Poesi er skriket fra det i oss som ikke kan reduseres, det i oss som er sterkere enn oss.

- Joyce Mansour

Bøkene jeg leste i oktober, del 2

6. SHENZHEN av Guy Delisle ¤ ¤ ¤ ¤
Tegneserieroman om Guy Delisles tre måneder lange opphold i byen Shenzhen i Kina. Et opphold som ligner mistenkelig mye på mitt tre ukers opphold i Jakarta i sommer. Shenzhen er like stygg og grå og full av trafikk som Jakarta. Jeg har faktisk aldri vært i en styggere by i hele mitt liv, denne byen hvis min eksistens bygger på, siden det var der mamma og pappa traff hverandre for første gang. Anyways, Delisle skriver om Shenzhen, som er i Kina, men slike byer går det vel en av på dusinet i Asia. Han skriver om at det er helt jævlig der og at alt bare er grått, at trafikken er livsfarlig, at det er sykt mange mennesker, om kundervicen som er altfor kundeservice (jeg setter pris på god service altså, det betyr ganske mye, men i Jakarta ble det for mye, overdose, overkill, jeg er faktisk ikke retard og jeg kan ta på meg skolen selv altså) og en masse andre finurligheter som jeg ikke tenkte så mye på da jeg var i Jakarta selv, men som Delisle, tegneren, la merke til.

7. DRIT I DØDEN, HER ER DAN TURÉLL av Dan Turéll ¤ ¤ ¤ ¤ ¤
Gjendiktet fra dansk av Nils-Øivind Haagensen og Bendik Wold. Som også har skrevet om en Dan Turéll-turist-tur de tok til København før? etter? samtidig? som de oversatte diktene hans. De har også intervjuet flere folk fra litteratur-Norge + Dan Turélls datter, og alt dette er med i slutten av boka, som ellers er en samling dikt hentet fra hele forfatterskapet hans. Jeg har forøvrig uttrykket min etusiasme for denne boken og Dan Turéll her.

8. THE HISTORY OF LOVE av Nicole Krauss ¤ ¤ ¤
Kort sagt: dette er en plagiat av Jonathan Safran Foers Extremely Loud and Incredibly Close. Enda en jødebøk hvor handlingen går fremover sett fra forskjellige vinkler, hvor den ene vinkelen er sett fra et barns vinkel. Et barn som bor i New York, som har mistet sin far, og som da sitter igjen med en veldig trist mor i det handlingen begynner, og som har et mysterium å løse, et mysterium som vi voksne lesere skal tenke er å, så søtt og sjarmerende. Og så hopper fortellingen fra generasjon til generasjon og frem og tilbake, for det gjør det alltid i jødebøker. Mye gratis dramatikk og tragedie å hente der.

Å, crap, nå havnet jeg nettopp på Mossads overvåkningsliste. Hjelper det at jeg sier at jeg likte Foers bok altså? Jeg synes bare ikke det er nødvendig å gi ut en bok som er nesten helt lik.

9. HOUSE OF DOLLS av Francesca Lia Block ¤ ¤ ¤ ¤
En barnebok av Francesca Lia Block, illustrert av Barbara McClintock. Kjempefin. Denne skal jeg høyopplese fra til mitt fremtidige barn. Å, nei, jeg skal ikke ha barn. Jeg får høytopplese til min fremtidige huskyhund da.

10. ATLAS av Per Kristian Cani ¤ ¤ ¤ ¤
Apropos land som okkuperer andre land, denne diktboka handler om Marokko som okkuperer Vest-Sahara. Et emne som jeg såvidt visste noe om før jeg leste denne (hver gang jeg sier til kjæresten min "Vi må dra til Marokko en gang!", sier han alltid "Nei, vet du ikke at de okkuperer land?! Vi kan IKKE dra dit."). Nå vet jeg kanskje ikke så mye mer, men i hvertfall litt mer. Anbefales!

Her er et av diktene:

FRA FACEBOOCS ANNALER

ha piknik på lyse da'n
til tross for ramadan!

Var meldinga fra en gjeng
marokkanske aktivister

en septemberdag 2009
etter å ha utfordra

fasten gjennom
facebook

men så kom snuten
og fengsla både gjeng og niste

it was 100 police officers against
10 sandwiches, sa aktivsiten ibtissam lachgar

BERLIN

Kilde: weheartit.

I morgen drar min kjæreste og jeg til Berlin. Jeg skal snakke tysk og stå og lese Bertolt Brecht hos bokhandlerne. Jeg skal gå rundt på Humboldt Universität og tenke på alle de kule som har gått der, spasere, lese tyske aviser, sitte på en benk på Hauptbahnhof og se på togene, spise Apfelstrudel og skrive litt, kanskje også et postkort eller tre (e-post meg*/legg igjen kommentar med adresse hvis du vil ha et, hvem du enn er av leserne mine). Tschüss!



*desember1988 [a] hotmail.com

Bøkene jeg leste i oktober, del 1

1. FRU BOVARY av Gustave Flaubert ¤ ¤ ¤ ¤
Det plager meg at jeg skriver at den heter Fru Bovary og ikke Madame Bovary, men i den utgaven jeg leste i, en sliten en fra biblioteket med gule, falmede sider som nesten ble til støv bare jeg bladde om til neste side, så var Madame Bovary oversatt til Fru Bovary, så jeg må bare skrive det her også. Selv om det høres rart ut og vi har hele tiden snakket om Madame Emma Bovary på skolen. Jeg tror det er dette som kalles tvangstanker.

Anyways, dere vet sikkert alle en masse om denne boka fra før av. Jeg vet i hvertfall en masse om denne boka nå, siden det er pensum for min del. Hva som er mer interessant er at jeg på det tidspunkt hvor Emma Bovary kommer inn i boka, trodde at jeg leste en bok om min søster. Det gikk en ganske lang stund før jeg igjen kom på at jeg leste en 1800-tallsroman om den franske provinsen. Altså konkluderer jeg med at denne boka fortsatt er brennheit og aktuell.

2. NØDINNGANG av Charlotte Glaser Munch ¤ ¤ ¤
Denne skrev jeg om for Bokbloggturnéen her.

3. KLATREBARONEN av Italo Calvino ¤ ¤ ¤ (¤)
Denne boka handler om Cosimo som klatrer opp i trærne en dag når han er tolv år gammel pga. av trette med de adelige foreldrene sine, og så blir han der oppe resten av sitt liv, derav ordet 'klatrebaronen.' En tidvis morsom og underholdende roman. Jeg har skrevet om den tidligere her.

4. WATCHWORDS av Roger McGouch ¤ ¤ ¤
Interessante dikt. McGouch sammentrekker mange ord slik at det blir noen lange og nye ord, han tillintetgjør med andre ord den engelske orddelingen, av og til i hvertfall. Også er det i blant noen spennende oppsett, f.eks. i diktet 10.15 thursday morning Memphis Tennesse. Diktene handler mye om å se på damene som ikke er til stede lenger. Selv om diktene av og til minner meg litt om en britisk og snillere versjon av Bukowski, så griper de meg ikke helt altså. (Eller det er kanskje nettopp derfor, fordi de er britiske og snillere.)

Her er et udrag:

*Here twelve stanza I've left out
(in case she reads this) about
the sad, the happy times,
how we lived between the rhymes

5. HAPPY SALLY av Sara Stridsberg ¤ ¤ ¤ (¤)
Jeg vet jeg sier hele tiden at det bare er menn som skriver bra bøker, og et godt bevis på at det er sant, er Sara Stridsberg. For dere vet: ingen regler uten unntak, og Sara Stridsberg er unntaket. Drömfakulteten er noe av det beste jeg har lest i hele mitt liv. Kanskje nettopp derfor er det jeg har kviet meg fra å lese de andre bøkene hennes, selv om ens beste konkurrent når en er en litterær gudinne, må være en selv. Anyways, jeg leste Happy Sally også på svensk, for den er ikke en gang oversatt til norsk. Det er ikke godt å si om tonen og stemningen fra Drömfakulteten er til stede i Happy Sally fordi den faktisk er det, eller om det bare er intens ønsketenkning fra min side. Om den er der, så er den i hvertfall der i en veldig, veldig mindre grad. Men gjør det noe egentlig? Er det noe å bli skuffet over? Nei. For Happy Sally kom før Drömfakulteten og det interessante er å se hvordan hun først skrev denne og siden Drömfakulteten, hvordan det ser ut til at kimen til Drömfakulteten ligger her i Happy Sally. Den ligger og venter et eller annet sted langs motorveien i Amerika, venter på å bli til Drömfakulteten.

Darling River, på en annen side, som kom etter Drömfakulteten, blir det vanskeligere å lese. Hvordan kommer den til å være sammenlignet med Drömfakulteten? Den som tilogmed har klare referanser til en annen av de beste bøkene jeg har lest i mitt liv: Nabokovs Lolita. Jeg har den tilogmed i min egen bokhylle, Darling River. Jeg har hatt den der i flere måneder, men ikke turt å lese den ennå. Tenk om den suger i forhold til Drömfakulteten og så blir jeg kjempeskuffet og bare misliker Sara Stridsberg etterpå? Eller tenk om det går andre veien, tenk om den er bedre enn Drömfakulten og så har jeg hastet meg gjennom den og den er over? Uiiiiiii!!!

Hvordan går det med de litterære målene for 2011?, del 2

I desember skrev jeg ti litterære mål for dette året. Det er nå ca. ti måneder siden. Hvordan går det med dem egentlig?

1. Lese en bok på fransk. x
Jeg treiget meg gjennom novellesamlingen Musique de scenes av Françoise Sagan i våres. Måtte sitte med ordbok. De siste ukene har jeg prøvd meg på å lese dikt på fransk. Baudelaires Les Fleurs du Mal står i skal leses-køen min på hylla.

2. Lese en bok på tysk.
Dette har jeg enda ikke gjort, men på onsdag drar jeg til Tyskland og kanskje setter jeg meg et sted og leser i Bertol Brecht-boka jeg nettopp har kjøpt.

3. Lese flere diktbøker. x
Jeg har lest EN HAUG med diktbøker og enkeltdikt. Dette punktet er så checked.

4. Lese Jack Kerouacs On the Road.
Faen så flaut at jeg ikke har lest den ennå. Ikke bare som et mål jeg ennå ikke har gjort, men generelt. Jeg har den i hvertfall i hylla nå da. Jeg kjøpte et meget brukt eksemplar av den i en bruktbutikk forrige uke, for ti kroner. Det jeg heller burde ha gjort, var å stjele den. Det var nemlig en kristen bruktbutikk hvor alle inntektene gikk til Israel. Det hadde vært mindre uetisk. Jeg som ellers aldri kjøper noe som kommer fra Israel. Ikke engang mango på tilbud for ti kroner stykket.

5. Lese flere av forfatterene som intervjues i Alf van der Hagens Dialoger- bøker.
Jeg har ikke gjort dette bevisst. Mulig jeg har lest noen av forfatterne som intervjues der, men jeg har ikke lest dem i sammenheng med å ha lest noen av intervjuene.

6. Lese Gaute Heivolls Før jeg brenner ned. x
Ja, denne har jeg fått lest.

7. Lese Samuel Beckett.
Nei, det har jeg ikke gjort ennå.

8. Lese Orhan Pamuk.
Ikke dette heller.

9. Lese Jonathan Franzen. x
Ja, jeg leste Frihet i mai.

10. Lese John F. Fitzgeralds The Great Gatsby.
Fortsatt et mål. Men jeg har lest et knippe noveller av Fitzgerald da!

Siste vers?
Skal det stå på den siste tavlen
den som er knust og uten lesere:
Planeten går i stykker, drept
av dem som den ernærte?
Vårt felles liv ble bare:
Vi oppfant kapitalismen?
Deretter ble vi flinke i fysikk
og oppfant en felles død?
 - Fra Bertolt Brechts Schweyk i annen verdenskrig, 1943

Poetry is the connecting link between body and mind.
- Camille Paglia

Oktoberalfabet

Jeg har laget et oktoberalfabet. Inspirert av a beautiful mess.

Dette bildet skal illustrere høstløv, og derfor har det noe med oktoberalfabet å gjøre.

A for avantgarden. (Og spesielt Bertolt Brecht om jeg kan få tilføye.)

B for tv-serien Breaking Bad, selv om jeg egentlig synes det er en helt fryktelig serie, jeg sitter hele tiden og gruer meg til hva som kommer til å skje, og jeg får så vondt av hovedpersonen.

C for California fordi... alltid!

D for Dan Turéll! <3 <3 <3 <3

Dette er et bilde av alle bøkene jeg har i kø for å bli lest i nærmeste fremtid. En av dem er Dan Turélls Karma Cowboy.

E for Ea kjæresten min fordi jeg óg kan være sykt klissete.

F for fiskeboller i hvit saus som jeg drømmer om å spise til middag snart, men som min kjæreste ikke har lyst på til middag og som jeg ikke kan lage selv fordi jeg alltid svir sausen. Åå, jeg har lyst på fiskeboller i hvit saus!

G for all mat som er gratis.

H for hemmelige hager.

I for iskalde tær i skoene, jeg er virkelig nødt til å skaffe meg noen vintersko.

J for ei jente som heter Julie som jeg skriver et brev til.

K for Kristiansand, som jeg drar til med toget i kveld. Der skal jeg se på det åpne havet, å-å, det gleder jeg meg til!

Dette bildet er tatt i Kristiansand en vakker vårdag og illustrerer derfor denne deilige byen.

L for Last days of the Arctic-utstillingen på Chagall, BIFFs festivalutstilling som jeg gikk glipp av åpningen til fordi jeg hadde skrevet ned feil dag i planleggeren min, argh. Jeg gikk glipp av gratis vin og tapas!

M for marxisme, det jeg har lest om den siste uken.

N for nyhistorisme, det jeg har lest om de siste dagene.

O for ordet 'octopus', det er et av yndlingsordene mine.

P for pappa og mamma som jeg skal lage borsj til når jeg kommer på besøk til Kristiansand. Det er rødbetesesong nå.

Q for å informere dere om at hvis dere skal være politiske korrekte, må dere IKKE kjøpe meieriprodukter fra Q-meieriet, men fra Tine. Tine som sier ok, det gjør ikke noe at kyrene dine ikke er like fine som de andre, de får være med likevel. Q-meierier, derimot, de driver med missekonkurranse og mobber de stygge kuene ut. (På en måte.)

R for raggsokker.

S for Sverige, mitt nye drømmeland.

T for tur. Ut på tur, aldri sur og det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær.

I dette bildet av et bilde regner det, men jenta og Totoro er ute likevel, på den måten illustrerer dette bildet bokstaven T.

U for universitetsbiblioteket som er mitt andre hjem. Ankommer stedet før det åpner og forlater det ikke før noen hiver meg ut ved stengetider. Her drikker jeg termosespresso og river meg i håret av pensum som jeg ikke forstår.

V for vannbakkels til fem kroner stykket. (Og kokosboller og mini-berlinerboller.)

W for Wunderbaum, det skal jeg ha hengende fra sladrespeilet når jeg en dag anskaffer meg bil. Dere vet ikke dette, men dere vet det nå: jeg elsker å kjøre bil og jeg har en indre råner. Kødder ikke. Det er helt sant. (Det er hemmelig fordi det ikke samsvarer med min miljøprofil.)

Jeg har denne T-skjorten som symboliserer hvordan mitt hjerte banker for kollektivtransport (hallo, jeg skal faktisk ta toget fra Bergen til Kristiansand, det er sykt langt og jeg kunne tatt fly, men jeg gjør det ikke, og da kan alle andre også la være å ta fly), og dette skal illustrere bokstaven W.

X for ... å, kom igjen, så kreativ er jeg ikke.

Y for ysting som gir oss god ost. Nam!

Her spiser jeg ost på buffé på danskebåten. Det skal illustrere y-en i alfabetet.

Z for at jeg så et gatenavn her i Bergen i helga som faktisk begynte på Z, men jeg kan ikke huske hva det gatenavnet var. Zander-noe? Jeg så det da vi var på vei opp Fløien.

Her viser Ea sin støtte til demonstrasjoner verden rundt nesten på toppen av Fløien, og dette bildet skal altså illustrere at jeg skriver om Fløien i alfabetet.

Æ for ærverdige gamle bygninger, eventuelt bare gamle villaer som ingen bor i lenger. Dem er det MASSE av i Bergen har jeg lagt merke til.

Ø for øl som jeg ikke har drukket på to måneder.

Å for å kunne ååå over noe, det betyr at det er å, så fint.

I sin protest utsier diktet drømmen om en annerledes verden. 
-Theodor W. Adorno

Når jeg skriver på gamlemåten

Jeg har en haug med notatbøker. Jeg skriver ned bøkene jeg har lest, bøkene jeg skal lese (på bildene nr.7, 8, 9, 10 og 11 ser dere at den er lang som et vondt år), matoppskrifter, franske gloser, sitater, steder jeg skal dra; jeg tegner kart og dyr, idéer, skriver ting jeg skal huske og ting jeg siden finner ut av at jeg ikke ville huske likevel.

