LOVE IN THE TIME OF GLOBAL WARMING av Francesca Lia Block

En eller annen gang i januar/februar forhåndsbestilte jeg Love in the Time of Global Warming etter å ha lest bloggen til Francesca Lia Block som heter nettopp den tittelen i mange år. Og fordi jeg jo er fan og alltid gleder meg til å lese en bok av henne. Denne gangen gledet jeg meg kanskje ekstra mye fordi jeg hadde lest et sted at Love in the Time of Global Warming skulle være en litt mer voksen bok enn det hun vanligvis skriver. Vanligvis er det ungdomsbøker hun skriver, og å, så eminent hun er til det, men hvordan skulle en voksenbok bli? Vel, etter å ha lest Love in the Time of Global Warming er det bare å slå bort det med en gang. Denne føyer seg inn i rekken av ungdomsbøker hun har skrevet, jeg skjønner ikke hva som gjør dette til en mer "voksen" bok enn de andre. Men ok, det kan hende jeg har lest feil, eller at de som skrev det ikke var til å stole på (jeg kan nemlig ikke huske hvor det var).

Den andre grunnen til at jeg gledet meg eksepsjonelt mye, er tittelen. Jeg elsker tittelen, som henspiller til en av mine absolutte favorittbøker: Kjærlighet i koleraens tid. Men akk. Etter å ha lest boka må jeg dessverre si at tittelen er det beste med boka, og det er mildt sagt synd.

Tittelen er ikke den eneste referansen til verdenslitteraturen i denne lille romanen. Hele historien henspiller på Odysseen. Blocks forsøk på dette er rotete og, synd og si det: Billig. Hovedpersonen Penelope legger ut på en reise for å finne sin familie etter at det store jordskjelvet, Earth Shaker, har slått ut jordkloden. Tror de. Los Angeles er ihvertfall slått ut, alt ligger øde og smogen er lav over bakken, de ser ikke sola (som allerede er dagliglivet i mange asiatiske storbyer) og bilene har sluttet å kjøre. Det må ihvertfall være hele USA som er slått ut, men sikkert hele verden når de tenker seg om, for hvis det bare var USA, hvorfor er det ingen som har kommet og reddet dem ennå? Emnet formelig ber om noe episk, men hos Block skynder karakterene seg gjennom post-apokalypse-Los Angeles som om det ikke er snakk om en millionby, men heller noe på størrelse med Oslo. Og plutselig er de i Las Vegas. Hva skjer i mellom, hva er i ørkenen f.eks.? Her burde det være en masse muligheter for at ting skal skje! Og nettopp sånn føles hele boka: Hvorfor skjer det ikke noe mer?

En skulle også tro at ting skulle føles litt mer tragisk når det er slik at hele verden er ødelagt; savnet etter plantene, dyrene, himmelen, de andre menneskene, farger, friske grønnsaker, vann! Karakterene lever på hermetikk, sparer på vannet, kjører gjennom smog i en jeep, møter nesten ingen, og de eneste dyrene de ser er oransje sommerfugler. Hvor er sorgen etter det som er tapt? Hvor er smerten? Mens jeg leser tenker jeg på The Road av Cormac McCarthy, på at den har alt dette, den formelig gnir smerte inn i brystet på meg. Love in the Time of Global Warming har ingenting, den er tørr, intetsigende. Og det gjelder ikke bare tapet av jorda slik vi kjenner den, men også skildringene av kjærligheten. Penelope møter Hex og Ex møter Ash. Skildringen av kjærligheten mellom disse er likeså; tørr, intetsigende. Jeg tror ikke noe på det.

Nå er det ikke akkurat lett å komme seg inn i hodene på epos-karakterer heller, faktisk ikke mulig, men man kan likevel lese lengsel, kjærlighet, sorg, savn og store bragder i Odysseen. I Love in the Time of Global Warming kommer vi inn i tankene til karakterene, ikke minst Penelope, men det føles ikke ekte i det hele tatt, bare simpelt, rotete.

Rotete er forresten hele boka. Som om ikke Earth Shaker er kaosskapende nok, viser det seg at noen også har eksperimentert litt for mye med genmanipulering og altså lagd noen monstre av noen kjemper som vandrer rundt i California. Uh-oh. De mange litterære referansene virker også for tilfeldig og jeg har dessuten sett mange av dem i bruk hos Block tidligere. F.eks. heter Ez og tvillingbroren hans Eliot navnene sine fordi foreldrene deres er litteraturprofessorer og poeter og har oppkalt dem etter Ezra Pound og T.S. Eliot. I boka Necklace of Kisses fra 2005 (som jeg forøvrig elsker og har lest mange ganger) het to av karakterene Ezra og Hilda. Uoriginalt, finn på noe nytt 'a! Kunne de ikke heller hett William og Carlos. Haha. Neida.

Nei, jeg er skuffet. Svært, svært skuffet. Is this the end of a love story? Håper ikke det. Det er litt sånn med Francesca Lia Block. Noe av det hun skriver er så fint og fantastisk at jeg leser det igjen og igjen, mens noe er så dårlig at jeg føler meg snytt. Håper det går bedre neste gang.