Etter det var slutt gjekk me på kino fordi me skulle vere venner, det er ting ein seier for at det ikkje skal verke så trist. Han valde film, for meg var det eigentleg det same. Mens me satt der i mørket, fekk eg så lyst til å lene meg mot skuldra hans, men det gjekk ikkje, og eg kunne ikkje forstå at man seier dei tre orda, det er slutt, og så kan eg ikkje lene meg på skuldra hans lenger.
Parissyndromet handler om et jeg som ikke lenger er sammen med kjæresten sin og derfor drar til Paris. Som så veldig mange mennesker tenker hun at alt skal bli bedre der, i drømmebyen, byen over alle byer, verdens mest besøkte turistby. Paris. Det blir selvsagt ikke slik.
Ordet 'Parissyndrommet' kommer fra et faktisk syndrom, i hvertfall anerkjenner den japanske ambassaden i Paris det. I løpet av et år får de visst et tjuetalls henvendelser fra japanske turister som lider av syndromet. Ekstrem hjertebank, noe panikklignende, som kommer av at de ikke orker at Paris ikke er så vakker som de tror. Skuffelse altså, over at det ikke finnes noen paradisby på jorda likevel. På sett og vis rammer det også romanens jeg-person. Ikke bare rammes hun av hverdagen som også inntreffer i Paris, den hører ikke bare Oslo og Norge til, den finnes også der, og ikke bare er det slik at kjærlighetssorgen fortsetter, den kan hun ikke fly fra; men hun rammes faktisk av faktiske panikkanfall. Ikke bare det, men hun mister også håret. Hun drar til en fransk lege, har pugget på forhånd hva hun skal si, forstår ikke så mye av det legen sier tilbake til henne, men får med seg at legen spør om hun ellers har det bra, bortsett fra anfallene og håret, det har hun ikke, hun begynner å gråte, får en boks med tørkepapir, resept på beroligende og en henvisning til psykolog. Hun finner ut at det ikke er noe for henne, hva skal hun med en psykolog når hun ikke kan fransk?
Og kanskje trenger hun ikke å snakke med en psykolog. Kanskje opplever hun bare tjueårskrisa, som så mange andre norske forfattere har skrevet om de siste par årene. Før jeg begynte på boka lurte jeg på om jeg i det hele tatt skulle gidde å lese den. Noenogtjue år gamle jenter som prøver å finne seg selv etter å ha slått opp med kjæresten (eller blitt dumpa), hvor mange sånne bøker har jeg ikke lest? F.eks. Furuset av Linn Strømsborg og Bare ukedager av Cecilie Aurstad. Jenter på tjue pluss som på en eller annen måte møter veggen, er kanskje ferdig utdanna, hva gjør jeg nå, skal jeg bli voksen? Og han jeg var sammen med som jeg ikke er sammen med lenger? De andre kjøper leilighet, har jobber, har alt på stell. Så tenker jeg: Ja, men hvorfor ikke? Jeg likte Furuset og jeg likte Bare ukedager. Og sånn er jo livet, man vet plutselig ikke.
Og jeg vet det, jeg vet at ingenting blir bedre av å stikke av, flytte sin vei, hvor mange ganger har jeg ikke hørt (og opplevd) det? Gresset er ikke grønnere på den andre siden. Hverdagen finnes alle steder og kjærlighetssorgen er med deg uansett hvor du går.
Som jeg-personen en dag svarer når hun er på fest med den høye, mørke og mystiske japaneren:
-Dette likar eg med Paris, seier han. - Kva då? - Berre å vakne om morgonen og ikkje vite kor du er på slutten av dagen, seier han. Han har kanskje rett, sjølv om nesten alle dager er overskya, delte opp i metroturar og pugging av verb.
Men akkurat som det hjemme for det meste er hverdager, er det også fine dager innimellom. Her i en samtale mellom jeg-et og romvenninnen:
- No er vi på topp ti tusen, seier Anna. - Topp ti tusen kva? spør eg. - Lykkelegast i verda. - Trur du det? - Eg veit det. I alle fall no, akkurat i dag. Kanskje me hamnar lenger ned på lista i morgon. Den er jo aldri konstant. - Kven trur du er øverst på lista no, då? - Paven. Eller nokon andre som er galne. religiøse eller rusa. Ein må liksom tru på noko meir, om ein skal nå heilt opp. - Sjølv om det ikkje er sant? - Om du trur på det, blir det jo sant. - Då trur eg på denne croissanten, seier eg. - dessuten trur eg me burde unngå å vere dei lykkelegaste i verda. Ein blir dum av det.
Noen dager er bedre enn andre. Noen ganger sitter man i en husbåt sammen med nye, fine folk man har blitt kjente med og hører på Bonnie Tyler og drikker den billigste (men gode) vinen fra Franprix og spiser camembert til middag, mens andre dager bare er lyden av naboene som klager på at du prater for høyt på kjøkkenet, eller det er så kaldt i leiligheten at man må ta spensthopp og man er så blakk at man må spise løksuppe som man ikke blir mett av. Akkurat som hjemme. Noen dager sitter man på et skjær i skjærgården og drikker den billigste ølen fra Rema (Grans) sammen med kanskje ikke nye folk, men fine, og hører på Lady Gaga fra iPhonen fordi det er gøy og piller reker kjøpt ved brygga med en tube majones og en loff; mens andre dager bare er å stå opp tidlig, komme seg på skolen, chatte litt med eksen på Facebook som snart sier han må gå, for han skal til dama.
JA, det er ingen hemmelighet at jeg elsker gjenkjennelsen.
Men. Parissyndromet er enkel. Og det er et stort men. Riktignok beskriver Furre hvordan jeg-et mister håret og får panikkanfall, men jeg tror egentlig ikke at hun er så lei seg og jeg tror ikke savnet etter mennesker hjemme er så stort. Jeg tror at det er leit og jeg tror det er et stort savn, jeg tror det er det forfatteren vil formidle, men jeg føler det ikke. Det stikker ikke i brystet. Vemoden over det tapte er ikke like stor som f.eks. i Furuset. Usikkerheten om det som skal komme er ikke like angstpreget. Parissyndromet befinner seg veldig i nået, og et år i livet hvor man er i Paris, er det så veldig et nå? Kanskje. Det er ikke så mange tilbakeblikk, men noen, f.eks. til bestemoren som jeg-personen står veldig nær. En gang skal hun til å besøke henne, ta flyet, men den store askeskyen fra Island legger seg over verden og ingen fly kan lette. (Jeg husker så godt da det skjedde, ble faktisk litt glad over at naturen kom med et bevis på at den fortsatt er større enn oss.) Hun må bli i Paris og det synes hun er trist. I stedet får hun besøk av bestevenninna i Norge som kommer med toget, og hun blir glad, kjempeglad, selv om de snakker sammen på Skype hver uke. Det er fint å vite det også, at selv om vi kan chatte med folk nesten uansett hvor vi er, snakke med dem på telefonen, sende meldinger, så er det til syvende og sist best å være sammen.
Også det gjenkjenner jeg, Furres skildring av vennskapet, det er kanskje den fineste skildringen; de gamle vennene, de som kjenner oss nesten tvers igjennom, og de nye vennskapene som oppstår. Boka handler først og fremst om jeg-et, de andre kommer i andre rekke, og det er troverdig. Problemene og det vanskelige kan bare løses av en selv, de andre kan bare hjelpe til. Vennene er sekundære, men de er der.
Spørsmålet er: Trenger vi enda en bok om jenter på tjue pluss som prøver å finne seg selv? Det er jeg jammen meg ikke sikker på om vi gjør, og det finnes flere bøker som tar opp det på et dypere plan enn denne. Av de allerede nevnte ville jeg heller anbefalt både Furuset og Bare ukedager fremfor Parissyndromet. Den ypperste må være Monstermenneske av Kjersti Annesdatter Skomsvold, men det er så på et annet nivå at det ikke er fair å sammenligne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar