Om identitet og fellesskap

N og jeg står utenfor Vaktbua, røyker sigaretter i vinden som vi såvidt får tent på og drikker brandy fra en liten blank lommelerke, jeg sier det var ikke verst, smaker jo litt som rom. Det er nok heller rom som smaker som brandy, sier han, og det er uansett bare du som er vant til den dyre romen til E. Hva mener du, sier jeg, det er jo jeg som er interessert i rom. Han snakket jo så mye om den Metusalem-romen, sier N, som om den flaska med Metusalem-rom i skapet vårt da E og jeg bodde sammen var kommet ditt pga. han og ikke jeg. E var jo interessert i kvalitetsrom på grunn av meg, sier jeg. Jeg forteller at det var jeg som kom med Metusalem-romen først; en venninne av meg var på polet og spurte etter den dyreste romen da jeg fylte tyve, jeg fikk den (og en lommelerke) i bursdagspresang, og så fikk E smake på den. Det der med å være glad i rom er noe han har fra meg. N sier at det visste han ikke. Han virker litt betenkt. Jeg tenker på at han kanskje er mest vant til at jeg fungerer som et påheng til E, siden det egentlig er, var ihvertfall, de som er venner, det er ihvertfall sånn jeg kjenner ham. Jeg lurer på om det er mange som tenker litt sånn, eller om den verste til å tenke sånn kanskje er meg selv. 

Jeg husker en gang jeg var nitten og sa til venninnene mine at jeg aldri skulle bli sammen med noen, for da kom jeg til å miste meg selv. Jeg fortalte dem at jeg gjorde så mange ting jeg ellers ikke ville gjort når jeg var forelska, så tenk bare da på hvor mye av meg selv jeg kommer til å miste når jeg blir sammen med noen. Jeg kommer til å forsvinne helt. Da jeg var nitten hadde jeg nemlig aldri vært sammen med noen, hadde bare vært ulykkelig/lykkelig forelska og mange ganger ingen av de delene heller. 

Seks år etterpå har jeg vært sammen med noen og jeg tenker på at jeg hadde rett den gangen jeg satt i senga til venninna mi og filosoferte over hvordan det å være i et forhold kom til å være, tenk at jeg kunne vite det. Tenk at jeg kjente meg selv så godt at jeg visste hvordan det kom til å bli. Og så lot jeg det skje likevel fordi jeg kanskje ikke visste at jeg kjente meg selv så godt ennå, tenkte at det var muligheter for å ta feil, eller jeg var redd, kanskje en kombinasjon. N sier at han egentlig ikke har snakket med meg før nå, enda vi har møttes så mange ganger, drukket mange øl og jeg tilogmed har vært og besøkt og bodd hos ham i Berlin. Hva!, sier jeg. Han sier at jeg alltid bare har vært med E. Dette er den første gangen han egentlig snakker med meg. Kanskje det er sant.

Har du vært ute med gjengen din, sier mamma til meg ved en annen anledning, og jeg merker at jeg blir sur, eller kanskje heller litt irritert, når hun sier det. Jeg har ingen gjeng, sier jeg, og jeg har aldri hatt det heller. Jeg har alltid mislikt det ordet. En gruppe som man liksom er en del av, som om det skulle ha noe å si, noe som er avgrenset, noe som rommer inn noen og utelukker andre. Jeg har dessuten et ambivalent forhold til ordet 'vi'. Det også rommer inn noen og utelukker andre. Av og til når jeg bruker det blir jeg liksom litt paff, vi? Hva mente jeg der egentlig? Aldri vi, men kanskje vi som akkurat under det tidspunktet klokken fem til syv satt og spiste middag sammen, ja, dette vi-et spiste sushi. Vi spiste sushi. Men hvem? De fire menneskene som satt der sammen akkurat da. En praktisk bruk av ordet 'vi'. Ellers vil jeg helst ikke bruke ordet 'vi'. Jeg er jo jeg. Jeg kan bare representere meg selv. I et vi forsvinner jeg jo.

Man kan ikke være samkjørte innenfor et vi. Jeg kan jo ikke vite hvordan alt er for den (eller de) andre innenfor vi-et, det vil alltid være gnisninger mellom delene innenfor vi-et. Hallo, det er tilogmed gnisninger innenfor jeg-et! Altså finnes det jo egentlig ikke noe vi, det er bare et ord man bruker om noen av de andre enn deg selv som kanskje står deg nærmere enn resten av de andre, men til syvende og sist er også vedkommende en del av de andre. Tanken om vi-et er falskt og konstruert. 

Jeg sammenligner min følelse av å miste meg selv til et vi (jeg i et forhold) med individer som verver seg inn i ekstremistgrupper, sekter eller kriminelle gjenger, de er på samme måte ute etter en fellesskapsfølelse som ikke egentlig finnes. No man is an island, skriver John Donne i sitt berømte dikt; pfft, sier jeg, det er vi jo, det er nettopp det alle mennesker er, det er bare så uutholdelig ensomt at vi gjerne gjør alt for å prøve å motbevise det. Og så funker det ikke og vi møter oss selv i døra, blir gale, kanskje dreper man noen før man skjønner det, det var ikke noe vi, det finnes ikke noe vi, man er bare seg selv og sine egne handlinger, det er det eneste man kan stå for. 

Og så er det noen som kanskje ikke skjønner det da heller. Noen får kanskje aldri sjansen. 

Man hopper inn i vi-et med et ønske om å tilhøre, om å få noe man ikke har fra før, noe man ønsker seg sterkt. Hva da? Orden, trygghet, tilhørighet, følelsen av at når du en gang blir borte vil du være savnet. Men det er ikke gratis. Man må gi noe av seg selv for å få det. Gir man ikke nok kan man risikere å bli utestengt, ikke få være med. Gir man for mye, mister man seg selv, jeg-et oppløses. Banalt nok tenker jeg på bakverk før den blir bakt, på alle ingrediensene før de blandes sammen og blir til en deig, hvordan de hver for seg står i hyllene på kjøkkenet; mel, melk, hjortesalt, sukker, natron, kardemomme, meierismør. 

Men hver for seg er det forskjellig hvor godt de kan stå alene. Jeg drikker melk hver dag, sier en jeg snakker med. Jeg sier at jeg ikke drikker melk hver dag, men at jeg spiser melk hver dag, skummet kulturmelk til frokostblandingen. Så forteller jeg om den nye datomerkingen på kartongene på melk fra Sør-Vestlandet, fra Minst holdbar til til Best før. Det ligger et viktig retorisk virkemiddel i det. Du vet, folk stoler ikke nok på seg selv og sin egen luktesans til å avgjøre om melken er drikkelig, sier jeg. Noen andre må fortelle dem det. Nå sier kartongen at du kan stole på deg selv; gjør det, gjør det!

Kardemomme derimot, i motsetning til melk, er helt ubrukelig for seg selv. Den er bare god å lukte på, knapt noe på kjøkkenet lukter bedre enn den. Det er kanskje sånn for noen, uten at jeg selv helt forstår hva det skulle bety. 

En dag sitter jeg på toget og kjenner lukten av skillingsboller, de må være hjemmebakte for de lukter ikke sånn som skillingsbollene vi steker på jobben. De lukter heller ikke som de man kan bake av ferdigkjøpt blanding på butikken, bare tilsett vann, ferdig på 1-2-3. Nei, disse lukter som skillingsbollene som mamma bakte da jeg var liten. Og hun bakte alltid kjempemange; man spiste først noen, resten ble lagt i plastposer i brødskapet til siden, og de luktet sånn som det nå luktet på toget. Noen hadde bakt dem og tatt dem med på togtur; samtidig som lukten nådde neseborene mine hørte jeg lyden av en termos åpne seg, skvupp, deretter lyden av kaffe som helles over på en kopp. Jeg kunne ikke huske sist jeg hadde spist en hjemmebakt skillingsbolle, tenkte jeg før jeg leste videre i romanen jeg hadde med. Det var bare en konstatering, ikke et savn, ikke noe som gav et påfølgende ønske om å bake noen på mitt eget kjøkken neste gang sjansen tillot det. Bare en konstatering av omgivelsene, fakta.

Noen dager etter at N og jeg drikker brandy fra lommerlerka, leser jeg et essay om nettopp det. Karl Ove Knausgårds «Det monofane mennesket». Han skriver: «[I]deologier er store, mennesket er det ikke.», og jeg tenker på at det å være sammen med noen er en slags ideologi. Et forhold er en slags ideologi, vi går inn i det og oppfører oss etter regler, former, et slags system. Vi tror på noe når vi går inn i det. Om ikke kjærligheten, så en måte å leve med et annet menneske på, som er forskjellig fra par til par, forskjellige ideologier, forskjellige forbund. Noen av reglene vet vi ikke en gang hvorfor er der. Når vi undersøker noen av dem nøyere i sømmene, eller når jeg har gjort det og bedt om et svar, blir jeg ofte møtt med et sånn er det bare. Reglene er tomme. Hvorfor skal man egentlig være monogam, f.eks. Å ikke være det, så lenge man ikke blir gravid eller får smittsomme sykdommer, bør vel være ok? De fleste ser likevel ut til å fordømme det å være «utro» fordi de har et bilde om at det er feil. Men hvorfor er det feil? Jeg vet ikke, jeg synes ikke det er det. Som om det å ligge med noen betyr at man elsker en annen mindre. At man likevel skal la være, ser ut til å være den rådende mening. Hver gang jeg tenker på det, tenker jeg alltid på noe Nietzsche skrev: «Å være sannferdig, dvs. gjøre bruk av de vanlige metaforene, moralsk uttrykt, forpliktelsen til å lyve etter en fast konvensjon, til å lyve flokkvis i en for alle forpliktende stil. Nå glemmer mennesket riktignok at det forholder seg slik. Det lyver altså på nevnte måte, ubevisst og etter en århundrelang tilvenningsprosess -- og nettopp gjennom denne ubevisstheten, denne glemselen, kommer det til fornemmelsen av sannhet.» Slik går man rundt og tror på sånn er det bare.

Eller man nekter. 

Det er lenge siden jeg har lest Bjørneboe, men jeg kom til å tenke på ham da jeg nylig leste et annet essay av Knausgård (i samlingen Sjelens Amerika), og siterer: Friheten er at man hvert sekund må velge selv – at ingen i himmelen og på jorden kan hjelpe en med noe.