Å holde pusten handler om et søskenpar med en fraværende mor. En mor som enten bare ligger i senga inne på soverommet eller er så manisk at hun ikke ser hva barna hennes trenger; en mor som kan begynne å rope som en hval eller knuse glass; Mamma er i Bagdad, som den ene av barna selv beskriver det. Barnevernet kommer på besøk. Før det vasker barna hele huset, det er jeg-ets idé, det er hun som er storesøsteren. Seksten år og på vei til å bli voksen. Atferdsproblemer sier de at hun har. Hun skulker skolen og er kjæreste med en fyr mest fordi hun er redd for å ikke være sammen med han, hva da? Hun kjøper lucky strikes til seg selv og favorittmüslien til Emilie, lillesøstera, selv om cornflakes fra FirstPrice er billigere. De flytter sengene sine inn på samme rom, lager seg en hule under dyna, spiser smågodt og lager en liste over ting de skulle ønske seg. Emilie skulle ønske at Maud fikk guttetiss. Maud er en pest og en plage, men Emilie går på skolen likevel, for søstera hennes får henne til å gå dit. Du må, sier hun.
Samtidig som de lever sine liv får vi tilbakeblikk til hvordan det har vært tidligere. En gang hadde de en far, men han bor et annet sted nå, han bor i Kristiansand, sammen med den nye dama si og barna hennes. De to søsknene drar på besøk til ham, men han oppfører seg annerledes, og de andre barna er ikke greie, man blir sånn når man hele livet har fått alt man ønsker seg. Jeg-et finner en måte å hevne seg på, og det er litt fælt, men også fikst og fortjent. Øksendal Kaupang beskriver jeg-et med sindighet, det bikker aldri over til å bli sentimentalt, det er ikke store følelser i sving. Skildringen av livet hos den dysfunksjonelle familien er nøktern, men ektefølt. Ofte mens jeg leser griper jeg meg selv i å lure på hvor mammaen deres er. Søsknene er nemlig ofte hjemme, forfatteren skildrer situasjoner hjemme hos dem, men moren er aldri der. Hun griper aldri inn. Jeg-et tar med seg gutter hjem når Emilie ikke er hjemme, hun bryr seg om hva Emilie måtte tenke og føle, men at moren er hjemme er ikke noe å bry seg om i det hele tatt. Hun eksisterer liksom ikke utenfor rommet sitt, det er der hun er. Øksendal Kaupang makter å skrive fraværet hennes naturlig. Bare en gang skildres hun i romanens nåtid, det er når jeg-et tar med seg et brett med mat inn til moren. Knekkebrød med gulost, et glass melk. Hun angrer etterpå, tenker at nå kommer det til å være knekkebrødsmuler i senga som moren må ligge på, skulle ha smurt brødskiver i stedet. Det tenker hun på.
At boka er skrevet slik, nøktern og enkel, ikke bare i det som blir skrevet, men også i selve språket, er bra. Den overdramatiserer ikke. Nettopp derfor er det jeg tror på historien deres; at livet deres er vanskelig, for både moren og de to søsknene som gjør så godt de kan. Verken mer eller mindre. Og det gjør den verdt å lese.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar