Jeg leste altså Fifty Shades. Det vil si: jeg leste de ni første kapitlene, deretter skummet jeg meg gjennom resten. Det var så kjedelig at jeg flere ganger sovnet fra boka. Midt på lyse dagen. I stua. Det skjedde ikke en dritt. Gjesp. Jeg leverte den også altfor sent tilbake til biblioteket fordi jeg ikke rakk å bli ferdig med den på maks utlånstid. Jeg hører at den nå skal bli til film, og at det var noe stort styr om hvem som skulle spille hvem. Hvem det ble som skulle spille hvem har jeg glemt. Jeg har også glemt hvem som skulle bli spilt. Det var en som het Grey ihvertfall. Han var sadomasochist, men det skjønte jeg ikke ut fra selve boka, bare etter å ha lest om boka. Mulig jeg skummet for mye og hoppet over noe der. Eller mulig det er fordi jeg har lest Marquis de Sade.
Til poenget. Til en annen Grey. Sasha. Tidligere pornostjerne. Nå har hun skrevet bok og jeg har lest den. Jeg leste noen ganske gode anmeldelser av Juliette Society, og tenkte ok, Sasha, ja. Jeg leste også en artikkel om pornostjerner som har fått kjendisstatus utenfor den jevne pornoseerskaren. Det var i Natt & Dag, med Sasha selv på forsiden. Jeg har også alltid tenkt på henne som "pornostjernen som leser Nietzsche." (Fordi jeg en gang leste det, lenge før hun skrev denne boken.)
Nå. det var ikke akkurat poenget det heller, bare en introduksjon.
Juliette Society er navnet på en klubb som Catherine blir deltager i. Klubben har navnet sitt etter søsteren til den kanskje mer kjente Justine. Marquis de Sades prektige Justine. Jeg trenger kanskje ikke å si hva slags klubb dette er. Jeg skal heller ikke røpe det som omslaget på den norske utgaven så frekt røper. Bare en advarsel til alle som har tenkt til å lese Juliette Society, ikke les omslaget. Eller; les den heller på engelsk. Jeg synes språket er en smule hakkete og jeg mistenker det er pga. oversettelsen. Når det er sagt: E.L. James og hennes Christian Grey kan gå og legge seg. Sasha Grey er i en helt annen liga.
Ja, det handler om puling. Seff. Men det handler om noe mer også. Det handler om kjærligheten, livet, om å finne seg selv, og om film. Catherine er nemlig filmstudent. Og jeg får lyst til å se alle filmene til Godard igjen. (I fjor høst hadde jeg en uke hvor jeg så Godard hver kveld og var dødsforelsket i Anna Karina.) Jeg får lyst til å se Vertigo igjen. Jeg får lyst til å se på filmene til Brigitte Bardot. (Hvem har ikke lyst til å se på Brigitte Bardot.)
Noe annet jeg også liker med boka er at Catherine ikke blir fremstilt som svak. Hun er kanskje usikker på seg selv av og til, men det må hun få lov til, så ung som hun er. Hun ser ihvertfall ikke ned på seg selv. Jeg kommer til å tenke på Ildfuglen av Hedda H. Robertsen, hvor en av hovedkarakterene bruker sex som en måte å skade seg selv på. Selvskading, kan du si. I Juliette Society er den mer knyttet til makt. Til makt over andre, makt over livet og makt over seg selv. Det er en lystig roman (kan jeg si det), med mørke undertoner. Den avdekker, og selv føler jeg at dette er en roman som må tenkes litt mer på, jeg sitter etter å ha lest den med en følelse av at noe mer kommer til å avdekkes, at noe i denne romanen som jeg ennå ikke har tenkt på kommer til å vise seg med tiden.
Grey selv. |
Noe annet Juliette Society får meg til å tenke på, er filmen Sleeping Beauty fra 2011. En film som ikke akkurat er lystig, men vakker og estetisk, et syn for øyet, med skurrende undertoner og som etter å ha sett den legger fra seg spørsmålet: Hva handlet den egentlig om? En filmstudentvenninne, som jeg så den med, mente den manglet plot og drivkraft, at den var helt tom, bortsett fra de fine bildene. Jeg, relativt erfaren poesileser, satte derimot pris på stemning fremfor handling. Juliette Society har noe av den lignende skurrende undertonen, men kanskje mindre dystert. Som hovedpersonen selv ofte påpeker ved sin analysering av filmer: Person er viktigere enn handling. Det er personen som er hovedkraften. Hvis ikke grunnene til at ting skjer, skjer i personen selv, så blir det ingen bra film. Personene må ha en vilje. De må ha et mål de streber etter, om det så er lite eller stort. Og i motsetning til hovedpersonen i Sleeping Beauty, så er det mer klart hva Catherine vil. Handling vil deretter følge naturlig, og det er helt klart at Juliette Society har det, i motsetning til Sleeping Beauty som noen kanskje heller vil si er en rekke med stillbilder. Sleeping Beauty spør: Hvorfor? Juliette Society spør: Hvordan? Sammenligningen forøvrig handler om at Sleeping Beauty nettopp er en film som jeg har tenkt på mye i ettertid. Den også etterlot meg med følelsen av at noe ennå ikke er avdekket, men kanskje kan komme til syne. Det er snart to år siden jeg så den, men jeg tenker på den ennå. Den kommer til meg i små glimt.
Er det noe jeg må utsette på romanen, er det at den føles litt kort. Det skulle vært mer. På en annen side, så er det kanskje det at den er kort som bidrar til at den etterlater seg så mye som den gjør. Det kan være en kvalitet, eller jeg tar feil og morgendagen vil vise at dette er en bok som ikke vil gi mer. Jeg vet ikke ennå, det må avventes. En ting er ihvertfall sikker, det er umulig å forholde seg likegyldig til den.
4 kommentarer:
Tusen takk for en informativ og velskrevet bokomtale! Det er ikke nødvendig å nevne hvor like vi er i synspunkter på "folk flest". Basert på denne omtalen, vil jeg kanskje lese JS. Bloggen din beruser!
Og i morra skal hun samtale med Audun Vinger på Tanum i Oslo! Merker at jeg skulle ønske det var noe jeg kunne være med på!
Jeg er i full gang med å lese den nå. En romamn som namedropper både Buñuel og Cassavetes får automatisk godvilje fra meg.
Og hun skriver veldig godt.
Akkurat den namedroppingen kan jeg ikke huske, sikkert fordi de navnene ikke sier meg noe selv, men det var mange andre navnedrypp jeg likte. Og ja, hun skriver godt.
Legg inn en kommentar