Foxdalen

Svalbardreinsdyr.

Overnatta på Andersenhytta. 

Selfie godt pakket inn i ull og termodress.

Snøsildre (Micranthes nivalis). 

Svalbards flora av Olaf I. Rønning, utgitt på Norsk
polarinstitutt (1996). Den har ikke blitt oppdatert siden. 

Svalbardrypa.

Tidligere denne uka dro vi på en ekskursjon til Foxdalen for å merke og samle inn data fra 144 rødsildreindivider. Foxdalen er ikke så veldig langt unna Longyearbyen, der den ligger helt innerst i Adventdalen, men arbeidet i felt ville ta så mye tid at det å gå frem og tilbake flere ganger var et mer krevende alternativ. Vi måtte krysse en elv gjentatte ganger, og for hver gang var den blitt større siden sist. Vi satt med bløte føtter under en skydekket himmel, i 5 grader og i vind i timevis. Deler av feltutstyret ble ødelagt (fuktighetsmåler og fotokamera - men heldigvis har man iPhone 6 i baklomma). På Andersenhytta måtte vi sove med halvlada rifle ved senga, og vannet måtte vi spare på, for alt rennende vann på Svalbard kan være forgifta av revens bendelorm. Da vi kom hjem, spiste jeg som et sluk, jeg ble aldri mett, og jeg begynte å tenke på revens bendelorm, men leste deretter at inkubasjonstiden er på minimum ett år. Jeg var rett og slett bare veldig sulten etter strabasene i villmarka.

Tenkte mer enn én gang på hvorfor jeg ikke gjør feltarbeid i tropene. Det er mange grunner til det:

1. Jeg suger i artsbestemmelse. I Arktis er det så få arter. Når man gjør vegetasjonsanalyse her, er det ikke så mange arter å velge mellom. Til og med jeg kan klare det da!

2. Det er ganske jævlig og kaldt å drive med fint fingerarbeid (altså: glem votter!) når den effektive temperaturen er på 0 grader. Men av erfaring vet jeg at i tropene klarer jeg ikke en gang å ha ferie. Der ville jeg ha kollapset etter fem meter med ryggsekk, og vært i dårlig humør lenge før det. I varmen funker verken hjernen eller kroppen min. I kulden funker hjernen, og kroppen funker på et slags vis, den også.

3. Med henvisning til punkt 2, kunne man jo ha spurt seg: hvorfor ikke gjøre feltarbeid i tempererte områder? Hjemme i en eller annen skog rundt Oslofjorden, verdens paradis? Nå hadde det seg at jeg ville studere polyploidy. Det kunne jeg sikkert gjort på en domestisert art her hjemme (det ville ikke blitt en skog da, men en åker), de fleste domestiserte artene våre er nemlig polyploide. Det hadde jo også vært nyttig. Men jeg er ikke så veldig opptatt av å gjøre ting fordi det er nyttig. (På en annen side: alt er nyttig for en forfatter.) Og i Arktis er det veldig mange arter som består av både individer med enkle genom og individer med flere genom. Altså helt ypperlig dersom man vil sammenligne innad i en art!

4. Jeg er ganske lite eventyrlysten. Å reise langt for å svømme i rev og klatre opp i palmer for å hogge ned kokosnøtter med machete, appellerer ikke noe særlig til meg. Svalbard er mer enn mellomting mellom å være hjemme og å reise ut, man befinner seg jo tross alt fortsatt i Norge.

Hjemme igjen var det som vanlig masse data å plotte inn i Excel. Mens jeg gjorde det, hørte jeg på en episode fra fjorårets Sommer i P2, hvor botaniker Charlotte Sletten Bjorå snakker om feltarbeid i Øst-Afrika. Det er ikke bare bare: der må man hanskes med giftige slanger, maur i soveposen, væpnede ranere og heksedoktorer. Spesielt kjente jeg på angsten over å miste feltboka. Ta alt, bare ikke feltboka! Og det bringer meg på tanken at jeg og en venninne en gang meldte oss på et universitetskurs hvor vi skulle være tre uker i Tanzania og Zanzibar, at vi tok alle vaksinene og greier, før universitetet(!) fikk trøbbel med Lånekassen og avlyste hele kurset. Husker at det var skikkelig skuffende, at vi måtte ta et kurs i statistikk i stedet for å se løver i Serengeti. Så kanskje er jeg litt eventyrlysten likevel, for det hadde vært ganske gøy å dra dit, tror jeg.