Juli

Gråtrostene som har vært utenfor i vår er ferdige med å hekke, jeg har ikke sett dem på flere uker. Jeg vet det også fordi skjærene har kommet tilbake, de hopper rundt på verandaen og lager et leven. Jeg har savnet dem mens jeg har sett på gråtrosten i hele vår. Gråtrosten var så sint, fløy etter skjærene til skjærene gav opp å være her. Nå har de spist opp meisebollene. På butikken står jeg ved stativet med nøtter og lurer på om jeg skal kjøpe salatblanding til dem, usaltede peanøtter og solsikkefrø, før jeg tenker at andre kanskje ikke liker skjærer så godt som jeg. Når de står utenfor, på møblene, og jeg sitter i sofaen, stopper jeg å lese. Jeg ser på skjærene til de flyr sin vei. Det skinner så pent i fjærdrakten deres, blått og grønt, svart og hvitt. De titter nysgjerrig rundt og er ikke sjenerte, når verandadøren er åpen er det nesten så de går inn. Er det mer mat her?, tenker de kanskje. 

Tenk, der går det noe som er så vakkert, hver dag. Hver dag ser jeg skjæra. Hver dag ser jeg den vakre skjæra og jeg blir ikke lei av den. 

Bråket til skjæra plager ikke meg. Det er verre med den stadige duren av gressklippere, men det er blitt juli og mindre av det, kanskje har folk dratt på ferie. I bodene står gressklipperne i fred. Enten det, eller så er jeg på mirakuløst vis aldri hjemme når det klippes. Kanskje er jeg ute på sykkeltur, kanskje bader jeg, kanskje er jeg i skogen og ser på andre fugler, kanskje er jeg på besøk hos en venn. Eller så regner det mer nå enn tidligere i sommer, folk holder seg inne. En ettermiddag tordner det så mye at jeg trekker ut støpslene, selv om jeg ikke ser noe lyn. Hvordan var nå det igjen, er lynet så langt borte at jeg ikke trenger å ta ut støpslene, eller: For sikkerhets skyld, jeg bare gjør det.