søndag 6. oktober 2013

Det er en annen historie

Vi sitter og venter på pizzaene våre i en restaurant med utsikt ut til gata, det er tidlig høst, fint vær; det sitter et par ved et av utebordene, en mann med skjegg, pent, og en kvinne med kort hår i pene, marineblå klær; de drikker kaffe, han leser i Morgenbladet, hun har papirposer på bakken lent opp med stolbenet, det ser ut som hun kjeder seg. Det ser ut som han han vært med henne og kjøpt noen ting og nå har de satt seg ned for å drikke kaffe, for å hygge seg, lørdag tidlig ettermiddag. De er pene. Jeg tenker at et sånt par kommer jeg aldri til å være med i. Jeg tenker at han jeg var sammen med ofte kjøpte aviser, men egentlig aldri leste i dem, med mindre artiklene var skrevet av noen han kjenner, som om det kriteriet automatisk gjorde noe interessant. Jeg tenker vi har sittet sånn mange ganger og lest i avisen, men hva har han egentlig lest. Sa han ikke noe om det, eller hørte jeg ikke etter, var jeg så inni artiklene i avisen foran meg selv at jeg ble fraværende, ikke brydde meg, eller hva. Eller tenkte jeg kanskje på andre ting mens jeg leste, ting som ikke var foran meg. Jeg tenker på regnet og utsikten de gangene. Hvorfor regnet, det regner ikke nå. Vi får brus på bordet. Cola og cola light fordelt likt på fire, jeg hører halvveis etter. Kvinnen utenfor ser ut som om hun vil si noe. Her sitter jeg og er kjæresten din, skal du ikke snakke med meg istedet for å lese i avisen. Han har briller på, i tjukk innfatning. Han ser stilig ut, det gjør hun óg. Kort, blond sveis. Jeg forestiller meg at hun kom til Oslo fra bygda cirka rett etter videregående med en plan om å bli et bymenneske, et velutdannet bymenneske med de riktige interessene. Snart skal de kjøpe leilighet. Her. Her i byen, det er her de må være. Her skjer det ting, og kanskje hjelper det å holde dem sammen. Hvis de flytter ut, til et stort hus utenfor byen, med for mye fritid, så vil de kanskje finne ut at de ikke orker hverandre likevel. De må hele tiden gjøre noe, holde det store rommet med ikkeno og ingenting unna; stillheten, vil noen kanskje si. Og når de møter på den her i byen, til tross for at det skjer mye og de kan gå på alskens arrangementer på litteraturhuset, så finner de kanskje ut at de trenger et barn. Eller jeg vet ikke. Kanskje de slår opp lenge før det. Kanskje hun en dag sier mens de sitter slik som nå: hør her, jeg har tenkt på noe. Å, du tenker vel ofte på noe, kommer han kanskje til å svare. Kanskje glad denne dagen, uten at det gjør noe at avislesningen avbrytes. Han sitter kanskje og leser en uinteressant artikkel om en halvveis interessant roman som han tenker han kanskje kan lese, men som ikke interesserer ham nok til at han får lest den noensinne, men greit å få lest anmeldelsen da, desto. Og så ser han kanskje på henne denne dagen, ennå uvitende om at det er en gest han skulle ha gjort mange ganger før. Jeg har tenkt på at kanskje vi ikke passer sammen, sier hun. Jeg har tenkt på at det kanskje er best at vi gjør det slutt, ja, jeg gjør det slutt. Å, ok, sier han kanskje. Kanskje han er perpleks. Han hadde kanskje ikke ventet dette da han stod opp i dag, og kanskje særlig siden de stod opp fra samme seng. Har du tenkt lenge på dette, vil han kanskje lure på, ville ikke det vært en vanlig ting å lure på, jeg vet ikke, alle par er forskjellige fordi alle mennesker er forskjellige. Noen er selvsagt mer uforutsigbare enn andre. Ja, vil hun si, hun har tenkt lenge på dette. Hun har tenkt at hun ikke vil være sammen med ham mer. Hun vil ikke sitte ved et kafébord og ønske å si noe som hun ikke kan si, i redsel for at det ikke passer seg. Det er selvsagt mange andre ting også. Og det høres så lite ut også. Hun har en mormor som er enke nå, men før hun ble det, var hun sammen med den samme mannen en lang stund, ja hele livet, siden de var tenåringer, og de fikk fem barn. Og alle er enige om at hun har levd et meningsfylt og godt liv; hardt kanskje, men godt. Hun kan høre henne si at de unge nå til dags gir opp for lett. Det har hun hørt mormor si om et annet barnebarn. Hvorfor tenker hun på det egentlig, jo, kanskje hun gir opp for lett. Tror du alt blir noe bedre med en annen, sier han kanskje. Nei, sier hun, jeg vil ikke ha noen annen. Det er bare dette. Han kommer til å brette sammen avisen. For dette overrasker ham. Han bretter den og glemmer artikkelen, kommer aldri til å verken kjøpe eller låne den boka han leser om. Han tar seg på brillene. Han har brunt hår, hun synes han er kjekk, det er det mange som synes. Den kjekke mannen din, sier de. Hun har alltid tatt det som et kompliment til henne selv. Vil du fortelle meg hvorfor, sier han kanskje, venter ikke på svar, skal vi kanskje gå herfra, så kan vi snakke om det. Ok. Og så går de.

Og så sitter de der. Jeg tenker her sitter jeg og drikke cola light og spiser pizza til lunsj. Jeg var ute i går. Det er nesten så det ikke er lunsj, men frokost. Jeg har ikke så mye å si, hører på de andre. Ler litt. Jeg kjenner ikke alle sammen så godt ennå. Men det kommer jeg til å gjøre. En dag kommer jeg til å ringe til Y når han jeg ikke er sammen med lenger får seg en ny kjæreste. En dag kommer jeg til krangle med V så mye at hun tramper ut døren, for så å bli venner igjen etterpå, gjentagende, og noen vil spørre: krangler dere på ekte, eller er det bare på tull, og jeg vil svare jo, men sånn er det bare. Og en dag kommer jeg til å sende romaner i posten til J som er spesielt ment til henne. Men ennå er dette en stund i framtiden, først sitter vi her.

Ingen kommentarer: