, og ute på verandaen. Hunden har masse energi, som om hun er helt uanfektet av varmen, hun vil bare leke hele tiden. B, som har dratt helt fra Østerrike for å delta på et sommerkurs ved universitetet i Oslo, og som i den anledning bor hos oss, lurer på om hunden er ung, er den ennå en valp? Nei, den er over to år gammel, sier jeg. Vi sitter på verandaen i kveldingen og drikker vin, spiser en gryte som minner mer om høst enn sommer, og venter på regnet.