Kjøleskapsdøren

Jeg befinner meg på Victoria Pub i Bergen og hører Pedro Carmona-Alvarez snakke om Amerika i litteraturen. Alt jeg er interessert i på likt: billig øl, litteratur, Amerika og Pedro.



Du som ikke er der, men leser dette (forhåndspostede innlegget), burde gi deg i kast med Pedro Carmona-Alvarez Rust; en bok som fortjener å bli lest, eller så kan du være med i konkurransen min. Jeg trekker en vinner i morgen ettermiddag.

Ha en fin tirsdagskveld!

PS:
Mens jeg er inne på ting jeg liker, er det noen som vet om et sted det går ann å kjøpe bagels i Bergen? Bagels som man kan ta med hjem og putte i brødristeren. Eller er jeg nødt til å bake det selv?

5 på topp vårlektyre

Det er vår, det er lyst, det har ikke regnet i Bergen på fire dager og jeg har tatt fram tøyskoene. Jeg turte tilogmed å gå hjemmefra uten paraply i sekken! (Risky business her på Vestlandet!) Inspirert av Kristinas innlegg om våren, hvor hun skriver om vårlitteratur, et begrep jeg faktisk ikke har tenkt på før nå, men som jeg umiddelbart syntes var treffende for noen av bøkene jeg har lest, har jeg laget en liste over fem bøker som gir meg vårfølelse, av ulike grunner.




1. Françoise Sagans Nederlagets time
Ingen bøker gir meg mer vårfølelse enn Françoise Sagan, og da aller mest Nederlagets time. Av en eller annen grunn plukker jeg opp Sagan hver vår. Den første våren leste jeg Bonjour tristesse. Den andre våren Nederlagets time og Drivende skyer. Den tredje våren Hjertets livvagt. I år tror jeg at jeg skal lese Nederlagets time om igjen. Bare å tenke på disse bøkene får meg til å tenke på tørr asfalt og skitne snøhauger i veikanten, åpne vinduer på kvelden mens jeg ligger på sofaen og leser før kjæresten min sier skal vi ikke gå en tur ut, det er jo lyst, og jeg kler på meg en tynn jakke, en etterlengtet tynn jakke, og tøysko, og vi går, går forbi hester som endelig har blitt slippet ut på jordet, kanskje spiser vi en is ved bryggene. Jeg tenker også på lørdagsformiddager hvor vi sykler til flerbrukshus og skoler og kirker for å gå på loppemarked etter vårrengjøringene, hvor vi drikker kaffe og det føles ut som jeg finner Sagan i en pappeske hver eneste gang, før vi kjøper fersk fisk og steker dem i panna på kjøkkenet med åpne vinduer (igjen), drysser pepper og skvetter sitron på, hører på det som kanskje skal bli årets sommerlåt og drikker øl, og enda en, og vi må ut, vi må ut i kveld, ikke sant, det finns ikke noe annet å gjøre på en vårkveld som dette.

Dét får Sagan meg til å tenke på. Jeg skal selvsagt lese Sagan igjen denne våren, om det blir en av de nevnte som jeg har lest før eller en ny en, det vet jeg ikke ennå. Til dere vil jeg i hvertfall anbefale Nederlagets time, det er den fineste synes jeg, men Bonjour tristesse er også fin (og veldig kort, sånn i tilfelle du har dårlig tid). Nederlagets time handler dessuten om våren, i hvertfall delvis. Den er delt inn i årstider. I delen som handler om våren er det et avsnitt som handler om hvordan hovedpersonen kjører gjennom våren, om våren og lyktestolpene i Saint-Germain i Paris. Og om du ikke har lyst til å lese om Paris, om du på noen måte er lei av Paris, så anbefaler jeg Hjertets livvagt (jeg har lest den på dansk, tror ikke den finns i norsk oversettelse), for der foregår handlingen i Hollywood, og apropos er den et godt alternativ til påskekrimen, as we speak (vår = påske).

2. Tove Janssons Den lyttende
Jeg husker ikke hvor jeg kjøpte denne, om det var en bruktbutikk, et loppemarked eller et antikvariat, men jeg husker at det var tørr asfalt og vår i lufta da jeg dro med meg denne hjem, og jeg tror det må ha vært den første våren kjæresten min og jeg var sammen, for når jeg tenker på denne boka, tenker jeg på en av kjolene mine, den jeg gikk med hele tiden den våren, og jeg tenker på at vi ikke sov i en seng, men i en sovesofa ved vinduet i stua hvor solen kom opp og at jeg hver morgen klokken halv ni sykla til kantinejobben min, hvor jeg kledde på meg en T-skjorte fra Tine Meierier og lærte meg et triks hva angår å åpne makrell i tomat-bokser uten å søle og få klærne fulle av tomat, og at jeg slutta klokka ett hver fredag og at vi drakk etter jobb-øl utenfor Sørlandets Kunstmuseum, at jeg gleda meg til Hove-festivalen og at jeg altså leste denne melankolske novellesamlingen med vinduene åpne i leiligheten til kjæresten min som jeg ikke ennå bodde sammen med, og spesielt husker jeg den novella med den gamle damen som tegner, jeg kan ikke huske hva den het, og så inneholder den sågar en novelle som heter Om våren. Anbefales.

3. Albert Camus' Den fremmede
Denne boka gir ikke våryre sommerfugler i magen, det er ikke derfor den er på lista. Men den får meg til å tenke på da jeg leste den, som var den våren jeg var student for første gang og hadde Sylfest Lomheim som foreleser, husker nemlig at jeg leste den og at han begynte å snakke om den ca. to uker etterpå og jeg bare å, den har jeg nettopp lest! Dette er satt fast i sinnet mitt utelukkende fordi dette var mitt første semester på universitet, nå skjer jo sånt hele tiden. Jaja, denne boka er vår. Husker jeg satt og røykte sigg på benkene utenfor forelesningsrommet under bjørketrærne og var glad for at jeg ikke hadde pollenallergi, noe som jeg tenker hver eneste vår: Å, herregud, så glad jeg er for at jeg ikke har pollenallergi!

4. Margaret Atwoods Katteøyet
Denne boka må jeg ha lest da jeg var elleve år eller noe. Jeg husker mest stemningen i boka, framfor hva som skjedde. Også husker jeg livet, våren som utspant seg rundt meg, da jeg leste denne boka. Husker jeg sykla på sykkelen til pianotimer nede i byen én gang i uka. Husker hvordan permen med noter så ut. Husker grusen på asfalten som ikke var tatt bort ennå og hvordan solen skinte over byen, akkurat den solen, og at det var småkaldt på kvelden og at jeg var elleve år og gikk med mintgrønne hettegensere og skatesko og leste denne boka. Det jeg ikke husker er: Hvordan i helvete fant elleveårige jeg ut at jeg skulle opp i andre etasje på biblioteket, i voksenavdelingen, og plukke ut Margaret Atwood, som jeg aldri hadde hørt om før, jeg som ellers holdt på med bøkene til Maria Gripe? Dette er en gåte for meg. Det forblir et mysterium.

5. Helene Dahlbäcks Julias bok
Jeg skulle egentlig holde meg fra å skrive om en barne-/ungdomsbok på denne lista, men jeg må bare skrive om denne. Denne leste jeg hundre ganger da jeg var liten, husker ikke hvordan den kom meg i hende. Kanskje var det mamma som hadde vært på mammutsalg. Uansett, så leste jeg den om og om igjen. Jeg leste den da jeg gikk på Steinerskolen og jeg leste den da jeg begynte på en vanlig skole i nabolaget, og da var jeg i den alderen at man begynte å bli forelska. Og Julia, hun er også forelska. Og venninnene hennes, de er også forelska. Denne boka får meg til å tenke på guttene i klassen og fotball og lapper og bom 50 i gata og Jens og jeg som triller syklene hjemover og jeg får vite noe hemmelig, jeg får vite hvem i klassen han liker, og jeg klarer seff ikke å holde kjeft, jeg må jo si det til Camilla den neste dagen, bestevenninna mi som jeg samler på pokémonkort og fisker krabber med blåskjell som vi får fra kjøkkenet som stefaren hennes er kokk på nede i byen med, mens jeg sitter bakpå sykkelen hennes på vei til Signe som har trampoline i hagen, en hage som er så stor at vi kan spille slåball der, og den ene gangen vi spiller slåball der klarer jeg å få tak i ballen med én hånd slik at vårt lag får være inne og hvor kult var ikke det?! Og Julias bok, den får meg til å tenke på alt dette.

