Umiddelbare tanker i Tirana

På postkontoret i Tirana for å kjøpe frimerker og sende et brev om Albania hjem til oss selv, til hytta vår i Aremark, snakker pappa norsk med kvinnene på postkontoret og jeg blir irritert over det jeg tenker på som tafatthet, at han snakker som om de kommer til å forstå det han sier. Jeg begynner å snakke engelsk med dem og si at vi bare vil ha frimerker, vi vil ikke sende brevet med en gang fordi vi ikke har skrevet det ferdig, og den ene kvinnen spør hvilke frimerker vi vil ha og jeg peker på et som er svart og hvitt, I want that one, og vi får det og et med en skilpadde på som hun klistrer på den røde konvolutten som vi kjøpte i en kontorbutikk. Jeg har revet ut en dagbokside som vi skriver på. Vi skriver at på Balkan kan visst alle tysk, oftere tysk enn engelsk, og jeg kommer på da jeg var liten og vi reiste rundt i Tyskland at pappa snakket tysk med folk, men at de av og til da slo over i engelsk, og jeg har tidligere på dagen tenkt at jeg skulle ønske jeg kunne tysk, for da kunne jeg ha lest alle mine favorittfilosofer på originalspråket, og jeg forteller at da jeg studerte i Bergen var det en av foreleserne som hadde tatt et friår fra universitetet for å dra til Frankrike og lære seg fransk bare for å kunne lese Gustavé Flaubert på originalspråket. Han pleide å lese opp de tyske forfatterne på tysk, for det kunne han. Jeg tenker at jeg kastet bort tysktimene på videregående på å være trøtt og ung, giddeløs og rastløs, at jeg kanskje har brukt litt for mye av livet på å være rastløs og giddeløs, men også redd, på at jeg aldri mer vil være så redd lenger. Jeg tenker på at jeg kanskje vil gå tilbake til humaniora, litt mindre redd denne gangen, at det er en kjærlighet som jeg lot gå fra meg fordi jeg var redd og tilbakeholden, samtidig som jeg elsker å studere biologi, men at jeg kanskje gjør det fordi det ikke gjør meg like redd og at det kanskje er en av grunnene til at jeg liker det. Jeg tenker på at jeg må get my shit together og slutte å sove hele tiden. Jeg tenker på at jeg må bestemme meg, slutte å vingle sånn. Jeg sier at jeg skulle ønske jeg hadde flere liv. Jeg skulle ønske jeg hadde vært mer i utlandet. Jeg skulle ønske jeg hadde gått mer rundt alene i verden, sånn som jeg vet at jeg faktisk liker, selv om det samtidig gjør meg redd. Jeg tenker på at en av tankene jeg tenkte da jeg slo opp med eksen min var at jeg ikke lenger ville være sammen med noen, men møte flere mennesker, mange mennesker, at jeg ikke hadde lyst til å sitte så mye stille lenger. Jeg tenker at jeg var en redd nittenåring, og at jeg også har vært en ganske redd tjueseksåring, men at jeg ikke lenger vil være det. Jeg tenker at jeg det kommer til å komme mange sorger igjen, men at det er bedre enn å gå rundt og ikke føle noen ting. Jeg tenker at jeg ikke har skrevet så mye som nå, etter at han som ikke ville ha meg likevel og ganske brutalt gjorde slutt på noe som ennå ikke hadde begynt, har fått meg til å tenke på at livet ikke trenger å være på ett nivå hele tiden. En venn som har lest det jeg skriver sier til meg at hun skulle ønske hun også hadde hjertesorg. En annen venn forteller at moren hennes alltid har sagt at hun lengter etter den sommeren hun hadde kjærlighetssorg, for hun hadde aldri følt så mye som da. Jeg tenker at jeg skulle ønske denne mannen heller hadde villet være sammen med meg, men at det er bedre at det vi traff hverandre enn aldri, og at ingenting er så galt at det ikke er godt for noe, for det er nå jeg skriver, og egentlig er det jo dét som betyr noe. 

Umiddelbare tanker i Ohrid

Sovner til lyden av paringsklare frosker i innsjøen, lydene vi aller først tror er ender, men som kommer fra under vann noen ganger, og som altså ikke kan være ender, noe vi finner ut av mens vi spaserer langs Ohrid på kvelden, innsjøen som er to hundre meter dyp og som ikke eutrofieres fordi alt vannet som sendes ned i den blir filtrert før det kommer. Byen som ligger ved siden av og bærer det samme navnet minner meg om flere andre byer, bortsett fra kvekkingen. Navnet får meg til å tenke på en gresk gud, men jeg kommer ikke på hvem og når jeg etterpå googler litt vet jeg hvem jeg tenker på, jeg tenker på den romerske poeten Ovid som levde på samme tid som den kanskje mer kjente Vergil, hvis epos handler om Aenas som får i oppdrag av gudene å samle Romerriket. Derfor må han forlate Dido som han treffer på sin vei, han har dessverre viktigere ting å gjøre enn kjærligheten, en scene som av en av litteraturprofessorene i Bergen fortalte med en voldsom innlevelse var det tristeste ever, men som jeg ikke helt klarte å leve meg inn i, for epos er epos og jeg er et moderne menneske som helst leser romaner, ikke lange vers på rim om mennesker og halvguder som levde for evigheter siden, de kjærlighetsforholdene jeg leser om skjer i små rom. De skjer på festivaler, de skjer på fest, på noens kjøkken, det er ikke nødvendigvis så mye gråt, men mange venninner; man har som regel ikke noe viktig å gjøre annet enn å leve livet med en viss mengde anstendighet, hvilket i seg selv faktisk er viktig, og når jeg snakker om anstendighet er jeg langt i fra ting som har med skikk og bruk å gjøre, det jeg mener er et liv hvor man har respekt for seg selv og sin integritet, et liv man lever med verdighet, et liv som man ikke lever med skam og anger, hvor man likevel har en passe mengde ydmykhet og er klar til å si unnskyld når man har gjort noe galt, men hvor man ikke sier unnskyld for seg selv hele tiden. Et liv hvor man prøver å bli en litt større og bedre person hele tiden, et liv hvor man hele tiden prøver å kvitte seg med smålighet, sjalusi og det som verre er, dersom det ikke passer seg (noe det sjeldent gjør), å alltid hele tiden gjøre det riktige, noe som ikke alltid er lett, faktisk ganske vanskelig, det er en kunst jeg noen ganger får til, og andre ganger ikke.

Umiddelbare tanker i Bitola

Jeg glemmer skjorta mi i taxien mellom togstasjonen og hotellet, den hvite skjorta jeg fikk ev eksen min da jeg var tyve. Her, sa han, denne kan du bruke på servitørjobber. Jeg fikk aldri brukt den, for jeg var en dårlig servitør, og når mamma ser den på meg og jeg forteller hvordan jeg fikk den sier hun at jeg sannsynligvis hadde fått sparken før jobben var i gang uansett. Hun synes jeg bør eie et strykejern, men jeg synes det er en én ting for mye, som jeg synes om nesten alle ting.

Vi reiser gjennom slettene i Makedonia med tog og ser gjetere, storker og bundete hester. Hver eneste hest jeg ser står alene og jeg har nettopp skrevet noe om at hester ikke kan stå alene, for de er flokkdyr og jeg tenker at jeg kommer fra et land hvor vi bare har hester for gøy. Jeg tenker på at hver gang jeg sa til P at jeg skulle bruke ettermiddagen på å ri, kalte han meg alltid rich girl.

Jeg ser også en mengde planter jeg ikke vet hva er, blant annet et type tre som jeg prøver å ta bilde av i fart fordi jeg vil finne ut hva slags tre det er når jeg kommer hjem igjen. De er merkelige og avlange, ser ut som et trær som har blitt stelt i en park, kunstige, men de kan ikke være kunstige for jeg ser dem spredt rundt tilfeldig på slettene i Makedonia, blant ville planter og blant det sparsommelige jordbruket. Hvilket tre er det, tenker jeg. Jeg skriver også ned ting i notatboka mens jeg hører på Susanne Sundfør som jeg skriver videre på om kvelden. Jeg tegner streker fra ord til ord i en rotete assosiasjonsrekke og håper at ting skal bli klarere av å skrive, samtidig som jeg er redd for at jeg skal slutte å føle så mye av å skrive. Jeg er redd for at det å skrive har gjort meg hardhjertet og kynisk. Hvis noe er kjipt i livet, bare skriv. Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Skal det være så enkelt å kvitte seg med en sorg, tenker jeg. Kan man bare skrive, så er det godt igjen? Jeg vet ikke en gang om det jeg skriver er bra.

Jeg er livredd for at det jeg skriver ikke er bra.

En gang var jeg så redd at jeg sluttet, og det var det tristeste i mitt liv. Det sier jeg til S en dag jeg er hjemme hos henne. Jeg sier at det var tristere enn den hjertesorgen jeg har nå. Hun sier at det ikke er rart, da kom problemet innenfra, nå kommer den utenfra. En sorg som kommer fra en selv er mye, mye, mye verre.

Evig barnefri

Evig barnefri. Historier om frivillig barnløshet, redigert av Heidi Helene Sveen, kommer til salgs på nett og på Litteraturhuset i Oslo den 10. august, og jeg har i godt selskap skrevet én av disse tekstene. Min tekst tar for seg barnløshet fra et miljøperspektiv. Jeg har rett og slett fått skrive om et av mine favorittemaer, nemlig verdens overbefolkning og hvorfor det er br for miljøet og naturen å ikke lage barn. Den 26. august er det slipparrangement på Litteraturhuset, og jeg håper selvsagt at flest mulig folk har har lyst til å lese!

Umiddelbare tanker i Skopje

Etter en å ha overlevd en forfriskende unorsk busstur fra Kosovo til Makedonia, ankommer vi Skopje, svette og jævlige. Vi tar en taxi fra busstasjonen til hotellet, også nå litt for mange i én taxi, og sjåføren sier det koster 300 dinarer eller 5 Euro og jeg tenker på at det er ikke noe og tenk at verden er slik, og sjåføren gjetter på at vi er enten Norwegian or Swedish, rent ut av språket for ingen av oss er blonde og ser spesielt norske ut, bortsett fra pappa, solbrent og blåøyd, og taxisjåføren kjører oss rundt i sentrum og sier at her er statuen av Alexander den Store som er stor og ruvende og ganske ny og står på en glorete fontene med skiftende diskofarger i rødt, lilla og blått og jeg begynner å tenke på Eurovision Song Contest og mamma sier at hun trodde Alexander den Store var russisk og jeg er arrogant og frekk som vanlig og sier at alle dannede mennesker vet at han var fra Makedonia, uten å ta hensyn til at mamma er vokst opp på et helt annet kontinent enn det jeg har vokst opp i, som forøvrig er en evig kilde til kulturkræsj mellom oss, og jeg sier til mamma at jeg skulle ønske vi snakket samme språk for da hadde vi kanskje ikke misforstått hverandre hele tiden, da hadde det kanskje vært lettere å snakke sammen, kanskje vi ville vært mindre sinte, sure og sårede, og jeg har tenkt mye på det for tiden etter at jeg ble dumpet av en engelskmann, at det å ikke snakke samme hjertespråk er en stor kilde til miskommunikasjon, og med hjertespråk mener jeg det språket en kjenner best, det språket man tenker på og er klarest i, for jeg kan ikke bruke ordet morsmål, det har alltid vært helt feil for meg, mammas første språk er ikke mitt første språk og jeg tenker at jeg ikke kjenner noen andre som har det på samme måten, som ikke snakker det samme språket som sin egen mamma og når jeg tenker på det føler jeg at jeg er frastjålet noe veldig viktig og uerstattelig.

(Men selvsagt kan det hende at jeg tar feil. Kanskje er min mamma og jeg så forskjellige at det forsatt hadde vært som det er mellom oss. Det er selvsagt en stor mulighet for det.)

Umiddelbare tanker i Pristina

På flyplassen i Pristina blir vi stuet inn litt for mange i en taxi og landskapet vi kjører forbi interesserer meg umåtelig mye mer enn selve byen som vi siden skal komme til. Ved første øyekast minner den meg mest om et litt mindre trang by i Indonesia, og siden skal den også minne meg om det i det bønneropene brer seg utover, veldig høyt, jeg tror hotellet jeg sitter og skriver på er rett ved siden av en moské, så høyt er det, og det minner meg på at jeg ikke har vært i et muslimsk land under ramadan siden vi feiret Eid i Indonesia da jeg var liten og hele landskapet, byen, var fylt av folk som ba på teppene sine på likt, utendørs. Jeg husker det knapt, men husker det altså likevel, jeg var ganske ung og hadde ennå ikke funnet ut av dette med gud, jeg husker at mamma fortalte at gud var overalt og jeg så for meg gud som en gjennomsiktig moské som vandret rundt, så liten var jeg og min forestillingsevne ikke mer utviklet enn som så, over det ubegripelige hun fortalte som siden fortsatt skulle være ubegripelig fordi det ikke var noe å forstå, men som jeg altså så for meg der på en veranda hos slektninger i en by like utenfor Jakarta, Indonesia, med glatte mursteinsrøde fliser, mangotrær på gata og en varme som jeg aldri, aldri har klart, som jeg alltid blir enten syk eller sint og sur av, og jeg tenker at det er litt rart at jeg er blitt så glad i vinter og snø og is som jeg er blitt, jeg som er halvt indonesisk og nesten aldri blir solbrent, hvordan ble jeg så glad i kulde.

Halv elleve på kvelden

Her sitter vi, sier R en sen kveld på laben når det bare er oss to igjen på hver vår store pult bestrødd av planter av alle mulige slag, elektronisk lupe og oppslåtte floraer. Vi er noen nerder, og jeg elsker det, sier R som har vendt seg mot meg i stolen der hun sitter to rader foran meg. Ja, det er nok av folk som ikke er interessert i noen ting, sier jeg og tar en slurk med øl. Halvparten av pulten min er blitt til en utstilling av ulike graminider, jeg har surret en papirbit rundt hvert eneste strå og skrevet artsnavn på. Hjertegras, hengeaks, søvbunke, gråstarr, kvass-starr, fingerstarr, harestarr, slåttestarr. Når folk kommer bort for å se kjenner jeg en liten stolthet, som jeg siden også skal føle når botanikkprofessoren på bussen hjem til Ås sier at vi nå er godt på vei til å bli skikkelige feltbiologer. Da jeg vokste opp og tenkte på at jeg skulle bli biolog når jeg ble stor, var det ikke først og fremst planter jeg tenkte på, men de store pattedyrene og gener som interesserte meg mest. Med tiden har det forandret seg, jeg ble etterhvert mer og mer interessert i planter, jeg vet ikke helt hvordan, det vokste seg en slags kjærlighet for de store trærne som bare stod der, stødige og gamle, mange av dem så mye eldre enn oss. Jeg lærte meg fotosyntesen grundig og by heart, jeg så tilogmed på fysikken bak, hva som skjer når et foton fra solen treffer et blad og et elektron eksiterer, og det var da jeg endelig forstod den, virkelig virkelig forstod den, fotosyntesen, kilden til alt liv på jorden, det var som en åpenbaring, som om verden åpnet seg for meg på nytt. Det ligger en trygghet i det for meg, å kjenne verden på denne måten. Når jeg kjenner den og vet hva som skjer, er det som om jeg eier den mer, jeg tar verden i besittelse, den er ikke lenger bare noe vagt jeg befinner meg i. Det er mer som om jeg faktisk er en del av den, jeg kjenner en større tilhørighet, blir liksom mindre ensom. For det som skjer i min kropp, det skjer også i andre organismer, og på hvilke måter det skjer, det vet jeg også.

R spør om det fortsatt er gymnospermene som er mine favorittplanter, og jeg sier joda, jeg er veldig glad i dem, men at graminidene har tatt helt over for øyeblikket. De har vokst på meg, jeg kjenner at jeg blir helt rørt over gresset, stråene som står der i vinden, gresset som vi har tatt i bruk og som blir til brødet vårt, maten vår. Gresset som vi ligger på en sommerdag, som omgir oss beskjedent og som folk flest ikke tenker så mye på, men som likevel er blitt så viktig for oss.

Jeg spør R hva det er hun liker best, og hun svarer at hun synes frukt er veldig gøy, og det sier jeg meg enig i, det er også ganske gøy. Da vi hadde om det på forelesning tidligere i våres kunne jeg ikke handle noe fra grøntdisken på butikken uten å tenke på hva slags frukt de ulike varene jeg kjøpte var. Paprika f.eks. er et bær, og den er ganske spesiell siden den har et så stort tomrom inni seg hvor det ikke er noen ting. Er ikke sånn som tomaten, som ellers også har det til felles med paprikaen at den er et bær. Det er fascinerende hvordan de ulike fruktene kan være, også det som flyr avgårde med løvetannen er jo en frukt. Ja, sier jeg, og kornet er jo også frukt.

Vi kommer til å bli ganske irriterende, sier R og ler. Ja, det tror jeg også, sier jeg.

Lids flora

Har nylig tilbragt fem dager med Lids flora, som av botanikere regnes som hovedfloraen. Det har vært mye frustrasjon, jammer og øl, for den er ikke spesielt lett å bruke, men jeg tror likevel jeg er blitt frelst. Man skal ikke kimse av planter, det er finnes knapt noe mer spennende.

Å gå på tur ute kommer aldri til å være det samme igjen. Der jeg tidligere bare så en grønn masse, ser jeg nå et flertalls ulike arter. Det gjør meg ganske glad å kjenne verden slik.

Som tilleggsinformasjon kan jeg nevne at Lids flora er på nynorsk. Før forfatterne Lid og Lid, som ikke bare var botanikere, men også opptatt av nynorsksaken, døde, sa de at floraen kunne fortsette å trykkes, men kun på nynorsk. Til tider ekstra frustrerende for en gjeng østlendinger, men det viser bare hvor viktig det er at det også undervises i sidemål på skolen.

Botanikkprofessoren kunne forøvrig fortelle at Sigrid Undset ikke bare var forfatter og nobelprisvinnner, men også botaniker, og at hun har en fantastisk passasje et sted hvor hun beskriver bregner til den minste detalj, og hvorfor jeg ikke da spurte ham hvilken roman dette var i, aner jeg ikke. Jeg var kanskje overveldet og oppslukt av begeistring for en taggbregne jeg aldri hadde sett før, ihvertfall aldri lagt merke til før på den måten jeg nå har lært meg å se på planter på.

Nå er det forøvrig studiefri helt til nye feltkurs i august, og i morgen drar jeg til Balkan. Men jeg er klar til å bla opp i floraen igjen når jeg kommer hjem.

God sommer!

Dette blir den beste sommeren

Tenk om du ikke hadde vært en som skriver, sier N, hva hadde du gjort da? Og hun har helt rett. Hva skulle jeg ha gjort da, når ting i livet går skeis? Vi står på badet og sminker oss og hun sier at jeg er mye finere med langt hår enn kort, som jeg hadde da vi ble kjent. Jeg sier at jeg vet det, men det hadde ikke noe med å være fin å gjøre. Jeg klippet av meg alt håret da det skjedde ting i livet som var vanskelig, litt for å slippe unna det som var vanskelig. Det er lettere å tenke på at man er stygg på håret enn ganske mange andre ting, sier jeg. Men det var andre ting, jeg har ikke tenkt å klippe av meg alt håret nå, nå som det kjipe handler om en mann. Da vil man jo bare være fin og gi inntrykk av at noen går glipp av noe. Det med håret funker bare når problemene man har er noe annet enn manneproblemer, sier jeg mens jeg går ut på verandaen og pakker ned sigarettpakken og lighteren i nettet. Jeg har skrevet helt siden jeg våknet i nitiden og har helt glemt at jeg skulle være med på grillfest. Jeg pakker ned vinboksen som jeg kjøpte dagen før. Den er med meg hele tiden og jeg har drukket av den helt siden klokken ett. Da hadde jeg utsatt det lenge nok.

Nei, sier jeg til N, da hadde jeg kanskje ligget på sofaen hele dagen og grått. Men det har jeg ikke. Jeg har sittet inne i solskinnet og skrevet og skrevet og skrevet. Jeg har knapt spist noe, bare to scones som en venn kom med fra jobb kvelden før. Han kom med en pose brød og en pose bakst som jeg puttet i frysen. Vi snakket om botanikk og hva vi skulle gjøre i sommer. Mest hva jeg skulle i sommer, for selv vet vi jo alle godt hva han skal. Han skal gifte seg. Jeg misunner hans harmoniske liv. Ikke nødvendigvis alt han har, men at han rett og slett virker mer harmonisk enn det jeg noensinne kommer til å bli. Jeg tenker av og til på at jeg er tjueseks år og tragisk og kanskje drikker litt for mye og er litt for ærlig om hvordan livet er. Jeg tenker litt på at jeg ikke eier noen skam. Det verste ved dette, sier han som ikke lenger vil ha meg, er at du ikke takler å bli dumpet. Det er stoltheten din det handler om, det handler ikke om meg, sier han og prøver å gjøre det mindre trist enn det er. Nei, sier jeg. Jeg har fortalt alle jeg kjenner at jeg har blitt dumpet, det er det minste problemet. Det største problemet er faktisk at du ikke lenger vil være sammen med meg, sier jeg. Stoltheten har jeg kastet over borde for lenge siden, jeg har tilogmed fortalt min eks om at du har dumpet meg.

Hvordan går det, spør H når vi sitter på en veranda og drikker vin. Det går bra, sier jeg. Jeg tror ikke noe på deg, sier H. Jeg kan være ganske kald, sier jeg. Alle disse jentene hadde aldri vært venninnene dine hvis du hadde vært så kald og følelsesløs som du påstår at du er. Hun er faktisk ganske kald, bryter N inn. Noen ganger, når hun er full, lurer jeg nesten på om hun er en psykopat. Ja, sier jeg, det skjønner jeg, og holder på å bli ganske full igjen. H kan nesten ikke tro på det han hører. Neida, sier N, hun er kanskje ganske kald og slem på mange måter, men det er nok gode sider som oppveier. Jeg tenker litt på hva de sidene er. Det eneste jeg kommer på umiddelbart er at jeg er snill mot dyr. Det må være noen andre ting også, men jeg kommer ikke på det. Jeg tenker på at jeg synes jeg er smart, flink, fornuftig, ærlig og disiplinert, men ingen av de tingene gjør meg til et godt menneske. Jeg tenker på at jeg er ganske egoistisk og arrogant, og lurer egentlig på hvordan jeg kan ha så mange venner og at mamma kanskje har litt rett.

Vi var en perfekt match, sier jeg til vennene mine, like egoistiske og arrogante. Ja, det tror jeg på, sier N. En av dere kanskje litt mer enn den andre.

Litt om botanikken

Ta med de haplodiplontiske syklene, sier han når jeg sier at vi kan treffes etter eksamen, når jeg kan legge de haplodiplontiske syklene vekk, og den delen av meg som truer med kaostilstander kommer fram og sier til meg selv: Kan du virkelig vente så lenge? Jeg hadde nesten glemt henne, tenkt at hun var forduftet, at hun på et eller annet tidspunkt for lenge siden forsvant ut av døren og ut på gaten, at hun gikk ut i verden og forsvant fra livet mitt, for så lenge siden at jeg hadde glemt at hun fantes, at hun aldri skulle komme tilbake. Hun har vært så lenge borte at hun ikke får det helt til, klarer ikke å skyve bort det rasjonelle og fornuftige mennesket jeg har blitt, men i de neste dagene jeg leser til eksamen titter hun over skulderen slik at alle de ulike plantesyklene blander seg i hverandre, som om de alle tre var en og lager et salig rør av alt det jeg leser. Den rasjonelle irriterer seg ergerlig, gjør så godt hun kan, tviholder på tiden foran bøkene, leser og leser, hun tenker på A-er, som hun alltid gjør, på at jeg skal komme inn på den masteren jeg vil, med en gang; det er hun som vekker meg klokken syv hver eneste dag, selv i helgene, det er hun som sørger for at jeg får en jobb som hjelpelærer på universitetet, det er hun som betaler regningene og tar på meg joggeskoene og sier: Du klarer en kilometer til.

Kaos kan hun kanskje kalles, hun som har vært borte så lenge, og jeg visste ikke en gang at jeg hadde savnet henne. 

Det er hun som forelskelser seg i en mann som den rasjonelle først tenker på som en douche. Det er hun som våkner på eksamensdagen og får meg til å tenke mer på hva jeg skal etter eksamen enn hva jeg skal på eksamen. Det er hun som kjøper en pakke sigaretter og som av og til finner på å drikke øl før klokken to på formiddagen. 

Noen ganger gjør de ting samtidig, og da går ting enten veldig bra eller veldig dårlig. Mellomstadier finnes liksom ikke. Der er det bare argumentasjon. 

Jeg sier til N at jeg hele tiden har en dialog med meg selv, at jeg hele tiden mener flere ting om gangen, at det ikke finnes noe klart svar på noe som helst, og hun synes jeg er litt rar. Det samme prøver jeg å forklare til mannen jeg har tatt med meg hjem, jeg sier Venstre er et parti for folk som mener flere ting om gangen. Han synes det er fryktelig rart at en som leser så mye som jeg og dermed vet så mye om verden kan være en egoistisk liberalist som ikke tenker på at det finnes folk som ikke har like gode forutsetninger for å klare seg i verden som andre, som f.eks. jeg selv. Sånne folk må enten være dumme og uvitende eller rett og slett slemme. Jeg sier at jeg tilhører den siste kategorien, obviously, siden jeg ikke er spesielt dum, men er egentlig ikke enig i denne kategoriseringen i det hele tatt og altså ingen av delene. Jeg sier at til syvende og sist er det naturen jeg bryr meg mest om og at jeg derfor heller skal stemme på Miljøpartiet de Grønne ved neste valg, fordi jeg er villig til å vike bort fra alle politiske ideologier så lenge naturen kommer først. Jeg er faktisk villig til å ofre alt for naturen. 