Om piker, vin og sang

Vi spiser ost og kjeks (og pære og honning og nøtter og druer) og drikker den flaska med rødvin jeg tok med hjem fra Paris og ser på diktopplesninger av Dan Turéll på youtube, mannen jeg forelsket meg i da kjæresten min var bortreist sist uke; jeg sier Ea, tenk at vi bodde i København en hel sommer uten at jeg visste hvem Dan Turéll var!, og Ea sier at han prøvde å si det til meg, at vi tilogmed gikk forbi Café Dan Turéll, og at jeg aldri hører på ham når han forteller meg om sånt, og jeg sier er det så rart, du leser jo ikke litteratur, du hører bare på musikk. Og så snakker vi om beatpoesi og jeg sier at mitt litterære hjerte banker fortest for beatpoesi og at vi er nødt til å dra til California. Jeg sier jeg kan hele kartet over California by heart, jeg sier at har jeg en himmel, så er det California, og vi hører på Ladytron fordi jeg tenkte på en periode av livet hvor jeg hørte masse på Ladytron, og av en eller annen grunn ville jeg tilbake til det, på samme måte som jeg tenkte på da jeg var seksten da jeg satt på bybanen og leste Edy Poppys Sammen.Brudd. Jeg tenkte på da jeg var seksten og leste Edy Poppys første bok, Monotoni. Anatomi; jeg husker jeg stod utenfor skolegården, akkurat bak den hvite streken, og røyket sigg (jeg stod på den andre siden en gang og rektor kom bort til meg og sa ett skritt bakover, Kathleen), da min bestevenninne sa at hun hadde lest den hun også nå; og jeg kan ikke huske hva hun sa om den, kan ikke huske hva vi snakket om angående den, annet enn at vi faktisk snakket om den, og at jeg var seksten og hadde fri fra skolen hver onsdag formiddag, og at det var en av de onsdagene jeg så Den fabelaktige Amelié fra Montmartre for første gang, hundre år etter at alle de andre hadde sett den; de hadde sett den for lenge siden alle sammen, og jeg merker av og til i dag, når jeg leser blogger til folk som er fire-fem år yngre enn meg (det hender) at jeg blir litt forfjamset over ting de skriver at de nettopp har oppdaget, ting min generasjon og jeg har visst om lenge, lenge, ting vi visste om da vi var seksten; jeg vet ikke, det får meg på en måte til å føle meg litt gammel, på samme måte som det at jeg sier at jeg oppdaget Dan Turéll for ikke så lenge siden sikkert virker så utrolig ungt for de som er et tiår eldre enn meg nå (som min kjæreste f.eks.); å, lille toogtyveåring, har du ikke hørt om Dan Turéll før nå; men gjør det noe, det finns jo også de som bare har sluttet å oppdage nye ting for lenge siden, folk på min alder som er stuck med den samme musikken som de oppdaget da de var femten ennå, det må være fryktelig kjedelig, tenk det. Å ikke gå fremover, å ikke oppdage og interessere seg for nye ting; og det snakker vi også om; jeg sier folk får barn fordi de ikke vet hva annet de skal gjøre, de kjeder seg i livet, de må finne på noe å leve for, derfor får de barn, sier jeg, og kjæresten min sier jeg tenker for svart-hvitt, og jeg sier nei, det gjør jeg ikke, jeg er helt seriøs, jeg tror ikke det er sånn med alle, men mange, sier jeg. Mange bare får barn fordi de ikke vet hva annet de skal gjøre, de interesserer seg ikke for noe, de brenner ikke for noe, de bare... Og så sier kjæresten min at det er jo kvinner som helst maser om det, og jeg sier ja, der sa du det, det er kvinner som kjeder seg, og han sier ok, så du sier at ingen kvinner skriver, og jeg sier nettopp! Nettopp! De bra bøkene blir jo skrevet av menn, det er ingen kvinner som skriver bra bøker, nesten ikke, for de kjeder seg og får barn, og så er alle tankene deres et helt annet sted, det er en grunn til at det er menn som står bak de største tingene, og så sier jeg for du vet det Ea, at du er ikke sammen med en kvinne, du er sammen med en mann i kvinnekropp, det vet du vel, det er derfor jeg er interessert i ting. Hadde jeg vært kvinne hadde vi ikke flyttet til Bergen for at jeg skulle fordype meg i litteraturen, hadde jeg vært kvinne hadde vi trillet rundt på en barnevogn nå, det vet du vel, hadde jeg vært kvinne hadde jeg strikket gensere på kveldene og gått på loppemarkeder og kjøpt duker til spisestua vår, og han sier du skal vel ikke ta en kjønnsskifteoperasjon når du blir tretti? og jeg sier slapp av, nei, når det gjelder kropp, så er jo kvinnekroppen den fineste, mye finere enn mannens; den eneste operasjonen jeg skal ta er å sterilisere meg, så slapp av, slapp av, og han sier kutt av begge armene dine også, og jeg sier hæ, hva snakker du om? Og han sier så kan du ikke sette halsbånd på en hund, og jeg sier nei, din dust, jeg skal ha en hund en gang, kødder du, jeg skal ha en huskyhund og dra på ekspedisjon til Arktis, akkurat som Nansen.

Katten
av Olav H. Hauge

Katten sit i tunet
når du kjem.
Snakk lit med katten,
det er han som er varast i garden.

Bokbloggturnéen #4: Nødinngang

Nesten før jeg har bokbloggturnéblogget om Sanne Munk Jensens Satans yngel, så skal jeg bokbloggturnéblogge om Charlotte Glaser Munchs Nødinngang også. En liten ungdomssbok som jeg leste i løpet av en søndagskveld.

Nødinngang handler om Julie som nettopp er ferdig med videregående og skal flytte sammen med kjæresten sin og studere juss til høsten. Men først skal hun tilbringe sommeren i London sammen med sin venninne Ida og jobbe på en geishaklubb. Og geishaklubb, det er litt skummelt for en så skikkelig jente som Julie. Julie er sånn type skikkelig som kjæresten min av og til snakker om finnes, men som jeg aldri har trodd på finnes. Ei sånn jente som jobber kjempehardt på videregående, som begynner rett på juss etterpå av den eneste grunn at sånn er det bare (og alt annet er uaktuelt) og som kjøper leilighet sammen med kjæresten sin som også skal studere juss. Jeg trodde sånne jenter bare var en myte han hadde funnet på. Men nei. Charlotte Glaser Munch vet også noe om dem. Og jeg fascineres.

Jeg fascineres over Julie som leser The History of Art i smug fordi hun elsker kunst, men ikke kan vise det fram til familie og kjæreste fordi de kommer til å synes at hun er en kunstfrik. Jeg fascineres over at hun bare godtar alt kjæresten hennes sier. Jeg fascineres over at hun ikke synes hun bør drikke seg så drita ute på byen og snakke med andre gutter, fordi kjæresten hennes sitter hjemme. Jeg fascineres over at hun aldri har vært alene i en storby før og synes London er kjempeskummel. Jeg fascineres over mangelen på eventyrlyst. Over streitheten. Osv. Jeg tenker hele tiden at dette er bare tull, det er ingen som er så streite som dette, men så kommer jeg på en dag forleden hvor vi satt og spiste veggispizza og jeg sa til kjæresten min at verden går fremover, for nesten alle jeg kjenner synes det er helt greit å spise veggismat  (i motsetning til da jeg var yngre, da "alle" sa 'det er så bra å ikke spise kjøtt, men jeg må ha det'), hvorså han sa at verden går ikke fremover, det er bare jeg som velger min omgangskrets.

Anyways, Julie drar til London og Ida, som er stereotypen på den ville venninna som drar med seg den skikkelige venninna med på masse tant og fjas (for å sitere visse danske politikere når de snakker om kunst). Akkurat dét er ikke et nytt tema innefor dagens ungdomsfortellinger, f.eks. leste jeg jo nettopp om Jane og Scarlett i chick lit-en L.A. Candy. Men geishaklubber har jeg ikke hørt om før (og nei, det er faktisk ikke et bordell), og i følge omslaget så har forfatteren selv jobbet på et sånt sted. (Uhum, Knausgård-tendenser. Neida.)

Jeg vil anbefale den til alle jenter på sytten år som er oppslukt forelsket og ikke vet hva de gjør (dere kommer til å bli nitten og angre dere), og til litt eldre folk som kanskje trenger litt lett lektyre og ikke vil bli sett med en chick lit (det er litt mer stuerent å lese en ungdomsroman). (Og så, hvis dere vil lese flere anmeldelser av denne, kan dere lese en av Labyrinthine i morgen.)

En ettermiddag satt Cosimo oppe i et valnøttre og leste. Han hadde begynt å lengte slik etter bøker i det siste. I lengden blir det kjedelig å sitte parat med geværet og kikke etter en bokfink.
-Fra Italo Calvinos Klatrebaronen

Om det italienske og litterære hull

Jeg skriver om alle bøkene jeg leser på bloggen min, men før jeg gjør det, rett etter at jeg har lest dem, skriver jeg private notater om dem i en moleskine-bok, og en type informasjon om bøkene jeg alltid skriver ned, er hvilket språk bøkene originalt ble skrevet på. Stort sett skriver jeg 'norsk' eller 'engelsk', og når jeg skriver 'engelsk', så mener jeg engelsk som i amerikansk-engelsk, ikke britisk-engelsk, og nest etter disse språkene kommer kanskje de andre skandinaviske språkene sammen i en smørje; hver for seg, altså svensk og dansk, tror jeg kanskje de må sees slått av fransk eller russisk. Et språk jeg i hvertfall sjeldent skriver i denne bok-boka mi, er italiensk. Det var derfor jeg stoppet litt opp da jeg skrev om Italo Calvinos Klatrebaronen her en dag; jeg skulle skrive inn 'italiensk' og jeg tenkte jøss, italiensk. Ikke lenge etterpå lå Klatrebaronen på bordet og min kjæreste sa "Italo Calvino, det må være et kunstnernavn, han kan ikke hete det. Det er rett og slett for italiensk," hvorpå jeg sa "Han kan vel hete det, akkurat som at alle i Norge heter Erik." Som vanlig var det jo bare å spørre internett og der fant vi ikke bare ut at Italo het Italo, men at broren hans het Floriano, det må da ha noe med blomster å gjøre. «Som Florence; skikkelig italiensk,» sa jeg, «alt der er blomster,» noe svada jeg lirket fra meg før jeg begynte å stusse på om ikke Florence er i Frankrike og ikke Italia, noe jeg har en tendens til å gjøre hva angår kjente steder nede i Sør-Europa; jeg blander dem sammen, er alltid usikker på om de befinner seg i enten Frankrike eller Italia. (Men Florence er i Italia altså.)

Så tenkte jeg på 'italiensk' igjen; dette ordet som jeg sjeldent skriver når jeg skriver notater om bøkene jeg har lest. Jeg har kanskje bare skrevet det tre ganger. De to andre gangene må ha vært da jeg leste fragmenter av Casanovas dagbok og 100 tak med hårbørsten før sengetid av Melissa Panarello, bøker som bare fyrer opp under mine fordommer om Italia. (Jeg er nemlig en slik person som ikke har fordommer mot det folk flest har fordommer mot, men derimot rikelig av fordommer mot litt mindre viktige ting.) Og hva er disse fordommene jeg har om Italia? Jo, jeg tenker det er et land hvor alt bare dreier seg om mat og sex. Det er vel stort sett det det dreier seg om i Frankrike også når jeg tenker meg om, men forskjellen er at der kan man ispe det hele med litteratur og en haug med filosofiske tanker, så det blir liksom noe annet der. Italo Calvino skriver faktisk i Klatrebaronen: «Alt det som var årsaken til den franske revolusjon fantes jo hos oss også, i rikt monn. Men dette var ikke Frankrike, og revolusjonen kom ikke. Vi lever i et land hvor det er årsaker nok, men hvor en aldri ser virkninger.» Var det ikke jeg visste, tenkte jeg da jeg satt og leste dette, italienere hviler bare middag (jeg skulle til å bruke ordet 'siesta', men det er jo spansk og på den andre siden av Frankrike) og livet er så greit atte, de bare spiser den pastaen sin og ligger litt med damene sine før de må tilbake på jobb igjen - kanskje.

Jeg snakket faktisk om denne siesta-greia da jeg var i Paris i våres, jeg snakket om denne hvilegreia midt på dagen, hvorpå en av de jeg bodde hos sa «Pføy, nei, sånt gjør vi ikke her i Frankrike, det gjør de i Italia og Spania.» Hun ble rett og slett nesten litt fornærmet, og det var ikke akkurat det at jeg trodde det heller, jeg refererte bare til en gang vi var på biltur i Frankrike og kjørte gjennom en småby i Frankrikes provins hvor alle butikkene, alle kaféene, alt, var stengt på en mandag, noe jeg nå har tenkt må ha vært en slags helligdag eller noe. Uansett, så er ikke denne hvile-midt-på-dagen-greia noe de gjør i Frankrike, man må lenger syd, og det er «Nettopp der det ligger,» sier kjæresten min, «det er jo fordi det er så varmt i de landene at det er umulig å jobbe midt på dagen, de er nødt til å ta seg en pause.» Jeg med min strenge livsholdning (som er så langt fra la dolce vita som det går ann å komme, hvis jeg skal knytte min personlighet til et lands klisjéaktige rennomé, så må det være Tysklands presise nøyaktighet) fnyser jo også av slike hvilegreier, som jeg ser på som latskap, et brudd på effektivitet og en klamp om foten på et samfunn om det har noe som helst ønske om å gå fremover. Og siden denne hvilegreia er forbundet med Italia, er også brudd på effektivitet en ting jeg forbinder med Italia, på samme måten som jeg forbinder ustruktur og dårlige og støvete landeveier med Italia (for alle disse tingene er jo ineffektive), som utelukkende må skyldes at i Italia er det ingen som gidder å gjøre noe fordi alt de gjør er å spise pastaen sin og å pule. Heller ikke bøker gidder de å skrive, hvilket stemmer overens med at jeg bare har skrevet ordet 'italiensk' tre ganger i bok-boka mi. For kom igjen, folkens, hvor mange italienske forfattere har man hørt om? Jeg har knapt hørt om noen.

Det er forresten ikke bare jeg som forbinder Italia med mat og sex, også Elizabeth Gilbert gjør det i Eat, Pray, Love; i den delen som omhandler hennes fire-måneders opphold i Roma, i de avsnittene hvor hun samtaler med en italiener om det såkalte ene ordet som alle byer har. I dette ene ordet ligger en bys identitet, mener italieneren, og Romas ord, snakker de om, er ikke ringere noe annet enn 'sex'. For det er nemlig det Roma (og Italia generelt) bare damper av, og så beskriver Elizabeth Gilbert ei dame som lyser opp «Se så mye du vil på meg, men ikke faen om jeg ser på deg» (fritt etter min hukommelse). Elizabeth skriver om at alle i Roma bare lyser hotness osv., og jeg husker at da jeg leste dette begynte jeg å lete etter ordet på en av mine favorittbyer, nemlig Paris, hvilket jeg kom frem til måtte være enten 'skjønnhet' eller 'eleganse'. Og siden har jeg også filosofert over de norske byenes ene ord, ord jeg har glemt, men tanker som kan settes i sammenheng med den gangen jeg var full blant Bergens fjell og sammenlignet Norges to største byer med epoker innenfor litteraturen: jeg sa noe sånt som «Hvis Bergen er romantikken, på en måte da, du vet, fjellene og naturen og det vakre som får hjertet mitt til å svulme, så er Oslo den skitne, grå og harde realismen» (jeg hadde nettopp sett Oslo 31.august). Også dét nokså teit svada, men ikke noe mer enn de små teoriene Elizabeth Gilbert og den kjekke italieneren snakket om mens de spiste pizza/pasta/iskrem/hva vet jeg, jeg har aldri vært spesielt fan av italiensk mat. Det har kun vært ved på bålet av mine fordommer mot dette støvelformede landet. For ikke å snakke om statslederen deres, mafiatradisjonen og det faktum at de bare måtte ha disse krusifiksene i klasserommene deres. Jeg klarer rett og slett ikke å like dette landet. Jeg klarer ikke å se fascinasjonen. Jeg klarer ikke å hoppe med alle de norske forfatterne som simpelthen elsket Italia, Bjørneboe og Ibsen f.eks. (men det finns også nyere forfattere). Jeg kan ikke tenke meg noe verre sted enn Italia, eller noen verre by en Roma. For meg så er Roma bare stress og et møte på en politistasjon hvor ingen kunne engelsk (selvfølgelig ikke, i Italia så synger de vel bare salmer til ære for Kristus på skolen), eller eventuelt måtte bestikkes for å gidde å snakke engelsk, eller så var det faktisk politiet som hadde gitt klarsignal om at all bagasjen i stasjonsvognen vår kunne stjeles, og denne stygge motorvei-ringen som sirkler rundt byen deres, som vi kjørte i og jeg kan fortsatt huske den jævlige lukten av en søppeldynge som spredte seg til våre neser der, og denne oppskrytte isen deres (Hennig Olsen-is er bedre), all denne evinnelige pizzaen og alle o-ene og det syngende språket deres som liksom skal være så vakkert, men jeg synes ikke det, jeg synes o-ene kommer bedre til sin rett i japansk (bare for å sammenligne med noe), der alle o-ene synes å blande seg sammen med en masse a-er i en vakker pardans (herregud, hør på meg); og så alle guttene som ser ut som Fabrizio Moretti og er flørtende på denne irriterende måten som liksom tyder på at det er ikke så mye annet enn bare akkurat dét; og ciabattaen, hva er det for et tullete bakverk, det smaker jo ikke en gang noe godt.

Det eneste gode som er fra Italia er parmesanost og olivenolje (men nå ja, det er jo noe, jeg er jo avhengig av olivenolje). Og Francis og Sofia Coppola seff, men det er så vidt de tells ass. Å, vent, og pesto, pinjekjerner, espressoshots og bruschetta. Men det var alt. Ingen diktere eller forfattere. Hvor er de hen egentlig? Er det bare jeg som ikke finner dem? Er det å finne dem som å lete etter nåla i høystakken? Hvor kom egentlig Italo Calvino fra? Jeg noterte ned Klatrebaronen etter å ha lest denne boken nevnt hos en forfatter jeg liker, men jeg kan ikke huske hvem det var. Jeg tror kanskje det var enten Lukas Moodyson eller Knausgård. (Som forresten ved flere anledninger har høytopplest et utdrag fra fremtidige Min kamp 6, hvor han skriver om hvor mye han hater Venezia og bare skulle ønske at byen sank ned i havet.) Hadde det ikke vært for at han ble nevnt i en annen skjønnlitterær bok, så hadde jeg ikke plukket ham opp. Jeg hadde aldri hørt om ham før det. Ikke at det hadde vært noen loss egentlig, boka grep meg ikke så veldig. Klart den hadde sin sjarm, den handler jo om Cosimo som lever hele sitt liv oppe i trærne, men det var ikke så mye mer. Hvor er de italienske forfatterne som er mer da? Har jeg bare glemt dem? Har jeg kanskje lest noen av dem, men så har de forsvunnet i massen av alle jeg har lest? Er jeg egentlig interessert i å finne dem? Er jeg egentlig så keen på å lese dem? Finnes det egentlig noe som heter italiensk litteratur? Er jeg ikke veldig fornøyd med min særlige interesse for amerikansk litteratur og norsk samtidslitteratur? Trenger jeg å skrive ordet 'italiensk' flere ganger? Går jeg virkelig glipp av noe? Skal jeg heller finne frem til flere asiatiske forfattere for eksempel, hvor jeg faktisk føler jeg har et hull hva angår min litterære dannelse? Har jeg mye mer lyst til å lese Natsume Sõsekis I Am a Cat enn å finne ut mer om italiensk litteratur? Ja, det har jeg.

Hvem er dette?/Torsdagstrivaliteter

Svar: Mary-Kate og Ashley Olsen! <3
Apropos: Star Wars! <3
Apropos apropos: her er en søt video.
Kilde: Olsen Anynomous

the poet's muse
av Charles Bukowski

there was one
made a thousand dollars
one day
in a town larger than
El Paso
jumping taxies between
universities and ladies'
clubs.

hell, you can't blame him:
I've worked for $16 a week,
quit, and lived a month on
that.

his wife is suing for divorce
and wants $200 a week
alimony.

he has to stay famous and
keep
talking.

I see his work
everywhere.

Bøkene jeg leste i september, del 3

9. WUTHERING HEIGHTS av Emily Brontë ¤ ¤ ¤ (¤)
Jeg har alltid trodd at jeg har lest denne før. Det er i hvertfall det jeg har innbilt meg selv (og sagt til andre når jeg har disset empirewaist-litteratur). Jeg tror kanskje jeg har tatt feil. For da jeg leste denne nå igjen, i anledning pensum, kunne jeg ikke huske noenting. Jeg trodde jeg visste hva som kom til å skje med Catherine og Heathcliff. Jeg satt og ventet på at ting skulle skje som aldri skjedde, og jeg tror jeg har forvekslet disse to med et annet berømt kjærestepar innenfor engelsk litteratur, kanskje Jane Eyre og typen hennes, men jeg skal ikke si noe sikkert, for som sagt, jeg har jo trodd feil før. For alt jeg vet har jeg kanskje ikke lest Jane Eyre heller. Kanskje har jeg ikke lest alle bøkene til Jane Austen. (Jo, det har jeg og de handler alle sammen om det samme.) Kanskje har jeg ikke lest Ringenes Herre, jeg bare tror jeg har gjort det! Kanskje jeg ikke har lest Nabokovs Lolita heller, jeg bare går rundt og sier at det er yndlingsboka mi! Kanskje har jeg egentlig ikke lest noenting, jeg bare går rundt og innbiller meg det? Hjelp!

Neida.

Jeg har i hvertfall lest Wuthering Heights nå da, og jeg ble overrasket. For den gir meg merkelige vibber og jeg venter hele tiden på at noe skal skje, men det skjer ikke, og så er boka over og så... å. Men? Og det er det som er overraskende, at den bare går slik som den gjør uten at den kommer til et punkt. For jeg tenkte på forhånd at den kom til å være veldig typisk. Jeg hadde tenkt at den kom til å være Jane Eyre-ish (seriøst: jeg har faktisk lest den). Noe den ikke var i det hele tatt. (Og så kunne jeg sikkert skrevet en haug mer, men jeg tror kanskje jeg sparer det til eksamen.)

10. SATANS YNGEL av Sanne Munk Jensen ¤ ¤ (¤)
Denne skrev jeg om for Bokbloggturneen, altså kan du lese om den her.

11. MOCKINGBIRD WISH ME LUCK av Charles Bukowski ¤ ¤ ¤ ¤ ¤
Jeg skulle ta bybanen hjem, men kom på at jeg verken hadde mp3-spiller med ladet batteri eller noen ulest bok i sekken, så jeg spurtet inn på biblioteket og lånte den første og beste diktsamlingen jeg så, og det er jeg kjempeglad for at jeg gjorde. Jeg liker Bukowski, men jeg har aldri lest noen av diktene hans (jeg har bare lest korttekstene og novellene hans), ikke før denne lille tilfeldigheten, og jeg er så glad for det for jeg digget Mockingbird Wish Me Luck. Jeg digger tilogmed tittelen! Jeg brettet innmari mange eselører og er helt nødt til å EIE denne boka, jeg som hater å eie bøker. Jeg må ha denne og lese i den alltid. Spesielt et av diktene, the shower, er noe av det fineste jeg har lest noen gang! Å, herregud, så fint, jeg leste det for femtende gang og fikk fortsatt gåsehud!

12. DET RADIOAKTIGE av Nils-Øivind Haagensen ¤ ¤ (¤)
Jeg vil så gjerne like alt det Nils-Øivind Haagensen skriver, bare fordi jeg elsker Adressebøkene sånn, men jeg gjør ikke det. Dette er, som Adressebøkene ikke er, en roman (Adressebøkene er dikt), en roman som ikke klarer å engasjere meg i det hele tatt. Jeg synes faktisk den er kjedelig og jeg klarer ikke å se noe.

Hence poetry is something more philosophic and of graver import than history, since its statements are rather of the nature of universals, whereas those of history are singulars.
-Aristoteles

Det skjer...
av Gunvor Hofmo

Det skjer, at mens
du tenner din sigarett
og leser din avis på benken
i den lange alleen
med gult løv flytende
som hundeekskrementer
at oktober tar tak i
din sjel
og hvirvler den imellom
travle Parisgater,
Rue Mouffettard
der du går forbi bugnende druevogner
og inn i baren på hjørnet
for å kjøpe rødvin
og lenger nede
brød og potetstappe...

En dag på Milde

For fire år siden gikk jeg på folkehøyskole på Milde i Bergen. Den ligger rett ved siden av Universitetets botaniske hage og arboret. Siden været i Bergen for tiden ligner mer på sommer enn høst, bestemte vi (kjæresten min og jeg) oss for å dra dit og ha piknik og kikke på fortiden. Men aller, aller først dro vi på Steinerskolen for å gå på loppemarked, og egentlig hater jeg loppemarkeder, men å besøke Steinerskolen er også litt tur på memory lane (jeg har gått der - riktignok i Kristiansand, ikke i Bergen, men alle Steinerskoler er litt like hverandre) og jeg elsker at de alltid har økologiske vafler og syltetøy lagd av ett eller annet bær jeg ellers aldri spiser (annet enn på Steinerskole-markeder) til.

Etter å ha spist vafler, drukket kaffe og økologisk-biodynamisk brus, handlet bøker og klær og blitt enige om å aldri sende barna våre til Steinerskolen hvis det er slik at Steiner-barn ikke kan hoderegne femmere og tiere sånn som de vi kjøpte vafler av ikke kunne, tok vi bussen til Milde og hadde piknik i Arboretet og kikket på bøkene.

Europa er formet som hjernen min av Mircea Cărtărescu:

Timene av Michael Cunningham:

Nausea av Jean-Paul Sartre (se så glad jeg er!):

Alfabet av Inger Christensen:

Så spiste vi litt druer:

 Så gikk vi litt rundt i Arboretet:

Så kikket vi på en dam og så en knallrosa vannlilje:

Jeg syntes vannliljen hadde nesten like fin farge som innpakningspapiret til Ego Cashewnøtter & Marengs, og ba derfor kjæresten min om å ta bilde av papiret:

Men han var ikke særlig flink til å ta bilde, så her er et bilde jeg tok fra internett:

Er ikke det bare verdens fineste farge? (Jeg sier det hver gang jeg går forbi sjokoladehyllene. Til slutt måtte vi bare kjøpe sjokoladen. Det var den eneste grunnen. Jeg er nemlig egentlig ikke så veldig fan av marengs.)

Så gikk vi opp en bakke:

Har jeg ikke fin ryggsekk forresten? Jeg vet dere kanskje tror at jeg har disset Bergans, men det har jeg ikke. Jeg elsker Bergans. Elsker sekken min. Skjønner ikke at man kan bevege seg rundt uten sekk. Jeg har jo alltid tusen bøker med meg + pc. Ok, ikke denne dagen da. Denne dagen brukte jeg sekken som piknikkurv (og gymbag til yogaklær, for aller, aller, aller først - før vi dro på loppis tilogmed - var jeg på treningssenteret og trente yoga).

Etter bakken kom vi opp til Blondehuset:

Der går det ann å kjøpe vafler og is hvis man er tidlig ute. Det var ikke vi (men det gjorde ikke noe, for vi spiste øko-vafler på Steinerskolen).

Så lekte jeg at jeg var Tommelise:

Så kom vi fram til folkehøyskolen:

Der gikk vi inn på fellesstua, men der var det ingen. Bare en haug med aviser:

Så gikk vi inn i vestfløyen, der jeg bodde da jeg gikk der:

Så kikket vi inn og døra til rommet jeg en gang bodde på var åpen, men siden vi har respekt for privatlivets fred, gikk vi ikke lenger inn i gangen enn dette:

Den gangen jeg bodde der hadde jeg et selvportrett av meg selv hengende utenfor på døra:

Så gikk vi over til et annet bygg: undervisningsbygget:

Der hang det bilder av alle fra kullet mitt:

Deretter gikk vi derfra og ned på busstoppet. Vi passerte gatekunst av et hvilketsomhelst band:

Og her er busstoppet hvor vi ventet på bussen så mange ganger og jeg satt og drakk pepsi max og whisky mens vi ventet, for SÅ trash var jeg da. Her prøver jeg å posere mitt gamle jeg som heller i meg sprit fra fra en stor brusflaske:

Deretter bestemte vi oss for å gå til nærbutikken, akkurat den samme turen som jeg og mine medelever gikk hundre ganger da jeg gikk på folkehøyskolen. På vei dit stoppet vi ved en benk og spiste enda flere druer:

Her er et bilde fra da jeg gikk på folkehøyskolen og satt på den samme benken:

Anyways, vi gikk videre, forbi en blomstereng som fikk meg til å tenke på Sverige. For mens Norge er fjell, Danmark er bondegårder og Finland er sjøer, så er Sverige enger. Når jeg tenker på Sverige, tenker jeg på midtsommernatt, Astrid Lindgren, romankarakterene hennes og fine, blonde jenter i hvite kjoler som danser rundt på blomsterengen. Hvor fint er ikke det? Hvor fin er ikke hjernen som tenker på alt dette bare jeg ser dette:

Litt etterpå tok vi en snarvei gjennom skogen hvor bakken var skikkelig myrete og jeg begynte å tenke litt på Emily Brontës Wuthering Heights:

Vi gikk forbi enda mer gatekunst som vi ikke skjønte, og jeg sa 'han' da jeg snakket om mannen bak verket, og kjæresten min sa 'hvem sier at det er en av hannkjønn som står bak?', og jeg svarte 'ok, det må være ei jente, for bare jenter sprayer utenfor stencilkanten.' (jeg er skikkelig mannsjåvinist, bare menn klarer å gjøre ting skikkelig.)

Endelig ankom vi nærbutikken! Bunnpris!:

Her brukte jeg uendelig mange penger på øl og sigaretter en gang i tiden. Se bare på dette bildet fra høsten totusenogsyv. Bunnprisposene ligger strødd!:

(Ja, jeg hadde gult hår.)

Vi pleide å kjøpe øl og sette oss bak butikken og drikke. Sånn som dette:

Sånn ser det imidlertid ut nå:

Benkene er malt. Og så er det en sjøflyhavn der:

Til slutt gadd vi ikke mere memory lane og bestemte oss for å ta bussen hjem. Her satt jeg og ventet på den:

Hadde kjæresten min vært litt flinkere til å ta bilder, kunne dere sett at benken jeg satt på faktisk var rosa. (Men han er veldig fin for det om.)

På bussen irriterte jeg meg over en orddelingsfeil (som vanlig):

Og så spiste vi pizza og ble kjempemette og døllet oss.