Grytidlig førstkommende torsdag morgen setter jeg meg på toget til Trondheim, hvor jeg ankommer over 12 timer og 3 togbytter senere. "At du gidder", tenker noen, "hvorfor ikke fly?". Jeg kan være så edel og si at jeg gjør det for miljøets skyld. Noen ganger er det det jeg sier til folk, men det er ikke sannheten. Ikke først og fremst. Greit nok at det er billig også (-Men til Trondheim da?, -Hundreognittini kroner, -Men til Stavanger da? -Jo, det koster ógså hundreognittini kroner.), men det er ikke det heller.
Jeg liker nemlig selve reisen. Å sitte 12 timer på buss eller tog gjør meg slettes ingenting. Jeg elsker det faktisk! Det er så digg å bare sitte der med god matpakke (mine matpakker er fantastiske, om jeg må få si det selv), lesetoff i forskjellige vanskelighetsgrader (blader og bøker), skrive ting (brev, dagbok, whatevvs), høre på musikk, tenke, ikke tenke, bare se ut. Jeg slapper av når jeg reiser med buss eller tog. Også blir jeg ekstra glad når jeg endelig er kommet frem.
Tidssparingen av å reise med fly fatter jeg alldeles ikke. Den veier ikke opp for hvor stressende flyplasser er. Jeg blir helt gal av flyplasser. Innsjekking og køer. Nivået på hvor stressende det er overgår selv kjøpesentre. Masse støy. Og man er jo ikke fremme når du hopper av flyet heller. Først må du vente på bagasjen, deretter drasse den med ut. Da er det enten å avtale med noen som kan hente deg, ta taxi eller ta bussen.
Og nei, det er ikke noen kamuflasjeforklaring på at jeg egentlig er dødsredd for å fly, for det er jeg ikke. Jeg synes take-off er riktig så gøy. Tivoli-gøy.
Å, og en jævla kjip ting til med å fly: propper i ørene. Det er vooondt!
Viser innlegg sortert etter relevans for søket Trondheim. Sorter etter dato Vis alle innlegg
Viser innlegg sortert etter relevans for søket Trondheim. Sorter etter dato Vis alle innlegg
tirsdag 28. oktober 2008
tirsdag 1. desember 2015
Ikke alle veier hjem er like lange
På toget på vei hjem fra Trondheim sitter jeg i en av setene som har sete mot seg, i en av lukene med plass til fire i. Jeg vil helst ikke sitte i slike seter, de er forbeholdt familier eller vennegjenger, denne gangen reiser jeg alene, det er kanskje det jeg som oftest gjør. Et par setter seg på setene ovenfor meg, det er et kjærestepar, og de er nyforelska viser det seg, sitter og kosesnakker og tar på hverandre under hele reisen. Hun er så forelska at hun gjør seg underdanig. Når han kritiserer henne finner hun seg bare i det. Han forteller i detalj hva hun gjorde feil under en tilstelning, hun var altfor full og mistet et glass på gulvet. Og jeg gjentar, i detalj forteller han det til henne mens hun lytter. Hun er ikke ydmyk, men ydmykes. Når de er uenige om hvordan de skal tilbringe julen, de har begge sin familie og sine barn på hver sin kant, og hun kommer med et forslag som han synes er dårlig, sier han: Hører du hva du sier, det er dumt, det forslaget ditt. Og han gjentar det. Hennes forslag er dumt, og hun sier ham ikke i mot, hun finner seg i alt han sier, for hun er forelsket og vil ikke lage bråk. Det kan hende jeg tar feil, men jeg har vært i denne situasjonen selv, og jeg gjorde akkurat det samme. Jeg lot min forhenværende kjæreste ha rett fordi jeg ikke ville lage bråk, alle gangene jeg aldri motsa ham. Jeg lot ham fortelle i detalj om hendelser jeg var med i som jeg helst bare ville glemme, ikke bli gjenfortalt i detalj. Alle ydmykelsene lot jeg akkumulerte opp i sjela og det gjorde meg liten. Jeg ble bitter, sint og usympatisk. Jeg mistet troen på folk. Jeg kjente at jeg hatet.
Det tok år før det løsnet opp igjen.
Men jeg var noen og tyve. Kvinnen som sitter vis-a-vis meg på toget er noen og førti. Vet hun ikke bedre, tenker jeg og later som om jeg ikke legger merke til dem der jeg sitter og leser på forelesningsnotater om moser og lav. Hun legger beina sine oppå fanget hans og leser i en bok i to minutter om gangen før hun rastløs gjør noe annet. Flytter på seg, titter på mobilen, ett eller annet. Hun er så forelska at hun ikke klarer å lese. Det har jeg også opplevd å være, men da var jeg nitten. Det er ikke sånn nå lenger. Selv om jeg kan bli rastløs når jeg tenker på at jeg skal gjøre noe gøy noe og jeg nesten ikke klarer å vente. Det er ikke alltid rett tid til å lese, men på toget er det alltid det. Det var to grunner til at jeg bestemte meg for å dra til Trondheim. Jeg ville besøke en venn, og jeg ville ta toget. Jeg ville reise med toget fordi det var så lenge siden sist. Jeg ville lese på toget og se ut av vinduene og høre på musikk og spise matpakken min på toget. På toget tenker jeg på alt i livet som gjør det verdt det å leve. Kanskje gjør jeg ikke alltid det på toget, men ofte, og særlig når livet er godt. Jeg tenkte kanskje ikke på alt som gjør livet verdt å leve den gangen jeg ellers ikke brydde meg om jeg var levende eller død. Men jeg kan ikke huske hva jeg tenkte på alle de gangene jeg reiste over fjellet fra Bergen til Oslo og tilbake igjen. Jeg kan huske noen av bøkene jeg leste. Jeg kan huske at jeg var trist når jeg forlot Oslo på kvelden og tok nattoget til Bergen, men også lettet, lettet over at jeg snart skulle være for meg selv igjen, alene.
Kanskje var det på toget jeg tenkte at sånn som dette skal det ikke være.
Det var antagelig på toget jeg tenkte akkurat det. Verden og tilværelsen åpner seg på toget, alt blir så stort. Ting blir tydelig. På vei fra et sted til et annet. Etterpå, når turen er over, er ikke ting like tydelig lenger. Det er samme greia oppe på fjellet. Når man kommer ned igjen er ikke ting like tydelig. Det man bestemmer seg for på toget kan dermed altså ta litt tid.
I Trondheim drar vi på en gudstjeneste i Nidarosdomen. Jeg vil se kirken innenfra og høre på orgel. Jeg ser nattverden for aller første gang, før har jeg bare hørt om det. Min venn hvisker til meg at det er så mange som bare tar i mot uten å tenke på hva de er med på. Ja, sier jeg, men sånn er det med mange ting. I løpet av gudstjenesten blir jeg mange ganger rastløs, den er altfor lang og det er altfor lite orgel. Jeg lengter etter himmelen utenfor. I kirken kan man ikke se verden utenfor, sånn som man gjør i sine hjem. Det er ingen vinduer som viser verden utenfor. Er det derfor jeg føler meg slik. Rastløs. Her inne er det ingenting. Her inne er vi skjermet fra naturen.
Hvordan noen kan føle storhet uten at natur er innblandet, er nok noe jeg aldri får vite.
Det tok år før det løsnet opp igjen.
Men jeg var noen og tyve. Kvinnen som sitter vis-a-vis meg på toget er noen og førti. Vet hun ikke bedre, tenker jeg og later som om jeg ikke legger merke til dem der jeg sitter og leser på forelesningsnotater om moser og lav. Hun legger beina sine oppå fanget hans og leser i en bok i to minutter om gangen før hun rastløs gjør noe annet. Flytter på seg, titter på mobilen, ett eller annet. Hun er så forelska at hun ikke klarer å lese. Det har jeg også opplevd å være, men da var jeg nitten. Det er ikke sånn nå lenger. Selv om jeg kan bli rastløs når jeg tenker på at jeg skal gjøre noe gøy noe og jeg nesten ikke klarer å vente. Det er ikke alltid rett tid til å lese, men på toget er det alltid det. Det var to grunner til at jeg bestemte meg for å dra til Trondheim. Jeg ville besøke en venn, og jeg ville ta toget. Jeg ville reise med toget fordi det var så lenge siden sist. Jeg ville lese på toget og se ut av vinduene og høre på musikk og spise matpakken min på toget. På toget tenker jeg på alt i livet som gjør det verdt det å leve. Kanskje gjør jeg ikke alltid det på toget, men ofte, og særlig når livet er godt. Jeg tenkte kanskje ikke på alt som gjør livet verdt å leve den gangen jeg ellers ikke brydde meg om jeg var levende eller død. Men jeg kan ikke huske hva jeg tenkte på alle de gangene jeg reiste over fjellet fra Bergen til Oslo og tilbake igjen. Jeg kan huske noen av bøkene jeg leste. Jeg kan huske at jeg var trist når jeg forlot Oslo på kvelden og tok nattoget til Bergen, men også lettet, lettet over at jeg snart skulle være for meg selv igjen, alene.
Kanskje var det på toget jeg tenkte at sånn som dette skal det ikke være.
Det var antagelig på toget jeg tenkte akkurat det. Verden og tilværelsen åpner seg på toget, alt blir så stort. Ting blir tydelig. På vei fra et sted til et annet. Etterpå, når turen er over, er ikke ting like tydelig lenger. Det er samme greia oppe på fjellet. Når man kommer ned igjen er ikke ting like tydelig. Det man bestemmer seg for på toget kan dermed altså ta litt tid.
I Trondheim drar vi på en gudstjeneste i Nidarosdomen. Jeg vil se kirken innenfra og høre på orgel. Jeg ser nattverden for aller første gang, før har jeg bare hørt om det. Min venn hvisker til meg at det er så mange som bare tar i mot uten å tenke på hva de er med på. Ja, sier jeg, men sånn er det med mange ting. I løpet av gudstjenesten blir jeg mange ganger rastløs, den er altfor lang og det er altfor lite orgel. Jeg lengter etter himmelen utenfor. I kirken kan man ikke se verden utenfor, sånn som man gjør i sine hjem. Det er ingen vinduer som viser verden utenfor. Er det derfor jeg føler meg slik. Rastløs. Her inne er det ingenting. Her inne er vi skjermet fra naturen.
Hvordan noen kan føle storhet uten at natur er innblandet, er nok noe jeg aldri får vite.
søndag 4. januar 2009
Bookcrossing og bøker jeg ikke kan fordra
Jeg fant en bookcrossing-bok i et skap i kaféen på biblioteket i Trondheim da jeg var der i høst. Jeg hadde helt glemt den til nå. Jeg tok den ikke fordi jeg hadde så fryktelig lyst til å lese Stephen King, jeg har faktisk aldri hatt noen trang til å lese han og jeg har ikke tenkt til det heller (ja, vet jeg er en arrogant lesehestblære, men det er så mange andre forfattere jeg heller har lyst til å lese), jeg tok bare opp boken (De levende døde heter den) nettopp fordi det er bookcrossing-bok. Jeg leste om bookcrossing i et blad for noen år siden og noterte meg nettadressen bak øret, men sånt funker ikke for meg, jeg skulle heller ha revet ut det som stod om bookcrossing og klistra det opp på veggen, så hadde jeg husket å sjekke det ut mye tidligere enn nå. Uansett, bedre sent enn aldri, for nå har jeg registrert at jeg har Stephen Kings De levende døde, og at jeg slipper den fri igjen i Kristiansand sentrum i morgen, og det er litt kult, synes jeg, for det er et stykke mellom Trondheim og Kristiansand, og det blir litt som å sende en flaskepost, man vet ikke hvor flasken ender (jeg sendte en flaskepost i våres med bare et oversatt indianerdikt inni). Riktignok er det jo ganske begrenset hvor mange som kan komme til å lese boken, siden den er på norsk, men det kan jo hende noen gjør det samme som meg og bare plukker den opp for gøy og tar den med videre på flytur til Syden og slipper den fri der (hm, glem hva jeg skrev, der er det jo mange som snakker norsk), eller kanskje så kort som bare rett over dammen til Danmark med SuperSpeed-ferja. Det kan vel ikke være så plagsomt for dansker å lese norsk (jeg har ihvertfall ikke noe i mot å lese dansk, ja, faktisk liker jeg veldig godt å lese dansk)?
Jeg har også tenkt til å slippe fri en av mine egne bøker, jeg begynner med Per Pettersons Det er greit for meg. Jeg blir egentlig veldig knyttet til bøker, jeg har dem som dyrebare skatter i bokhyllene, men denne boka hater jeg. Det er en sånn melankolsk bok om en ung mann på østlandet som ikke helt har funnet seg selv ennå, fy faen som jeg hater sånne bøker, og ja, Larsemann S. Christensen inkludert. Det finnes vel grenser for hvor synd det er på attenårige gutter som ikke helt vet hva de skal videre i livet, hvilket bringer meg videre til den oppskrytte svenske filmen Farvel Falkenberg. Hallo, jeg hadde gledet meg sånn, en torsdagsettermiddag (ja, jeg husker ting veldig godt, like godt som alle hovedpersonene i Christensens bøker) kjøpte jeg en god kaffe på Laura's og gikk på kino alene (jeg trengte litt fred og ro) for å se denne filmen (jeg hadde tenkt på den i en uke), også er den så lite bra som den er. Skuffende. Så jeg har bestemt meg nå: Aldri mer skal jeg lokkes av unggutter (det høres helt feil ut, jeg er jo også i den alderen) og melankolsk mas.
Jeg har også tenkt til å slippe fri en av mine egne bøker, jeg begynner med Per Pettersons Det er greit for meg. Jeg blir egentlig veldig knyttet til bøker, jeg har dem som dyrebare skatter i bokhyllene, men denne boka hater jeg. Det er en sånn melankolsk bok om en ung mann på østlandet som ikke helt har funnet seg selv ennå, fy faen som jeg hater sånne bøker, og ja, Larsemann S. Christensen inkludert. Det finnes vel grenser for hvor synd det er på attenårige gutter som ikke helt vet hva de skal videre i livet, hvilket bringer meg videre til den oppskrytte svenske filmen Farvel Falkenberg. Hallo, jeg hadde gledet meg sånn, en torsdagsettermiddag (ja, jeg husker ting veldig godt, like godt som alle hovedpersonene i Christensens bøker) kjøpte jeg en god kaffe på Laura's og gikk på kino alene (jeg trengte litt fred og ro) for å se denne filmen (jeg hadde tenkt på den i en uke), også er den så lite bra som den er. Skuffende. Så jeg har bestemt meg nå: Aldri mer skal jeg lokkes av unggutter (det høres helt feil ut, jeg er jo også i den alderen) og melankolsk mas.
onsdag 30. oktober 2013
Tjue pluss
Jeg kunne godt blitt sammen med en konduktør, men ikke en lokfører, sier K, og jeg skjønner ikke hva hun mener med det, har hun ikke sett den fantastiske filmen O'Horten, om en lokfører som nettopp har pensjonert seg og som alle synes er skikkelig heldig for nå kan han gjøre hva han vil, men det de ikke vet er at alt han jo vil er å kjøre toget, han vil kjøre toget fram og tilbake over Bergensbanen, det er jo dét han vil! Det er verdens søteste film, sier jeg, du vil ha en lokfører etter det, sier jeg, og så sier jeg at jeg generelt liker det når folk elsker jobben sin, og så forteller jeg om en mann jeg leste om en gang, som var trikkemekaniker og jobbet for Oslo Sporveier og som elsket jobben sin så mye at han hadde tatovert logoen til Oslo Sporveier på armen og jeg husker at jeg ble rørt av å lese det og at jeg sikkert har nevnt det før, mange ganger, det er noe jeg aldri glemmer, det er skikkelig fint, synes jeg, folk som elsker jobben sin. Og Ingrid Espelid Hovig sier at arbeid er en velsignelse, det leste jeg i avisen her en dag, fint, sant, for det er det, er jo helt jævlig å ikke ha en jobb (med mindre man går på skolen hele dagen). Bare ta den boka jeg leste nettopp, sakprosa, om en journalist i Klassekampen som hadde tatt permisjon i tre måneder for å handle med aksjer i stedet, et prosjekt støttet av Fritt Ord, ja, hvordan er det egentlig å leve av det, av å bare kikke på børsen hele dagen, for seg selv, ja, det var selvfølgelig vinklet på den måten, han var en Klassekampen-journalist, og uansett, sier jeg, så ble han rene alkisen og det ble slutt med dama, sånt skjer når man ikke har en jobb, man går til hundene. Ja, ikke sant, du skjønner greia. Ikke at hun var uenig, K, hun likte også å jobbe. Hadde akkurat fått seg ny jobb selv, hadde tilogmed nettopp flyttet inn på en hybel i en ny by pga. en jobb. Levanger. Jaha, sa jeg, visste ikke noe særlig om Levanger. Hun sa det var ved kysten. Jaha, sa jeg, men er ikke nesten alle steder i Norge ved kysten? Jeg tror kanskje jeg har hørt at det er fin natur der. Kanskje vi sees i Trondheim, sa jeg. Kanskje jeg må gå på NTNU. Hvis jeg ikke kommer inn på Ås. Why not, sier jeg. Har nesten aldri vært i Trondheim, maks to ganger, bare én gang som jeg kan huske. Jeg besøkte ei venninne som studerte der, filosofi. Det var kaldt og vi gikk på biblioteket, så på House og lagde falafel og boller fra scratch, og mens vi gjorde det banka det på døra, små kids i halloween-kostymer, jeg hadde ikke noe å gi, bare en boks Ifa-pastiller og en klementin. Husker jeg følte meg litt voksen. Se, så voksen er jeg, har ikke godteri på en fredagskveld.
K sier hun føler seg voksen nå, hun kom på det der hun stod og betalte for busskort til voksenpris, ikke studenprist; jeg sier at jeg følte meg mer voksen før, da jeg hadde heltidsjobb og bodde sammen med kjæresten min. Nå gjør jeg ingen av delene, har ikke en gang en kjæreste. Jeg snakket med ham tidligere den samme dagen og han hadde sluttet å drikke og røyke, nærmest blitt en straightedger, som han sa, og jeg hadde en nylig helkveld med påfølgende nachspiel på samvittigheten, og du og du. Det gjorde jeg også da jeg var femogtjue, sier han. Og tjueseks. Og tjuesju. Og så videre. Ikke at jeg hadde dårlig samvittighet, men jeg måtte likevel si at jeg er en skikkelig friskus, jeg også, for jeg løper nesten hver dag. Hvis jeg ikke rir, og det er også sprekt. Eller jeg går på spinning, men det ville jeg ikke si, for jeg ville ikke fremstå som en kjerring. Jeg vil være hun unge. Jeg spurte ham nemlig hvor gammel den nye dama hans var, før jeg avbrøt meg selv og sa at det kanskje var teit å spørre om det, men plis si at hun ikke er yngre enn meg. Nei, sa han, men etterpå fant vi ut at hun var like gammel som meg, jeg vet bare ikke hvor mange måneder eldre enn meg, kanskje bare en uke, for alt jeg vet én dag. Jeg påpekte det, klart, selvsagt, stalker jo alle jeg, hvem gjør ikke det. Han sa at det er jo sant. Jeg sa at hvis noen er interessert i å stalke meg, så er de jammen meg heldige; blogg, over tretusen bilder på instagram og like mange tweets, jeg er en gavepakke. Ja, sa han. Ja, sa jeg. Eller hvis folk er opptatt av deg, så kan de lese det jeg skriver. Hvem skulle det ha vært. Kanskje den nye dama di. Jeg var opptatt av dine ekser da vi ble sammen, nå er jeg også en eks.
Det finnes en første gang for alt.
Det er første gang jeg betaler voksenpris for et busskort, sier K. Hun er tjuefem, snart tjueseks. Og nå skal jeg få ordentlige kolleger, sier hun, men det skjønner jeg heller ikke, for hun har da jobbet masse, hun, hatt sommerjobber siden hun ble gammel nok, det har ikke jeg, jeg hadde somre hvor jeg lå på verandagulv og hørte på musikk, spiste avokado og syklet litt, leste bøker fra morgen til kveld. K har jobbet på gamlehjem og museer og i butikker og jeg vet ikke hva. Men det blir bra å jobbe, altså. Selv skal jeg begynne å studere noe helt nytt noe, det er lenge til jeg kommer til å jobbe fulltid igjen. Det gjør da ikke noe, sa mamma en gang vi drakk kaffe ved spisebordet, du som uansett ikke skal ha verken mann eller barn. Hun har jammen meg et poeng der.
Senere snakker jeg med E. Hun sier hun kjeder seg sånn når hun ikke er på jobb. Hun hater å ha fritid. Å ha ferie er oppskrytt. Bortsett fra hvis man er på en hytte i fjellet. Eller utenlands. Jeg skjønner litt hva hun mener, men jeg er ikke helt enig. Jeg elsker å gå på fjellet, men jeg synes ikke det er noe spesielt stas å være på en hytte. Jeg kan gå fem timer, seks timer, sju timer, gjerne mer, men så kjeder jeg meg på hytta. Hva gjør man der? Etter at man har spist? Man bare venter på at det skal bli neste dag så man kan gå ut igjen. For det andre synes jeg heller ikke det er så gøy å dra til en by i utlandet og bare være der. Det kjeder meg. Storbyferier kjeder meg. Man blir til slutt lei av sitt eget løp av museer, av å spise på restaurant hver dag og få beslutningsvegring i dagligvarebutikkene. Hva er alle disse produktene? (Sydenferie snakker jeg ikke en gang om, for det har jeg aldri vært på.) Man blir lei av fortauskafeer og å ta en øl, ta en kaffe her og der. Det er ikke særlig givende. Selv om det er mange folk å se på. E sier at hun er enig i det, det kan bli svært ensformig, men så forteller hun at hun koste seg da hun var i Athen tidligere i år. Der var hun i ti dager. Det var gøy fordi hun jobbet med et skoleprosjekt mens hun var der. Hun hadde en mening med å være der, et mål, og at det er den beste måten å reise på. Jeg sier meg enig i det. Selv var jeg i Helsingfors i tre uker i juni og hadde et svært fint opphold, noe som sikkert også skyldtes at jeg hadde en annen grunn til å være der enn å ha ferie. Hver dag var vi jo på universitetet og studerte. Samtidig så jeg jo en ny by og et (relativt) nytt land, og det liker jeg jo, jeg liker å reise, jeg bare er skeptisk til å reise på ferie. Fra nå av skal vi bare reise på den måten, sier vi, og så er vi fornøyde med at yrkene vi har valgt oss lett lar seg kombinere med å reise.
Men det finnes jo flere måter å reise på. Man trenger ikke ta et fly og dumpe ned i en by og bli der i mange dager før man tar flyet og drar igjen. Man kan reise fra sted til sted, enten man tar toget eller kjører bil. Så ser man alt i mellom også, og det er gjerne svært interessant. Jeg opplever dessuten at det å reise, ja, altså selve reisen, det å bevege seg fra et sted til et annet, er et slags rom det er lett å tenke i. Reflektere. Skrive. Lese. Se. Høre. Snakke. Bare være. Og det har en mening i seg selv. Når jeg reiser setter jeg like mye pris på reisen som målet. Faktisk liker jeg det så godt at jeg kunne reist konstant, kanskje bare med noen få stopp. Altså som en interrail, bortsett fra at jeg aldri har vært på interrail. Men jeg har ofte reist fra sted til sted. Jeg kunne godt tenke meg å reise med den transsibirske jernbanen f.eks. En annen venn av meg skal snart reise med den. Hun skal reise med den i vinter, hun gruer seg litt, tenk så kaldt det blir, er hun helt gal!
Man kan også besøke folk. Det er også en god grunn til å reise på, noe som fyller reisen med mening. En gang dro vi til London for å besøke en venn, det er den beste turen jeg har hatt til London. Jeg har vært der ganske mange ganger, flere ganger enn veldig mange andre byer, men ingen gang slår den gangen vi dro for å besøke noen. Det var fint. Hun bodde i Bethnal Green; vi drakk rom og cola i stua hennes, røyka ut vinduet, spiste frokost sammen som vi handla på Sainsbury's og i matboder langs veien, dansa og gikk, lo masse, krangla litt, kjøpte sandwicher i kiosker på vei hjem og syntes det var kjipt å forlate hverandre. Når man skal besøke noen man er glad i, er det forresten det samme hvor i verden det er, man gleder seg uansett. Hvor man skal er underordnet hvem. Hun vi besøkte i Bethnal Green har jeg også reist til Lillehammer for å besøke, et helt annet sted, men det var like fint å treffe henne der og sitte på et gress og drikke butikkøl og se ut over Mjøsa.
En gang sa jeg det til han jeg var sammen med. Jeg kommer ikke til å ville reise på storbyferie for fornøyelsens skyld mer, jeg synes det er dritkjedelig. Han syntes det var idiotisk, men ville fortsatt være sammen med meg. Jeg sa at det kjedet meg å bare gå rundt og kikke på ting uten å gjøre noe, at jeg kan godt se på ting altså, gå rundt i en by, det er ikke det, men da må jeg gjøre det alene og kunne ha muligheten til å bare sette meg ned uten å ta hensyn til andre, sånn at jeg kan skrive f.eks.. Han sa jeg var lite samarbeidsvillig, det må da gå an å ta hensyn til andre. Jeg sa at det ikke er min sterkeste side. Jeg tror han trodde jeg bare tøffet meg, at jeg egentlig er en skikkelig myk person som ikke har noe i mot å inngå kompromisser, egentlig. Men det gjør jeg. Jeg hater kompromisser. Jeg kan ikke fordra å gjøre noe jeg ikke vil bare fordi noen andre vil og jeg liksom skal være grei. Det byr meg rett og slett i mot. Nei, sa jeg.
En gang da vi ikke var sammen ennå, men holdt på å bli sammen, og jeg satt og spiste frokost hjemme hos ham på en lørdag sa jeg plutselig: Jeg er nødt til å gå nå, jeg må hjem og skrive. For ham virket det nok som veldig plutselig, men jeg hadde tenkt på det i over minst to brødskiver med avokado og en kopp kaffe. Jeg kledde meg og gikk ut døra, sa vi sees og tok bussen hjem.
Det er mye man godtar i begynnelsen, men så: ikke mer.
Jeg hadde ei venninne som het Anja en gang, det var på barneskolen, hun klagde en gang på det. Vi vil ikke ha deg med på leken, Kathleen, for du bare plutselig går når du ikke gidder mer. Jeg tror ikke jeg tenkte noe over at det var noe galt i det, har egentlig aldri tenkt over det, bør kanskje det; men vet ikke, gidder ikke det heller. Jeg fikk uansett bli med på leken fordi min venninne som snart skal reise med den transsibirske jernbanen, som også var min venninne den gang, var høyere oppe i hierarkiet i skolegården og sa at jeg skulle få være med.
Anja har ikke snakket med på hundre år, jeg ser henne av og til, hun jobber på 7-11, men vi er ikke lenger på hilsern, har ikke snakket med hverandre siden femte klasse. Jeg vet hun har en unge (eller to) for det har jeg hørt. Hun som sa jeg kunne bli med på leken traff jeg senest i helga, vi stod i et gatekryss søndag morgen etter et nachspiel og sa hadet til hverandre, sees snart.
K sier hun føler seg voksen nå, hun kom på det der hun stod og betalte for busskort til voksenpris, ikke studenprist; jeg sier at jeg følte meg mer voksen før, da jeg hadde heltidsjobb og bodde sammen med kjæresten min. Nå gjør jeg ingen av delene, har ikke en gang en kjæreste. Jeg snakket med ham tidligere den samme dagen og han hadde sluttet å drikke og røyke, nærmest blitt en straightedger, som han sa, og jeg hadde en nylig helkveld med påfølgende nachspiel på samvittigheten, og du og du. Det gjorde jeg også da jeg var femogtjue, sier han. Og tjueseks. Og tjuesju. Og så videre. Ikke at jeg hadde dårlig samvittighet, men jeg måtte likevel si at jeg er en skikkelig friskus, jeg også, for jeg løper nesten hver dag. Hvis jeg ikke rir, og det er også sprekt. Eller jeg går på spinning, men det ville jeg ikke si, for jeg ville ikke fremstå som en kjerring. Jeg vil være hun unge. Jeg spurte ham nemlig hvor gammel den nye dama hans var, før jeg avbrøt meg selv og sa at det kanskje var teit å spørre om det, men plis si at hun ikke er yngre enn meg. Nei, sa han, men etterpå fant vi ut at hun var like gammel som meg, jeg vet bare ikke hvor mange måneder eldre enn meg, kanskje bare en uke, for alt jeg vet én dag. Jeg påpekte det, klart, selvsagt, stalker jo alle jeg, hvem gjør ikke det. Han sa at det er jo sant. Jeg sa at hvis noen er interessert i å stalke meg, så er de jammen meg heldige; blogg, over tretusen bilder på instagram og like mange tweets, jeg er en gavepakke. Ja, sa han. Ja, sa jeg. Eller hvis folk er opptatt av deg, så kan de lese det jeg skriver. Hvem skulle det ha vært. Kanskje den nye dama di. Jeg var opptatt av dine ekser da vi ble sammen, nå er jeg også en eks.
Det finnes en første gang for alt.
Det er første gang jeg betaler voksenpris for et busskort, sier K. Hun er tjuefem, snart tjueseks. Og nå skal jeg få ordentlige kolleger, sier hun, men det skjønner jeg heller ikke, for hun har da jobbet masse, hun, hatt sommerjobber siden hun ble gammel nok, det har ikke jeg, jeg hadde somre hvor jeg lå på verandagulv og hørte på musikk, spiste avokado og syklet litt, leste bøker fra morgen til kveld. K har jobbet på gamlehjem og museer og i butikker og jeg vet ikke hva. Men det blir bra å jobbe, altså. Selv skal jeg begynne å studere noe helt nytt noe, det er lenge til jeg kommer til å jobbe fulltid igjen. Det gjør da ikke noe, sa mamma en gang vi drakk kaffe ved spisebordet, du som uansett ikke skal ha verken mann eller barn. Hun har jammen meg et poeng der.
Senere snakker jeg med E. Hun sier hun kjeder seg sånn når hun ikke er på jobb. Hun hater å ha fritid. Å ha ferie er oppskrytt. Bortsett fra hvis man er på en hytte i fjellet. Eller utenlands. Jeg skjønner litt hva hun mener, men jeg er ikke helt enig. Jeg elsker å gå på fjellet, men jeg synes ikke det er noe spesielt stas å være på en hytte. Jeg kan gå fem timer, seks timer, sju timer, gjerne mer, men så kjeder jeg meg på hytta. Hva gjør man der? Etter at man har spist? Man bare venter på at det skal bli neste dag så man kan gå ut igjen. For det andre synes jeg heller ikke det er så gøy å dra til en by i utlandet og bare være der. Det kjeder meg. Storbyferier kjeder meg. Man blir til slutt lei av sitt eget løp av museer, av å spise på restaurant hver dag og få beslutningsvegring i dagligvarebutikkene. Hva er alle disse produktene? (Sydenferie snakker jeg ikke en gang om, for det har jeg aldri vært på.) Man blir lei av fortauskafeer og å ta en øl, ta en kaffe her og der. Det er ikke særlig givende. Selv om det er mange folk å se på. E sier at hun er enig i det, det kan bli svært ensformig, men så forteller hun at hun koste seg da hun var i Athen tidligere i år. Der var hun i ti dager. Det var gøy fordi hun jobbet med et skoleprosjekt mens hun var der. Hun hadde en mening med å være der, et mål, og at det er den beste måten å reise på. Jeg sier meg enig i det. Selv var jeg i Helsingfors i tre uker i juni og hadde et svært fint opphold, noe som sikkert også skyldtes at jeg hadde en annen grunn til å være der enn å ha ferie. Hver dag var vi jo på universitetet og studerte. Samtidig så jeg jo en ny by og et (relativt) nytt land, og det liker jeg jo, jeg liker å reise, jeg bare er skeptisk til å reise på ferie. Fra nå av skal vi bare reise på den måten, sier vi, og så er vi fornøyde med at yrkene vi har valgt oss lett lar seg kombinere med å reise.
Men det finnes jo flere måter å reise på. Man trenger ikke ta et fly og dumpe ned i en by og bli der i mange dager før man tar flyet og drar igjen. Man kan reise fra sted til sted, enten man tar toget eller kjører bil. Så ser man alt i mellom også, og det er gjerne svært interessant. Jeg opplever dessuten at det å reise, ja, altså selve reisen, det å bevege seg fra et sted til et annet, er et slags rom det er lett å tenke i. Reflektere. Skrive. Lese. Se. Høre. Snakke. Bare være. Og det har en mening i seg selv. Når jeg reiser setter jeg like mye pris på reisen som målet. Faktisk liker jeg det så godt at jeg kunne reist konstant, kanskje bare med noen få stopp. Altså som en interrail, bortsett fra at jeg aldri har vært på interrail. Men jeg har ofte reist fra sted til sted. Jeg kunne godt tenke meg å reise med den transsibirske jernbanen f.eks. En annen venn av meg skal snart reise med den. Hun skal reise med den i vinter, hun gruer seg litt, tenk så kaldt det blir, er hun helt gal!
Man kan også besøke folk. Det er også en god grunn til å reise på, noe som fyller reisen med mening. En gang dro vi til London for å besøke en venn, det er den beste turen jeg har hatt til London. Jeg har vært der ganske mange ganger, flere ganger enn veldig mange andre byer, men ingen gang slår den gangen vi dro for å besøke noen. Det var fint. Hun bodde i Bethnal Green; vi drakk rom og cola i stua hennes, røyka ut vinduet, spiste frokost sammen som vi handla på Sainsbury's og i matboder langs veien, dansa og gikk, lo masse, krangla litt, kjøpte sandwicher i kiosker på vei hjem og syntes det var kjipt å forlate hverandre. Når man skal besøke noen man er glad i, er det forresten det samme hvor i verden det er, man gleder seg uansett. Hvor man skal er underordnet hvem. Hun vi besøkte i Bethnal Green har jeg også reist til Lillehammer for å besøke, et helt annet sted, men det var like fint å treffe henne der og sitte på et gress og drikke butikkøl og se ut over Mjøsa.
En gang sa jeg det til han jeg var sammen med. Jeg kommer ikke til å ville reise på storbyferie for fornøyelsens skyld mer, jeg synes det er dritkjedelig. Han syntes det var idiotisk, men ville fortsatt være sammen med meg. Jeg sa at det kjedet meg å bare gå rundt og kikke på ting uten å gjøre noe, at jeg kan godt se på ting altså, gå rundt i en by, det er ikke det, men da må jeg gjøre det alene og kunne ha muligheten til å bare sette meg ned uten å ta hensyn til andre, sånn at jeg kan skrive f.eks.. Han sa jeg var lite samarbeidsvillig, det må da gå an å ta hensyn til andre. Jeg sa at det ikke er min sterkeste side. Jeg tror han trodde jeg bare tøffet meg, at jeg egentlig er en skikkelig myk person som ikke har noe i mot å inngå kompromisser, egentlig. Men det gjør jeg. Jeg hater kompromisser. Jeg kan ikke fordra å gjøre noe jeg ikke vil bare fordi noen andre vil og jeg liksom skal være grei. Det byr meg rett og slett i mot. Nei, sa jeg.
En gang da vi ikke var sammen ennå, men holdt på å bli sammen, og jeg satt og spiste frokost hjemme hos ham på en lørdag sa jeg plutselig: Jeg er nødt til å gå nå, jeg må hjem og skrive. For ham virket det nok som veldig plutselig, men jeg hadde tenkt på det i over minst to brødskiver med avokado og en kopp kaffe. Jeg kledde meg og gikk ut døra, sa vi sees og tok bussen hjem.
Det er mye man godtar i begynnelsen, men så: ikke mer.
Jeg hadde ei venninne som het Anja en gang, det var på barneskolen, hun klagde en gang på det. Vi vil ikke ha deg med på leken, Kathleen, for du bare plutselig går når du ikke gidder mer. Jeg tror ikke jeg tenkte noe over at det var noe galt i det, har egentlig aldri tenkt over det, bør kanskje det; men vet ikke, gidder ikke det heller. Jeg fikk uansett bli med på leken fordi min venninne som snart skal reise med den transsibirske jernbanen, som også var min venninne den gang, var høyere oppe i hierarkiet i skolegården og sa at jeg skulle få være med.
Anja har ikke snakket med på hundre år, jeg ser henne av og til, hun jobber på 7-11, men vi er ikke lenger på hilsern, har ikke snakket med hverandre siden femte klasse. Jeg vet hun har en unge (eller to) for det har jeg hørt. Hun som sa jeg kunne bli med på leken traff jeg senest i helga, vi stod i et gatekryss søndag morgen etter et nachspiel og sa hadet til hverandre, sees snart.
tirsdag 22. mai 2012
Om å sende bøker ut i verden
Av og til når jeg leser bøker andre steder enn hjemme (hvilket er svært ofte og hvorsomhelst: i en park, på kafé, i toget, på flyet, i innsjekkingskøen til flyet, på biblioteket, i bilen, på lesesalen når jeg ikke har lyst til å lese pensum, inni teltet på festival, på et hotellrom osv.) og jeg leser ut boka, hender det at jeg ikke gidder å ta boka med meg hjem igjen. Det er det forskjellige grunner til. Først og fremst synes jeg ikke det gjør noe å forlate ting, jeg blir aldri noe særlig attached til dem. Det er bare ting og jeg vil helst ikke ha noen ting i det hele tatt. Idéen med å eie minst mulig i verden appelerer sterkt til meg. Dessverre er det praktisk umulig å ikke eie noesomhelst, jeg er jo ikke en buddhistisk munk tross alt. Derfor vil jeg eie minst mulig. En bok jeg har lest og som jeg er ganske sikker på at jeg aldri kommer til å lese igjen er dermed lett å forlate. Boka kan godt være bra uten at jeg føler at jeg må ha den i bokhylla. Hvorfor skal jeg eie en bok jeg aldri kommer til å lese om igjen? Så mange bøker som det finnes og som jeg ennå ikke har lest, skal det svært mye til før jeg leser en bok om igjen. Selv A Concise Chinese-English Dictionary for Lovers som jeg har lest og elsker og har påstått at jeg kommer til å lese om igjen, har jeg ennå ikke lest om igjen, selv om det er en svært lettlest bok (jeg har riktignok tatt den ut av hylla noen ganger og lest bare noen avsnitt). Det er altså mange bøker jeg trygt kan forlate. F.eks leste jeg nettopp Tove Nilsens Kvinner om natten, jeg leste den ut på strekninga Kristiansand - Hokksund, hvor vi måtte av for å bytte til toget til Bergen. Selv om boka var god etterlot jeg meg den under en skiltstolpe på stasjonen i Hokksund, etter å ha prøvd å gå inn på stasjonen og legge den fra meg der, noe som ikke gikk fordi stasjonen var stengt på lørdager. Noen åpen kiosk var det heller ikke der. Tenk en stengt stasjon uten kiosk, jeg er glad det var en varm maidag så vi slapp å stå der og fryse i en halvtime før toget kom. I stedet stod vi ute og spiste moreller og melkesjokolade og jeg kunne konstantere at frukt og sjokolade smaker best når frukten ikke er en ordentlig frukt, som f.eks. bringebær- og sjokoladeis. Når frukten faktisk er en frukt, er den best for seg selv.
Kanskje de barna finner den, sa jeg da det kom en far med to små barn gående opp på plattformen. Jeg hadde selvsagt lagt boka under skiltstolpen i smug, forsikret meg om at ingen så meg fordi jeg tenker at at hvis noen ser at jeg legger fra meg en bok, så kommer de bare til å rope på meg og si at jeg glemte noe, og når jeg sier nei, jeg glemte ikke noe, den skal være der, kommer de bare til å synes at jeg er kjemperar. Eventuelt anklage meg for å kaste søppel der hvor søppel ikke skal være, men det er ikke søppel, bøkene er ikke søppel, jeg liker bare tanken på at noen skal finne dem og lese dem, at bøkene skal ut på en reise, rotere fra eier til eier, jeg vil at folk skal bli nysgjerrige og tenke hva er dette for noe, en bok, hva for en en bok er dette, hvorfor ligger den her, ja, nesten som en flaskepost; bøkene jeg forlater er nesten som flaskeposter, jeg kaster dem uti havet og så seiler de sin egen sjø, hvem vet hvem som kommer til å finne dem, og det er jo ofte gøy å finne en flaskepost (forestiller jeg meg, jeg har aldri funnet noen flaskepost); en gang sendte J og jeg ut en flaskepost mens vi satt i kano. Jeg hadde en gang drukket en flaske med hvitvin som hadde en kork med en ørn på, den skylte vi og jeg skrev på et ark, jeg skrev et oversatt indianerdikt på arket og vi bandt det til en blå tråd og festa den andre enden på korken slik at den som kom til å finne flaskeposten skulle få det lett med å dra opp arket fra flasken, det gjorde vi før vi dro av sted ut i kanoen, ut på sjøen; det var ikke akkurat åpent hav (vi satt jo i en kano, riktignok med redningsvester, men bevares), men saltvann var det i hvertfall, og det var tåke - morgentåke - og vi slapp flaska ut, den duppa i vannet, J tok bilde av den før vi padlet vekk fra den og snakket om å dra på sykkeltur nedover Europa, om å sykle på støvete landeveier i Frankrike og stoppe i små landsbyer (hvor jeg forestiller meg at alle er katolikker) og handle grønnsaker på torv, nesten rett fra jorda; vi snakka ikke om oster, for på den tiden var jeg veganer, spiste ikke ost (tenk at jeg ikke spiste ost på et helt år!); vi skulle på sykletur nedover Europa, men den våren padla vi. En annen gang padla vi på langtur til en øy og spiste matpakke og A og jeg kunne konstantere at det er best å spise en og en brødskive om gangen enn doble brødskiver, for å spise doble brødskiver (som i en sandwich på en måte) føles som å spise like lite som å spise enkle brødskiver, selv om det ikke er det, så da kan man likegodt spise enkle brødskiver, da går det ikke så fort å spise matpakka, for eksempel fire enkle istedet for to doble, det føles ut som om man spiser mer, og å spise er jo noe av det beste i verden.
Men av og til etterlater jeg meg bøker jeg ikke en gang har lest. Bøker som har kommet meg i eie uten at jeg egentlig ville det. Av og til får man jo bøker, det er hyggelig det, men livet er kort og bøkene så mange, jeg kan ikke bruke tid på å lese ting bare fordi jeg har fått dem. For eksempel var jeg en gang på en tilstelning hvor vi spiste ost og kjeks og druer og drakk rødvin og jeg fikk en goodybag med krimbøker. Det var før jeg bestemte meg for å gi krim en ny sjanse, så jeg gav bare alle sammen bort. Jeg etterlot meg dem ikke, jeg forlot dem ikke bare, jeg gav dem bort til en spesifikk person som kanskje ville være interessert. Det var noe annet med vampyrboka som kom i mitt eie; jeg var full og venta på noen og stod ved en brosjyrehylle hvor jeg fant noe annet enn en brosjyre, jeg fant en liten rekke med bøker, antagelig som noen hadde forlatt, eller kanskje var det en sånn hylle hvor man bytter bøker, en sånn hylle hvor man kan legge fra seg en bok og ta en annen, og der, der snappet jeg med meg en bok uten først og egentlig se på dem, hva slags bøker var det som lå der, nei, jeg bare tok en uten å tenke meg om, la den i veska og så dagen etter at jeg hadde tatt med meg hjem en fillete og gammel pocketversjon av The Vampire Lestat av Anne Rice, og jeg visste at jeg aldri kom til å lese den, jeg prøvde meg jo på klassikeren Dracula av Bram Stoker før jeg måtte gi meg etter kapittel fem eller noe deromkring fordi jeg har blodfobi og alle vet jo hva vampyrer livnærer seg av. Likevel fulgte den meg i flyttelasset til Bergen noen måneder etterpå, den har stått i hylla siden da, har sett på den og ikke tenkt noe over det, før nå, snart på vei til å flytte igjen, i en situasjon hvor jeg helst bør eie minst mulig (av praktiske årsaker, ikke filosofiske og spirituelle), jeg har tenkt jeg må kvitte meg med noen av disse bøkene, i dag tar jeg med meg denne vampyrboka og legger den et sted, what goes around comes around, jeg etterlot meg den på en trapp i Bergen, ute, det er sommer her nå, noen kommer til å finne den igjen før det begynner å regne igjen, det er jeg sikker på, noen kommer til å ta den med seg, forhåpentligvis, noen som liker vampyrbøker. Deretter, timer etterpå, kom jeg til å tenke på at jeg jo kjenner noen som leser en haug med vampyrbøker, det er det eneste de leser omtrent, vampyrbøker og annen fantasy, jeg satt og spiste pannekaker med dem en gang og samtalen handlet om bøker, alltid når den handler om bøker har jeg alltid veldig mye å si, men denne gangen, over pannekaker med pesto og fetaost, satt jeg i en samtale om bøker uten noe å si! Jeg hadde ikke noe å si om bøkene de leste. Jeg har lest én vampybok i mitt liv, Pretty Dead av Francesca Lia Block (forøvrig en bok jeg elsker, å, den er inderlig og fin), men den kunne jeg ikke si noe om, for jeg visste at de ikke visste hvem Francesca Lia Block er.
Hvorfor gav jeg ikke bare vampyrboka til en av disse i stedet? Jeg kunne ringt, sagt halla, skal vi ta en is i parken, møtt dem og spurt vil noen av dere ha denne boka, og hvis ikke, da kunne jeg ha lagt den fra meg på den trappa, eller i den parken; det er like fint, kanskje bedre, ja, bedre, å gi bort bøkene til noen som jeg tror kommer til å være interessert. Av og til bommer jeg, andre ganger bommer jeg ikke; det er fint de gangene jeg ikke bommer, folk som sier at nå har de lest den boka jeg gav dem, og den var veldig bra (jeg håper de ikke lyver for å være greie), andre ganger sier de nei, den var irriterende, jeg gadd ikke å lese videre; det hender motsatt vei også, den sommeren jeg begynte å løpe fikk jeg plutselig Murakamis What I Talk About When I Talk About Running i posten fra J, det var en fulltreffer, akkurat det jeg ville lese, men ikke visste at jeg ville lese.
Da jeg var i USA i vinter hadde jeg med meg to bøker på reisen. Den ene, Literacy and Longing in L.A., ble jeg ferdig med på toget fra New Orleans til El Paso, jeg tenkte at den gadd jeg ikke å ha med hjem, jeg som reiste med bare en liten trillekoffert og allerede hadde kjøpt nye bøker i et antikvariat i New Orleans, så jeg skrev en notis på innsiden av omslaget om at den som fant boka gjerne måtte ta den, det er en lang reisestrekning denne ruten med AmTrak tar, fra New Orleans helt til Los Angeles, Sunset Limited, kanskje kom det til å sitte noen i setet mitt etter at vi hoppet av i El Paso som kom til å kjede seg og trenge en bok, kanskje fordi de hadde lest ferdig sin bok, feilplanlagt mengden lesestoff som jeg ofte gjør når jeg er ute på tur, og da ofte er henvist til å lese alle mulige artikler i aviser som jeg ellers hadde hoppet over (det skal sies at jeg på denne måten faktisk av og til ender opp med å lære nye, interessante ting). Den andre boka jeg tok med fra Norge, var beatklassikeren On the Road; også den leste jeg ferdig et sted i Amerika, men den forlot jeg ikke, enda jeg ikke noterte ned noe i den, enda jeg ikke brettet mange eselører i den, enda det var et superslitt eksemplar jeg hadde funnet i en støvete bunke i en bruktsjappe i Bergen hvor det ellers bare er religiøse bøker å finne, omslaget holdt på å dette av selve boka, hvorfor la jeg den ikke fra meg, kanskje på en bensinstasjon i Flagstaff, langs route 66, det hadde passet seg, det hadde vært noe å tenke på i ettertid, kanskje det var noen på roadtrip som ville ha funnet den! Men nei, jeg besluttet å ta den med meg hjem, jeg besluttet å ta den med meg hjem og legge det slitte eksemplaret i hylla, jeg ble rett og slett attached til den, jeg tenkte der står den i hylla og minner meg om den gangen jeg leste On the Road on the road, litt sånn som steinene jeg tar med meg fra forskjellige steder, små steiner fra strender, ikke nødvendigvis spesielle steiner, ja, svært sjeldent spesielle steiner, men alltid gode å ta på, de ligger i en blå dukkekoffert i hylla, sammen med servietter fra en Ladurée-butikk i Paris (jeg vet ikke om det bare er den ene eller om det er mange av dem), undergrunnsbanebilletter fra forskjellige undergrunnsbaner i verden, et kart over Barcelona, museumsbilletter og sånne ting, sånne ting, også jeg, anti-samleren, har en boks med sånne ting, sentimentale ting, og noen bøker blir også slike sentimentale ting, de forlater jeg ikke et sted i offentligheten, de tar jeg med meg hjem, det finns noen av dem.
Så er det bøkene jeg ikke liker som jeg legger fra meg, og siden angrer på at jeg la fra meg fordi jeg har ombestemt meg, jeg liker dem likevel, som novellesamlinga No One Belongs Here More Than You av Miranda July, som jeg ikke likte den første gang jeg leste den, våren totusenogåtte, det er fire år siden, bare litt lenger enn tiden kjæresten min og jeg har vært sammen; den la jeg fra meg i museumskiosken til Sørlandets kunstmuseum, coveret var helt gult, veldig art-ish, jeg synes den sklei naturlig inn i butikken, det har jeg angret på siden, da jeg leste en av Julys noveller i en novelleantologi, "Something That Needs Nothing", for andre gang; den andre gangen forstod jeg det, jeg digget det, digget det jeg leste, angret på at jeg hadde lagt novellesamlingen hennes fra meg på et museum med vilje, skulle ønske jeg hadde den igjen og kunne lese de andre novellene i den på nytt igjen. Det er ikke alltid det er en god idé å drive sitt eget bokkretsløp, heldigvis har det bare skjedd en gang at jeg har angret.
Andre ganger forlater jeg bøker ved å bytte dem bort; jeg støter borti hyller hvor man kan ta bøker og legge fra seg bøker, jeg var en gang på biblioteket i Trondheim hvor de hadde en slik hylle; da hadde jeg ingen bøker å gi fra meg, men jeg tok en bok likevel; jeg tok en bok av Stephen King enda jeg ikke hadde noen planer om å lese Stephen King, likte bare idéen med en sånn bokhylle, og kanskje jeg kunne lese Stephen King bar for å kunne ta med en bok fra en sånn bytte-hylle, men det ble ikke noe av den lesningen av Stephen King, kan ikke huske hvilken bok det var, spyr ikke han ut bøker flere ganger i året, jeg endte med en av dem i bagasjen med meg hjem igjen fra Trondheim (hvor jeg faktisk var for å besøke tidligere nevnte J; vi lagde falafel fra scratch og jeg frøs nesten fingrene av meg i Trondhiems gater, og vi så filmen Fatso, som gav meg lyst til å lese boka av Lars Ramslie, noe jeg endte med å gjøre da jeg kom hjem), registrerte den på www.bookcrossing.com (jeg er medlem der, men har gitt opp å bruke det, nå sender jeg bare bøkene ut, uten å registrere dem der, som flaskepost) og la den av alle steder på biblioteket i Kristiansand, blant en haug andre bøker, hvorfor gjorde jeg det, der kom den garantert til å forsvinne i en hylle blant alle andre bøker, ingen ville legge merke til den der som en bok man bare kan ta, folk ville gå forbi, se forbi, aldri tenkt at det var en bookcrossing-bok, bare en bok blant mange, antatt at det var en biblioteksbok.
Men en annen gang jeg kom borti en byttehylle, på et hostell i København, la jeg fra meg en bok, jeg la fra meg Wives and Lovers av Richard Bausch, kjøpt på Shakespeare & Co. i Paris drøye én uke før; tittelen appelerte til meg, og prisen på 3 euro, jeg visste ingenting annet om den, tok den med meg på tur til København uka etter, leste den på toget gjennom Danmarks kjedelige landskap (tror Damark er det kjedeligste landet å reise i) mens kjæresten min benyttet sjansen til å kjøpe øl på toget (man kan det i Norge også, men hvem gjør det? bare fylliker), lesten den i mellomrom mens vi var i København, hva for en idé er det, å dra til København uka etter at man drar til Paris, som å spise et eple etter man har spist nougatkake, eple smaker ikke noe søtt da; uansett, jeg leste den, leste den ferdig, det var en skuffende bok, jeg la den fra meg i byttehyllen, byttet den med en en bok av Nicholas Sparks, tenkte jeg skulle lese den på toget hjem igjen, men fikk av en eller annen grunn ikke gjort det, må ha lest noe annet på toget, kanskje det bladet som er i alle danske tog som jeg akkurat nå ikke kan huske hva heter, men som jeg kan si faktisk er et veldig bra blad, veldig interessant, muligens leste jeg et intervju med den danske forfatterinnen Helle Helle, nei, det må jeg ha gjort året før det igjen, da vi tilbragte hele sommeren i København, for da husker jeg at jeg leste Hus og hjem da jeg kom hjem igjen. Det må ha vært noe annet interessant jeg leste i bladet. Eller kanskje snakket vi. Boka av Nicholas Sparks står i hvertfall uåpnet av meg i hylla, i sitt shinygrønne pocketcover, slitt, veldig slitt, men ikke slitt av meg, jeg lurer på om jeg noensinne kommer til å lese den, kanskje på en dag hvor jeg trenger noe skikkelig lett noe, for han er en lettlest forfatter, er han ikke, jeg har alltid forestilt meg det.
Her en dag tenkte jeg at jeg skulle ta med meg Juletre til Afrika av Svein Tarald Framnes med meg ut i sola, ut i en park, lese den og så forlate den, jeg tenkte hvor bra kan en norsk debutantbok være (det hender de er superbe, som f.eks. Kjersti Annesdatter Skomsvolds Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, men som oftest er de middelmådige og ikke til å lese på nytt igjen), jeg kommer sikkert ikke til å kvie meg fra å legge den igjen (jeg skal snart flytte, det er derfor jeg har denne grillen med å lese bøker og så legge dem fra meg), men så leste jeg den og det var så morsomt, morsomt om en enkel mann som jobber som skogsarbeider; jeg satt og ventet på at det skulle bli kleint og at forfatteren plutselig skulle ta avstand fra hovedrollen, som for liksom å si: Jeg er ikke så enkel altså, bare jeg-personen, for det hender at forfattere gjør det når de skriver om enkle personer, plutselig så skriver de inn en ironisk, nei, sarkastisk, distanse til hovedpersonen, jeg hater det, det er som om all hjertevarme går vekk, men Svein Tarald Framnes, han gjorde ikke det, han var hele tiden med Helge, og det likte jeg, det gjorde hele boka varm (på en måte), det var hyggelig å lese denne boka, jeg humret med den, jeg vil kanskje kalle den lun, av alle ord. Jeg besluttet, etter å ha lest den ut, at jeg ikke bare kunne forlate denne boka, noen jeg kjenner kommer til å like den, jeg har allerede noen i kikkerten, de kan få den, lese den i sommervarmen, det tror jeg den passer til.
Og så er det de bøkene jeg glemmer at jeg har sendt ut. Jeg var nemlig på danskebåten en gang, mellom Kristiansand og Hirtshals (eller motsatt vei), da jeg la fra meg en bok. Det husker jeg, men jeg husker ikke hvilken bok det var jeg etterlot meg, husker bare jeg tenkte at kanskje kom boka til å havne hos en danske, eller enda bedre: hos en tysker, bedre fordi den da ville komme enda lengre ut i verden, reise langt, havne langt fra min bokhylle, også den tanken og forhåpningen som med flaskepost, man vil jo at de skal havne langt vekk, helst i et annet land på et annet kontinent, enn at de skal slås tilbake av bølgene, tilbake til stranden der hvor du står og forestiller deg en slags "sommerfugleffekt," en sommerfuglseffekt som du er skyld i, hadde ikke jeg gjort akkurat dette, så hadde ikke dét skjedd, noe jeg tenker på hele tiden, ofte i sammenheng med hvordan jeg møtte kjæresten min, det er en skikkelig tilfeldighet, skyldes utelukkende at det ikke var flere billetter igjen til den filmen vi ville se på kino, bestevenninna mi og jeg, så vi måtte gå og ta en øl i stedet og så videre; jeg har tenkt så mye på det at det er rart jeg ikke kan huske hvilken film det var vi hadde tenkt til å se, men husker at alternativet muligens var en en actionheltfilm, og det ville vi ikke se, og vi kunne ikke akkurat gå hjem eller, det var en sånn fin fridag, atten år var vi en dag i juli; jeg har alltid likt å gå på kino på sommerkvelder, mørket og svalheten er liksom litt etterlengtet etter en dag i strålende sol, og når man vet at solen fortsatt vil være der når man går ut av kinomørket igjen.
Kanskje de barna finner den, sa jeg da det kom en far med to små barn gående opp på plattformen. Jeg hadde selvsagt lagt boka under skiltstolpen i smug, forsikret meg om at ingen så meg fordi jeg tenker at at hvis noen ser at jeg legger fra meg en bok, så kommer de bare til å rope på meg og si at jeg glemte noe, og når jeg sier nei, jeg glemte ikke noe, den skal være der, kommer de bare til å synes at jeg er kjemperar. Eventuelt anklage meg for å kaste søppel der hvor søppel ikke skal være, men det er ikke søppel, bøkene er ikke søppel, jeg liker bare tanken på at noen skal finne dem og lese dem, at bøkene skal ut på en reise, rotere fra eier til eier, jeg vil at folk skal bli nysgjerrige og tenke hva er dette for noe, en bok, hva for en en bok er dette, hvorfor ligger den her, ja, nesten som en flaskepost; bøkene jeg forlater er nesten som flaskeposter, jeg kaster dem uti havet og så seiler de sin egen sjø, hvem vet hvem som kommer til å finne dem, og det er jo ofte gøy å finne en flaskepost (forestiller jeg meg, jeg har aldri funnet noen flaskepost); en gang sendte J og jeg ut en flaskepost mens vi satt i kano. Jeg hadde en gang drukket en flaske med hvitvin som hadde en kork med en ørn på, den skylte vi og jeg skrev på et ark, jeg skrev et oversatt indianerdikt på arket og vi bandt det til en blå tråd og festa den andre enden på korken slik at den som kom til å finne flaskeposten skulle få det lett med å dra opp arket fra flasken, det gjorde vi før vi dro av sted ut i kanoen, ut på sjøen; det var ikke akkurat åpent hav (vi satt jo i en kano, riktignok med redningsvester, men bevares), men saltvann var det i hvertfall, og det var tåke - morgentåke - og vi slapp flaska ut, den duppa i vannet, J tok bilde av den før vi padlet vekk fra den og snakket om å dra på sykkeltur nedover Europa, om å sykle på støvete landeveier i Frankrike og stoppe i små landsbyer (hvor jeg forestiller meg at alle er katolikker) og handle grønnsaker på torv, nesten rett fra jorda; vi snakka ikke om oster, for på den tiden var jeg veganer, spiste ikke ost (tenk at jeg ikke spiste ost på et helt år!); vi skulle på sykletur nedover Europa, men den våren padla vi. En annen gang padla vi på langtur til en øy og spiste matpakke og A og jeg kunne konstantere at det er best å spise en og en brødskive om gangen enn doble brødskiver, for å spise doble brødskiver (som i en sandwich på en måte) føles som å spise like lite som å spise enkle brødskiver, selv om det ikke er det, så da kan man likegodt spise enkle brødskiver, da går det ikke så fort å spise matpakka, for eksempel fire enkle istedet for to doble, det føles ut som om man spiser mer, og å spise er jo noe av det beste i verden.
Men av og til etterlater jeg meg bøker jeg ikke en gang har lest. Bøker som har kommet meg i eie uten at jeg egentlig ville det. Av og til får man jo bøker, det er hyggelig det, men livet er kort og bøkene så mange, jeg kan ikke bruke tid på å lese ting bare fordi jeg har fått dem. For eksempel var jeg en gang på en tilstelning hvor vi spiste ost og kjeks og druer og drakk rødvin og jeg fikk en goodybag med krimbøker. Det var før jeg bestemte meg for å gi krim en ny sjanse, så jeg gav bare alle sammen bort. Jeg etterlot meg dem ikke, jeg forlot dem ikke bare, jeg gav dem bort til en spesifikk person som kanskje ville være interessert. Det var noe annet med vampyrboka som kom i mitt eie; jeg var full og venta på noen og stod ved en brosjyrehylle hvor jeg fant noe annet enn en brosjyre, jeg fant en liten rekke med bøker, antagelig som noen hadde forlatt, eller kanskje var det en sånn hylle hvor man bytter bøker, en sånn hylle hvor man kan legge fra seg en bok og ta en annen, og der, der snappet jeg med meg en bok uten først og egentlig se på dem, hva slags bøker var det som lå der, nei, jeg bare tok en uten å tenke meg om, la den i veska og så dagen etter at jeg hadde tatt med meg hjem en fillete og gammel pocketversjon av The Vampire Lestat av Anne Rice, og jeg visste at jeg aldri kom til å lese den, jeg prøvde meg jo på klassikeren Dracula av Bram Stoker før jeg måtte gi meg etter kapittel fem eller noe deromkring fordi jeg har blodfobi og alle vet jo hva vampyrer livnærer seg av. Likevel fulgte den meg i flyttelasset til Bergen noen måneder etterpå, den har stått i hylla siden da, har sett på den og ikke tenkt noe over det, før nå, snart på vei til å flytte igjen, i en situasjon hvor jeg helst bør eie minst mulig (av praktiske årsaker, ikke filosofiske og spirituelle), jeg har tenkt jeg må kvitte meg med noen av disse bøkene, i dag tar jeg med meg denne vampyrboka og legger den et sted, what goes around comes around, jeg etterlot meg den på en trapp i Bergen, ute, det er sommer her nå, noen kommer til å finne den igjen før det begynner å regne igjen, det er jeg sikker på, noen kommer til å ta den med seg, forhåpentligvis, noen som liker vampyrbøker. Deretter, timer etterpå, kom jeg til å tenke på at jeg jo kjenner noen som leser en haug med vampyrbøker, det er det eneste de leser omtrent, vampyrbøker og annen fantasy, jeg satt og spiste pannekaker med dem en gang og samtalen handlet om bøker, alltid når den handler om bøker har jeg alltid veldig mye å si, men denne gangen, over pannekaker med pesto og fetaost, satt jeg i en samtale om bøker uten noe å si! Jeg hadde ikke noe å si om bøkene de leste. Jeg har lest én vampybok i mitt liv, Pretty Dead av Francesca Lia Block (forøvrig en bok jeg elsker, å, den er inderlig og fin), men den kunne jeg ikke si noe om, for jeg visste at de ikke visste hvem Francesca Lia Block er.
Hvorfor gav jeg ikke bare vampyrboka til en av disse i stedet? Jeg kunne ringt, sagt halla, skal vi ta en is i parken, møtt dem og spurt vil noen av dere ha denne boka, og hvis ikke, da kunne jeg ha lagt den fra meg på den trappa, eller i den parken; det er like fint, kanskje bedre, ja, bedre, å gi bort bøkene til noen som jeg tror kommer til å være interessert. Av og til bommer jeg, andre ganger bommer jeg ikke; det er fint de gangene jeg ikke bommer, folk som sier at nå har de lest den boka jeg gav dem, og den var veldig bra (jeg håper de ikke lyver for å være greie), andre ganger sier de nei, den var irriterende, jeg gadd ikke å lese videre; det hender motsatt vei også, den sommeren jeg begynte å løpe fikk jeg plutselig Murakamis What I Talk About When I Talk About Running i posten fra J, det var en fulltreffer, akkurat det jeg ville lese, men ikke visste at jeg ville lese.
Da jeg var i USA i vinter hadde jeg med meg to bøker på reisen. Den ene, Literacy and Longing in L.A., ble jeg ferdig med på toget fra New Orleans til El Paso, jeg tenkte at den gadd jeg ikke å ha med hjem, jeg som reiste med bare en liten trillekoffert og allerede hadde kjøpt nye bøker i et antikvariat i New Orleans, så jeg skrev en notis på innsiden av omslaget om at den som fant boka gjerne måtte ta den, det er en lang reisestrekning denne ruten med AmTrak tar, fra New Orleans helt til Los Angeles, Sunset Limited, kanskje kom det til å sitte noen i setet mitt etter at vi hoppet av i El Paso som kom til å kjede seg og trenge en bok, kanskje fordi de hadde lest ferdig sin bok, feilplanlagt mengden lesestoff som jeg ofte gjør når jeg er ute på tur, og da ofte er henvist til å lese alle mulige artikler i aviser som jeg ellers hadde hoppet over (det skal sies at jeg på denne måten faktisk av og til ender opp med å lære nye, interessante ting). Den andre boka jeg tok med fra Norge, var beatklassikeren On the Road; også den leste jeg ferdig et sted i Amerika, men den forlot jeg ikke, enda jeg ikke noterte ned noe i den, enda jeg ikke brettet mange eselører i den, enda det var et superslitt eksemplar jeg hadde funnet i en støvete bunke i en bruktsjappe i Bergen hvor det ellers bare er religiøse bøker å finne, omslaget holdt på å dette av selve boka, hvorfor la jeg den ikke fra meg, kanskje på en bensinstasjon i Flagstaff, langs route 66, det hadde passet seg, det hadde vært noe å tenke på i ettertid, kanskje det var noen på roadtrip som ville ha funnet den! Men nei, jeg besluttet å ta den med meg hjem, jeg besluttet å ta den med meg hjem og legge det slitte eksemplaret i hylla, jeg ble rett og slett attached til den, jeg tenkte der står den i hylla og minner meg om den gangen jeg leste On the Road on the road, litt sånn som steinene jeg tar med meg fra forskjellige steder, små steiner fra strender, ikke nødvendigvis spesielle steiner, ja, svært sjeldent spesielle steiner, men alltid gode å ta på, de ligger i en blå dukkekoffert i hylla, sammen med servietter fra en Ladurée-butikk i Paris (jeg vet ikke om det bare er den ene eller om det er mange av dem), undergrunnsbanebilletter fra forskjellige undergrunnsbaner i verden, et kart over Barcelona, museumsbilletter og sånne ting, sånne ting, også jeg, anti-samleren, har en boks med sånne ting, sentimentale ting, og noen bøker blir også slike sentimentale ting, de forlater jeg ikke et sted i offentligheten, de tar jeg med meg hjem, det finns noen av dem.
Så er det bøkene jeg ikke liker som jeg legger fra meg, og siden angrer på at jeg la fra meg fordi jeg har ombestemt meg, jeg liker dem likevel, som novellesamlinga No One Belongs Here More Than You av Miranda July, som jeg ikke likte den første gang jeg leste den, våren totusenogåtte, det er fire år siden, bare litt lenger enn tiden kjæresten min og jeg har vært sammen; den la jeg fra meg i museumskiosken til Sørlandets kunstmuseum, coveret var helt gult, veldig art-ish, jeg synes den sklei naturlig inn i butikken, det har jeg angret på siden, da jeg leste en av Julys noveller i en novelleantologi, "Something That Needs Nothing", for andre gang; den andre gangen forstod jeg det, jeg digget det, digget det jeg leste, angret på at jeg hadde lagt novellesamlingen hennes fra meg på et museum med vilje, skulle ønske jeg hadde den igjen og kunne lese de andre novellene i den på nytt igjen. Det er ikke alltid det er en god idé å drive sitt eget bokkretsløp, heldigvis har det bare skjedd en gang at jeg har angret.
Andre ganger forlater jeg bøker ved å bytte dem bort; jeg støter borti hyller hvor man kan ta bøker og legge fra seg bøker, jeg var en gang på biblioteket i Trondheim hvor de hadde en slik hylle; da hadde jeg ingen bøker å gi fra meg, men jeg tok en bok likevel; jeg tok en bok av Stephen King enda jeg ikke hadde noen planer om å lese Stephen King, likte bare idéen med en sånn bokhylle, og kanskje jeg kunne lese Stephen King bar for å kunne ta med en bok fra en sånn bytte-hylle, men det ble ikke noe av den lesningen av Stephen King, kan ikke huske hvilken bok det var, spyr ikke han ut bøker flere ganger i året, jeg endte med en av dem i bagasjen med meg hjem igjen fra Trondheim (hvor jeg faktisk var for å besøke tidligere nevnte J; vi lagde falafel fra scratch og jeg frøs nesten fingrene av meg i Trondhiems gater, og vi så filmen Fatso, som gav meg lyst til å lese boka av Lars Ramslie, noe jeg endte med å gjøre da jeg kom hjem), registrerte den på www.bookcrossing.com (jeg er medlem der, men har gitt opp å bruke det, nå sender jeg bare bøkene ut, uten å registrere dem der, som flaskepost) og la den av alle steder på biblioteket i Kristiansand, blant en haug andre bøker, hvorfor gjorde jeg det, der kom den garantert til å forsvinne i en hylle blant alle andre bøker, ingen ville legge merke til den der som en bok man bare kan ta, folk ville gå forbi, se forbi, aldri tenkt at det var en bookcrossing-bok, bare en bok blant mange, antatt at det var en biblioteksbok.
Men en annen gang jeg kom borti en byttehylle, på et hostell i København, la jeg fra meg en bok, jeg la fra meg Wives and Lovers av Richard Bausch, kjøpt på Shakespeare & Co. i Paris drøye én uke før; tittelen appelerte til meg, og prisen på 3 euro, jeg visste ingenting annet om den, tok den med meg på tur til København uka etter, leste den på toget gjennom Danmarks kjedelige landskap (tror Damark er det kjedeligste landet å reise i) mens kjæresten min benyttet sjansen til å kjøpe øl på toget (man kan det i Norge også, men hvem gjør det? bare fylliker), lesten den i mellomrom mens vi var i København, hva for en idé er det, å dra til København uka etter at man drar til Paris, som å spise et eple etter man har spist nougatkake, eple smaker ikke noe søtt da; uansett, jeg leste den, leste den ferdig, det var en skuffende bok, jeg la den fra meg i byttehyllen, byttet den med en en bok av Nicholas Sparks, tenkte jeg skulle lese den på toget hjem igjen, men fikk av en eller annen grunn ikke gjort det, må ha lest noe annet på toget, kanskje det bladet som er i alle danske tog som jeg akkurat nå ikke kan huske hva heter, men som jeg kan si faktisk er et veldig bra blad, veldig interessant, muligens leste jeg et intervju med den danske forfatterinnen Helle Helle, nei, det må jeg ha gjort året før det igjen, da vi tilbragte hele sommeren i København, for da husker jeg at jeg leste Hus og hjem da jeg kom hjem igjen. Det må ha vært noe annet interessant jeg leste i bladet. Eller kanskje snakket vi. Boka av Nicholas Sparks står i hvertfall uåpnet av meg i hylla, i sitt shinygrønne pocketcover, slitt, veldig slitt, men ikke slitt av meg, jeg lurer på om jeg noensinne kommer til å lese den, kanskje på en dag hvor jeg trenger noe skikkelig lett noe, for han er en lettlest forfatter, er han ikke, jeg har alltid forestilt meg det.
Her en dag tenkte jeg at jeg skulle ta med meg Juletre til Afrika av Svein Tarald Framnes med meg ut i sola, ut i en park, lese den og så forlate den, jeg tenkte hvor bra kan en norsk debutantbok være (det hender de er superbe, som f.eks. Kjersti Annesdatter Skomsvolds Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, men som oftest er de middelmådige og ikke til å lese på nytt igjen), jeg kommer sikkert ikke til å kvie meg fra å legge den igjen (jeg skal snart flytte, det er derfor jeg har denne grillen med å lese bøker og så legge dem fra meg), men så leste jeg den og det var så morsomt, morsomt om en enkel mann som jobber som skogsarbeider; jeg satt og ventet på at det skulle bli kleint og at forfatteren plutselig skulle ta avstand fra hovedrollen, som for liksom å si: Jeg er ikke så enkel altså, bare jeg-personen, for det hender at forfattere gjør det når de skriver om enkle personer, plutselig så skriver de inn en ironisk, nei, sarkastisk, distanse til hovedpersonen, jeg hater det, det er som om all hjertevarme går vekk, men Svein Tarald Framnes, han gjorde ikke det, han var hele tiden med Helge, og det likte jeg, det gjorde hele boka varm (på en måte), det var hyggelig å lese denne boka, jeg humret med den, jeg vil kanskje kalle den lun, av alle ord. Jeg besluttet, etter å ha lest den ut, at jeg ikke bare kunne forlate denne boka, noen jeg kjenner kommer til å like den, jeg har allerede noen i kikkerten, de kan få den, lese den i sommervarmen, det tror jeg den passer til.
Og så er det de bøkene jeg glemmer at jeg har sendt ut. Jeg var nemlig på danskebåten en gang, mellom Kristiansand og Hirtshals (eller motsatt vei), da jeg la fra meg en bok. Det husker jeg, men jeg husker ikke hvilken bok det var jeg etterlot meg, husker bare jeg tenkte at kanskje kom boka til å havne hos en danske, eller enda bedre: hos en tysker, bedre fordi den da ville komme enda lengre ut i verden, reise langt, havne langt fra min bokhylle, også den tanken og forhåpningen som med flaskepost, man vil jo at de skal havne langt vekk, helst i et annet land på et annet kontinent, enn at de skal slås tilbake av bølgene, tilbake til stranden der hvor du står og forestiller deg en slags "sommerfugleffekt," en sommerfuglseffekt som du er skyld i, hadde ikke jeg gjort akkurat dette, så hadde ikke dét skjedd, noe jeg tenker på hele tiden, ofte i sammenheng med hvordan jeg møtte kjæresten min, det er en skikkelig tilfeldighet, skyldes utelukkende at det ikke var flere billetter igjen til den filmen vi ville se på kino, bestevenninna mi og jeg, så vi måtte gå og ta en øl i stedet og så videre; jeg har tenkt så mye på det at det er rart jeg ikke kan huske hvilken film det var vi hadde tenkt til å se, men husker at alternativet muligens var en en actionheltfilm, og det ville vi ikke se, og vi kunne ikke akkurat gå hjem eller, det var en sånn fin fridag, atten år var vi en dag i juli; jeg har alltid likt å gå på kino på sommerkvelder, mørket og svalheten er liksom litt etterlengtet etter en dag i strålende sol, og når man vet at solen fortsatt vil være der når man går ut av kinomørket igjen.
lørdag 21. mai 2011
Arroganse eller kamuflert bitterhet?
Jeg kom ikke inn på Skrivekunstakademiet i Hordaland; jeg åpnet brevet i bilen og leste nei-et og var skuffet i fem minutter, og i stedet for å kanskje vurdere å bli litt mer ydmyk hva angår skrivingen min, i stedet for å kanskje jekke meg litt ned et par hakk, begynte jeg å tenke på Knausgård som mislikte å gå der og at de fleste forfatterne jeg elsker, de som gir meg sommerfugler i magen lik avstandsforelskelser, ikke har gått på noen skriveskole i det hele tatt. Deretter begynte jeg å tenke på alle de som har gått der uten å få gitt ut noe, og at i fjor, da de skulle gi ut en novellesantologi, ville ikke innkjøpsordningen ta den inn fordi den var altfor dårlig (eller var det at forlaget som pleier å gi den ut ikke ville gi den ut?), og så tenkte jeg at nå slipper kjæresten min å bli med til et sted han ikke liker særlig godt; nå blir det Oslo eller Trondheim eller Tromsø (isbjørner og nordlys!); nå slår vi oss ned for tre år i stedet for ett; nå blir det litteraturvitenskap og Jacques Derrida og utveksling i San Francisco, noe jeg uansett hadde tenkt til å begynne på etter et eventuelt år i Bergen, så nå slipper jeg et ekstra år i studielån fordi jeg ikke kom inn. Jeg kan nesten ikke tro at jeg ikke er mer lei meg for det enn jeg er, det er nesten så jeg faktisk er litt glad. Glad for at når jeg får gitt ut min første bok, så kommer det ikke til å stå "Kathleen Rani Hagen er født i 1988 og har gått på Skrivekunstakademiet i Hordaland" på omslaget, nei, jeg kommer bare til å være et navn, for det er nok, og dét folkens, det tar jeg en øl for.
fredag 2. mars 2012
Pingvinlakris og kontantkort
Noe du har lyst på:
En bil. Ok, der sa jeg det. Ønsker meg ikke en bil fordi det skal være komfortabelt å handle på butikken og fordi jeg vil kjøre kids til skolen, eller fordi jeg noensinne kommer til å bo på landet (in my dreams), men fordi jeg vil kjøre ut i evigheten, vel, over landegrenser, mens jeg hører på musikk og stopper langs veikanten hvor jeg kjøper en kurv med oliven fra femten år gamle jenter i røde kjoler som ikke kan engelsk, og baguett fra den gamle kona bak disken et eller annet sted i ingensteds, før jeg igjen kjører videre, kanskje tar jeg ferja og havner i Istanbul eller Marokko.
Favorittsteder:
En bil. Ok, der sa jeg det. Ønsker meg ikke en bil fordi det skal være komfortabelt å handle på butikken og fordi jeg vil kjøre kids til skolen, eller fordi jeg noensinne kommer til å bo på landet (in my dreams), men fordi jeg vil kjøre ut i evigheten, vel, over landegrenser, mens jeg hører på musikk og stopper langs veikanten hvor jeg kjøper en kurv med oliven fra femten år gamle jenter i røde kjoler som ikke kan engelsk, og baguett fra den gamle kona bak disken et eller annet sted i ingensteds, før jeg igjen kjører videre, kanskje tar jeg ferja og havner i Istanbul eller Marokko.
Favorittsteder:
I senga sammen med kjæresten min, Kristiansand når det er sommer og på toget på vei et sted.
Hva du liker best med rommet mitt:
Hva du liker best med rommet mitt:
At det ikke bare er mitt, men vårt.
Siste film du så:
Siste film du så:
Gainsbourg (Vie héroïque).
we
we
 |
| Den ekte Serge Gainsbourg. |
 |
| Eric Elmosnino som Serge og Laetitia Casta som Brigitte. |
Plan for i morgen:
Spise fruktsalat til frokost og skrive ferdig en oppgave om Hamlet.
Hvilke land du har vært i:
USA, Mexico, Wales, England, Irland, Nord-Irland, Skottland, Orknøyene, Sverige, Danmark, Finland, Norge, Indonesia, Nederland, Belgia, Frankrike, Spania, Portugal, Italia, Vatikantstaten, San Marino, Liechtenstein, Luxembourg, Sveits, Østerrike, Tyskland, Slovenia, Tjekkia, Polen og Russland.
Favorittplanet:
Favorittnavn som ikke er ditt eget?
Sparer dem fra offentligheten til jeg treffer barna mine.
Sparer dem fra offentligheten til jeg treffer barna mine.
Hvilken by er den fineste du vet?
Å, det er Kristiansand, det. Ingen steder er like vakre som Kristiansand klokken fire på natta midt i juli, til lyden av måkeskrik og musikk med en øl i hånda og utsikt over havet og sola som streifer opp fra horisonten fordi den aldri egentlig går ned. Og Oslo på andreplass, i en park om sommeren, til lyden av trikken, eller å vandre gatelangs en solfylt høstdag. Trodde dere jeg skulle si Paris? (Jeg liker Paris også da; griner hver gang jeg forlater den.)
Hva var det siste du spiste?
Pingvinlakris.
Pingvinlakris.
Hva liker du best med deg selv?
At jeg er rastløs, interessert i ting og at jeg aldri kjeder meg.
At jeg er rastløs, interessert i ting og at jeg aldri kjeder meg.
Et kontantkort til kjæresten min som var blakk og på vei til Trondheim. Han er femten år. Neida.
mandag 22. august 2011
Om å flytte fra Kristiansand til Bergen for andre gang
Jeg tenkte lenge på å skrive noe om å forlate Kristiansand for å flytte til Bergen, men jeg klarte ikke å skrive noe fordi jeg var stresset over hva jeg skulle ta med og slike andre praktiske ting; deretter, på plass i et nytt hus, klarte jeg heller ikke å skrive om det, om byen jeg nesten alltid har bodd i, om å forlate den. Kanskje er det fordi jeg ikke føler jeg har forlatt den, min tilknytning dit er så stor at det finnes ingen mulighet til å forlate den, det går ikke, den kommer alltid til å være min, og kanskje også fordi jeg ikke dro derfra alene, men sammen med min kjæreste, som også er kristiansander. Deretter tenkte jeg at jeg i stedet kunne skrive noe om ikke stedet jeg dro fra, men stedet jeg dro til, altså Bergen, min nye tilværelse, men heller ikke det klarte jeg. Enda vi har handlet møbler og allerede lagd flere måltider på kjøkkenet, altså begynt å menge oss i rommene uten at de er tomme og falt inn i begynnende vaner på kjøkkenet, klarte jeg ikke å tenke noen tanker om mitt nye bosted.
Å flytte skal liksom rokke ved noe i livet, man begynner på noe nytt, man vandrer i nye gater og fremmede steder, det burde være lett å finne noen tanker om det, men jeg finner dem ikke. Jeg har tenkt på fjellene, joda, det er fjell her og Vestlandet er vakkert, men jeg har ikke tenkt på byen Bergen. Jeg har gått i den, jeg har sett litt på den, jeg har drukket med den, jeg har hatt kaffeslabberas med den, men hva så, det er ikke noe nytt med det, jeg har gjort det før. Jeg har vanket her før, i Bergen, jeg flyttet hit for fire år siden og var her i et år. Nå er det samme greia på nytt. Jeg har flyttet hit for andre gang. Jeg kjenner ikke Bergen godt, men jeg vet navnet på de viktigste gatene og hvor de ligger, jeg kan en håndfull med bussruter (hvis de ikke har byttet dem siden sist, kanskje), jeg vet hvor man får den billigste ølen, jeg vet hvor man får den beste kaffen, jeg vet hvor jeg bør spise pannekaker og drikke milkshake, jeg vet hvor man kjøper billetter til konsertene på Hulen, jeg vet at man kan sykle i loop på VilVite-senteret (og at jeg trenger årspass dit, hvis det finns, da skal jeg gå dit en gang i uka, MINST!), jeg vet hvordan det ser ut på toppen av alle de syv fjellene (for jeg har besteget dem alle sammen), jeg vet hvordan Fløi-banen fungerer, jeg vet hvilke butikker i sentrum som har søndagsåpent osv. Jeg er ikke helt ny her. Og det var kanskje det jeg tenkte det skulle bli å flytte denne gangen. Jeg forestilte meg å gå meg vill i gatene, gå på måfå inn i en kafé og bestille en kake og finne ut om det kunne være et sted å spise kake på lørdager (alle drikker kaffe og spiser kake på lørdager, sant?), gå på streif mellom utestedene, finne ut hvor man kan ta lange dagsturer ute i naturen, sånne ting, men så ble det ikke sånn. Jeg kom ikke inn på studier på en eller annen avsides plass i Norge som nesten ingen har vært, jeg kom inn på studier i Bergen. Og det var jo det som lå på toppen av ønskene mine på Samordna opptak, men jeg trodde virkelig ikke at jeg skulle komme inn.
Jeg forberedte meg på å flytte opp til nord-Norge. Jeg forberedte meg til hvordan jeg skulle takle mørketid og kulde, jeg begynte å tenke på hvor mye plass termodressen kom til å ta i bagasjen jeg måtte ta med på flyet, for ja, nord-Norge, det er så langt unna Kristiansand at jeg måtte ha tatt flyet dit. Det var ikke snakk om noe tog. Det er så langt borte at om jeg hadde flyttet hadde jeg ikke bare kunnet kaste meg på en buss og besøke Kristiansand om et savn plutselig kom over meg. Å flytte til nord-Norge, det hadde vært å flytte til et nytt sted, det. I løpet av hele mitt liv har jeg bare vært der én uke. Der måtte jeg ha gjort meg kjent. Eller i Trondheim. Der har jeg heller nesten ikke vært i mitt liv. Av det jeg kan huske har jeg vært der i fem dager. Også der måtte jeg ha gjort meg kjent. Men så kom jeg inn i på Universitetet i Bergen og så behøvde jeg ikke å gjøre meg så kjent likevel. Og det at jeg var så mentalt forberedt på å flytte til et helt nytt sted, og så ende opp i Bergen, enda den er fin, kanskje Norges peneste by, er nok det som har gjort at jeg er såpass likegyldig til det hele. Det føles som en slags reprise.
Jeg leter etter en følelse av å ha dratt fra noe, til noe, men jeg finner den ikke, jeg føler bare at det hele er det samme, bare på en annen plass, og så prøver jeg å tenke på at jeg er et annet menneske nå enn den gangen for fire år siden, eller om ikke annet, så et forandret menneske. Jeg inntar denne byen på en annen måte enn sist. Jeg har andre og nye interesser, andre erfaringer. Jeg ser verden litt annerledes. Jeg prøver å gjenoppdage byen på nytt, gjennom nye øyne, men det interesserer meg ikke like mye som før, det å flytte til en by. Forbausende nok er jeg likegyldig, og jeg kan ikke tro det. For jeg er da ikke likegyldig, jeg tenker ikke sånt, jeg er jo et spekter av følelser, jeg har bastante meninger og tanker om hvordan og hvor og hvorfor og når, men nei. Ikke nå. Her bare bor vi. Den ene tilværelsen gled over den andre, jeg fortsetter å gå på biblioteket å låne med meg bøker hjem, leser dem, leverer dem tilbake, låner nye; spiser frokost, drikker den samme grønne teen, ser den samme solen utenfor skinne inn på tregulvet i stuen; sover sammen med den samme mannen; skriver, fortsetter, de eneste forskjellene jeg virkelig har gledet meg over begrenser seg til gleden over å endelig bo i et hus med en vaskemaskin og en ovn som fungerer. For det hadde vi ikke før. Det er alt, og så fortsetter livet sin vante gang, og det er verken veldig bra eller veldig dårlig, rett og slett bare helt greit, og så tenker jeg at jeg virkelig er forandret fra hvem jeg var for fire år siden til nå, før hadde jeg alltid noen ønsker om hva som ville vært bedre, nå har jeg ikke det.
Eller kanskje disse ønskene om hva som ville vært bedre er byttet om fra å gjelde selve tilværelsen og stedene jeg befinner meg på, til å gjelde andre ting. Til det konstante ønsket om å bli bedre til å skrive, eller ønsket om å lære noe nytt hele tiden, mens resten av tilværelsen er uviktig. Kanskje har jeg endelig innsett at ingenting blir bedre av hvor jeg befinner meg, kanskje det er derfor jeg er så revnende likegyldig til dette faktum at jeg har flyttet fra en by som nesten alle kristiansandere jeg kjenner sier de ikke orker å bo i. Det tilsier nemlig at jeg burde være veldig, veldig glad for å komme meg unna, men jeg, jeg er ikke det, jeg er verken veldig glad eller veldig lei meg for det, jeg føler bare et slags 'whatever.' Det har rett og slett ikke vært noe å si om det, annet enn at for to uker siden var jeg der, nå er jeg her.
Å flytte skal liksom rokke ved noe i livet, man begynner på noe nytt, man vandrer i nye gater og fremmede steder, det burde være lett å finne noen tanker om det, men jeg finner dem ikke. Jeg har tenkt på fjellene, joda, det er fjell her og Vestlandet er vakkert, men jeg har ikke tenkt på byen Bergen. Jeg har gått i den, jeg har sett litt på den, jeg har drukket med den, jeg har hatt kaffeslabberas med den, men hva så, det er ikke noe nytt med det, jeg har gjort det før. Jeg har vanket her før, i Bergen, jeg flyttet hit for fire år siden og var her i et år. Nå er det samme greia på nytt. Jeg har flyttet hit for andre gang. Jeg kjenner ikke Bergen godt, men jeg vet navnet på de viktigste gatene og hvor de ligger, jeg kan en håndfull med bussruter (hvis de ikke har byttet dem siden sist, kanskje), jeg vet hvor man får den billigste ølen, jeg vet hvor man får den beste kaffen, jeg vet hvor jeg bør spise pannekaker og drikke milkshake, jeg vet hvor man kjøper billetter til konsertene på Hulen, jeg vet at man kan sykle i loop på VilVite-senteret (og at jeg trenger årspass dit, hvis det finns, da skal jeg gå dit en gang i uka, MINST!), jeg vet hvordan det ser ut på toppen av alle de syv fjellene (for jeg har besteget dem alle sammen), jeg vet hvordan Fløi-banen fungerer, jeg vet hvilke butikker i sentrum som har søndagsåpent osv. Jeg er ikke helt ny her. Og det var kanskje det jeg tenkte det skulle bli å flytte denne gangen. Jeg forestilte meg å gå meg vill i gatene, gå på måfå inn i en kafé og bestille en kake og finne ut om det kunne være et sted å spise kake på lørdager (alle drikker kaffe og spiser kake på lørdager, sant?), gå på streif mellom utestedene, finne ut hvor man kan ta lange dagsturer ute i naturen, sånne ting, men så ble det ikke sånn. Jeg kom ikke inn på studier på en eller annen avsides plass i Norge som nesten ingen har vært, jeg kom inn på studier i Bergen. Og det var jo det som lå på toppen av ønskene mine på Samordna opptak, men jeg trodde virkelig ikke at jeg skulle komme inn.
Jeg forberedte meg på å flytte opp til nord-Norge. Jeg forberedte meg til hvordan jeg skulle takle mørketid og kulde, jeg begynte å tenke på hvor mye plass termodressen kom til å ta i bagasjen jeg måtte ta med på flyet, for ja, nord-Norge, det er så langt unna Kristiansand at jeg måtte ha tatt flyet dit. Det var ikke snakk om noe tog. Det er så langt borte at om jeg hadde flyttet hadde jeg ikke bare kunnet kaste meg på en buss og besøke Kristiansand om et savn plutselig kom over meg. Å flytte til nord-Norge, det hadde vært å flytte til et nytt sted, det. I løpet av hele mitt liv har jeg bare vært der én uke. Der måtte jeg ha gjort meg kjent. Eller i Trondheim. Der har jeg heller nesten ikke vært i mitt liv. Av det jeg kan huske har jeg vært der i fem dager. Også der måtte jeg ha gjort meg kjent. Men så kom jeg inn i på Universitetet i Bergen og så behøvde jeg ikke å gjøre meg så kjent likevel. Og det at jeg var så mentalt forberedt på å flytte til et helt nytt sted, og så ende opp i Bergen, enda den er fin, kanskje Norges peneste by, er nok det som har gjort at jeg er såpass likegyldig til det hele. Det føles som en slags reprise.
Jeg leter etter en følelse av å ha dratt fra noe, til noe, men jeg finner den ikke, jeg føler bare at det hele er det samme, bare på en annen plass, og så prøver jeg å tenke på at jeg er et annet menneske nå enn den gangen for fire år siden, eller om ikke annet, så et forandret menneske. Jeg inntar denne byen på en annen måte enn sist. Jeg har andre og nye interesser, andre erfaringer. Jeg ser verden litt annerledes. Jeg prøver å gjenoppdage byen på nytt, gjennom nye øyne, men det interesserer meg ikke like mye som før, det å flytte til en by. Forbausende nok er jeg likegyldig, og jeg kan ikke tro det. For jeg er da ikke likegyldig, jeg tenker ikke sånt, jeg er jo et spekter av følelser, jeg har bastante meninger og tanker om hvordan og hvor og hvorfor og når, men nei. Ikke nå. Her bare bor vi. Den ene tilværelsen gled over den andre, jeg fortsetter å gå på biblioteket å låne med meg bøker hjem, leser dem, leverer dem tilbake, låner nye; spiser frokost, drikker den samme grønne teen, ser den samme solen utenfor skinne inn på tregulvet i stuen; sover sammen med den samme mannen; skriver, fortsetter, de eneste forskjellene jeg virkelig har gledet meg over begrenser seg til gleden over å endelig bo i et hus med en vaskemaskin og en ovn som fungerer. For det hadde vi ikke før. Det er alt, og så fortsetter livet sin vante gang, og det er verken veldig bra eller veldig dårlig, rett og slett bare helt greit, og så tenker jeg at jeg virkelig er forandret fra hvem jeg var for fire år siden til nå, før hadde jeg alltid noen ønsker om hva som ville vært bedre, nå har jeg ikke det.
Eller kanskje disse ønskene om hva som ville vært bedre er byttet om fra å gjelde selve tilværelsen og stedene jeg befinner meg på, til å gjelde andre ting. Til det konstante ønsket om å bli bedre til å skrive, eller ønsket om å lære noe nytt hele tiden, mens resten av tilværelsen er uviktig. Kanskje har jeg endelig innsett at ingenting blir bedre av hvor jeg befinner meg, kanskje det er derfor jeg er så revnende likegyldig til dette faktum at jeg har flyttet fra en by som nesten alle kristiansandere jeg kjenner sier de ikke orker å bo i. Det tilsier nemlig at jeg burde være veldig, veldig glad for å komme meg unna, men jeg, jeg er ikke det, jeg er verken veldig glad eller veldig lei meg for det, jeg føler bare et slags 'whatever.' Det har rett og slett ikke vært noe å si om det, annet enn at for to uker siden var jeg der, nå er jeg her.
søndag 2. november 2008
Litt av helga
Her i Trondheim har jeg slettes ikke blakket meg på fylla, men på å ta bussen. En busstur koster nemlig så mye som 30kr! Ellers har Julie og jeg nerdet oss på Vitensenteret (gøygøygøy), spist de beste falaflene ever (hjemmelagde, fra scratch), sett Baader-Meinhof (se den!) og Fatso (grei nok) på den store kinodagen, og jeg har -på mirkuløst vis- fått et smil fra den stinkende samboeren til Julie. Men han sa ikke 'hei' til meg da. Han sier visst sånt svært sjeldent.
PS: Man begynner å bli voksen når det eneste man har å gi til Halloween-unger på døren en fredagskveld er tre IFA-pastiller, Extra sweetmint-tyggis og klementiner man finner ved siden av sigarettene og vannflaska i veska.
PS: Man begynner å bli voksen når det eneste man har å gi til Halloween-unger på døren en fredagskveld er tre IFA-pastiller, Extra sweetmint-tyggis og klementiner man finner ved siden av sigarettene og vannflaska i veska.
tirsdag 1. desember 2015
Bøkene jeg leste i november
 |
| Utdrag fra Om vinteren. |
I oktober leste jeg Om høsten. I november, nøyaktig en måned etter, leste jeg Om vinteren på toget på vei til Trondheim. Å reise med toget gjør verden større, åpnere. Å lese Om vinteren gjør også det. Å gjøre begge deler samtidig var fantastisk. Kanskje forsterket de hverandre. Jeg rakk ikke å lese hele før jeg nådde fram, så de siste kapitlene leste jeg mens jeg satt stille i verden. Da var det som om teksten ikke lenger var viktig, som om jeg bare bladde forbi uten at noe rørte i meg, men jeg tenker egentlig at det var tilfeldig, at den siste fjerdedelen bare ikke var like god som de tre første. At jeg ville ha merket det på toget også, at forfatteren begynte å gjenta seg selv, eller at hans betraktninger over naturfenomener var banale, for det er de for en som kjenner disse tingene bedre enn en som hovedsaklig bare er litterat. (Hvitt er ikke fravær av farge. Hvitt er alle farger.)
Dét til tross, Om vinteren var den fineste boka jeg leste i november.
Den sjette utryddelsen den viktigste.
Og Spikrar frå fallande plankar den kjedeligste og dårligste.
---
PROSA
1. TIGER LILY av Jodi Lynn Anderson
2. SPIKRAR FRÅ FALLANDE PLANKAR av Eirik Ingebrigtsen
3. BROR DIN PÅ PRÆRIEN av Edvard Hoem
POESI
4. HAN av Atle Håland
SAKPROSA
5. OM VINTEREN av Karl-Ove Knausgård
6. DEN SJETTE UTRYDDELSEN av Elizabeth Kolbert
onsdag 15. april 2009
Om ost, Oslo, brokkoli og hvorfor jeg ikke har skrevet noe på bloggen på lenge (eller egentlig ikke, når jeg tenker meg om)
Folk har begynt å mase på at det skal komme noe nytt på bloggen, men det er ikke så lett. Jeg har skrevet to innlegg siden 4.april (som selv bare var et pauseinnlegg), men jeg endte med å slette dem nesten rett etterpå, de var liksom så halvveise og veldig "Nå skal jeg oppdatere dere på hva som skjer"-aktige, hvilket er noe jeg har gjort før, men jeg vet jo at det egentlig ikke er derfor jeg har blogg. Jeg tviler og på at det er derfor folk leser her. Jeg skrev litt om våren (igjen), om at jeg har søkt på en haug med studier i Oslo og at jeg skal ha sylskarpe kjøkkenkniver på kjøkkenet i leiligheten, og prima stekepanner (jeg ser ikke noe problem i å investere flere tusenlapper i bra kjøkkenutstyr, heller det enn ny laptop eller speilreflekskamera liksom, hva skal jeg med det?) og hvis det er plass skal jeg ha en king size seng med hvite laken (eller, jeg gir blaffen i om det er plass eller ei, jeg fyller gjerne hele gulvarealet på soverommet mitt med seng), og selvfølgelig en velassosert kryddersamling, og jeg skal anskaffe meg jobb der i en av verdens dyreste byer også, håper det går fint, jeg kan ikke leve på makaroni og ost, skal jeg leve på ost skal det være ost som i ost & kjeks (tilogmed muggost er godt har jeg funnet ut av nå), og der snobbet jeg meg visst igjen (sist var om vin), men hjelper det at jeg forteller dere at øl og soft-is sammen faktisk er en kulinarisk nytelse? Det fant jeg ut på buffeten på Danskebåten nå i påska, ja, det skrev jeg også om i et av de to innleggene som jeg slettet, i tillegg til at jeg skrev at jeg absolutt ikke har lyst til å flytte til en studentby, altså er Bergen og Trondheim utelukket, plassen bestemmer mest, for jeg fant et interessant studium i Ålesund, men jesus, å flytte til et sted mindre enn Kristiansand? Å, nei, det strider i mot mine dypeste urinstinkter, apropos instinkter: mat. Jeg kan ikke forstå at jeg leste i et blad at 89% kvinner hadde foretrukket å bruke penger på hudpleie på bekostning av mat om de måtte ha valgt,og jeg lurer på hva slags kvinnemennesker de har spurt, er de gale? Det var sikkert bare tull, det må det være, dessuten leste jeg det i et kvinneblad, å, jøss, ja, jeg leser det av og til, fryktelig digg å lese noe lett når jeg er så sliten som i dag, jeg er helt skutt, jeg har tilogmed tilbragt to timer foran tv-en!!! :-O Mm, apropos, jeg skal ikke ha tv i leiligheten min, ikke faen. Men oi, jeg må ikke si for mye, ikke planlegge for mye, for tenk om jeg av en eller annen grunn ikke kommer meg til Oslo, da blir det jo litt pinlig. Eller ikke. Jeg mener, da jeg var seksten trodde jeg at man bare kunne dra til USA og fyke rundt som man selv ville uten å ha inngått et proformaekteskap, men det vet jeg jo godt nå at bare er tull. Det var kanskje ikke det beste eksempelet, men jeg er sulten (igjen!) og jeg klarer ikke å konsentrere meg lenger, skulle ønske det var litt brie i dette huset, men jeg får vel nøye meg med stekt brokkoli, det gjør jo forsåvidt ikke noe, brokkoli er megagodt (jeg skal begynne å bruke ordet mega foran ord for å forsterke, det gjør de jo i Danmark hele tiden), bedre enn sjokolade, kylling (det spiser jeg jo riktignok ikke), rips, plommer, sure føtter, coka cola dagen derpå, spiralloff og creme fraiché. MEN brokkoli kan derimot ikke utkonkurrere strawberry daquiris (spesielt ikke når den inneholder Matusalem-rom!) og mojiotos (så totusenogseks-or-whatever, I don't care), makrell i tomat (hallo, det er kjempegodt, jeg har begynt å jobbe i en av de andre kantinene til sjefen, og der er det buffet hvor vi kan forsyne lunsj fra og jeg må, jeg bare må, ha makrell i tomat!), sushi med wasabi og soyasaus og syltet ingefær (det lagde EA og jeg i påsken), markjordbær som man plukker selv om sommeren, herregud, er det rart jeg skriver så mye om våren, vår = snart sommer, ja, dere vet vel at det var den første sommerdagen for noen dager siden? Vimpelen ble heist opp på flaggstanga hjemme hos oss, og skoleåret er snart slutt, ikke at jeg går på skole, men jeg skal ha privatisteksamen i norsk i mai, det er under en måned til, oi oi oi, dere kan velge hva dere vil tro: hva har jeg brukt dagene på siden forrige blogginnlegg? Har jeg brukt tid på å skrive særoppgave eller ikke? Det vil jeg ikke si, jeg er litt mystisk hvis jeg lar være, og å, jeg er visst sulten, ja, det holdt jeg på å glemme, hadet så lenge!
lørdag 12. februar 2011
Milkshakes, bøker, pannekaker, interrail og andre ting
Nå kommer svarene på spørsmålsrunden, det var visst mange flere spørsmål enn jeg husket sist jeg sjekket. Uansett, gøy! (Pluss jeg prøver meg på en slags illustrasjonsbilder, siden bloggen min ellers stort sett bare er tekst.)
Hvilken Velvet Underground-låt liker du egentlig best?
Venus in Furs - seff! Verdens mest sexy sang (i hvertfall i sjangeren rock)!
Hvilken barnebok var du mest glad i som liten?
Før jeg kunne lese lånte pappa og jeg Dinotopia (forfattet og illustrert av James Gurney) hver gang vi var på biblioteket. Tegningene var så fascinerende og fine, og alt som skjedde også, og så var det noen mennesker som bodde i hytter i trærne, og det var i hvertfall superfint, og nå nylig leste jeg i medlemsbladet til Norsk Turistforening hvor det stod om at sted i Norge (tror det var i Hordaland eller Rogaland) hvor man kan leie telt som henger i træne, og da tenkte jeg på Dinotopia med en gang. Litt senere, da jeg kunne lese, ble det Astrid Lindgren, og da spesielt Mio, min Mio og Brødrene Løvehjerte. Da jeg ble enda litt eldre, ble det Maria Gripes Fjerde rom med heis. Jeg ville også være Lotte med mystisk fortid og bo i et herskapshus på landsens Sverige.
Har du nokre tips til enkle men gode middagar for ein fattig stundent?
Den billigste oppskriften jeg kan er oppskrift på en løksuppe. Ta 6 løk og kutt i skiver + press 2 hvitløksfedd, surr det litt i en gryte sammen med 1 teskje sukker til løken er myk, hell oppi 1 liter grønnsaksbuljong og 1 teskje timian og la det småkoke i 15-20 minutter. Smak til med pepper og salt. Som tilbehør kan du skjære gammelt brød i terninger og steke dem i panne i olivenolje og det krydderet du vil ha, så får du sykt gode krutonger. Sykt billig middag som jeg har lært meg å lage fra denne bloggen (hvor det også finnes flere gode, billige oppskrifter!).
Kva bok har du lest flest gonger?
Opp i årene har jeg ikke lest så mange bøker mer enn én gang. Sylvia Plaths Glassklokken har jeg lest ganske mange ganger, men ikke like mange ganger som jeg leste barnebøkene jeg nevnte tidligere.
Kva song er den finaste du veit?
Jeg aner ikke. Det er som å lete etter nåla i høystakken.
Kva tykkjer du om å drikke vatn med sugerøyr?
Sugerør er forbeholdt milkshake. Gjerne milkshake med fake banansmak eller cherry-chocolate milkshake med glasert kirsebær på toppen!
Har du ei absolutt favorittbok?
Nei, det har jeg ikke. Det er et helt umulig valg.
Kva song høyrer du på når du treng ein lysare deg?
Jeg hører og ser musikkvideoen til Mylos In My Arms. Det er verdens fineste musikkvideo! Sommerstemning på en kald vinterdag.
Hvordan går det med tysken og fransken?
Tysken har jeg ikke fått gjort så mye med, men for tiden går jeg på franskkurs og jeg begynte nettopp på Françoise Sagans novellesamling Musiques de scènes. Jeg hadde tysk på skolen i åtte år til sammen, men jeg klarte aldri å lære meg det godt nok, det var så vanskelig, systemet var så vanskelig, så å lære seg fransk nå, som har enklere grammatikk, føles som en lek (eller så er det bare jeg som har blitt litt mer lærevillig etter at det ble slutt på tvangen). Jeg begynte å lære meg det i desember, og allerede nå avskrekker ikke en hel fransk bok meg. Det er sykt gøy og jeg begynner å tro at språk kan være min greie likevel.
Hvordan foretrekker du pannekakene dine?
Med masse blåbær og melis!
Hvordan føles det å være BLOGGKJENDIS???
Det er mye gøyere å blogge når jeg får kommentarer i hvertfall!
Har du noen musikaler du liker spesielt godt og i så fall hvem og hvorfor?
Æsj, nei, jeg hater musikaler. Det er noe av det verste jeg vet.
Hvilke tanker har du om lyktestolper?
De er fine. Spesielt de som står helt alene når det snør, sånn som lyktestolpen i den første Narnia-filmen, hvem synes ikke den er fin, og en sånn lyktestople stod også utenfor folkehøyskolen jeg gikk på. En helt ensom lyktestolpe på en åpen tom plass.
Hvilke filmer ser du frem til å få sett fremover?
Tran Anh Hungs filmatisering av Haruki Murakamis Norwegian Wood!!!
Hva liker du å ha på/mellom/under vaflene dine?
Rømme og brunost - på likt. Eller syltetøy og rømme - på likt det også.
Beskriv hvordan det ser ut rundt deg når du er i det perfekte lesemodus.
Hvorsomhelst, nårsomhelst (eventuelt sjekk ut svaret på det siste spørsmålet.)
Hvis du skulle reist noe sted akkurat nå, hvor ville du ha reist og hvordan?
Jeg hadde tatt toget nedover Europa. Gjennom Tyskland, til Paris, og der hadde jeg blitt en stund og snakket fransk og spist croissanter og drukket svart kaffe og røyket sigaretter og lest bøker til frokost, så hadde jeg tatt toget videre til Istanbul og hvem vet når jeg hadde kommet hjem derfra. Eller kanskje jeg hadde dratt til Belgia for å snakke fransk. Det har sin sjarm også. Eller Los Angeles. Der ville jeg stått på longboard, lest Jack Keuroac og sovet på en benk i Venice Beach.
Hva fikk deg til å velge bloggnavnet Sukkerrør?
Bloggen min het mitt fulle navn først (Kathleen Rani Hagen), og så tenkte jeg at det var litt kjedelig og intetsigende, så jeg tok bare det første som falt meg inn og det var Sukkerrør for jeg hadde nettopp postet et album med engansgkamerabilder på Facebook som jeg kalte for nettopp det. Jeg hadde bare tenkt til å ha det midlertidig, til jeg fant noe annet, men det ble aldri til at jeg fant noe annet.
Siden du samler på vitenskapsmuséer, hvilke er i samlingen?
Jeg har VilVite-senteret i Bergen, Norsk Teknisk Museum i Oslo, Experimentarium i København, NTNU Vitenskapsmuseum i Trondheim og The Science Museum i London (som jeg lurer på om jeg skal besøke igjen når jeg skal til England og besøke søsteren min om et par uker). Også har jeg vært på utallige mange natur-historiske, medisinsk-historiske, zoologiske osv. Vitenskapsmuseer er noe av det gøyeste jeg vet, det er som å være barn på tivoli igjen!
Hvilken versjon er best? "Stephanie says" (VU) eller "Caroline says" (Lou Reed)?
Definitivt Stephanie says.
Liker du best ballonger eller såpebobler?
Såpebobler!
Hvilken by i verden har du mest lyst til å bo i?
Akkurat nå står det mellom Paris, Tromsø og Oslo. Ikke særlig eksotisk, noen av delene. Da jeg var yngre ville jeg til New York. Der skulle jeg bli rockestjerne. Haha. Men nå bare stresser tanken på New York meg. Faen, jeg er småbyaktig ass. I hvertfall er jeg ikke særlig metropolisk. Kunne dog bodd i Tokyo littegranne (men det er jo bare fordi jeg har sett altfor mye på film).
Hvor vil du bo når du er pensjonist?
Å, gleder meg til å bli gammel pensjonist, for da skal jeg bo i en sveitservilla med stor hage med kirsebærtrær og hester i. Gjerne rett ved skjærgården. (Jeg er visst sørlending i hjertet.)
Liker du electronica?
Elsker elektronika. Nå hører jeg på Mylo.
Har du noen gang hatt et anstrengt forhold til mat?
Ja.
Blåbær eller kirsebær?
Ja, takk begge deler!
Har du tattovering/kunne du tenke deg en?
Jeg har to stykk. 1) På håndleddet. Nirvana-smileyen. Hjemmelagd. Fikk den da jeg var seksten og drakk whisky for å imponere gutter og Nirvana var the love of my life. 2) En stjerne bak øret. Litt flaut, egentlig, selv om jeg tok den lenge før Helene Rask gjorde den til glamourmodell-stempel.
Pocket eller hardcover?
Pocket. De har de fineste omslagene. I hvertfall hva angår engelskspråklige bøker. Også fordi de er mye lettere å drasse med seg i veska og brette og vri og vende på og ta notater i. Hardcovere er finest å ha i hylla, jeg vet det, men jeg liker ikke å eie bøker, så det betyr ikke noe. Pluss pocket er billigere.
Har du lyst på en kindle?
Det vet jeg faktisk ikke. Jeg liker å bla i bøker og hater å lese på skjerm. Jeg vet at kindle skal være diggere å lese på enn en vanlig skjerm, men jeg er skeptisk likevel. Dessuten har vi regnet ut på det og en må lese tjueto (kjøpte) bøker i året på kindle-en før den er mer miljøvennlig enn papirbøker. Jeg leser lett mer enn tjueto bøker på et år, men de bøkene kjøper jeg jo ikke. Jeg låner dem. Så jeg blir ikke mer miljøvennlig hvis jeg anskaffer meg en kindle. Det er likevel en ting med kindle jeg liker, og det er at jeg bare kan søke på sdeler av sitater, og så får jeg dem opp med en gang, i stedet for at jeg må bla meg gjennom hundrevis av sider for å finne det og det sitatet, noe jeg gjør ganske ofte.
Klarer du å spise med spisepinner?
Til tross for at jeg er halvt guling, så kan jeg faktisk ikke det. Klarer ikke en gang å spise sushi med pinner.
Hører du mye på radio?
Ja! Jeg får masse inspirasjon av å høre på radio. Elsker radio.
PS: Jeg hører ikke på Radio Sør.
Har du noensinne lest ut en bok på rent trass, selv om du virkelig ikke likte den?
Jeg leser ut alle bøker - uansett. Skulle ønske jeg ikke gjorde det, det er så mye dritt jeg har måttet pine meg gjennom bare fordi jeg har denne tvangstanken med å fullføre en bok.
Hvem er favorittrusseren din?
Èn?! Det er jo favorittfolkeslaget mitt; alle er jo enten forfattere eller modeller. Tror jeg må velge Natalia Vodianova - verdens peneste dame, og geniet Vladimir Nabokov - mannen bak bl.a. Lolita.
Hvilket kjærlighetsforhold er yndlings kjærlighetsforholdet ditt, i fiksjonens verden, og hvorfor?
Forholdet mellom Z og engelskmannen hvis navn jeg ikke husker akkurat nå og ikke kan sjekke fordi eksemplaret mitt av Xiaolu Guos A Concise Chinese-English Dictionary for Lovers ikke er i denne leiligheten, men hjemme hos mamma og pappa. Uansett, det er mitt favoritt fiktive kjærlighetsforhold, nettopp fordi det ikke virker fiktivt. De drikker te og bor i Hackney og han sier en dag at hun trenger å se en annen verden enn bare denne, de to i en bydel i London, så han sender henne på interrail i Europa, og hva skjer med det, hvorfor er interrailer alltid et tema i emnet kjærligheten, så hun tar toget under kanalen, først til Paris, siden resten av Europa, og det er så fryktelig ensomt, men var det egentlig mindre ensomt da de var sammen? Og nå skrev jeg egentlig mye mer, men så måtte jeg slette det, for jeg kan ikke spoile denne boken for de som ikke har lest den. Kanskje har jeg en absolutt yndlingsbok likevel, og det er i så fall denne.
Hvis du skulle ha drukket morgente, spist frokost, og delt seng med en bokkarakter for resten av livet ditt, hvem?
Uff, nei, i bøker får man vite altfor mye om karakterene, det finnes ikke en bokkarakter jeg ville levd resten av mitt liv med. (Pluss jeg sykt elsker en mann som ikke er en bokkarakter, og vi skal ha hund sammen. En dag. I sveitservillaen.)
Skjegg vs ikke skjegg?
Skjegg!
Hip hop vs rock?
Hip-hop!
København vs London?
København. Det bare er noe med meg og København.
Kjole vs bukse?
Kjole!
Giraffe vs elefant?
Sjiraff! Det har verdens største hjerte.
Brødskive vs knekkebrød?
Brødskive. Det er det beste jeg vet.
Avocado vs tomat?
Avocado. Dét er det beste jeg vet!
Har du noen gang gått inn i feil hus/leilighet/kasserom og ikke merka det før alle ser rart på deg/tatt av deg skoene/satt deg ned?
Uhm, nei, men sist helg skulle jeg besøke Ena og spille spill og spise scones og da gikk jeg inn i feil blokk.
Hvor lenge er det lengste du har vært borte fra Norge? (ps. Bergen regnes for Norge, selv om kanskje ikke alle bergensere er enige i akkurat det).
To måneder i strekk; København i fjor sommer. Too bad Bergen ikke tells, for der oppholdt jeg meg i åtte måneder - gjennom snø, sol og mye mindre regn enn jeg hadde forventet.
Hvordan rekker du å lese alle bøkene du leser på en måned?
Min kjæreste mener at jeg har stilt dette spørsmålet til meg selv. Jeg har ikke det. Anyways, vi har ikke tv. Og jeg slapper av når jeg leser bøker, så det er aldri et ork. Jeg leser i senga, jeg leser på bussen, jeg leser på do, jeg leser når jeg spiser (hvis jeg er alene), jeg leser mens jeg venter på noe eller noen, jeg leser i alle mellomrom, overalt hvor det passer seg og ikke passer seg.
tirsdag 21. oktober 2014
Det er dette du må lære å tåle
En av tingene jeg er redd for er å bli avslørt, men avsløres for hva er ikke alltid så lett å vite. Av og til, spesielt når jeg er full, kan det hende jeg sier ting som jeg etterpå skulle ønske jeg ikke sa, ikke fordi jeg ikke mente det, men fordi det kanskje ikke ble så nyansert som det egentlig er, eller at det var informasjon som ville sett annerledes ut med flere fakta, noe som ikke kunne stå der alene, som ville ta seg helt annerledes ut der alene enn om man visste alle de andre tingene også. For eksempel drar jeg en dag på en foreningsfest hvor jeg forteller noe om meg selv til en studievenn, hvorpå hun svarer: Det er jo litt spesielt, uten at jeg utdyper hvorfor, et hvorfor som kanskje ville forklart det bedre, men som ikke føles riktig å fortelle heller, litt for mye på en gang kanskje, jeg er redd for å vippe folk av pinnen, skåner dem fra den pinlige stillheten som kunne etterfølge en slik informasjon, og jeg tenker på en venninne, en veldig god venninne, som alltid sa, da vi var yngre, at jeg måtte slutte å si A uten å si B, du kan ikke si A uten å si B!, hun var virkelig irritert på meg for det, jeg husker en gang hun virkelig var opprørt over at jeg gjorde det, ja, nærmest såret, sint, og jeg husker at det etterlot meg med en følelse av å ikke ville gjøre det mer, jeg skjønte hvor dumt det var (selv om jeg ikke alltid, som nå, gjorde det med vilje). Men noen ganger er det ikke slik at man tenker så mye over hva man sier, det bare kommer ut, og man innser, dette skulle jeg ikke ha sagt, for det er ukomplett med resten, og resten, vil jeg virkelig si resten? Og jeg tenkte på det etterpå, sa jeg virkelig dette, men siden: jaja, det får vel bare være sånn at jeg sa det. Av og til angrer jeg på det jeg skriver også, men som oftest får ingen se det jeg angrer på at jeg skrev, det ligger bare på pc-en min og bringer en skam som brer seg ut i kroppen min hver gang jeg ser på det siden, når jeg tar en titt på det, skrev jeg dette? Skrev jeg virkelig dette? Og det trenger ikke ta så lang tid heller, kanskje bare to dager, jeg sitter en fredag ettermiddag og skriver og skriver, spiser brødskiver med brunost og skriver for meg selv, kanskje av og til avbrutt av kattene, mens hun jeg bor med har dratt av sted, og jeg skriver, og noen dager etterpå, når jeg tenker på hva jeg har brukt helga til, kommer jeg på det jeg skrev og jeg tenker, virkelig?, og jeg tenker at nei, det neste jeg skriver skal være så, så mye bedre, ja, det skal virkelig være noe, det skal være det virkelige. Og så tenker jeg at den tanken, den tanken har jeg tenkt hundre ganger før, at nå skal det bli noe, og gjentagelsen føles gammel, som om jeg er blitt gammel, og jeg tenker: hvorfor skal jeg slite med sånne tanker så mye, om at nå skal jeg skrive, kanskje jeg bare skal gi opp, gi det helt opp, som jeg nesten har gitt opp å lese; jeg leser i Bokvennen, i spalta til Vigdis Hjort, det er noen som har sendt inn et spørsmål, hvordan få lesegleden tilbake?, og Vigdis svarer; Kanskje får du den aldri tilbake, ikke på den samme måten som du hadde før? Og jeg tenker, jeg har også mistet den! Jeg, som spørsmålsinnsenderen, spyr nesten ved tanken på å lese skjønnlitteratur. Jeg tenker med skrekk på den våren jeg bare leste, leste, leste, leste i min ensomhet, som om lesing er blitt det samme som det, ensomheten, og jeg vil ikke ha den, vil ikke befatte meg med den (hvem vil egentlig det?), og alt jeg leser blir sakprosa, for det gjør det liksom litt bedre, er ikke helt det samme. Jeg vil ikke lese under treet sammen med Marcel, eller på rommene våre mens alt skjer utenfor, menneskene vi hører fra underetasjen; og innsenderen, en kvinne, en moden en sådan, sier: Det er så mye annet å fylle livet med, og jeg nikker gjenkjennende, selv om jeg ikke er en moden kvinne (det har vi ikke til felles, innsenderen og jeg), det er så mye annet, som: Skogsturer, matematikk, hester, levende mennesker og naturdokumentarer. I hylla i stua står Reisen til nattens ende av Céline, jeg har sagt til en venninne at jeg skulle lese den, vi skulle lese den på likt og snakke om den etterpå, men jeg har ikke begynt. Jeg har bare bladd i den, lest tilfeldige avsnitt om sinte mødre, det er alt, og jeg vet ikke når jeg kommer til å begynne. Jeg har lest om valpetrening, hundetrening; jeg har lest gamle hestesportblader som min samboer har tatt med hjemmefra, jeg leser This Changes Everything: Capitalism vs. The Climate av Naomi Klein på nettbrettet, og jeg leser om fotosyntese, medlemsbladene til WWF mens det nye nummeret av både Vinduet og Bokvennen fort havner under stuebordet, shit. Også skriver Vigdis Hjorth at spørsmålsinnsenderen kanskje bør lese Herta Müller, og hun skriver om hvorfor, hvorfor det er så spesielt, men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få noen større glede av det enn det jeg allerede har lagt fra meg, ja, selv Vigdis har jeg lagt fra meg, en rosa pocketbok jeg kjøpte på en bruktbutikk sammen med noen blomstervaser jeg putta roser oppi, som nå er visnet og kastet for lenge siden, jeg leser to sider om gangen med dagers mellomrom, i den rosa pocketboken som av og til ligger på badet, noen ganger i hylla (hvor jeg glemmer at den finnes), noen ganger på pulten ved siden av senga fordi jeg har intensjoner om å lese i den før jeg sovner, men det jeg gjør istedet er å sjekke e-posten og se om det er kommet noe nytt på finn.no og kanskje spille noen brett på Wordfeud, og kvinnen som er ulykkelig forelsket i en litteraturprofessor får være i fred, hun kommer ingen vei, er bare ulykkelig forelska for alltid, er bare alltid på vei til Trondheim for å treffe ham, hun kommer ingen vei, alltid er det bare det, mens livet går sin gang og jeg gjør alle de hverdagslige tingene som alle mennesker gjør, og noe av det jeg er redd for, er å bli avslørt som kjedelig, selv om jeg selv liker alt det jeg gjør, vil jeg ikke at folk skal synes jeg er kjedelig, å, jeg er så redd for det, ironien i det hele, på en side bryr jeg meg så lite om hva folk synes, på en annen side betyr andres mening alt, og det finnes ingen konklusjon om det, ingen, noen dager er man full av redsel, andre ganger så fandenivoldsk, ingenting betyr noe, men likevel er det noe som betyr så mye at man kjenner det i langt inne i sjela, kanskje hjertet, shit, at det skal være sånn, alltid.
Abonner på:
Innlegg (Atom)