Tjue pluss

Jeg kunne godt blitt sammen med en konduktør, men ikke en lokfører, sier K, og jeg skjønner ikke hva hun mener med det, har hun ikke sett den fantastiske filmen O'Horten, om en lokfører som nettopp har pensjonert seg og som alle synes er skikkelig heldig for nå kan han gjøre hva han vil, men det de ikke vet er at alt han jo vil er å kjøre toget, han vil kjøre toget fram og tilbake over Bergensbanen, det er jo dét han vil! Det er verdens søteste film, sier jeg, du vil ha en lokfører etter det, sier jeg, og så sier jeg at jeg generelt liker det når folk elsker jobben sin, og så forteller jeg om en mann jeg leste om en gang, som var trikkemekaniker og jobbet for Oslo Sporveier og som elsket jobben sin så mye at han hadde tatovert logoen til Oslo Sporveier på armen og jeg husker at jeg ble rørt av å lese det og at jeg sikkert har nevnt det før, mange ganger, det er noe jeg aldri glemmer, det er skikkelig fint, synes jeg, folk som elsker jobben sin. Og Ingrid Espelid Hovig sier at arbeid er en velsignelse, det leste jeg i avisen her en dag, fint, sant, for det er det, er jo helt jævlig å ikke ha en jobb (med mindre man går på skolen hele dagen). Bare ta den boka jeg leste nettopp, sakprosa, om en journalist i Klassekampen som hadde tatt permisjon i tre måneder for å handle med aksjer i stedet, et prosjekt støttet av Fritt Ord, ja, hvordan er det egentlig å leve av det, av å bare kikke på børsen hele dagen, for seg selv, ja, det var selvfølgelig vinklet på den måten, han var en Klassekampen-journalist, og uansett, sier jeg, så ble han rene alkisen og det ble slutt med dama, sånt skjer når man ikke har en jobb, man går til hundene. Ja, ikke sant, du skjønner greia. Ikke at hun var uenig, K, hun likte også å jobbe. Hadde akkurat fått seg ny jobb selv, hadde tilogmed nettopp flyttet inn på en hybel i en ny by pga. en jobb. Levanger. Jaha, sa jeg, visste ikke noe særlig om Levanger. Hun sa det var ved kysten. Jaha, sa jeg, men er ikke nesten alle steder i Norge ved kysten? Jeg tror kanskje jeg har hørt at det er fin natur der. Kanskje vi sees i Trondheim, sa jeg. Kanskje jeg må gå på NTNU. Hvis jeg ikke kommer inn på Ås. Why not, sier jeg. Har nesten aldri vært i Trondheim, maks to ganger, bare én gang som jeg kan huske. Jeg besøkte ei venninne som studerte der, filosofi. Det var kaldt og vi gikk på biblioteket, så på House og lagde falafel og boller fra scratch, og mens vi gjorde det banka det på døra, små kids i halloween-kostymer, jeg hadde ikke noe å gi, bare en boks Ifa-pastiller og en klementin. Husker jeg følte meg litt voksen. Se, så voksen er jeg, har ikke godteri på en fredagskveld.

K sier hun føler seg voksen nå, hun kom på det der hun stod og betalte for busskort til voksenpris, ikke studenprist; jeg sier at jeg følte meg mer voksen før, da jeg hadde heltidsjobb og bodde sammen med kjæresten min. Nå gjør jeg ingen av delene, har ikke en gang en kjæreste. Jeg snakket med ham tidligere den samme dagen og han hadde sluttet å drikke og røyke, nærmest blitt en straightedger, som han sa, og jeg hadde en nylig helkveld med påfølgende nachspiel på samvittigheten, og du og du. Det gjorde jeg også da jeg var femogtjue, sier han. Og tjueseks. Og tjuesju. Og så videre. Ikke at jeg hadde dårlig samvittighet, men jeg måtte likevel si at jeg er en skikkelig friskus, jeg også, for jeg løper nesten hver dag. Hvis jeg ikke rir, og det er også sprekt. Eller jeg går på spinning, men det ville jeg ikke si, for jeg ville ikke fremstå som en kjerring. Jeg vil være hun unge. Jeg spurte ham nemlig hvor gammel den nye dama hans var, før jeg avbrøt meg selv og sa at det kanskje var teit å spørre om det, men plis si at hun ikke er yngre enn meg. Nei, sa han, men etterpå fant vi ut at hun var like gammel som meg, jeg vet bare ikke hvor mange måneder eldre enn meg, kanskje bare en uke, for alt jeg vet én dag. Jeg påpekte det, klart, selvsagt, stalker jo alle jeg, hvem gjør ikke det. Han sa at det er jo sant. Jeg sa at hvis noen er interessert i å stalke meg, så er de jammen meg heldige; blogg, over tretusen bilder på instagram og like mange tweets, jeg er en gavepakke. Ja, sa han. Ja, sa jeg. Eller hvis folk er opptatt av deg, så kan de lese det jeg skriver. Hvem skulle det ha vært. Kanskje den nye dama di. Jeg var opptatt av dine ekser da vi ble sammen, nå er jeg også en eks.

Det finnes en første gang for alt.
Det er første gang jeg betaler voksenpris for et busskort, sier K. Hun er tjuefem, snart tjueseks. Og nå skal jeg få ordentlige kolleger, sier hun, men det skjønner jeg heller ikke, for hun har da jobbet masse, hun, hatt sommerjobber siden hun ble gammel nok, det har ikke jeg, jeg hadde somre hvor jeg lå på verandagulv og hørte på musikk, spiste avokado og syklet litt, leste bøker fra morgen til kveld. K har jobbet på gamlehjem og museer og i butikker og jeg vet ikke hva. Men det blir bra å jobbe, altså. Selv skal jeg begynne å studere noe helt nytt noe, det er lenge til jeg kommer til å jobbe fulltid igjen. Det gjør da ikke noe, sa mamma en gang vi drakk kaffe ved spisebordet, du som uansett ikke skal ha verken mann eller barn. Hun har jammen meg et poeng der.

Senere snakker jeg med E. Hun sier hun kjeder seg sånn når hun ikke er på jobb. Hun hater å ha fritid. Å ha ferie er oppskrytt. Bortsett fra hvis man er på en hytte i fjellet. Eller utenlands. Jeg skjønner litt hva hun mener, men jeg er ikke helt enig. Jeg elsker å gå på fjellet, men jeg synes ikke det er noe spesielt stas å være på en hytte. Jeg kan gå fem timer, seks timer, sju timer, gjerne mer, men så kjeder jeg meg på hytta. Hva gjør man der?  Etter at man har spist? Man bare venter på at det skal bli neste dag så man kan gå ut igjen. For det andre synes jeg heller ikke det er så gøy å dra til en by i utlandet og bare være der. Det kjeder meg. Storbyferier kjeder meg. Man blir til slutt lei av sitt eget løp av museer, av å spise på restaurant hver dag og få beslutningsvegring i dagligvarebutikkene. Hva er alle disse produktene? (Sydenferie snakker jeg ikke en gang om, for det har jeg aldri vært på.) Man blir lei av fortauskafeer og å ta en øl, ta en kaffe her og der. Det er ikke særlig givende. Selv om det er mange folk å se på. E sier at hun er enig i det, det kan bli svært ensformig, men så forteller hun at hun koste seg da hun var i Athen tidligere i år. Der var hun i ti dager. Det var gøy fordi hun jobbet med et skoleprosjekt mens hun var der. Hun hadde en mening med å være der, et mål, og at det er den beste måten å reise på. Jeg sier meg enig i det. Selv var jeg i Helsingfors i tre uker i juni og hadde et svært fint opphold, noe som sikkert også skyldtes at jeg hadde en annen grunn til å være der enn å ha ferie. Hver dag var vi jo på universitetet og studerte. Samtidig så jeg jo en ny by og et (relativt) nytt land, og det liker jeg jo, jeg liker å reise, jeg bare er skeptisk til å reise på ferie. Fra nå av skal vi bare reise på den måten, sier vi, og så er vi fornøyde med at yrkene vi har valgt oss lett lar seg kombinere med å reise.

Men det finnes jo flere måter å reise på. Man trenger ikke ta et fly og dumpe ned i en by og bli der i mange dager før man tar flyet og drar igjen. Man kan reise fra sted til sted, enten man tar toget eller kjører bil. Så ser man alt i mellom også, og det er gjerne svært interessant. Jeg opplever dessuten at det å reise, ja, altså selve reisen, det å bevege seg fra et sted til et annet, er et slags rom det er lett å tenke i. Reflektere. Skrive. Lese. Se. Høre. Snakke. Bare være. Og det har en mening i seg selv. Når jeg reiser setter jeg like mye pris på reisen som målet. Faktisk liker jeg det så godt at jeg kunne reist konstant, kanskje bare med noen få stopp. Altså som en interrail, bortsett fra at jeg aldri har vært på interrail. Men jeg har ofte reist fra sted til sted. Jeg kunne godt tenke meg å reise med den transsibirske jernbanen f.eks. En annen venn av meg skal snart reise med den. Hun skal reise med den i vinter, hun gruer seg litt, tenk så kaldt det blir, er hun helt gal!

Man kan også besøke folk. Det er også en god grunn til å reise på, noe som fyller reisen med mening. En gang dro vi til London for å besøke en venn, det er den beste turen jeg har hatt til London. Jeg har vært der ganske mange ganger, flere ganger enn veldig mange andre byer, men ingen gang slår den gangen vi dro for å besøke noen. Det var fint. Hun bodde i Bethnal Green; vi drakk rom og cola i stua hennes, røyka ut vinduet, spiste frokost sammen som vi handla på Sainsbury's og i matboder langs veien, dansa og gikk, lo masse, krangla litt, kjøpte sandwicher i kiosker på vei hjem og syntes det var kjipt å forlate hverandre. Når man skal besøke noen man er glad i, er det forresten det samme hvor i verden det er, man gleder seg uansett. Hvor man skal er underordnet hvem. Hun vi besøkte i Bethnal Green har jeg også reist til Lillehammer for å besøke, et helt annet sted, men det var like fint å treffe henne der og sitte på et gress og drikke butikkøl og se ut over Mjøsa.

En gang sa jeg det til han jeg var sammen med. Jeg kommer ikke til å ville reise på storbyferie for fornøyelsens skyld mer, jeg synes det er dritkjedelig. Han syntes det var idiotisk, men ville fortsatt være sammen med meg. Jeg sa at det kjedet meg å bare gå rundt og kikke på ting uten å gjøre noe, at jeg kan godt se på ting altså, gå rundt i en by, det er ikke det, men da må jeg gjøre det alene og kunne ha muligheten til å bare sette meg ned uten å ta hensyn til andre, sånn at jeg kan skrive f.eks.. Han sa jeg var lite samarbeidsvillig, det må da gå an å ta hensyn til andre. Jeg sa at det ikke er min sterkeste side. Jeg tror han trodde jeg bare tøffet meg, at jeg egentlig er en skikkelig myk person som ikke har noe i mot å inngå kompromisser, egentlig. Men det gjør jeg. Jeg hater kompromisser. Jeg kan ikke fordra å gjøre noe jeg ikke vil bare fordi noen andre vil og jeg liksom skal være grei. Det byr meg rett og slett i mot. Nei, sa jeg.

En gang da vi ikke var sammen ennå, men holdt på å bli sammen, og jeg satt og spiste frokost hjemme hos ham på en lørdag sa jeg plutselig: Jeg er nødt til å gå nå, jeg må hjem og skrive. For ham virket det nok som veldig plutselig, men jeg hadde tenkt på det i over minst to brødskiver med avokado og en kopp kaffe. Jeg kledde meg og gikk ut døra, sa vi sees og tok bussen hjem.

Det er mye man godtar i begynnelsen, men så: ikke mer.

Jeg hadde ei venninne som het Anja en gang, det var på barneskolen, hun klagde en gang på det. Vi vil ikke ha deg med på leken, Kathleen, for du bare plutselig går når du ikke gidder mer. Jeg tror ikke jeg tenkte noe over at det var noe galt i det, har egentlig aldri tenkt over det, bør kanskje det; men vet ikke, gidder ikke det heller. Jeg fikk uansett bli med på leken fordi min venninne som snart skal reise med den transsibirske jernbanen, som også var min venninne den gang, var høyere oppe i hierarkiet i skolegården og sa at jeg skulle få være med.

Anja har ikke snakket med på hundre år, jeg ser henne av og til, hun jobber på 7-11, men vi er ikke lenger på hilsern, har ikke snakket med hverandre siden femte klasse. Jeg vet hun har en unge (eller to) for det har jeg hørt. Hun som sa jeg kunne bli med på leken traff jeg senest i helga, vi stod i et gatekryss søndag morgen etter et nachspiel og sa hadet til hverandre, sees snart.