Søk, og du skal ikke finne, som det heter. Det er jo et av de bibelske kriteriene på Djevelens verk, at det er en sammenblanding av løgn og sannhet, altså at Djevelen ikke nødvendigvis lyver, men at han lyver og snakker sant om hverandre, slik at det ene ikke er til å skille fra det andre. Min teori om dét, gitt at det er sant at det er slik, er at dette ikke er noe kynisk virkemiddel for Djevelens del, men at han, i motsetning til Gud, er realist, dvs. at han ser verden og mennesket for hva det er, ikke for hva det burde være eller var ment å skulle være. Slik at der Gud, ideologen, fremdeles insisterer på en ideel verden, en ideel skapelse, har Djevelen, realisten, eller naturalisten, som Perrault kalte ham, forlengst innsett alle tings dobbelthet, sammensatthet, urenhet og mangel på perfeksjon.
   Sånn sett gjør Djevelen akkurat det samme som en forfatter gjør: Han blander virkelighet og fiksjon på en sånn måte at det ene ikke er til å skille fra det andre, for slik, gjennom verket, å nærme seg en mer presis forståelse av, ikke sannheten, men virkeligheten.
- Stig Sæterbakken, fra essayet Jorda er flat

Bøkene jeg leste i februar, del 3: Timer, gjengangere, pastisjer og en fransk adresse

9. GENGANGERE av Henrik Ibsen ¤ ¤ ¤
Akkurat som at jeg ikke er noe særlig fan av Shakespeare og med den meningen befinner meg i godt selskap med bl.a. Hamsun, så er Hamsun og jeg heller ikke noe særlig fan av Ibsen. Likevel gav det meg også noe å lese Gengangere. Jeg så det oppført på teateret en gang på videregående og har helt siden da trodd at jeg var ekspert på Gengangere. Jeg visste ALT som skjedde i dette stykket, såvisst gjorde jeg det. Men etter å ha lest stykket, tenkte jeg at den tolkningen jeg hadde sittet med bare var én mulig tolkning, og at den tolkningen jeg satt med nødvendigvis ikke var verken den eneste eller den riktige, og jeg kunne ikke fatte hvorfor jeg hadde sittet med akkurat den tolkningen helt til nå, for den er jo en av de minst opplagte. Det teaterstykket jeg så må ha pushet meg i en retning. Uansett, jeg fikk faktisk lyst til å lese noen flere dramaer av Ibsen, kanskje finner jeg ut av flere nye ting. Jeg har jo nesten aldri lest Ibsen, bare sett (og de to tingene er jo to helt forskjellige ting).

10. AENEIDEN av Vergil ¤ ¤
Dette var bare sykt kjedelig og jeg vil ikke snakke om det. Jeg håper jeg får noe igjen for å ha lest Aeneiden når jeg snart skal lese Dante.

11. MRS. DALLOWAY av Virginia Woolf ¤ ¤ ¤ ¤ ¤
For et språk! For en kvinne! For en forfatter! For et geni! Her og her har jeg skrevet om boken tidligere.

12. TIMENE av Michael Cunningham ¤ ¤ ¤ (¤)

Like etter at jeg hadde ferdiglest Mrs. Dalloway kom jeg på at jeg hadde Timene i hylla, etter et loppissalg i høst, så jeg bestemte meg for å lese den. Jeg så filmen en gang jeg var ung og dum og syntes den var gørrkjedelig, og kanskje var den det, jeg vet ikke, jeg får se den igjen for å finne ut av det, men sikkert og visst var det at boka i hvertfall var gøy å lese. Det er som en egen versjon av Mrs. Dalloway (Virginia Woolf skulle opprinnelig kalle sin bok for nettopp Timene); om Virginia Woolf i en forstad utenfor London i 1923, om Mrs. Brown i Los Angeles i 1949 og om Mrs. Dalloway i New York circa nåtid. Lettlest (betydelig lettere enn Mrs. Dalloway) og underholdende, men intelligent, selv om jeg noen steder føler at det blir too much, f.eks. kysset mellom Kitty og Laura, det trengte ikke å være med.

13. PASTISJ av Olav Løkken Reisop ¤ ¤ ¤ (¤)
Er dette en roman? Er dette en novellesamling? Olav Løkken Reisop vet det ikke en gang selv (i følge twitterkontoen hans). Noen bokbutikker mener det ene, noen bokbutikker mener det andre. Det slår meg med en gang jeg begynner på kapittel to, at dette er en novellesamling. Så tenker jeg at alle kapitlene har noe med hverandre, men gjør det Pastisj til en roman? Nei, for alle novellesamlinger er jo sånn, man ser noe av det samme i alle sammen? Well, I dunno. Det jeg vet er at jeg virkelig ser for meg Dag Solstad i Kaufhaus og at jeg ler av både Lars von Trier og Woody Allen i deres fiktive samtale i Holliwood (begge to er forresten noen duster i dette dramastykket). To noveller/kapitler til jeg vil dra fram er Konkurs* (vet da faen hva den stjerna skal bety) og Et sant produkt. Skuespill i to akter. (Den førstnevnte har jeg forøvrig skrevet om her.)

14. 48 RUE DEFACQZ av Hanne Ørstavik ¤ ¤
Skjønner at poenget med en stillegående roman som dette er mer stemningen enn selve handlingen, og jeg trodde kanskje jeg likte bare det å lese et vakkert språk, men nei, dette var kjedelig. Minte meg om en annen kjedelig bok i samme gate, Ingrid Z. Aanestads Stormkyss, som jeg leste for circa ett års tid siden. Og den igjen får meg til å tenke på skriveskoleforfattere. IKKE et kompliment.

Nå måtte jeg seff søke på internett om Hanne Ørstavik faktisk har gått på en skriveskole.
(Leser.)
Ja, eureka, det har hun!
Hahahaha!

For det skrivende er ofte henførende, det er en lykke, og jeg opplever det som en slags sannhet, en renhet. Av og til er det vanskelig, når jeg smittes av teksten jeg skriver. Darling River fikk meg til å brekke meg, det var som å drukne i skam å skrive den boken der. Jeg kjente meg som Lo, grotesk, forstyrret og innestengt. Men alt det der, det finnes jo allerede. Ingenting er meg riktig fremmed, jeg skulle virkelig ville forsøke å forstå alt. Alt det som er menneskelig materiale.
- Sara Stridsberg, fra dårlig oversatt intervju fra svensk i tidsskriftet Fett nr. 4 - 2011

Pingvinlakris og kontantkort

Noe du har lyst på:
En bil. Ok, der sa jeg det. Ønsker meg ikke en bil fordi det skal være komfortabelt å handle på butikken og fordi jeg vil kjøre kids til skolen, eller fordi jeg noensinne kommer til å bo på landet (in my dreams), men fordi jeg vil kjøre ut i evigheten, vel, over landegrenser, mens jeg hører på musikk og stopper langs veikanten hvor jeg kjøper en kurv med oliven fra femten år gamle jenter i røde kjoler som ikke kan engelsk, og baguett fra den gamle kona bak disken et eller annet sted i ingensteds, før jeg igjen kjører videre, kanskje tar jeg ferja og havner i Istanbul eller Marokko.

Favorittsteder:

I senga sammen med kjæresten min, Kristiansand når det er sommer og på toget på vei et sted.

Hva du liker best med rommet mitt:

At det ikke bare er mitt, men vårt.

Siste film du så:

Gainsbourg (Vie héroïque).
we

Den ekte Serge Gainsbourg.

Eric Elmosnino som Serge og Laetitia Casta som Brigitte.

Plan for i morgen:

Spise fruktsalat til frokost og skrive ferdig en oppgave om Hamlet.

Hvilke land du har vært i:

USA, Mexico, Wales, England, Irland, Nord-Irland, Skottland, Orknøyene, Sverige, Danmark, Finland, Norge, Indonesia, Nederland, Belgia, Frankrike, Spania, Portugal, Italia, Vatikantstaten, San Marino, Liechtenstein, Luxembourg, Sveits, Østerrike, Tyskland, Slovenia, Tjekkia, Polen og Russland.

Favorittplanet:

Saturn.

Favorittnavn som ikke er ditt eget?
Sparer dem fra offentligheten til jeg treffer barna mine.

Hvilken by er den fineste du vet?

Å, det er Kristiansand, det. Ingen steder er like vakre som Kristiansand klokken fire på natta midt i juli, til lyden av måkeskrik og musikk med en øl i hånda og utsikt over havet og sola som streifer opp fra horisonten fordi den aldri egentlig går ned. Og Oslo på andreplass, i en park om sommeren, til lyden av trikken, eller å vandre gatelangs en solfylt høstdag. Trodde dere jeg skulle si Paris? (Jeg liker Paris også da; griner hver gang jeg forlater den.)

Hva var det siste du spiste?
Pingvinlakris.

Hva liker du best med deg selv?
At jeg er rastløs, interessert i ting og at jeg aldri kjeder meg.

Det siste du kjøpte?
Et kontantkort til kjæresten min som var blakk og på vei til Trondheim. Han er femten år. Neida.

the talkers
av Charles Bukowski

the boy walks with his muddy feet across my
soul
talking about recitals, virtuosi, conductors,
the lesser known novels of Dostojevsky;
talking about how he corrected a waitress,
a hasher who didn't know that French dressing
was composed of so and so;
he gabbles about the Arts until
I hate the Arts,
and there is nothing cleaner
than getting back to a bar or
back to the track and watching them run,
watching things go without this
clamor and chatter,
talk, talk, talk,
the small mouth going, the eyes blinking,
a boy, a child, sick with the Arts,
grabbing at it like the skirt of a mother,
and I wonder how many tens of thousands
there are like him across the land
on rainy nights
on sunny mornings
on evenings meant for peace
in concert halls
in cafes
at poetry recitals
talking, soiling, arguing.

it's like a pig going to bed
with a good woman
and you don't want
the woman any more.

Bøkene jeg leste i februar, del 2: Mørke hjerter, klassiske dramaer og fenomenet venting

4. A VISIT FROM THE GOON SQUAD av Jennifer Egan ¤ ¤ ¤ ¤
Den første e-boka jeg kjøpte på kindle-lesebrettet mitt.

Boken handler om de samme menneskene, men er bygd opp novelleaktig. Hvert kapittel handler om en biperson i det forrige kapittelet, og historiene går over år. Det pussige er at favorittkapittelet mitt er det kapittelet som handler om barna til Sasha, det eneste kapittelet som ikke er skrevet som ren tekst, men som grafer, meningsmålinger, tabeller o.l., det som er sett fra Sashas datters øyne, eller kanskje er det ikke pussig i det hele tatt, fordi jeg må ha lest de andre kapittlene for at dette kapittelet skal gripe meg sånn. Det er nemlig gjennom dette kapittelet at jeg blir rørt av forholdet mellom Sasha og Drew, når datteren deres beskriver dem i korte glimt og jeg vet ting som hun ikke vet.

5. KONG ØDIPUS av Sofokles ¤ ¤ ¤
Hva er det å si om dette? En klassisk, gresk tragedie om en historie vi alle kan.

6. MØRKETS HJERTE av Joseph Conrad ¤ ¤ ¤ ¤
Mørk og mystisk. Boka som Apokalypse nå er basert på, bare at handlingen i Mørkets hjerte er lagt til langs Kongo-elven under kolonitiden, mens filmen handler om Vietnamkrigen. Jeg så filmen kort tid etter at jeg leste boken (nei, har ikke sett den før nå) og jeg tenkte at dette er den beste krigsfilmen jeg har sett, men så kom jeg på Studio Ghiblis Ildfluenes grav, og den er jo verst for den har lagd sår på sjela mi til evig tid, bare jeg tenker på den gjør det vondt i hjertet. Men nest verst/best da!

7. SKYENE av Aristofanes ¤ ¤ ¤ ¤
Klassisk, gresk komedie med tisj-, bæsj- og promphumor. Men jeg innrømmer det: jeg lo!

8. MENS VI VENTAR PÅ GODOT av Samuel Beckett ¤ ¤ ¤ ¤
Jeg satt på togstasjonen på Lillehammer, ved siden av en smattende sigøynerfamilie(/-gjeng?), mens jeg leste meg gjennom denne, satt og ventet på toget til Oslo S mens jeg spiste en baguett med rømmesild på tilbud kjøpt på REMA 1000 for det var det eneste jeg hadde råd til i hele verden akkurat da. Kunne ikke en gang sette meg på kaféen og drikke en kaffe mens jeg venta. Sånn er det alltid når jeg reiser hjem. Jeg har ingen penger. Sitter på ubehagelige stasjonsbenker og leser bøker og observerer folk, men å, som jeg elsker det. Håper jeg aldri blir rik og begynner å reise på komfortable, raske og kjedelige måter. Så lite jeg kommer til å få tenkt, lest og sett da. Og det er da noen kanskje vil spørre seg: Men skjedde det så mye i Mens vi ventar på Godot da? For der sitter jo bare Vladimir og Estragon og venter og venter og venter. Og hva venter de på? Godot. Men hvem er Godot? Og hvorfor venter de på ham? De vet det ikke, vi vet det ikke! Av og til venter man bare.