(På en busstur til Vegglifjell som skal komme mye senere, forteller jeg til O at mamma en gang ikke snakket til meg på to dager fordi jeg sa at det var dumt å kjøpe seg en SUV. Jeg hadde stilt spørsmål ved om det virkelig var nødvendig å kjøpe seg en slik bil når hun uansett bare skulle kjøre noen ærender rundt i byen, og definitivt ikke kjøre den på fjellet og i ulendt terreng, men hun hadde som vanlig tolket meg som at jeg var sur og sint og vanskelig, som jeg egentlig burde ha blitt vant til for lenge siden, hver gang jeg sier noe hun ikke liker er det jo selvsagt bare meg det er noe galt med.) 

Da jeg var atten og skulle stemme ved mitt første valg var det også kaos som rådet. En måned før jeg var ferdig med norskfaget ble jeg følelsesmessig styrt av et sinne over kjipe norsklærere og droppet ut av hele faget i protest, i tillegg til at tanken på å skrive enda en tekst som skulle vurderes av en lærer som ikke visste at Ringen sluttet var en roman av Hamsun, var helt uutholdelig. Jeg gadd rett og slett ikke mer, og følgelig ledet det til at jeg ikke hadde noen generell studiekompetanse før jeg var godt over tjue. Jeg ville heller gjøre noe så tåpelig som å spille i et band, og selvsagt bli forfatter, for det var jo det jeg ville bli, ikke skrive enda flere analyser hvor det ikke var lov til å tolke tekster som man ville, men etter en fasit som var gitt av læreren. 

Selvsagt ble det bare tull av dette her, jeg skulle holdt ut litt til og ikke gjort så dumme valg, men i det minste gjorde jeg ett bra valg, og det var å stemme på Miljøpartiet de Grønne lenge før de ble et parti som alle hadde hørt om. 

Men egentlig skulle dette handle om at jeg ble forelska i en mann i løpet av mindre enn en uke. Om at jeg glemte å sjekke fasiten til botanikkeksamen etter å ha tatt den, jeg som vanligvis etter en eksamen alltid sjekker studentweb hvert femte minutt om fasiten er lagt ut ennå og febrilsk prøver å regne ut hva karakteren min blir. Om at jeg midt på natten ble med på å gå over dyrket mark selv om jeg visste at datoen for å kunne gjøre det var passert og jeg aldri ellers gjør det. Om at jeg plutselig syntes det var helt greit å stå opp klokken ti istedenfor syv. Om at jeg heller røyka sigaretter på verandaen på formiddagen istedenfor å dra ut på løpetur. Men også skulle det handle om at jeg begynte å skrive som en gal igjen. Og om at jeg igjen begynte å lese roman på roman på roman, med en leselyst som det er lenge siden jeg har hatt. 

Han har dårlig innflytelse på deg, sa N, og hadde antagelig rett, men det brydde jeg meg ikke noe om.

Jeg skal absolutt ikke ut i dag, sa jeg til vennene mine dagen før feltkurs i zoologi, men da han litt senere spurte om vi ikke skulle gå ut og ta en øl sa jeg ja med en gang og glemte å pakke med meg genser, flere par sokker og sjampo. 

Men det kanskje aller mest spesielle var at jeg begynte å sove på sofaen for å få tiden til å gå når han ikke var der. Når han var der gikk tiden så fort, og når han ikke var der var det bare å vente. (Jeg som aldri ellers sover på dagen.)

Tiden er relativ.

Hvem man er er relativt. 

Hvordan man oppfatter hverandre er relativt. 

Når det som egentlig ikke en gang har begynt tar slutt, våkner jeg ikke lenge etter at jeg har sovnet. Jeg har drømt om gress fordi jeg har brukt hele kvelden på å nøkle meg fram til ulike gressarter. Jeg har vært ute hele dagen og samlet inn gress, siv og starr. Graminidene. Det er kanskje den gruppen av planter jeg liker best. Jeg får ikke sove igjen. Dagen etter drar vi på fjellet og ser på moser og lav og jeg tenker at verden er over tretten milliarder år gammel og her står jeg på toppen av et fjell og er tjueseks år og dumpet av en mann, hva betyr egentlig det i den store sammenhengen? Ingenting, tenker jeg. Å være på fjellet er en slags trøst, men før eller siden må jeg ned i lavlandet igjen, og også den kvelden våkner jeg etter to timer, på noen venners sofa i Oslo. De har redd opp til meg og lagt en mugge myntevann på bordet ved siden av. Heller ikke da får jeg sove igjen. Jeg lengter etter pc-en min som jeg ikke har tatt med, men mest lengter jeg jo etter en som ikke ville ha meg likevel.

Jeg treffer ham med sekken full av floraer og bestemmelsestabeller og sier at det gikk så som så med systematikkprøven. Ikke veldig dårlig, men heller ikke veldig bra. Jeg sier til ham at han har ødelagt hele dette faget for meg. Under den første eksamenen dukket han opp, under den andre forsvant han. Jeg har ihvertfall lært masse i mellomtiden, tenker jeg. Jeg kan kaste blikket over et grønt område og ikke lenger se en masse, men alle de ulike plantene for seg. Det som før bare var noe grønt og utydelig står nå fram som en palett av forskjellige arter. Det som før var gress er ikke lenger bare gress, men hjertegras, sølvbunke, lundrapp, timotei, engreverumpe, strandrør, hundegras, hengeaks, bladfaks, sauesvingel, myskegras, dunhavre og engrapp. Jeg sier til ham at det han kalte gress på jordet ikke er bare er gress, men et kornslag som skal bli maten vår. Eller så sier jeg det ikke, men jeg tenker på å si det. Det spiller ingen rolle lenger. Det spiller ingen rolle lenger at jeg har lagt fram noe på pulten min som jeg vil at han skal lese neste gang han kommer hjem til meg, for det blir ingen neste gang. 

F-ORDET. 155 GRUNNER TIL Å VÆRE FEMINIST av Marta Breen, Madeleine Schultz og Jenny Jordahl

Satte meg på verandaen en junikveld med denne boka og ble der til hele boka var lest (kun avbrutt av turer til kjøkkenet for å fylle på mer vin). Morsom, fornøyelig, interessant og engasjerende er ord jeg kommer på for å beskrive denne leseopplevelsen, men selv ble jeg også sint, sint over at verden er som den er.

