FUGLETRIBUNALET av Agnes Ravatn

Kom på tidlegare i vinter då eg i eit anfall av sjølvgransking hadde slått opp og lese om polyandri -- hokjønn som parar seg med fleire hannar -- og kjende ei blanding av indignasjon og einsemd då eg oppdaga at det berre var bladhøns, svømmesniper, sjøhestar og eg i heile dyreriket som dreiv med det, kva slags fellesskap skulle eg kunne kjenne med dei?

Hovedpersonen Allis Hagtorn rømmer byen etter en skandale i NRK. Ikke bare forlater hun jobben, men også ektemannen. Hun har nemlig vært utro, og ikke bare det, men med en i toppen av NRK som skaffet henne en jobb. Hun kan altså ikke bli og får seg jobb som en slags hushjelp hjemme hos noen på bygda. (Jeg ser for meg Vestlandet siden det regner hele tiden og Allis går til anskaffelse av regnstøvler og regnbukse.) Hun stikker rett og slett av i hui og hast, til en jobb som innebærer å lage tre måltider om dagen og rydde og ordne i hagen, altså kraftarbeid, noe hun ikke er vant til, utdannet historiker som hun er.

Det er umulig å ikke tenke på Tarjei Vesaas Fuglane når jeg leser Fugletribunalet. I Fugletribunalet som i Fuglane følger vi to mennesker på en slags øde øy, om ikke fysisk, så en slags mental øde øy. Allis og den mystiske Sigurd Bragge som hun jobber og bor oss beveger seg usikkert om hverandre mens de tester hverandres grenser.

   Kva gjer du?
   Det er kassar til kjøkkenhagen. 
   Kjøkkenhagen? 
   Eller skulle du bruke dei til noko?
   Han rista på hovudet. 
   Nei. Men det er greitt å ha litt material liggande, så skriv opp kor mange du tar. 
   Ja, sa eg. Skrive opp, kor hen då? Det var berre noko han sa for å kontrollere meg. Han såg ut som han ville snu for å gå tilbake, men at hovudet hang att. Han trekte pusten. 

På noen måter ligner det et slags maktspill, hvor Allis, som Mattis, er den svakeste parten. Men ulikt Mattis er hennes tilbaketrekning fra den sosiale verden frivillig. Hennes isolasjon i hjemmet til Sigurd Bragge er selvvalgt. Hun har valgt det fordi livet utenfor ble for vanskelig. Det er lite vi får høre om Johs, den bedratte ektemannen. Ingenting som tilsier at Johs ikke ville fortsette å være sammen med Allis etter skandalen. At det ikke skal ordne seg igjen etterhvert ser ut til å ikke bare være bestemt av noe eller noen utenfor Allis, men også av henne selv. Skammen hun noen ganger gir uttrykk for virker ikke til å stikke så veldig dypt i hennes egen sjel, men mer som tanker hun føler hun burde tenke fordi samfunnet tenker at hun burde føle den. Dette er billedgjort i hennes turer på nærbutikken hvor hun kommer i snakk med sladrekjerringen av en kassadame, der sitter hun på sin stol som en moralens høye vokter. Allis blir usikker av dette, hun liker det ikke, men fortsetter å gå i butikken og handle dagligvarer, selv om hun av og til blir så plaget av det at hun vurderer å dra helt inn til byen for å handle.

Mellom de tre faste måltidene Allis steller i stand, jobber hun som nevnt med å fikse opp den forfalne hagen. Mens Mattis har en nær tilknytning til naturen, skogen først og fremst, et stort, mektig og mystisk sted, er landskapet rundt Allis stort sett hagen. Riktignok er den forfallen, men fortsatt er det bare en hage, et menneskeskapt landskap. Her rydder hun opp i jorda parallelt med at hun rydder opp i livet, eller ihvertfall forsøker. Hun kan nemlig ikke hagearbeid, så det spørs om hun klarer å ordne opp -- det gjelder også det mellommenneskelige.

Også som Mattis observerer Allis dyrene rundt henne, men for henne er dyrene først og fremst mer en plage enn noe å undre seg over eller beskytte. Hun ser f.eks. musene rundt huset, hun vil ikke ha dem der og klarer ikke å finne dem, roter seg inn i rom hun ikke egentlig skal ha tilgang til i sin leten. Det er mer jeg kunne ha sagt om dette, men Fugletribunalet er en roman som drives fram av hemmeligheter, det usagte som etterhvert blir sagt, så jeg skal passe meg for å røpe for mye.

Men tilbake til hagen vs. naturen. Mens Fuglane rører ved eksistensielle spørsmål, om det å være menneske og føle seg utenfor, om avstand fra verden, er avstanden til verden i Fugletribunalet nærmest bagatellisert og triviell. Avstanden i Fugletribunalet dreier seg om sosiale konvensjoner og hvordan man skal hanskes et liv innenfor dem, det blir mye mer avgrenset enn det større i Fuglane, spørsmålene om livet, døden og meningen med det hele (javisst), det berøres ikke her. Det føles så smått, det Allis og Sigurd driver med, samtidig som det er interessant hvordan de berører hverandre og hvordan strukturen mellom dem utvikler seg, det er ikke lett og friksjonsfritt, men et spill som er er verdt å observere. Hvordan oppfører vi oss med hverandre og hva forventer vi av hverandre? Er forventningene våre til andre mennesker for store, er vi dømt til å skuffes, til syvende og sist? Kan et forhold mellom to mennesker med sine hemmeligheter fortsette å bestå når de virkelig lærer hverandre å kjenne, når sannheten er kommet fram? Skal vi søke sannheten for enhver pris? Hvorfor er den så verdifull og er det verdt det?