I fordøyelsessystemet

Jeg blar bakover i fotoalbumet på iphonen, på leting etter et bilde, trenger det til noe, ble bedt om å sende over et bilde i høy oppløsning, kunne ikke bruke facebookbildet selv om det var det jeg hadde mest lyst til; jeg må altså scrolle bakover, og ikke bare er det bilder jeg scroller bakover i, men også tiden, tiden, jo lengre bak jeg kommer, jo mer tenker jeg på ting jeg ikke har tenkt på på kjempelenge, jeg blir påminnet om noe jeg ikke vil tenke på, eller jeg tenker at jeg burde tenke på det igjen, men hvorfor orker jeg ikke, vil ikke, tenker at er det noe galt nå, siden jeg ikke bryr meg om det samme som jeg brydde meg om da; av og til tenker jeg at jeg må skjerpe meg, er det ikke bare det, men så slutter jeg, fordi jeg tenker at jeg tar bare det første og beste bildet, hvorfor må jeg lete meg bakover, jeg tok jo noen for et par uker siden, de burde vel holde, trenger ikke gå så langt bak som jeg gjør vel, hva gjør jeg det for? En slags selvpining. Se her, K, se her, sånn så du ut før, kan du ikke se sånn ut igjen nå; slik mat spiste du før, kan du ikke spise den samme maten nå, og jeg sier nei og jeg blar framover, nærmere. Helt til slutt kommer jeg til de siste bildene, de jeg tok i dag, jeg tok noen bilder av hesten jeg har fått på delfôr, han har krøllete man og er fuks (rød), vi var ute i skogen i dag, oppe i Jegersberg red vi forbi en gjeng med barnehagebarn som vinket og sa at hesten var fin, jeg sa hallo tilbake og takk tre ganger, de lo og jeg lo; og så er det en video jeg tok av hestene som løp på jordet, og noen screenshots, jeg pleier av og til å ta screenshots av artikler eller twitterstatuser om bøker jeg vil lese sånn at jeg kan huske på dem, som om jeg ikke lenger stoler på det å skrive ting bak øret, eller screenshots av innleveringsfrister, ikke bare viktige, men også mindre viktige, som f.eks. fristen til å sende inn spørsmål til Vigdis vet-spalta i Bokvennen-magasinet, for jeg digger Vigdis Hjorth og vil gjerne ha et svar fra Vigdis Hjorth; og så, apropos, når jeg egentlig har andre planer, ser jeg at det nyeste nummeret av Bokvennen ligger i postkassa og jeg river av plasten, uventet fordi jeg ikke kunne huske at jeg har abonnement på det; setter meg ned, bare litt, skal jo egentlig gjøre noe annet, men blir sittende, og sittende, leser den ene artikkelen etter den andre, om J. M. Coetzee (som jeg aldri før har fått sansen for, men får lyst til å prøve meg på nytt nå) og poeten Seamus Heaney som er død og skrivebordet til Lars Ramslie som ikke er et skrivebord, men en stein inni en grotte, og skjønnlitteratur om autistiske barn og en tekst av fantastiske Sara Stridsberg, og før jeg vet ordet av det er det for sent å gjøre det jeg egentlig skulle, og det skjer alltid når jeg får Bokvennen i posten, jeg bare leser hele greia på en gang, selvsagt har jeg abonnement på et magasin som får til dét; og sånn, sånt, jeg har ikke tid til å bla meg langt bak og dvele, jeg vil jo helst ikke det, samtidig tenker jeg på et scenario hvor alt på pc-en og alt på iphonen bare forsvinner, da kommer jeg ikke lenger til å ha bevis på hvordan livet en gang var, var i går, selsagt kan jeg jo huske det selv, føle det når jeg tenker på det, men da må jeg finne en annen måte å formidle det på, og så tenker jeg at det er en god plan, det er jo nettopp det jeg vil, er jo det jeg alltid har villet, men ikke enda fått til, kanskje den beste måten ville vært å slette alt sammen, så jeg ble tvunget til å si det, skrive det, la det ta form i teksten i stedet, sant, men tanken er skremmende, det kommer aldri til å skje, ikke på mitt initiativ.