Da jeg var tyve år var jeg mer sint på feministene. Jeg skrev antifeministiske innlegg på bloggen og trodde feminisme bare var én ting. Mitt liberalistiske ståsted på høyresiden lot seg ikke koble sammen med forbud, kvoter og slagord som "Ingen klassekamp uten kvinnekamp, ingen kvinnekamp uten klassekamp". Det gjør det fortsatt ikke, og jeg er følgelig uenig i mye av det forfatterne skriver i F-ordet. Likevel har jeg for lengst, delvis takket være et studie med et pensum rikt på ulike feministiske tekster, skjønt at feminisme er så mye mer enn det først nevnte. Dette kommer også svært godt fram i F-ordet. Selv om forfatterne har sine meninger om ting, utelukker de ikke at andre feminister kan mene helt andre ting, og det er selvsagt helt greit!

I dag nøler jeg ikke lenger med å si at jeg er feminist, men jeg merker at jeg ofte blir lei av å snakke om hvorfor og hvordan, nettopp fordi det hører til så mange fordommer og antagelser tilknyttet ordet. Senest i forrige uke var det en venn som lurte på om menn kunne være feminister. JA, absolutt!, svarte jeg. (Man skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.*) Tenk så greit det hadde vært å bare gi bort denne boka til alle som lurer på ting som dette. Hadde jeg vært mangemillionær skulle jeg ha gitt den i gave til alle nye elever på videregående skole. Hør, hør!; les og lær!

Her er noen av mine grunner til å være feminist:
1. Jeg har venner og bekjente som lyver om hvor mange de har ligget med, fordi det på en eller annen idiotisk måte ikke er akseptert for kvinner å ha ligget med like mange som menn har.

2. Senest denne uka fikk jeg høre at "det er rart at du får deg noe, du som aldri barberer deg."

3. Fra tid til annen får jeg høre at jeg er altfor høylydt, og at jeg burde roe meg ned fordi "gutter liker ikke at jenter er altfor høylydte." Her er det mye som er galt: For det første er ikke mitt øverste mål her i verden å få tak i en mann. Hvorfor folk bare antar dette er helt på trynet. For det andre: Jeg burde generelt bare drikke mindre når jeg er på fest, det er sikkert veldig plagsomt både for kvinner og menn.

4. Det eksisterer fortsatt holdninger om at jenter ikke er like kapable til å regne matematikk som gutter. Jeg leste nylig en artikkel** om et forskningsprosjekt hvor de bl.a. hadde satt to grupper med unge mennesker av begge kjønn til å regne matematikk, hvor den ene gruppa fikk høre på forhånd at jenter var dårligere i matematikk enn gutter, mens den andre gruppa ikke fikk høre noe slikt. Over gjentatte ganger viste det seg at jentene i gruppa som ikke fikk høre at jenter er dårligere i matematikk enn gutter gjorde det minst like bra i matematikkoppgavene som guttene i den samme gruppa, mens jentene som fikk høre at jenter er dårlige i matematikk alltid gjorde det dårligere enn guttene i samme gruppe. Jeg tror det absolutt ligger noe i dette. Når folk ikke har troen på at du kan noe, er det lett å bare gi dem rett. Men det er ingen grunn til det.

5. Det eksisterer fortsatt holdninger om at kvinner ikke skriver like gode romaner som menn. I tillegg bruker folk ord som 'kvinneroman.'

6. Det er fortsatt altfor mange kvinner i forhold til menn her i verden som ikke får noen utdanning. Dette smerter meg ikke bare litt. Tenk så mange problemer som hadde blitt løst om kvinner fikk utdanning. Befolkningsveksten f.eks. hadde minsket! Og det igjen ville vært bra for naturen.

7. Jeg leste en gang en kronikk, skrevet av en mann, om at kvinner og jenter ikke burde sulte seg og få spiseforstyrrelser fordi "menn uansett liker runde former." Ut i fra kommentarfeltet virket det som om dette var en ganske regjerende holdning. Virkelig, tror folk at menns preferanser er hele grunnen til at kvinner blir dødssyke og ikke minst: Tror folk at kvinner kan arbeide seg ut av alvorlig psykisk sykdom fordi menn "uansett synes det er finere med litt kjøtt på kroppen" ?!?!?! Dette er faktisk helt sykt, og selv om jeg leste denne kronikken for over to år siden merker jeg at det koker i meg bare av å tenke på det.

8. Det er helt greit å velge mellom rosa og blå til barna sine, men at produkter markedsføres som "til jenter" og "til gutter" impliserer at det finnes satte preferanser hos oss fra fødselen av. Nei, det gjør det ikke. Det finnes reklame som spiller på at jenter skal være søte prinsesser og at gutter skal være tøffe og klatre i trær. Det er helt greit at noen jenter vil være søte i rosa prinsessekjole, men det er også helt greit at jenter klatrer i trær og får skrubbsår. Problemet er den ensidige reklamen. En jente som klatrer i trær bedriver ikke en 'gutteaktivitet'. Hun er en jente, og alt det jenter gjør er jenteaktiviteter. Klatring og brøling også.

9. Det finnes (mektige) mennesker som tror det er greit å bestemme over andres kropp. Særlig kvinners kropp. Selv her i Norge finnes de.

10. Det finnes folk som reduserer meningene mine om fødselspolitikk, foreldrepermisjon, overbefolkning, miljø og assistert befruktning ved å si at "du kommer til å ombestemme deg når du selv får barn." Dette skjer stadig vekk. Det jeg sier er ikke gyldig fordi jeg ikke selv har barn. Dette er dødsirriterende og helt feil. Som om jeg ikke er myndig før jeg får barn. Dessuten: Når-et impliserer at jeg en gang kommer til å få barn. Igjen: Antagelsen om at jeg har lyst på barn. Hvor kommer den fra? Jeg er et individ og har min egen plan for livet.






*En av grunnene til at jeg på et ungt stadie av livet ikke var feminist, var at jeg fortsatt levde i min egen privilegerte boble. Jeg hadde aldri opplevd noen form for urettferdighet eller negativt press i kraft av å være kvinne. Så skjønte jeg at jeg tilhører en bittebittebitteliten promille av verdens befolkning, og, etterhvert som jeg ble eldre, at ting som jeg tidligere hadde ristet av som tilfeldige enkelthendelser stadig oftere gjentok seg. 

**Har forgjeves prøvd å finne denne artikkelen igjen. Vet noen hvilken artikkel jeg snakker om? Tror det må ha vært Guardian eller noe lignende. Her er en artikkel som tar for seg litt av det jeg leste, men det var ikke akkurat denne. Artikkelen jeg leste var mye mer detaljert. 

