Grunnen til at jeg trenger kunsten, er at den ikke holder meg adskilt fra noen, men gjør det mulig for meg å leve slik jeg er, som alle andre. Etter min oppfatning er ikke kunst en ensom nytelse. Den gir anledning til å bevege så mange mennesker som mulig ved å legge frem for dem et særlig bilde av felles lidelse og glede. Kunst krever altså at kunstneren ikke isolerer seg, men at han underkaster seg den mest ydmyke og universelle sannhet. Og den som har valgt seg en kunstnerskjebne fordi han følte seg annerledes, får fort konstatere at han bare kan nære sin kunst og sin annerledeshet ved å innrømme sin likhet med andre.Kunstneren vokser i den ustanselige pendelbevegelsen mellom seg selv og andre, et sted midtveis mellom skjønnheten som han ikke kan være foruten og det fellesskapet han heller ikke kan løsrive seg fra. Dette er grunnen til at virkelige kunstnere ikke forakter, de tvinger seg til å forstå, i stedet for å dømme. Og må de velge i denne verden, så velger de nødvendigvis det samfunnet der det skapende menneske, ikke dommeren, regjerer, som Nietzsche sa: uavhengig om det mennesket er håndverker eller intellektuell. 

- Utdrag fra Albert Camus' nobelpristale (sitert fra Bokvennen)