TUNGEN OG TÅREN av Gunnar Wærness

(Bakvendtpilgrim)

Noen drar til Mekka og Jerusalem. Noen drar til Auschwitz. Ankommer i buss og gyser over at lokalbefolkningen oppviser næringsvett ved å tilby pølser og burgere ved inngangen. Ankommer i taxi og gyser over at sjåføren skravler hele veien ned fra Krakow. Betaler oss inn i dødens store, ordnede, bebygde ansikt. Inn i vår forestilling om det onde - vårt onde. Vi har lært hverandre at ondskapen blir som ondest når den går i forbund med praktisk sans og byråkrati. [...]

skriver Gunnar Wærness i diktboka Tungen og tåren, som egentlig er ett dikt i følge forsiden, men det kan jo ikke stemme når man leser bakerst inni boka, hvor det står hvor enkelte av bokas deler tidligere har blitt publisert, ikke som deler, men selvstendige dikt (virker det som) eller også om hvem som kan takkes for hvilke deler av boka, altså for enkelte dikt. Men uansett, det er småpirk.

For så skriver Wærness: 

Kom, fremmede, så går vi på Brødmuseet, sier han. Jeg har vært på Brødmuseet, sørøst i Tsjuvasjia. Det kan godt være det, sier han, men det finnes mange brødmuseer i verden. Dette er vårt eget. Vi har forsøkt å stille ut fattigdommen vår her inne, slik at myndighetene ikke våger ha den der ute. 

Jeg har vært i Auschwitz. Jeg følte ikke det noen kanskje synes jeg burde føle. Det som derimot skjedde var at en gruppe ungdommer, kanskje omtrent like gamle som oss, viftet med et svært israelsk flagg og jeg ble helt satt ut. Det føltes feil. 

Ellers husker jeg det oppholdet i Polen som kaldt, at jeg frøs hele tiden. Og at jeg helst bare ville sove, ihvertfall ligge under dyna på hotellrommet. Utenfor bussen var det grått og det snødde små flak som ikke la seg. Det forble grått. Det føltes litt som

Når jeg er i teateret sitter jeg ofte og ser opp i snoreloftet, i håp om å se skyggen av en av scenearbeider. 

Wærness skriver om verden, og jeg liker det. Han skriver også om ord, spesielt liker jeg det han skriver om ordet 'afrika', det kommer fra det samme ordet som ordet 'aprikos'. Jeg får en aha-opplevelse. Og ordet 'Rehobot', som også er navnet på en by, på mange byer, i forskjellige steder av verden, opprinnelig først brukt om en brønn i Midtøsten, skriver han og refererer til Bibelen, det gjør han mye av. Jeg lærer noe nytt mens jeg leser, og jeg liker boka bedre jo mer jeg leser. Først famler jeg, men så blir det bedre, bra, og til sist tenker jeg at dette er den første diktboka jeg har lest på månedsvis, at jeg er glad for at det ble denne når jeg først skulle lese dikt igjen, og at jeg så gjerne vil si hvorfor den er bra, men blir litt slått ut av at jeg er ute av trening, jeg vet ikke hvordan. Men som Derrida sier, når man skal prøve å forklare poesi med andre ord, så er det ikke lenger poesi, man må derfor bare lese det selv.