PÅKLEDD I DUSJEN av Wenche Bjørnebekk

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 9.6.2015.

INTERESSANT OM KROPPSPRESS OG KJØNNSROLLER BLANT DAGENS UNGE

Påkledd i dusjen tar for seg kroppspress og kjønnsroller blant unge i dagens Norge og gir et interessant og fyldig innblikk i dette. Bjørnebekk sammenligner med sin oppvekst på 60- og 70- tallet og kommer fram til at det er store forskjeller. Det er kanskje ikke å forvente noe annet, verden har forandret seg, vi har sosiale medier og mobiltelefonen med oss overalt. Er det rart at dagens unge kvier seg fra å gå nakne i dusjen etter gymtimene, når risikoen for å havne ute på nett er så stor? Men fullt så enkelt er det ikke.

En skulle tro at nakenhet hadde blitt en mer naturlig ting i vår tid, i og med at det har blitt mer aksept for ulike samlivsformer og seksualitet ikke lenger et tabulagt emne, men nei. Bjørnebekk skriver om før i tiden, da det var helt naturlig å dusje nakne, kontra i dag, hvor de unge flest dusjer med undertøyet på, om de i det hele tatt dusjer. Bjørnebekk har intervjuet ungdommer i hele Norge, fra alle samfunnslag og opprinnelser, om bl.a. dette. Hun nevner også at hun har sett kvinner på treningssentere gjøre det, men dette har hun ikke undersøkt nærmere. Det hadde vært interessant å se hvordan kroppspresset og holdningene til de unge endrer, eller ikke endrer, seg med tiden. Forandrer holdningene til kjønnsroller og kropp seg, når ungdommen går over til voksenlivet? Bjørnebekk skriver riktignok om foreldres påvirkningskraft ovenfor de unge, men det er likevel et gap i mellom. Det er blitt skrevet mye om dagens ungdom som «snill og lydig», ungdomsopprøret er borte, i dag er ungdommen venner med foreldrene sine. En av grunnene til dette, spekuleres det i, er at forskjellene mellom generasjonene er visket ut. Nettopp derfor kunne det være interessant å se nærmere på (u)likheter mellom holdningene til de unge og de eldre. Slik status er tilsier det at de samme holdningene regjerer i alle aldre aldersgrupper, noe som er skremmende. Kommer ikke dagens unge til å vokse opp og bli trygge på seg selv? Med tiden forstå at det finnes viktigere og mer interessante ting enn å være likt og beundret ut i fra ytre attributter?

Bokfrokost cxvii

kaffe.
havregrøt med banan og peanøttsmør.
The Brief Wondrous Life of Oscar Wao av Junot Diaz.



Skrive, lese, sove, det er det eneste jeg gjør for tiden. Ganske digg. Har nesten glemt at Game of Thrones og Netflix eksiterer. Håper det fortsetter sånn hele sommeren, men inkludert bading, selvsagt.

I RINGANE av Kristina Leganger Iversen

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 2.6.2015. 

KONTURLØS KLAGING

I ringane åpner og slutter med an abort. I det svevende språket til forfatteren gjøres det til en hendelse større enn det egentlig er. Hvordan det for hovedpersonen er å gå gjennom et forhold som ender i en abort, er vanskelig å si, alt beskrives utenfra og det er som om forfatteren skuer inn på et liv gjennom ripede brilleglass, utydelig og tåkete, uten skarpe konturer. Et poetisk språk ville noen kanskje si. Bare en masse ord som gjentas om og om igjen i nesten likedanne setninger, mener undertegnede, rett og slett kjedelig og veldig likt mye annet av norsk samtidslitteratur som snart går i glemmeboken.

Et kvinneliv står i fokus i I ringane. Leganger Iversen er opptatt av kvinner og ser nesten ut til å ha forlest seg på feministisk teori, men glemmer at ikke alle kvinner føler seg fanget og stakkarslige som kvinner og i kvinnekropp. I denne romanen er det som om det å være kvinne er å være i et slags fengsel, noe mindreverdig det å være mann, som om det å kunne bli gravid er et hinder fra å leve et fullstendig fritt liv, hva gjelder alle dets aspekter og muligheter, også langt utover det rent seksuelle. Kvinner kan faktisk ikke gjøre som de vil, sier denne romanen. Jo, det kan de. Å være kvinne er ikke en byrde, slik det dessverre fremstilles som i I ringane.

Kjærligheten beskrives også i denne romanen. Men hva slags kjærlighet der er og om den virkelig er ekte, forstår jeg ikke. Det er ikke mye som tyder på det. Det fremstilles mer som om Jo, hovedpersonen i romanen, bare befinner seg i dette forholdet hun har havnet i, uten noen virkelig tanke bak. Hvem hun inngår i et forhold med virker tilfeldig, som om det ikke har noe å si, han er bare en mann. Å ha personer i romaner tilstede bare for at hovedpersonen skal kunne settes i relieff, går selvsagt an, ja, det er faktisk helt vanlig, men i en roman hvor man knapt blir kjent med hovedpersonen heller, mister denne personen sin funksjon. Vedkommende blir bare en skygge, knapt merkbar i tåken.

Sant skal sies at selv om språket i romanen er konturløst og matt, er denne romanen ikke tåkeprat. Bare trist at budskapet er som det er.  

Hvem bryr seg om noe som helst

Om morgenen, når vi har drukket kaffe, sier han at han skal dusje. Han spør ikke om det er greit, sier bare at han skal det, som om det er det mest selvsagte i verden, klart han bare skal dusje, enda han bor et stenkast unna og bare kan gå hjem, hjem til sin egen sjampo, sin egen såpe, sine egne håndklær. Noen ganger, når jeg tenker for mye, lurer jeg på om det er fordi badet mitt er mye finere enn hans; større, finere, renere, og at det ikke har noe med å være komfortabel i min sfære å gjøre, før jeg sier til meg selv at jeg må bruke tankekraften min på andre ting, selv om eksamenene er over og det er greit å ikke tenke på fysikkformler og plantesykler hele tiden, men likevel, det er ikke sånn at man kan skru hjernen av plutselig, at det finnes en av- og på-knapp. Ikke at jeg noensinne ville slått den av, jeg ville heller bare slått den over på en annen kanal, hvor det skjedde litt mer fornuftige ting enn på en annen, noen ganger. Som når jeg noterer meg bak øret at jeg må se på tv-nyhetene, når man først har en tv. Dagsnytt atten, tenker jeg, men klokken atten skjer det alltid andre ting. Jeg glemmer det bort, leser i en bok istedet. Er ute og løper. Saler på hesten, skal snart ri, må varme opp først. Vi rir ute i regnet og lyden av den korte galoppen over den våte sanden på ridebanen, mellomrommene når vi er oppe i luften over et hinder, hvor det ikke er noen lyd, er noe av det fineste jeg vet. Det er nesten bedre å ri når det regner, på grunn av lyden. Lenge hadde jeg bare hørt den, når andre red, nå er det min lyd igjen. Det er mange lyder som er slik, brer seg ut i kroppen som noe godt. Lyden av verden når det snør og snør, lyden av en ølboks som åpnes, lyden av hester som pruster, lyden av trikken utenfor vinduet. Hvem bryr seg om lyder, sa S en gang. Hvem bryr seg ikke om lyder, tenker jeg. En dag sitter vi på bussen tilbake til Ås og hører en rar, metallisk lyd inni tunnelen, noen tror at det er bussen som punkterer. Å, nei, tenker jeg, og vil bare hjem, ikke stå her på europaveien, så nære, men ennå ikke helt fremme, sliten etter flere dager på feltkurs med påfølgende systematikkprøve. Men det skjer ingenting, kanskje mistet det ene dekket en felg, kanskje kom hjulet bare borti noe, det betydde ingenting. Bussen ruller videre og snart er vi fremme. Tenk at det føles som å komme hjem, sier A i det vi kjører oppover Drøbakveien. Ja, sier jeg og tenker at jeg tenkte det samme uken før, etter å ha vært bortreist i pinsen. Det er en ny følelse. Da jeg bodde i Bergen føltes det aldri som å komme hjem når jeg kom dit, mer som å befinne meg borte fra det egentlige livet som utfoldet seg et annet sted. Det er rart, og har ikke noe å gjøre med hvor vakkert det er på en plass. Vestlandet er tusen ganger vakrere enn både Østlandet og Sørlandet, ligger der i verden med sin velde og mektighet. Bergen har alt det en kan ønske seg, men ble likevel aldri hjemme.

Det er bare livet det er noe galt med, det vet man jo. Kanskje liker jeg Østlandet bedre, kanskje føler jeg meg mer hjemme her fordi alt skulle komme til å henge på plass akkurat her. Men det er ikke helt det heller. Det er mer følelsen av å kjenne stedet, veiene, menneskene. Å vite hvor alle ting ligger, skikkene, dialektene som høres så kjente ut. Kanskje det er en kombinasjon av en rekke flere ting. Jeg tenkte med meg selv at her på Østlandet kan jeg bo alltid.

I Drøbak går vi langs strandsonen og kikker på dyr. Vi finner mosdyr på sagtang, sekkedyr, krabber, tanglopper og flerbørstemark. Sjøluften er frisk og jeg har glemt å ta med meg genser, men det gjør ingenting. Vi blir barske uten genser, sier jeg til A, som også har glemt genser. Hvordan kunne vi glemme gensere, vi visste jo vi skulle være ute hele tiden. Badetøy har ingen av oss glemt. Som om vi trodde sommeren skulle komme nå, i slutten av mai. Det begynner å regne der vi står på bryggen og håver opp enda flere dyr, kjenner på alger, føles ut som en slags plast, ikke i nærheten av planter i det hele tatt, eller er det kanskje fordi jeg endelig forstår hva en alge er, er blitt familiær med forskjellene mellom oss, planter, alger, protister, bakterier. Før ante jeg en vag forskjell, var ikke like sikker på hva forskjellene var, hva betydde det egentlig? Hva var egentlig en sopp, noe annet enn både planter og dyr, det er klart, men på hvilken måte? Nå vet jeg det, er like begripelig som hvorfor jeg glemmer genseren, egentlig; jeg pakker i en fei fordi jeg blir distrahert av han som sitter ved pulten min og skriver, som om også det er den største selvfølge. Pulten, som er min, har plutselig en annen ved seg. Det er helt greit, jeg er ferdig med å skrive for dagen. Det er uvant, men på en god måte. Jeg pakker ned lupe, systematikkbøker, sovepose og gummistøvler mens han sitter der, men glemmer genser. Kanskje tenker jeg at jeg trenger ikke å pakke ned genser fordi jeg kommer til å ha den på meg når jeg går ut døren tidlig dagen etter, når N kjører meg til universitetet og jeg setter meg på bussen sammen med de andre zoologistudentene. Men det er nok heller fordi jeg ikke tenker på det, jeg tenker på andre ting. Jeg blar opp i Paris Review og leser om Elena Ferrante, om hvordan det er for henne å skrive, og jeg lurer på hvorfor hun skriver under pseudonym. Vil hun ikke høste ære for det hun har skrevet? Dreier ikke halvparten av alt det man gjør om å være fornøyd med seg selv? Kanskje kan man være fornøyd med seg selv uten å speile seg i andre, bare helt, helt, helt for seg selv?

En annen regnværsdag mottar jeg det nye passet mitt. Follo politidistrikt står det på det. Ikke lenger Vest-Agder politidistrikt. Sørlandet har fjernet seg fra passet mitt. Fødestedet mitt er på Østlandet, riktignok på motsatt side av fjorden, såvidt. Ingenting av dette trenger å bety noe som helst, at alle ting betyr så mye er en skade av å ha lest mye, eller så er det motsatt. Livet gir rom for så mye tolkning, det er bedre å bruke paranoiaen på å tolke forfatteres tekst enn å gå rundt og tolke verden. Vi må stå opp syv, sier jeg, jeg har mange viktige ting å gjøre, men det er ikke sant. Jeg skal bare skrive litt.

Bøkene jeg leste i mai + ønske om tips til østeuropeisk litteratur

I mai hadde jeg en haug med eksamener, og lesemåneden ble derfor så som så. Leste én tjukk roman og ellers sakprosa som var jobb. Men nå holder jeg på å lage en slags leseliste over hva jeg skal lese i sommer. Jeg skal forøvrig reise fra Pristina, Kosovo gjennom Albania og Makedonia og ende opp i Athen, Hellas i sommer, og kunne derfor tenke meg å lese litteratur fra nevnte områder. Tips mottas med takk!


PROSA
1. UTE AV VERDEN av Karl Ove Knausgård

SAKPROSA
2. EGYPT - REVOLUSJON I FARAOENES LAND av Torunn Berge
3. DA HIMMELEN FALT av Nazish Khan

---

DEN BESTE BOKA
Ute av verden, selv om det var litt merkelig å lese den etter å ha lest Min kamp. Det var som om denne boka bare var en forberedelse/skisse til noe større, som jeg allerede har lest. 

DEN KJIPESTE BOKA
Da himmelen falt var den svakeste boka, men slettes ikke en dårlig bok.