Skal du være med i kirken senere, spør A i minibussen på vei til Endalen. Nei, sier jeg, det er ikke noe for meg. A sier hun ikke er religiøs selv, hun skal bare dit for å se på en av verdens nordligste kirker (eller er det faktisk den nordligste?), spise kaffe og kaker. Jeg skjønner det, sier jeg, men det er ikke for meg. Jeg forteller henne at jeg synes det er rart at mennesket kan gå inn i en bygning, uansett hvor fin den måtte være, og føle dette store som de føler, denne meningen, når naturen ligger stor og mektig utenfor, mye eldre enn oss. Større enn alt, vakrere enn alt og mektigere enn alt. Jeg skynder meg å legge til at folk selvsagt må få tro på hva de vil, men at det er feil for meg å være med. Istedet tar jeg meg en løpetur blant fjellene som omringer Longyearbyen. Fra sjøskrenten kan jeg se opp mot de to breene, Longyearbreen og Larsbreen. For første gang på mange dager kan man se den blå himmelen bak skyene. Etter en natt hvor det voldsomme regnet som rant ned takrennene vekket meg, er skyene trukket seg tilbake.
Ute i Endalen ser vi Betula nana ssp. tundrarum, Svalbards største tre. Den ligger langs bakken. Den er mindre enn den vanlige dvergbjørka i fjellene på fastlandet, Betula nana. Botanikkprofessoren forteller at de ikke kjenner til at den reproduserer seg. Tundrabjørka bare overlever og venter på bedre tider. En gang, rett etter forrige istid, var klimaet annerledes og da var det mange flere av dem her. Det er mulig bjørka vi ser på er 2000 år gammel. Den er rødlistet, det er bare et tjuetalls av dem på Spitsbergen. Jeg kjenner at jeg blir fylt av ærefrykt for dette treet som har ligget her så lenge, dette lille treet med sine bittesmå grønne blader. Det er noe søtt over dem, men dette treet er seigere enn de fleste. Alt som lever i Arktis er seigt. Her er det ingen som lever på slump.
Jeg treffer på svalbardreinen mens jeg er ute og løper. Den er mindre, mer kompakt bygd enn vanlig rein. Det er vanlig at både dyr og planter blir mindre med økende breddegrad. Det å være liten lønner seg i kulden. Svalbardreinen, Rangifer tarandus ssp. platyrhynchus, er en underart av den vanlige reinen. Den går rundt i Longyearbyen og bryr seg ikke om oss. Dyra i Longyearbyen er generelt ikke spesielt redde. Rødnebbternene angriper oss på vei ned til strandkanten. Vi er på vei til å bade i Adventfjorden. Vi vifter jakkene våre over oss. Vi skal bare bade! Vi skal ikke stjele egg!
På toppen av et fjell angriper alkekongene oss. Vi kommer litt for nære, men det er bratt og vanskelig å flytte på seg sånn uten videre. En alkekonge sneier hodet mitt. Alkekongene ser komiske ut der de flakser fort med de små vingene sine, svarte og hvite, de minner nesten om små pingviner som flyr.
Jeg elsker alkekongen, jeg elsker tundrabjørka, jeg elsker rødnebbternen, jeg elsker svalbardreinen, , svalbardvalmuen, svartbakkestjernen, polarmåka, snøspurven, polarjonsokblomen. Tenk at dere finnes. Tenk at dere finnes!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar