Gratulerer med Nobelprisen i litteratur til Alice Munro

I dag kommer jeg på at jeg en gang satt på en flyplass alene og leste i en novelle av Alice Munro og gråt. Jeg hadde akkurat sagt hadet til en det var hardt å forlate. Landet jeg holdt på å forlate var derimot ikke vanskelig å forlate. En gang sa en venn av meg at jeg alltid sier her har jeg lyst til å bo på steder som er mer interessante enn hjemme, men det er ikke sant. Ikke denne byen, sa jeg. Han gav meg rett i det. Jeg tenkte aldri på å dra tilbake, det gjorde han. Jeg satt ihvertfall på terminalen og ventet på flyet, jeg var vemodig, litt trist og forelsket. Jeg tok opp novelleantologien i veska mi og begynte å lese The Bear Came Over the Mountain av Alice Munro. Det ble for mye for meg, her skrev hun det jeg tenkte, men ikke selv klarte å formulere, ikke en gang for meg selv. Klarte ikke å formulere det mens vi gikk gatelangs og slo oss ned på fortauskafeer og jeg ville så gjerne si noe, men turte ikke, eller ville så gjerne ha et øyeblikk av noe opphøyd, men det skjedde aldri, ventet liksom på noe mens vi stod i isbaren og kjøpte is, jeg kjøpte sjokolademint, for det har de ikke hjemme og er noe av det beste jeg vet; gikk forbi katolske kirker, gikk aldri innenfor, unnlot å besøke museer, det var bare oss og franskmennene i frokostsalen, australieren i resepsjonen, er det ikke alltid en australier bak resepsjonen på low-budget-hoteller; satte oss på benker, drakk frozen margaritas og syntes det var grusomt at jeg kunne kjede meg sånn i selskap med en som jeg var så fryktelig glad i; og kanskje var det også en lettelse jeg følte på vei hjem, før jeg kom hjem, dro trillekofferten gjennom det høye laget med snø og mørke, tenkte på den sangen vi hørte i en bar som vi begge sa vi likte men ikke klarte å finne igjen etterpå, alt dette her leste jeg, og alt det jeg ikke ennå klarer å si, selv ting jeg har glemt, men fortsatt føler når jeg tenker på det jeg har glemt, alt det leste jeg, og alt det tenker jeg på nå.