På flyet til Longyearbyen leser jeg nesten en hel trilogi av Tomas Espedal. At jeg tok med akkurat den til reisen er ganske tilfeldig. Biografi, Dagbok, Brev lå simpelthen i vinduskarmen hjemme da jeg pakket kofferten. Den hadde ligget der en stund, helt fra i fjor sommer, da jeg bestilte alle bøkene hans på nett og leste alle sammen, bortsett fra denne. Sommeren gikk mens jeg hadde hjertesorg og leste Espedal. Så var sommeren over og jeg hadde ikke lenger hjertesorg. Den aller siste boken av Espedal ble liggende ulest i vinduet. Der har den ligget mens jeg har ommøblert rommet flere ganger, hatt flere menn på besøk og tegnet hele veggen full av fugler. Omslaget på boken er helt hvitt, bortsett fra forfatternavnet, titlene og forlagets logo. Den matcher skriveboken jeg kjøpte for å ta med til Svalbard. En helt hvit Moleskine-bok. Før jeg reiste skrev jeg ned kjennetegnene til korsblomstfamilien, rosefamilien og gressfamilien. Rosefamilien fordi jeg fikk beskjed om å forberede et innlegg om den første dagen på kurset på Svalbard. Korsblomstfamilien og gressfamilien fordi det er noen av plantefamiliene jeg liker best. Jeg er fascinert av hvordan så mange av de ulike grønnsakene i butikken alle sammen er av samme art. Hodekål, brokkoli, blomkål, rosenkål, knutekål, grønnkål. Alle sammen er Brassicae oleracea, bare kunstige varianter av denne. Gressfamilien fordi jeg elsker den. Det var familien jeg lærte jeg best da jeg var på feltkurs i fjor, før jeg kom hjem og bestilte alle bøkene til Tomas Espedal.
Den jevne person tror gress er gress. Gress er egentlig så mye forskjellig. I fjor sommer kunne jeg ramse dem opp, et år senere har mange gått i glemmeboken. Men kanskje jeg lærer meg noen nye arter nå, eller jeg kommer på de jeg har glemt.
I den hvite skriveboken, som jeg kaller Svalbard-boken, har jeg også tegnet noen av roseartene som finnes på Svalbard. Reinrose, raggmure, flekkmure, tuemure, engmarikåpe. I tillegg har jeg skrevet ned kjennetegnene deres. Jeg har også skrevet ned fugleartene som finnes på Spitsbergen. Jeg håper jeg kommer til å se de fleste, krysse dem av i fugleguiden. Den aller første dagen på Svalbard ser jeg at snøspurvene er overalt, men jeg krysser den ikke av. Det har jeg allerede gjort. Jeg så den på fjellet i forrige uke. Kanskje har jeg sett den mange ganger før, uten å bry meg.
På flyet til Longyearbyen bryr jeg meg ikke om det Tomas Espedal skriver om. Jeg spiser baguettene jeg har smurt med alt som lå i kjøleskapet som jeg måtte bli kvitt før jeg dro, lettrømme og salat, krydret med pepper og tomatpuré. (Det smaker ikke så verst, brødet er godt.) Jeg kjøper også en øl. Jeg leser, men blir ikke berørt. Er det fordi disse tekstene handler om noe annet? Det føles som noe annet. I fjor sommer var jeg ikke glad, det var noe annet enn nå. På flyet til Longyearbyen er jeg bare glad. Jeg tenker på alkekonger, en bra mann og at jeg endelig er på vei. Det finnes ikke noe sted i verden jeg har lengtet mer etter enn Svalbard. Det finnes ikke noe sted jeg har tenkt mer på. Jeg kan ikke huske første gang jeg tenkte på Svalbard. Jeg kan huske at jeg foreslo at klasseturen skulle gå dit da jeg gikk i niende klasse, og at ingen andre ville dit (de ville helst til sydligere strøk). Noen ganger har jeg lurt på om jeg sa det fordi jeg ønsket å være annerledes de andre, men det er ikke sant. Jeg liker det kalde bedre. Det ville og vakre, der hvor mennesket fortsatt er lite.
Fra rommet mitt ser jeg fjell på fjell som går rett ned i fjorden. Adventfjorden. Solen er på himmelen midt på natten, jeg glemmer at det er sent og at dagen allerede har vært lang. Det var tidlig kveld da jeg satte meg på flyet på Gardemoen, nå er det sent. Det er den samme dagen som jeg våkner opp sammen med en mann som jeg bryr meg om og som samtidig ikke gjør meg paranoid. Vi satte oss på verandaen i solskinnet og spiste frokost. Vi spiste opp det som lå i kjøleskapet, et kjedelig utvalg etter at jeg i flere dager hadde unngått å kjøpe nye varer, jeg skulle jo til Svalbard, det var ikke nødvendig. A hadde kommet med brød fra bakeriet hun jobber på, rester. Baguetter og byggbrød i en papirpose. Snart drar hun på utveksling til Frankrike, det er ikke sikkert vi sees igjen før hun drar. Vi klemte hverandre og var rasjonelle mennesker, som hun sa. Det er sjeldent jeg blir lei meg når folk drar. Jeg tenker ikke at det er siste gang jeg ser noen, eller at det er synd at det blir lenge til neste gang. Som om man på et eller annet vis bærer med seg menneskene likevel, de man kjenner. De man har den samme relasjonen til, uansett hvor de er. Det er annerledes med de som drar som man ikke er sikker på relasjonen til, utryggheten over hva man er for hverandre, eller hvordan det kommer til å bli neste gang man sees, det er ikke sikkert det vil være det samme. Dem er det vanskelig å si hadet til.
Men det var ikke slik da jeg satte meg på toget til Gardemoen. Heller ikke på flyet. Var det kanskje derfor Tomas Espedals tekst fløt forbi, som skyene som passerer himmelen. Behagelig og mykt, men umerkelig. Jeg leste bare. Jeg tenkte ikke på sjela, men følte sjela da jeg gikk ned trappen fra flyet i Longyearbyen. Det var kaldt, men ikke så kaldt som jeg trodde det skulle være. Det holdt med skjorten under jaktjakken. Det var lyst. Det var fjell, golde og grå fjell, ikke sånne som i den norske fjellheimen, der er fjellene mer gule og grønne - når man er nær. Longyearbyen er grå og brun. Husene er små og slitte, alle kjører rundt i firehjulstrekkere. Fort. Det som er lagd av menneskene ser ut som det er laget for å tåle mye.
Noen av dem jeg snakker med skal være her et halvt år, andre bare om sommeren. Jeg skal hjem igjen i løpet av sommeren, men vet allerede at jeg skal tilbake. Det er mange som føler det slik, sier en franskmann jeg snakker med på felleskjøkkenet i det jeg pakker ut matvarer fra butikken, den eneste dagligvarebutikken i Longyearbyen. Det er ikke det at jeg synes Longyearbyen er det vakreste jeg har sett, det bare føles som det riktige stedet. Det føles som om jeg er hjemme. Så annerledes, men likevel så kjent. Alt jeg kjøper på butikken er det samme som hjemme. Havregryn, makrellitomat, peanøttsmør, brød, bananer og epler, øl.
På felleskjøkkenet er det merket med romnummeret hvilke plasser som er den enkeltes. Plassen er liten. Jeg skal ikke være her lenge, skal ikke fylle opp med alt. Kjøper bare pepper og oregano av krydder. Her skal jeg spise enkelt. Det er ikke her jeg skal eksperimentere med retter, lage nye, lære meg nye, slik jeg har gjort det siste halvåret. Jeg rasker sammen en middag av pasta og pesto den første dagen, for alt jeg vil er å gå ut og se på fugler når kofferten min ankommer nesten et døgn forsinket. Når jeg ser den i gangen er jeg ikke lenger bekymret. Bekymret over at jeg skal fryse ute i felt. I kofferten ligger alt jeg trenger, de vindtette buksene, jaktbootsene, kikkerten, marius-genseren, Gyldendals store fugleguide og floraen. Jeg tar en dusj og drikker to Spitsbergen pilsner før jeg går ut og ser på fuglene, kanskje en polarrev óg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar