Men det eneste stedet du kan se på uten at det virker som du glor, er munnen hennes når hun snakker. Du ser på munnen hennes ved enhver anledning., dagen lang. Og når du legger deg om natten [...] tenker du på noe så dumt som kjærlighetens vesen, og du må innrømme at dette vesenet er rimelig opphengt i trangen til å besitte. Det vil råde over den munnen, på samme måte som små barn i en periode har lyst til å sette hver eneste skapning de ser i fangenskap. Kan vi ha en sånn, vææær så snill? Nei, en elefant blir litt mye. 
- Fra De håpefulle av Nicolai Houm

Kanskje verdens fineste cover

Jeg har sett det før. Tror det var i en artikkel i Vinduet eller noe som handlet om en mann som hadde lagd covere til kjempemange bra bøker. Det var jobben hans. Så kom jeg plutselig over coveret på nett da jeg satt og scrollet meg tilbake i bøker som skal leses-lista mi på bokelskere.no, jeg lette etter en bok jeg ikke kunne huske navnet på. Og da så jeg dette coveret igjen. 

Fonten, bildet, hestene, den gule sanden, solskinnet og det man bare vet om Cormac McCarthy uten å ha lest akkurat denne boka.

CAMILLAS LANGE NETTER av Mona Høvring

I fjor var det Stemmerettsjubileet, men det eneste jeg fikk med meg som var relatert til det, var at Wergelandsselskapet snakket om Camilla Collett istedenfor Henrik da jeg møtte opp ved statuen av sistnevnte på 17.mai. Rett og slett fordi kvinnekampens historie aldri har interessert meg. Etterpå, da vi tuslet avgårde under paraplyer til skalldyrlunsj, tenkte jeg på at jeg aldri har lest noe av Camilla Collett. Ikke annet enn utdrag fra norskboka på videregående. Denne tanken gav ikke noe utslag i at jeg endelig leste noe av Camilla Collett, for jeg har i skrivende stund fortsatt ikke lest henne.

Camillas lange netter er en roman basert på Camilla Colletts I de lange Nætter fra 1862, en erindrningsbok. Romanen består av korte avsnitt, ofte ikke mer enn én side lange. Her er et av dem:

Pappa og naturen
Pappa mente at naturen ikke skulle temmes. Han hogde ikke et eneste tre, var imot beskjæring og kultivering. I en hage skulle det herske en vill og vakker uorden. Han ville ikke engang rydde eller rake. "Se på mosen", sa han, full av beundring. Og jeg så på mosen og skjønte hva han mente. 

Andre avsnitt har titler som Henrik og engelskmannen, Henrik og pappa og Kjære bror, og det er de som interesserer meg mest, det er kanskje synd å si det. Høvring beskriver Camillas beskrivelser av Henrik akkurat sånn som jeg forestiller meg Henrik, og jeg gjenkjenner ting jeg har hørt om før, lest om andre steder. F.eks. avsnittet om Mellbye og det franske kjøkken:

En annen figur Henrik satte stor pris på, var Mellbye. Mellbye likte alt som var fransk, og særskilt var han begeistra for Det franske kjøkken. Men mat hadde han ikke greie på. En gang inviterte Henrik Mellbye høytidelig på "souper à la française". Måltidet besto av kråkefrikassé, løvetannsalat, kompott av en eller annen sopp, champagne av bjørkesaft og dessert av et humlebol. Etter bevertninga uttrykte Mellbye at han var henrykt over det delikate måltidet. Han var virkelig ei enkel sjel, et godmodig fjols. En annen gang, i fylla, fikk Henrik og Mellbye for seg at de ville duellere. Henrik trudde han hadde kontroll med både kuler og krutt og scenegrafi, for pistolene hadde jo ikke vært ladd siden 1814. Men et skudd gikk likevel av, og Mellbye var nær ved å drepe Henrik den kvelden.

At jeg synes disse avsnittene er mest interessante sier sikkert mer om meg enn om romanen (jeg er veldig glad i Wergeland), samtidig som jeg ikke har noen knagger å henge romankarakteren Camilla på. Når jeg leser føler jeg at jeg burde ha lest noe av Camilla Collett før jeg leser en bok om henne, selv om Camillas lange netter ifølge forlaget er en roman. Men roman? Hadde den funket alene, uten at man visste at den var basert på den historiske forfatteren Camilla Collett? Det tror jeg ikke. Til det føles den for fragmentert. Det er for mye man må fylle inn selv.

Funker den som en slags introduksjon da? Jeg vet ikke. Jeg fikk ikke mer lyst til å lese Camilla Collett etter å ha lest Camillas lange netter. Det er rett og slett, i det store og hele, for uinteressant for min del, selv om det enkelte steder kommer fram betraktninger som er interessante, f.eks. der hvor jeg-et (som er Camilla) beskriver livet hjemme som avsondret, og at de lengter etter det farlige landskapet der ute som om det er utilgjengelig for dem, like etter at hun beskriver hva de gjør ute -- i skogen, på elva, i båten; hvor dumdristige de er og vi kan skimte hvor galt det kan gå, men sånn er barn. Hvorfor lengselen etter det de har? Hvorfor lengter man etter noe man allerede har? Et spørsmål jeg synes blir stilt flere ganger i romanen, uten at det blir utdypet noe særlig eller forsøkt svart på. Det må man nok lete etter andre steder.

Kvantesprang (Sotsji 5)

Fysikklæreren synes folk bruker uttrykket kvantesprang feil, de sier det som om noe stort har skjedd, sier han, men kvantefysikk er jo så lite, det handler om elektroner i atomer, noe av det minste vi kjenner til og vi har egentlig aldri sett dem, men snakker om dem likevel. Etterpå tenker jeg på at jeg ikke synes folk bruker ordet kvantesprang feil, for et kvantesprang er jo et hopp, et hopp fra et energinivå til et annet energinivå, når et elektron spretter fra et skall til det neste, fremfor å liksom gå hele avstanden i mellom. Det går liksom i trappetrinn istedenfor bakke. Når folk bruker ordet kvantesprang handler det ikke om størrelse, men måten man beveger seg på. Når noen gjør et et kvantesprang har de liksom gjort revolusjon fremfor evolusjon, stupt ut i havet istedenfor å gå ned i vannet fra stranden. Det er sånt vi står og diskuterer om sommeren, skal vi bade eller ikke, skal vi bade eller ikke, og innerst i sjela vet vi jo at vi vil bade fordi vi elsker å bade, og vi vet vi kommer til å gjøre det, men blir likevel stående en stund på land og se på havet, er det varmt nok, er det ikke sykt kaldt, ser du noen brennmaneter, er det tang der?, uæh, tør jeg, tør jeg ikke, ok, en to tre og så hopper vi, lover du å hoppe samtidig? Ja, lover. Noen ganger bruker vi dritlang tid på å gå ned i vannet, først leggene, så låra, rompa; blir stående der med høye skuldre og armene over brystet, brr, å, nei, ikke noe mer nå, jo, går litt til, litt til, og så: overkroppen, endelig i vannet, dukker under, blir våte i håret også, får saltvann i øynene. Men å komme syklende, rive av seg klærne og bare løpe rett ut, det er kvantespranget.

Eller, som jeg hører etterpå, det er som om jeg hører ordet kvantesprang hele tiden etter fysikktimen. Plutselig bruker alle det. Bjørn Dæhlie sier i en episode av Sirkus Northug at Petter Northug brakte langrennsporten et kvantesprang frem. Før var folk gode på ski og så spiste de grøt. Men Petter, han er så mye mer enn det. 

Og snart skal han gå femmila og jeg sier nei til å jobbe på lørdag for jeg skal se tremila, men det er ikke helt sant, for jeg skal studere kvantefysikk også, regne hvor mye energi det er i fotonene som atomene sender ut når elektronene gjør kvantesprang; har en innleveringsoppgave som skal leveres før jeg setter meg på toget med skiene og tar vinterferie.

En dag sitter jeg på biblioteket, de har fått nye pulter og stoler der, en av de ansatte spør meg hva jeg synes om de nye bordene; smale, oransje bord langs vinduene, utsikt mot domkirka og nedre torv, synes jeg ikke de er litt små, jeg kan jo ikke strø bøkene utover sånn som på de store pultene, og jeg sier ja, nettopp, er akkurat det jeg synes også, men greit hvis man bare sitter der med pc da. Ja, nettopp, sier hun. Jeg har fysikkbøkene oppslått, titter av og til ut på snøen som daler, snøen har kommet tilbake for en dag og jeg er glad, de siste dagene med vårfølelse har ikke vært velkomne, jeg er kanskje den eneste i verden som synes vårfølelsen er trist, får en følelse av at nå har hele verden det fantastisk bortsett fra meg, sånn er det vårfølelsen føles; den får meg til å føle meg utenfor, som å være ungdom og vite at "alle" andre er på en fest som ikke jeg er på, selv om jeg vet at festen sikkert er dritkjedelig og jeg ikke en gang liker halvparten av folka som er der, men likevel liksom. Tenk om. Jeg går sikkert ikke glipp av noe, men tenk om jeg gjør det. Sånn er vårfølelsen og sånn har det alltid vært. Noen ganger klarer jeg å holde den i sjakk, andre ganger er det verre. 

To bord bortenfor sitter det to og prater lavmælt, jeg gjetter på at den ene er frivillig samtalevenn i Røde Kors eller noe lignende, mens den andre er ny i Norge og ikke kan norsk så godt ennå; de har på seg ytterjakker, har ikke giddet å ta dem av, snakker om trivielle ting, liksom mest bare for å si noe, og hun som er norsk, jeg gjetter at hun er student på universitetet, sier: Vi liker heller ikke at det er kaldt, det er fælt med vinter. Å, tenker jeg. Hvem er er vi. Mener hun nordmenn, tenker jeg. Eller kanskje hun og alle vennene hennes. Hun sier at alle klager over at de fryser, men selv om det er kaldt trenger man vel ikke å ha det kaldt, kan man ikke bare ta på seg klær, det er jo ikke femti minus vi snakker om, det er ikke så kaldt at vi ikke kan leve, ikke så kaldt at ikke ullundertøy kan fikse på det. Og hvor fin hadde egentlig sommeren vært uten vinter. (Det slår meg at det er kanskje er en vanskelig påstand, funker egentlig mest allegorisk, det er fryktelig mange mennesker i verden som lever uten vinter.) 

For ikke så lenge siden leste jeg en tekst om noen som delte verdens mennesker i to kategorier. De som gjør pliktene sine først og hviler etterpå vs. de som tar fornøyelsen først og tar det kjipe sist. De diskuterte hva som var mest fornuftig. Ville det ikke være best for selvfølelsen å ta pliktene først og belønningen etterpå? Men hva om man tok pliktene først, og så ville det ikke bli noen belønning etterpå, for den ville være borte, tatt vekk av en eller annen grunn, ikke lenger en mulighet, en mulighet som forsvant mens man brukte tid på pliktene. Jeg husker det vagt, kan ikke huske hvor jeg leste om det, var det i en novelle, kanskje. Når jeg tenker på det er det som om enda en brikke i puslespillet kommer på plass, det er som jeg vet hvorfor det gikk skeis med ekskjæresten, en av oss var den ene sorten menneske, den andre av oss den andre sorten, vi tilhørte hver vår kategori. Jeg så på det å skyve bort plikter til fordel for fornøyelser som latskap, dumhet, nærmest moralsk forkastelig; han så på min trang til å gjøre alt på listen før man endelig kunne gjøre noe gøy som streng, besteborgelig, nærmest fascistisk. Og jo mer han klagde, jo mer besatt ble jeg av å gjøre ting slik jeg mente var riktig, til det egentlig ikke var det jeg mente var riktig lenger, men en slags monstrøs versjon av det. Som en slags voksen trass. Ikke spesielt voksent, men følt av en voksen. 

Til slutt har jeg gjort alle fysikkoppgavene jeg på forhånd bestemte meg for å gjøre; leksene og ti ekstra oppgaver. Jeg har lagt en bok på bordet som jeg tok mens jeg stod ved kaffemaskinen, puttet på ti kroner og ventet på kaffe med melk, tok den med tilbake til pulten fordi jeg på et tidspunkt tidligere i livet tenkte at jeg ville lese den, men fikk aldri gjort det. Og så stod jeg der og så den, til låns, tenkte der er den jo, den må jeg lese, men etter å ha tenkt på andre ting noen timer og jeg igjen ser at boka ligger der og jeg pakker sekken og tar på skjerf, tenker jeg at jeg ikke har lyst til å lese den lenger; det der fra den gangen, det jeg tenkte den gangen, gjelder ikke lenger. 

Sørlandets litteraturpris 2014

sør

I dag var jeg på biblioteket og stemte på hvem jeg synes bør vinne Sørlandets litteraturpris 2014. Den deles ut i to kategorier, en for skjønnlitteratur og en for sakprosa. Jeg har ikke lest noen av de nominerte til sakprosakategorien, og kommer ikke til å gjøre det heller, så jeg stemte bare i kategorien for skjønnlitteratur.

De nominerte til kategorien for skjønnlitteratur er:
1. Teori om det eneste av Nils Chr. Moe-Repstad
2. Å holde pusten av Agate Øksendal Kaupang 
3. Dinglen og Ramona av Cathrine Evelid

Jeg stemte på diktene til Nils Chr. Moe-Repstad, og her er forøvrig det jeg synes om dem. Et lett valg, spør du meg, selv om Å holde pusten var en god debut av Kaupang. Den har jeg skrevet om her. Dinglen og Ramona har jeg ikke lest, men jeg leste den forrige boka til Cathrine Evelid (fra 2012), Mamma er en countrysang, og det er noe av det verste jeg har lest i hele mitt liv. Skikkelig søppel. Tenk at noen sitter og jobber i forlag og sier ja til sånne bøker. Hvis jeg måtte velge mellom Dagbladet og Dinglen og Ramona hadde jeg heller valgt Dagbladet ass.

Nei, nå skal jeg stoppe min eder og galle. Hvis det skulle være interessant å lese mer av det, så har jeg skrevet om Mamma er en counrtysang her.

Forøvrig husker jeg alle gangene jeg har stemt på Knausgård til denne prisen, og hvorfor er ikke essaysamlingen hans nominert i sakprosakategorien? Sikkert fordi Knausgård uansett ikke hadde dukket opp for å motta prisen. Neida, det var kynisk sagt av meg. Veldig unorsk og lite jordnært. Tar det tilbake. Sikkert for å gi noen andre sjansen også. Litt som om hvis nederlendernes skøyteløpere hadde blitt utestengt fra OL. Da kunne andre land utøvere endelig fått sjansen til å komme på pallen.

Sotsji 4

Noen har bare Swix-app på iPhonen som smøreteam.

(Forøvrig begynte jeg på De håpefulle av Nicolai Houm etter skituren i går. Dette var første setning: "Så var det på tide å dra hjem og finne Fredrik i kjellerboden der han sikkert gjorde noe kjedelig med et par langrennsski [...]").

Spørsmålsrunde 3

Noen ganger får jeg spørsmål fra blogglesere under innlegg som ikke har noe å gjøre med spørsmålet. Andre ganger får jeg spørsmål som har med gamle innlegg fra for lenge siden å gjøre. Noen husker noe jeg skrev om før og spør: Hva med nå da, hvordan gikk det egentlig? Mange av spørsmålene har med studier og litteratur å gjøre, så hvorfor ikke ha en spørsmålsrunde nummer tre? Så kan jeg f.eks. svare på hvilke bøker som har fått meg til å grine. Eller hvilken biografi jeg liker best. Eller hvilken bok som gir meg frysninger. Eller hvem som er min favorittanmelder. Eller hvorfor jeg skriver så mye om snø. Eller om jeg noensinne har prøvd isbreklatring. Eller noe. 

(Jeg har forresten aldri prøvd isbreklatring, men har lyst.)

Jeg svarer om en ukes tid, kanskje neste helg, bare fyr løs. 

husky

Bildet er herfra. 

[...] Muligheden er for Selvet hvad Suurstoffet er for Aanderættet. 
- Kierkegaard

Fra avisa 2

Nå mens jeg allerede er i gang, her er også teksten jeg hadde i Fædrelandsvennen 21.1.2014.

--

Mer Darwin, mindre Freud
s

I høst etterlyste Jan Kjærstad mer Darwin, mindre Freud i norsk litteratur. Det er interessant i disse dager; endelig har vi fått snø, men den skulle kommet for lenge siden; forrige vinter lå det allerede et lag tidlig i desember, det er bare å bla seg tilbake på Intagram og se det. At det skjer en global oppvarming av kloden er det ingen tvil om, mindre opplagt er det at den er menneskeskapt. Uansett kommer den til å få følger for hvordan vi skal kunne leve på denne planeten, ikke bare et sted langt inn i fremtiden, men allerede nå. Ekstremvær gjør steder ubeboelige. At ting skjer andre steder enn her hjemme har også noe med oss å gjøre, egentlig er det jo bare ett sted vi bor på. Kjærstad ønsker mer litteratur om menneskets utvikling, vår utvikling i millioner av år. Altså mennesket fra et mer biologisk enn psykologisk synspunkt.

En av fjorårets debutanter treffer dette ønsket godt. Frøydis S. Simonsen skrev boka Hver morgen kryper jeg opp fra havet, om ei jente som studerer biologi og har hjertesorg. På kløktig vis beskrives noe så menneskelig som en kjærlighetssorg gjennom biologiske fakta og termer, f.eks. beskriver hun hvordan synet vårt fungerer, samtidig som hun sørgmodig får fram: Jeg ser ikke deg, bare lyset som støter mot kroppen din om morgenen og kastes tilbake, til meg. Hun sammenligner oss med andre dyr i verden, bl.a. en grønn sjøsnegle, visstnok det eneste dyret i verden som lever av fotosyntese, hvordan ville vi vært hvis også vi gjorde det?

Et annet av fjorårets utgivelser har også klart å knytte mennesket her og nå med mennesket som natur, Teori om det eneste av Nils Chr. Moe Repstad. Gjennom to bøker, som støtter opp om hverandre som om de var i en symbiose, beskriver han mennesket som en mekanisk maskin bygget opp siden tidenes morgen knyttet sammen med et individ i dag. Begge verkene får fram hvordan vi henger sammen med resten av verden i en enhet. For noen kan det virke selvsagt, men i en verden hvor folk fortsetter å kjøpe SUV-er (selv om de bare skal bruke den i byen) og statsministeren ikke nevner ordet 'miljø' en eneste gang i nyttårstalen, trenger vi en påminnelse, og paradoksalt, men ikke merkelig, nok er det ofte skjønnlitteraturen fremfor sakprosaen som best er i stand til å beskrive en virkelighet vi kan relatere oss til.

Fra avisa

Etter forespørsel legger jeg ut teksten jeg hadde i Fædrelandsvennen 10.2.2014.

--

Kjærlighet i litteraturens
mellomrom
Er kjærligheten bare en god kraft, eller viser litteraturen noe annet? 

I filmen Nymphomaniac inngår Joe utallige seksuelle forbindelser som ikke har noe med kjærlighet å gjøre, og det går bra. Ikke før hun forelskelser seg går det dårlig med henne. Hun gifter seg og får barn, men forholdet legger bånd på henne, hun lever ikke slik hun vil leve, forelskelsen gjør henne ikke blind for sine egne ønsker, men i stand til å skyve dem bort; det er destruktivt og hun forlater til slutt både mann og barn. Kjærligheten beskrives ikke som en god kraft, men en dårlig, hvor man slår seg selv ned for å føye en annen. Man er villig til det nettopp fordi kjærligheten er så stor. En av fjorårets romaner, kom hjem når sorgene har løpt forbi av Y. Wærenskjold, handler om kjæresteparet K og Heli, de lever et omflakkende liv; reiser fra sted til sted og elsker intenst, men i løpet av romanen ser man hvordan K blir så desperat på gjentatt bekreftelse at hun gjør seg selv mindre og så avhengig av Heli at også hun ikke lenger ser på K som jevnbyrdig, og derfor ikke lenger verdt hennes respekt. For hvordan kan en som ikke lenger respekterer seg selv kreve å få det av noen andre? Noe av det samme snakker Hanne Ørstavik om en formiddag på UiA. Hun forteller om den gangen hun var anorektisk og ikke tillot seg selv å kjenne lyst, verken etter mat eller kropp, hvordan hun var i et forhold som ikke gikk fordi hun ikke turte å slippe sin egen lyst løs. Det var bedre å bare la den andre gå enn å miste kontrollen på seg selv. Det er en risiko i det å gi seg hen, men på slutten av foredraget konkluderer hun likevel med at kjærlighet er godt og full av livsglede, nettopp fordi risikoen ligger der. Livet ville ikke vært like mye verdt hvis vi ikke skulle dø; kjærlighet som en slags ekstremsport, dødsfare, alltid med en mulighet for at den andre skal slutte å elske deg eller forlate deg, men likevel tar man sjansen. Ørstavik siterer så Nymphomaniac: «The secret ingredient to sex is love», som Joes venninne sier tidlig i filmen når hun får seg kjæreste og Joe føler seg bedratt, var de ikke enige om at kjærligheten bare er tull likevel? Men videre, er det det filmen viser oss? Tvert i mot, for Joe er kjærligheten så vanskelig at hun drar sin vei, det går heller ikke særlig bra med paret i Wærenskjolds roman. Kjærligheten er ikke det høyeste mål for alle.

Brødbaking (Sotsji 3)

Når ronsa først har begynt å svinge, sier fysikklæreren, og man fortsetter å dytte den i resonans, trenger man ikke bruke så mye energi på å få ronsa til å fortsette å svinge fram og tilbake, og på samme måte er det med klokker, legger han til og jeg tenker på en klokke jeg en gang hadde som jeg måtte trekke hele tiden, måtte trekke den hver kveld for at den skulle fortsette å gå, det var ganske slitsomt, så jeg gjorde det bare to ganger. Trakk den bare opp to ganger før jeg ikke gadd mer og den bare stod der, ble stående på hylla, var et dårlig kjøp, men den var jo så fin, var stor og rosa og lilla med store tall, som en gigantisk stor tegneserievekkerklokke, fant den på et loppemarked i en by i Sveits, jeg tror det var Basel, jeg fikk mamma til å kjøpe den til meg sammen med en LP-plate med John Lennon og Yoko Ono, som jeg heller aldri har brukt, aldri hørt på, tenkte bare det var kult med LP-plater og at jeg en dag kom til å ha en LP-spiller, tenkte det fordi jeg på den tiden likte gamle ting, det var før jeg ble praktisk anlagt.

Kanskje trodde jeg at LP-spilleren til foreldrene mine en dag ville bli brukt igjen, en dag ville fungere igjen, at jeg på et magisk vis ville klare å få den i stand igjen, som da jeg var liten, da fungerte den, jeg husker at det kom musikk fra den før vi fikk CD-spiller; men det var ikke det som skjedde, hadde for lite teknisk innsikt til å en gang prøve, LP-platen med Yoko Ono og John Lennon på ble stående i hylla til pynt sammen med en annen LP-plate, en ny en med The Gossip som jeg fikk fra en venninne som hadde vært i London for å se på universiteter før hun skulle velge en av dem, flytte dit, hun tok med plata tilbake til meg og en T-skjorte og så hadde jeg den på mens vi en dag grilla burgere og maiskolber og drakk øl, da hadde jeg bleika hår, akkurat som nå, bare mindre finere fordi jeg ikke hadde så god råd da, jeg fikk venner til å bleike det eller elever på frisørlinja, det var alt jeg hadde råd til, håret ble aldri som jeg ville ha det, til slutt gadd jeg ikke mer og farget det tilbake til brunt.

Så var det en mann som gav meg en LP-spiller, den fungerte heller ikke, men jeg tok den i mot, manglet bare en stift så kanskje ville den fungere igjen, skulle han ikke ha den selv da? Nei, han hadde en LP-spiller som fungerte allerede, ok, sa jeg, takk og var fornøyd, men egentlig mest fornøyd over at han hadde gitt meg noe fremfor LP-spilleren i seg selv, det var gesten som betydde noe og LP-spilleren ble liggende, jeg fikk selvsagt aldri tak i en stift, gjorde aldri noe for å få tak i en ny stift, nå ligger den i den samme hylla ennå, bak bøker i en bokhylle, jeg må få gjort noe med den, gi den bort, finne noen som vil ha den, hva skal den stå i hylla der å støve for.

Den samme mannen gav meg ved en annen anledning en stemmegaffel, han ryddet i huset sitt, det var så mange ting der og tilfeldigvis var jeg der da han fant stemmegaffelen, ikke bare én, men to hadde han og hva skulle han med to stemmegafler, det var heller ikke sånn at han spilte noe instrument lenger, det var lenge siden han hadde tatt i en trombone sist, det var lenge siden han hadde spilt i korps. Jeg skjønte ikke hva jeg skulle med en stemmegaffel heller, allerede på den tiden var det blitt år siden jeg spilte noe instrument selv, og instrumentene jeg spilte hadde vært trommer og piano, gav ikke akkurat behov for stemmegafler, hendte jo at jeg av og til sang, men det var ingen fare for at jeg skulle begynne med dét igjen. Hadde lagt musikken bak meg for lenge siden, men var fascinert over stemmegaffelen som en ting, hvordan den finner A, bare finner A, så jeg sa ja, takk og la stemmegaffelen i veska mi sammen med en masse andre rare ting som jeg pleide å se på av og til når jeg kjedet meg, kanskje på busstoppet når det ikke var mer batteri igjen på iPoden, ingen kiosk i nærheten, ingen mynter til å kjøpe sjokolade, noe for å få tiden til å gå, kikke på stemmegaffelen. Og også det snakker fysikklæreren om, forteller at den svinger med 440 Hz; hertz, definert som "en svingning per sekund", og der jeg sitter i klasserommet begynner tankene å vandre, eller assosiere, og jeg tenker på at jeg en gang var skikkelig god på å høre forskjell på tonene, kunne høre forskjell på C og A og H og cis og des og så videre, og intervallene også, tror ikke jeg kan det nå lenger, og ikke vet jeg hvor den stemmegaffelen er, akkurat som jeg heller ikke vet hvor den klokka er, bomkjøpet, kanskje på loftet?

I en eller annen veske jeg ikke bruker lenger, fordi jeg knapt bruker vesker lenger, bruker heller bare ryggsekken til vanlig, det er mye mer praktisk, jeg har blitt så praktisk og usentimental, sparer ikke på alt mulig lenger, senere spør jeg han som gav meg LP-spilleren om han kjenner noen som kunne tenke seg den, for jeg har ikke brukt den og kommer aldri til å bruke den heller, det er gått seks år siden jeg fikk den, han kan ikke huske den. Han spør om han er sikker på at det var han som gav den til meg, var det ikke en annen? Nei, det var du, sier jeg. Han sier han kjenner mange som kan tenke seg en LP-spiller, gidder jeg å sende ham et bilde av den, og jeg sier et øyeblikk, tar spilleren ut av bokhylla og tar et bilde, sender det avgårde, så stygg den er, spilleren, gjør ikke nytte for seg som pyntegjenstand heller, i den grad man kan snakke om nytte når man snakker om pyntegjenstander, ser ikke helt poenget med slikt og kommer på at selv globusen min, som mest er der fordi den er fin, kom til nytte da jeg skulle sjekke om det var sant at Kirkenes faktisk ligger lenger øst enn Istanbul.

Og klokken går, en annen klokke går, der på veggen i klasserommet, jeg ser på den oftere enn jeg pleier å gjøre denne tirsdagsformiddagen; det er ikke noe jeg pleier å gjøre, men akkurat denne formiddagen vet jeg at sprintdistansen i langrenn akkurat har begynt, jeg har lastet ned en egen OL i Sotsji-app hvor man kan abonnere på utøvere og grener, få varsel om når de utøverne man har valgt skal konkurrere og når de grenene man har valgt skal foregå, tør nesten ikke si det høyt. Og i en av pausene sier en klassekamerat at faren hans hadde spurt om han kunne hente ham på sykehuset etter at han hadde vært der, noe med øyet, kunne ikke kjøre bil selv etterpå, og gutten sier at han sa nei, nei, kan ikke mamma hente deg for jeg skal se på OL, og jeg tenker at i det minste hadde ikke jeg sagt det hadde det vært min pappa som spurte, er ihvertfall ikke så besatt av de olympiske lekene, men skynder meg etter at timen er over, skynder meg så mye at jeg tar bussen istedet for å gå som jeg pleier å gjøre, uten at det er hele sannheten heller, for akkurat denne dagen har jeg tatt fram noen boots jeg holder på å gå inn; det er lenge siden jeg hadde dem på sist og av alle dager, av alle morgener, bestemte jeg meg for å prøve å gå dem inn igjen denne dagen. Tok dem på med mot, sikker på at det ikke kom til å bli like vondt å ha dem på denne gangen som sist, skrudde musikken på iPhonen og begynte å gå, kom halvveis før de begynte å gjøre vondt, etterhvert vondere, helt til smerten ble like stor som sist jeg hadde dem på, og også derfor måtte jeg ta bussen hjem.

Stod på bussen og spiste en banan mens jeg leste nyhetene på iPhonen og så at Petter Northug hadde kvalifisert seg til kvartfinalen, kom hjem med et bananskall i hånda og rakk å se at han ikke kvalifiserte seg til semifinalen, men at han muligens kunne bli med som lucky loser. Spiste gresk yoghurt med ferskensmak og brødskiver med brød jeg hadde bakt selv i helga, ble ikke helt vellykka, men spiselig, har aldri vært god på å bake brød. Noen mennesker er skikkelig gode på det, får helt perfekte brød, i både smak og form; ikke jeg, men vil gjerne være et sånt menneske, et menneske som kan bake brød, som har det i hendene, som bare vet hva som skal være oppi i deigen og det trenger ikke være det samme hver gang, det er ikke en memorert oppskrift, men en erfaring, en erfaring som er så stor at man nå bare kan bake brød av hva som enn måtte være i skapet, man bare vet hva som kan bli et brød.

For da jeg skulle bake brødet leste jeg feil i oppskriften, trodde det stod én liter men det stod en halv, og det var ikke mer mel igjen, kunne ikke redde deigen ved å doble oppskriften, måtte sette meg i bilen og kjøre til nærmeste søndagsåpne butikk og kjøpe en pakke mel, kom tilbake og prøvde å redde deigen, tenkte på at hvis dette hadde skjedd sammen med han jeg var sammen med hadde jeg fått høre at dette var så typisk meg, typisk meg å være så skjødesløs, som om mel og salt og olje og gjær ikke betyr noe for meg, at det bare er ingredienser man kan sløse med som sand i sandkassa, røre rundt, som om det egentlig er der jeg hører til, i sandkassa rørende i en bøtte med sand og vann, at det er det eneste jeg egentlig duger til, følelsen av at det var det han mente. Men nå er det ingen som sier noe, jeg baker brød i fred, redder deigen, baker det, lager et brød, min egen lunsj fra bunnen av. Tar lengre tid enn det oppskriften sier, men det blir brød.

Sotsji 2

Aldrig har jeg sæt så lyst stjærneskin som her, her i de kaukasiske berge. - Fra Knut Hamsuns I æventyrland.

Sotsji

Står opp tidlig en lørdag morgen og gjør ferdig en innleveringsoppgave i fysikk, den skal leveres på tirsdag men jeg har ikke tid til å gjøre den på mandag for da skal jeg noe annet, gjør det i dag, er en person som helst vil bli ferdig med ting først som sist, ikke utsette det til siste liten; det som er vanskelig først, deretter det som er lett og bare en fornøyelse, som f.eks. å se på femtenkilometeren kvinner i OL; ser på Marit Bjørgen som vinner gull på skjermen, har egentlig ikke interessert meg så veldig for skisport før jeg i eldre alder begynte å stå på ski igjen selv, nå skjønner jeg hva de snakker om, hvordan bakglatte ski føles, hvordan dårlig smøring føles, eller hvordan det er å suse nedover i sporet og forskjellen på klassisk og skøyting, samtidig som jeg tenker litt på fysikken, på glidefriksjon og hvilefriksjon, på fart og vinkler, ser det i bakkene, og også fordi det ikke er før de siste par årene jeg selv har begynt å trene, ikke lenger så sporadisk, mindre og mindre av det og heller mer målrettet slik at jeg ser hva som skjer med kroppen, den forandrer seg og det er fascinerende og jeg tenker at det er fascinerende generelt hvordan man kan få kroppen til å gjøre og å bli så lenge man har vilje og tålmodighet, det er fascinerende hvordan man kan presse den, øve den opp og derfor er det også fascinerende å se på sport, for det som jeg før bare tenkte på som mennesker som beveger seg, hva var så interessant med det?, er jo slettes ikke bare det, men viljestyrke og hardt arbeid, og heller ikke bare det, men naturfag i praksis, for hva er det egentlig som skjer med kroppen når man gjør sånn og sånn, hva skjer med oksygenet og hvorfor blir det melkesyre, hva skjer med musklene og mitokondriene og akkurat hvordan er det egentlig  kroppen lager energi helt ned til cellenivå, det er fryktelig interessant, det fine maskineriet som kroppen er. Og dagen før sitter jeg og ser på åpningsseremonien i Sotsji og kjenner på mine egne muskler, spesielt overarmene og leggene, som føles vonde for jeg har trent styrke tre ganger på fire dager samt løpt og syklet flere mil og jeg kjenner på armmusklene og ser at de har blitt tydeligere enn de var da jeg begynte med styrketreningen, jeg kjenner at jeg er fornøyd, at jeg har klart noe, for før klarte jeg ikke å ta armhevinger og stå i planke, det kan jeg nå, det er en glede over at jeg har klart å få noe til å forandre seg til noe (litt) annet. Og selvsagt, det gjelder mange andre ting også, f.eks. når man blir flink i noe, tilegner seg kunnskap, også da forandrer man seg jo, man får hjernen fra å kunne noe til å kunne noe mer. Eller man skriver en setning, så et avsnitt, og hvis man har vilje og tålmodighet nok og ikke lar seg henlede til ting som er irrelevant eller mister troa, evner til å se det store høydepunktet et sted langt der framme, å aldri glemme det, så kanskje blir det en hel roman til slutt.

Bokfrokost cxii

rugknekkebrød med gulost & brunost.
grapefrukt.
kaffe.
aviser + Bokmagasinet.

Tidlig frokost. Stod opp tidlig og gjorde ferdig en fysikkinnleveringsoppgave for å rekke å se 15-kilometeren med god samvittighet. Kan jo ikke gå på ski selv lenger, snøen har jo regna bort. Jaja, det var en lykkelig tid så lenge det varte. Anyways, hurra for Marit!

Akropolis

En morgen jeg har stått opp tidlig, rekker jeg å lese en novelle før jeg pusser tennene, tar på meg duffelcoaten og går. Jeg drikker kaffe og spiser knekkebrød av rug med brunost på, ikke den vanlige som jeg pleier å spise, den fra Gudbrandsdalen, men den som er litt lysere, og jeg liker variasjonen, det lille bruddet i det som er så vanlig, å spise frokost før jeg går på skolen. Det er en vane jeg har lagt til meg, å stå opp tidligere enn jeg må, selv om det er tidlig nok. Det begynte med at jeg ikke rakk å gjøre leksene ferdig dagen før, før kvelden tok til og drepte konsentrasjonen; i stedet stod jeg opp tidligere dagen etter og gjorde dem da, om morgenen. Det er mye greiere slik for et A-menneske, og vanen bare fortsatte selv om jeg rakk å gjøre leksene, det ble tid til å lese en times tid istedet. Denne morgenen, denne spesifikke morgenen, hva annet kan jeg beskrive den med som gjør at den vil skille seg ut fra andre morgener, kanskje det at skittentøyskurven holdt på å renne over fordi vaskemaskinen var i stykker og rørleggeren skulle komme senere på dagen og fikse den og det ville være bra og endelig skulle jeg få rent undertøy igjen, jeg hadde pakket ned den siste rene sportsbehåen i sekken til senere, og greit at jeg nesten ikke har bryster, men det er likevel ubehagelig å løpe uten? Og at jeg først, før jeg satte meg ned med novellen, leste i avisen og så at det stod at det bare var 1 dag igjen til OL i Sotsji, noe som fikk meg til å stusse, jeg trodde det begynte på lørdag, men var det så spesielt, jeg følger jo ikke så veldig mye med på sport, det er jo det vanlige?

Jeg kunne også kjenne på bena at de var litt rare, jeg hadde trent styrketrening dagen før, jeg tenkte at det var bra, kanskje vokser styrken, men en gutt i matematikklassen sa at man bare kunne kjenne det når man ikke har trent på en stund og det er jo ikke bra, men hva vet jeg om det også, er det sant at det er slik, jeg kan ikke så mye om trening, og da jeg leste novellen satt jeg jo og da kjente jeg dem ikke, det var mest da jeg gikk i trappa, det gjør jeg når jeg står opp og skal på kjøkkenet, smøre matpakke, sette på kaffe? Og om det var mørkt ute da jeg satte meg ned med det litterære tidsskriftet som novellen var en del av, kan jeg ikke huske, jeg har ikke lagt merke til om det begynner å bli lysere om morgenene der ute, kommer jeg ikke til å merke det før det blir sommertid, trenger jeg at det blir så tydelig før jeg merker noe, kan jeg ikke se små variasjoner fra dag til dag, har jeg noensinne stirret på klokken og sett den gå; klart jeg har det, jeg har gjort ting jeg bare ventet på skulle bli ferdig fordi jeg egentlig ikke har så lyst til å gjøre det jeg holder på med. Av og til strekker ikke tålmodigheten  til å vente på at vannet i vannkokeren skal kokes ferdig en gang, da er det bra at grønn te uansett bare skal trekkes i vann som holder åtti grader, aldri i kokende vann. 

Men om morgenen drakk jeg kaffe, for te drikker jeg bare om kvelden, kanskje med to skiver til, en appelsin, og det var altså kaffe i koppen som stod i bokhylla ved siden av der jeg satt og leste novellen som tok sted i Barcelona, en by jeg har vært i, jeg kunne altså gjenkjenne meg når jeg-et beskrev den bråkete plassen ved La Rambla, utrolig bråkete og kanskje egentlig mest for turister, de har dyr i bur der som de selger, små kaniner med fin pels, bur oppå bur i stabler, det skrev ikke forfatteren, men er noe jeg husker, vi gikk forbi flere, mange, E og jeg i Barcelona; og når forfatteren beskriver hvordan hun går til en veggisresaturant og spiser falafel, så kan jeg forestille meg det jeg også, for vi spiste også mye på veggisrestauranter i Barcelona, blant annet falafel og den var grønn og ikke lysebrun som den pleier å være når jeg spiser falafel, kanskje hadde de farget den med spinat. Min første gang i Spania og jeg spiste ikke paella. Ikke bare min første gang, men også siste gang, jeg har ikke vært i Spania siden, men har tenkt på det, vet bare ikke hvordan og for å være helt ærlig er ikke Spania det landet som interesserer meg mest, jeg er mye gladere i Portugal og ble bare med til Barcelona fordi det var billig og E ville dit. Og når jeg-et skriver at hun og mannen hun er sammen med går ned til en restaurant og spiser suppe mens de snakker om politikk, tenker jeg på en annen restaurant vi var på i Barcelona hvor de serverte økologisk, kortreist vegetarmat og mannen bak disken var så hyggelig og søt, det er egentlig han jeg husker best, bedre enn maten som jeg har glemt hva var; og jeg husker heller ikke hva E og jeg snakket om, det var ihvertfall ikke politikk for det fikk oss alltid til å krangle, det var langt over diskusjonsterskelen, tro meg, det var krangel krydret med et snev av forakt for motparten, hvordan kan en som jeg er sammen med mene dette, har hun/han ikke noe hjerte/fornuft/verdier? Og også jeg-et i novellen stiller seg spørsmål, men mer direkte kanskje, i det han som heter Omar finner seg en kjæreste nummer to, en kjæreste i tillegg til henne og hun er altså fra Hellas, har altså dratt sin kos fra Hellas for å være sammen med ham i Spania, og jeg-et tenker først at den greske kvinnen må være sprø, tenk å bare stikke fra Hellas, men i neste øyeblikk tenke at det kanskje er nettopp det som ikke er sprøtt, for hva skal en med utdannelse i kunstfeltet gjøre i Hellas, ingenting. 

Den greske kvinnen drar fra Hellas, den vestlige sivilisasjons vugge, til Spania for å være sammen med en mann som egentlig er kjæresten til jeg-et som er norsk, og det er et eller annet årstall før 2011 (for det skal jeg-et komme tilbake til senere når hun drar til Madrid), og hun lurer på hvordan han etterhvert kan velge den greske kvinnen over henne, og jeg leser en antydning til at hun mener at det å velge henne gir en sikrere fremtid, hun er faktisk norsk, han burde velge henne, om ikke for kjærligheten, så for en økonomisk trygghet, men han gjør det ikke, han velger den greske og hvordan skal det gå med de to? Det får meg til å begynne å tenke på en annen reise E og jeg var på, til Aten, vi gikk opp til Akropolis og det var en dame der som presenterte seg for oss som lærer, muligens historielærer, seriøs fremtoning, hun visste mye om Akropolis og Aten og lurte på om hun kunne være vår guide, men vi takket nei og det er ikke mange ting jeg tenker på som jeg angrer, men at vi sa nei til henne er noe jeg angrer på, at vi sa nei til henne, kanskje hadde hun mistet jobben som lærer, kanskje trengte hun biintekter fordi hele familien var arbeidsløs, hva vet jeg, for all del kanskje ikke, men likevel kanskje; jeg får dårlig samvittighet av å tenke på det, og hvorfor ikke, jeg liker å lære ting, trodde jeg at jeg visste alt om Akropolis og den greske bystaten fra før, hvorfor hadde vi det så travelt med å komme oss ned igjen, var ikke vi i Aten i en hel uke, var det utsiktene til regn over oss som gjorde at vi sa nei, tvilen på om den andre ville og at vi ikke bare kunne si ja, tenk om den andre av oss ikke hadde lyst? 

Så leser jeg novellen ferdig, ser på klokken ikke fordi jeg har veldig lyst til at tiden skal gå fort, men fordi jeg skal rekke noe, jeg skal rekke biologitimen, lære om celleånding, forskjellen på anaerob celleånding og aerob celleånding, tenker at et ukjent antall, men mange pinefulle timer med gym aldri har gjort meg virkelig interessert i slikt, selv om jeg trener og løper og liker å se at det skjer noe med kroppen, men hva da egentlig, det har jeg ikke tenkt så mye på, å lære biologi er som om en rekke mysterier bare løser seg, åpner seg opp, jeg sitter der og tenker aha, aha, er det det som skjer og en følelse av å kjenne verden bedre. Jeg pusser tennene og tar på meg duffelcoaten, marineblå, den er mindre varm enn den store svarte jakka jeg vanligvis har brukt i vinter, det er fordi det har begynt å regne, snøen har regnet bort, bare noen hauger ligger igjen og gjør seg hardere, is-aktig, og også fordi jeg hadde den på meg i stallen og nå lukter den hest fordi hesten siklet meg i ermet og lommene, han trodde jeg hadde epler gjemt et sted, flere enn det ene han allerede hadde fått. Jeg tar på meg skoene, vintersko med godt feste, legger matpakke og termos i ryggsekken, går av sted. På veien sender jeg en melding til E om hva jeg har tenkt på, senere ser jeg at han har svart, sier det samme, også han har tenkt på kvinnen på Akropolis i ettertid; han sender også en link til en nyhet som handler om hvaler, men det står ikke noe i artikkelen som jeg ikke allerede vet. Tenkte jeg meg det ikke, skriver han, og jeg lurer på om det er nå jeg skal sette pris på omtenksomheten, ikke være så kald, jeg liker at folk sender meg ting de tror jeg kan være interessert i så jeg sier at det er fint da, at de slår det opp på nyhetene og at flere burde (få) vite det, han er enig. Noen ganger kan det gjøre mye at man bare vet. 

6. februar

I dag er det samefolkets dag. Gratulerer med dagen!

Det er det fantastiske ved fortellingene at de som seilskip og hjuldampere frakter fortiden over i nåtiden; de får tiden og de fortidige til å emigrere fra sitt eget århundre og innhente vårt eget.
- Fra Arbeidets biografi av Karin Sveen (Granta 2, 2014).

Bokfrokost cxi

Granta 2.
kaffe.
vann.
grapefrukt.
mysli, skummet kulturmelk, blåbær.

Det er en fryd å lese Granta 2. Granta 1 fra i fjor var dritbra og jeg lurte på om de ville klare å få et like bra nummer denne gangen også, Norge er jo et lite land, men jeg hadde ingenting å frykte. Alle som leser norsk og bryr seg om noveller må lese Granta. Dette er kremen av noveller på norsk.

Kongo

Overtaler min bror til å bli med på skitur selv om han har et historieprosjekt om kolonier i Kongo, jeg sier jeg kan fortelle deg om Kongo mens vi går på ski, men det eneste jeg vet er det jeg har lest i Joseph Conrads Heart of Darkness; og det er lenge siden jeg har lest den, det var en eller annen mann som fikk innbyggerne til å tilbe ham som en slags gud, langt inne i jungelen, skogen, oppover elva, Congo River; boka handler om en mann som kommer fra England for å hente ham, fikse på dette, dette kan de ikke ha noe av at en av dem driver med dette langt inne i usivilisasjonen, men er ikke egentlig usivilisasjonen dere selv, koloniherrene; og jeg forteller om den, men blir usikker på handlingen fordi det ikke var handlingen som jeg brydde meg mest om da jeg leste den, på et tog fra Bergen til Lillehammer, omtrent på denne tiden av året, for to år siden. Det var stemningen, følelsen av noe rart, og etterpå, siden har den blandet seg sammen med Coppolas film Apokalypse nå, mørkets hjerte, amerikanernes hjerte, krigen i Vietnam, napalm. Basert på romanen av Joseph Conrad, bare lagt til et annet land, en annen tid.

På toget fra Bergen til Lillehammer leste jeg den mens jeg spiste kanskje blodappelsiner, for også det hører denne tiden til, januar/februar, sesong for blodappelsiner, jeg spiser det alltid når det er snø ute. Det frembringer et minne om en gang jeg var litt syk og hadde fri, krøp under dyna mens mannen var på jobb, lå der hele dagen og spiste blodappelsiner og leste Necklace of Kisses av Francesca Lia Block, det er lenge siden. En fin leseopplevelse. En annen vinter flere år etterpå lå jeg i senga en kveld og skulle ønske jeg hadde noe gdt å spise, klokken var kvart på elleve, jeg satt og leste Helene Uri, kastet på meg jakka og knytta på meg skoene, nesten løp til butikken, Kiwi, det er nesten bare de som holder åpent til så sent, jeg kjøpte en pose med sjokoladebiter fra Nidar, noen med myntekremfyll for myntesjokolade er det jeg liker best, og en pose blodappelsiner, som er ganske dyrt for en student, men jeg brukte neste ikke penger på noe annet enn mat, dessuten måtte jeg ha det, måtte måtte måtte ha en hel pose sjokolade og blodappelsiner på en helt vanlig kveld, var ikke en gang helg, men måtte måtte måtte ha disse tingene den kvelden, spiste hele posen med sjokolade og hele nettet med blodappelsiner, ble kvalm, sikkert usunt, så mye sukker og og så mye syre, mens jeg leste en roman av Helene Uri, det handlet om en kvinnelig professor, det gjør alltid det hos Helene Uri, fikk ikke sove.

Jeg kom til Lillehammer hvor min venn bor, bodde i et kollektiv med noen hun ikke likte så godt. Vi spiste taco og drakk øl, hun sa hun hadde fått seg kjæreste. Han skulle snart komme, før vi dro på fest. En eller annen gang så hun Heart of Darkness liggende, kanskje det var da jeg pakket sekken, tok ut boka for å få plass til øl, man leser ikke på fest (selv om det hender at jeg går på do og skriver notater). Hun fortalte at hun ikke hadde fått lov til å lese den av sin far da hun var yngre, den kom til å gjøre henne deprimert. Jeg fikk ikke lov av mamma til å lese Sylvia Plaths The Bell Jar, men gjorde det likevel, på do. Jeg har forøvrig lest den flere ganger siden. Er den bra, spurte hun, jeg sa jeg ikke forstod så mye. Forstod den bedre etter å ha vært på forelesning om den mange uker senere, på universitetet. En ung kvinne med rustblå Fjällräven-sekk snakket om den, fortalte om tid og rom langs elven på mørkets kontinent som de kalte Afrika på den tiden, fortsatt et kontinent som ligger i mørke for meg på den måten at det må være det kontinentet jeg vet minst om, har knapt lest en bok skrevet av en afrikaner, må i så fall være et knippe sør-afrikanere. Husker jeg innimellom tenkte på at hun var så pen, jenta som nettopp hadde skrevet master og også prøvde å fortelle oss om dekonstruksjonen på best mulig måte, noe som for meg en gang var et mysterium, men som jeg nå har trengt inni, skrev en eksamensoppgave om dekonstruksjon et år etterpå, det gikk bra. Noe som forble et mysterium var hvordan hun klarte å kle seg så fint i en by hvor det alltid regner, det fortoner seg fortsatt som et mysterium for meg, alle disse velkledde menneskene i dette været, klarte det aldri selv, så bare ut som en druknet katt og frøs bare, fikk vanndråper silende ned nakken, hvordan holdt de ut?

Det er alt jeg har å si om Kongo. Min bror forteller at de var kolonialisert av Belgia. Jeg sier at Joseph Conrad var fra et eller annet land, men flytta til England og skrev på engelsk. Når jeg siden sitter ved pc-en må jeg sjekke hvilket land. Det er ikke Belgia, men Ukraina. Jeg ser for meg biler endevendt og flammer, kaos, opprør. Ukraina i dag. Joseph Conrad het egentlig Jósef Teodor Konrad Korzeniowski. Polsk bakgrunn, dro til sjøs som søttenåring. Fikk britisk statsborgerskap i 1886. I 1899 ble Heart of Darkness utgitt. Leser også at foreldrene hans deltok i et opprør mot Russland og ble sendt til Sibir hvor de døde da Joseph Conrad var elleve. Den samme dagen leser jeg en anmeldelse av en bok om Pussy Riot som jeg har tenkt til å lese, litt pga. anmeldelsen, sånn sitter jeg og leser i litteraturtidsskrifter og famler meg fram til ting jeg bør lese, og ting jeg ikke bør lese, håper liksom å finne fram til det som er verdt tiden.

Jeg har ikke lest en eneste roman siden i fjor, og hvilken var det, det kan jeg ikke huske, men i fjor var ikke så lenge siden, bare en måned siden, trenger ikke svartmale.

Vi står på ski så langt at jeg nesten ikke rekker å treffe V til avtalt tid. Vi treffes, om mindre enn én uke drar hun til Thailand, hun skal reise rundt i Asia i tre måneder. En annen venninne jeg har holder for tiden med på det samme, hun sender bilder av insekter som hun smaker på, har bl.a. spist en skorpion, det var ikke så veldig godt. Hun sier at også hun vil se Nymphomaniac. En tredje venninne gjør det samme, hun poster bilder av strender på Facebook. Jeg sier til V at jeg aldri kunne tenke meg å reise rundt i tre måneder, synes helt ærlig at det virker som stress. Jeg er altfor glad i vaner, at hver dag er bygd opp rundt det samme, å sove i sin egen seng. Jeg er ganske kjedelig. V hater vaner, til høsten skal hun reise rundt i Sør-Amerika. Jeg sier jeg har tenkt litt på Sør-Amerika i det siste, at jeg ikke har vært der, og kanskje litt på Cuba, sikkert fordi jeg har lest noe om noe som skjedde på Cuba (Vigdis Hjorth), og fordi noen vi kjenner nettopp har vært der. Da jeg gikk på ungdomsskolen skrev jeg en samfunnsfagoppgave om Cuba.

God tur, sier jeg når vi skilles, hun skal ta bussen, jeg skal gå. Jeg ønsker henne en god tur, vi sees i mai. Jeg er så vant til å ikke se henne på månedsvis, hun er alltid et eller annet sted i verden som ikke er her. Når hun kommer igjen skal vi ri på hest sammen og jeg lover å lese Brave New World til hun kommer tilbake, den ligger på rommet mitt, hun har mast så lenge på at jeg må lese den uten at jeg har gjort det at hun til slutt gav meg den. Det er ikke det at jeg ikke har villet lese den, har bare glemt det helt bort.

Bøkene jeg leste i januar; svenske tegneserier, velferdsstatens kollaps og sigaretter

I januar fikk vi endelig snø i Kristiansand, så jeg har gått på masse ski. Jeg begynte også med et helt nytt fag på skolen, fysikk, bare for gøy. Noe jeg derimot ikke har gjort i januar, har vært å lese prosa. Jeg har ikke lest en eneste roman. Jeg har ikke engang begynt på en, det ligger ikke en eneste roman på skatollet mitt (som fungerer mer som nattbord enn arbeidsplass). 

Men så kommer jeg på at jeg faktisk har lest hver eneste novelle i vinternummeret til The Paris Review, og i dag, første februar, ankom andre nummer av norske Granta. Gleder meg til å lese det. 

Noe annet jeg også gleder meg til å lese er Hanne Ørstaviks Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux. Var på litterær lunsj på UiA med henne for et par dager siden og det var så bra. 


SAKPROSA
1. EN AV OSS av Åsne Seierstad
2. FRYD OG FARE av Vigdis Hjorth
3. FARVEL NORGE. VELFERDSTATENS FREMTIDIGE KOLLAPS av Jon Hustad

POESI
4. TEORI OM DET ENESTE av Nils Chr. Moe-Repstad

TEGNSERIER
5. ZELDA OG PATRIARKATET av Lina Neidestam
6. BERÄTTELSER FRÅN ENGELFORS av Sara Bergmark Elfgren, Mats Strandberg, Lina Neidestam, Kim W. Andersson, Kare Johnsson

ANNET
7. IT av Alexa Chung
8. RØYK. HISTORIER FRA EN STANDHAFTIG KULTUR av Mariat Ausland og Egil Børre Johnsen (red.)

--

DEN BESTE BOKA
Det må bli essaysamlingen til Vigdis Hjorth. Har tenkt (og tenker fortsatt) mye på den i ettertid. Og så ble jeg skikkelig begeistra over Zelda-tegneserien til Lina Neidestam. Jeg har egentlig lest mye mer av det enn det ser ut på lista over, har nemlig lest alle bladene også, haha. Livsbetraktninger tatt på kornet!


DEN KJIPESTE BOKA
Jon Hustads bok om velferdsstatens problemer var definitivt den tørreste. Røykboka var kjedelig, det beste bidraget var Agnes Ravatn sitt: "Kjære Jon! Takk for sist. Eg kan dessverre ikkje vere med i boka di, for foreldra mine veit ikkje at eg røyker. Beste helsing frå Agnes."