He smelled like sand and tar and wind, gasoline and sawdust and oranges. He smelled like Los Angeles. 

- Fra Francesca Lia Blocks Pink Smog

festivalregn

under styling & blogging-teltene
står jeg og leser david foster wallace
mens jeg tørker buksene med en hårføner
og jentene rundt meg gjør sminketing
(jeg vet ikke hva noe av det de gjør heter)

tenker hvorfor ikke blogge om dette, mens jeg venter på at regnet skal slutte
men pc-ene rekker ikke bli ledige
før jeg føler behov for å gjøre noe annet
drikke litago (som er bedre enn mathilde)
røyke en røyk
snakke med noen
som kommer syklende
redde (om ikke teltet, så) soveposen min
stjele kaffe fra frivilligteltet
(det er timesvis til skift)
som jeg tømmer på styrten
og en skive med smør
(jeg spiser aldri ellers smør)
jeg spør en masse spørsmål til småjentene bak skranken om ting jeg ikke vet
men som jeg ikke har behov for å vite
bare for å kunne bli lenger
under tak
og ikke ble hevet ut, om jeg bare sitter i sofaen og slacker
som de to guttene gjorde
de ble hevet ut
de var ikke en gang frivillige
de ville bare sitte inne et sted
tidlig på morgenen
(de hadde ikke lagt seg)
de måtte gå
kom vi chiller'n i bilen, sa han ene
ok, sa han andre

OVENFOR BOULDER
av Tom Clark, gjendiktet av Terje Thorsen

Jeg vil klive opp fra byen
opp i fjellene hver morra
trekke inn den kalde lufta
og se tilbake østover
ut over præriene som glitrer som støvet is
og forstå hvor jeg er

fordi herregud jeg
kommer der utefra

Cheddar

Jeg skrev at jeg ikke hadde spist cheddar på mange år, i en tekst som handlet om Storbritannia og engelske forfattere (og en skotsk), men så kom jeg på at jeg har jo spist jalapeños poppers, sånne runde baller som er frityrstekte, chilli cheese heter de på Burger King, inni dem er det smeltet cheddar og jalapenõs; det var nettopp det vi satt der og spiste som en slags frokost på en fyllesyk tidlig ettermiddag, jalapeño poppers, cheese sticks og løkringer med rømmedipp og tomatdipp, litt småekkelt egentlig, men likevel godt, ekkelgodt, jeg liker det ordet. Det er i samme kategori som stygtfint. Men i motsetning til ting som er styggfine, som egentlig, i bunn og grunn, når det siste ord skal sies, er stygge, man vil ikke ha dem, i hvertfall er det sånn for meg, så er ting som er ekkelgodt, faktisk godt, man vil jo spise dem i hvertfall jeg. Andre ting som er ekkelgodt er de mintfargede løsvektsgodteriene som er sure og i pastellfarge. Jeg vet ikke hva de heter, men de er ekkelgode, hver gang jeg kjøper løsvektgodteri med noen (for det er en sånn ting som jeg sjeldetn gjør alene, å spise godteri er noe jeg gjør sammen med folk) og jeg sier ta disse (og peker på de mintfargede & sure), sier vedkommende alltid æsj, de ekle der, eller noe lignende. Og jeg er enig, de er litt æsj, men gode for det om. En annen ekkelgod ting er kamskjell, som jeg bare har spist noen få ganger i mitt liv, rett og slett fordi jeg ikke tenkte på at det gikk ann å spise dem før en person viste meg det: tomorrow we are going to eat scallots. Og så spiste vi kamskjell, stekt sammen med laks og tunfisk foran oss i restauranten, en japansk restaurant i Paris, laksen var norsk, sa kokken som stod foran oss, jo, også var det en fisk til, men den kan jeg ikke huske.

Sist jeg spiste kamskjell, var på Brygga i Bergen, vi stakk innom Sze Chuan House og kjøpte oss kamskjell med ingefærsaus en vårdag hvor det ikke regnte, en vårdag hvor det faktisk var fint vær og sol, så vi satte oss på bryggekanten med bena dinglende og spiste kamskjell med ingefær, men den var veldig salt, altfor salt. Jeg lurer på om det var den dagen vi gikk og kjøpte øl og satte oss i en bortgjemt park oppe på Nøstet, en park som mest minner om en felleshage til alle som bor der, i nabolaget, som om vi var i hagen hos de vi kjenner der, eller om det var en annen dag, ja, det var en annen dag, men er det rart man forveksler dem, det er så få av de dagene med oppholdsvær, man kan likesom telle dem og når man tenker på alt det hyggelige man gjør når det er oppholdsvær i Bergen, på alt det hyggelige vi gjorde da det var oppholdsvær i Bergen (i fortid, fordi vi ikke bor der lenger), så tenker man (jeg) at alt det der skjedde på en dag, jeg presser alt det fine i en dag i hukommelsen, alt det hyggelige blir konsentrert til en dag, men når jeg tenker meg om vet jeg jo at det ikke var den samme dagen, det var en annen dag, og jeg kan ikke huske andre ting vi gjorde den dagen vi spiste kamskjell med ingefærsaus, bortsett fra at vi drakk kaffe et sted, det må vi ha gjort, det er ting jeg tenkte mens vi gikk til resturanten som tyder på at vi må ha vært og drukket kaffe først, kanskje lest i avisen, vært på forelesning. Gått ned trappene foran Johanneskirken nedover til sentrum med ryggsekken på og en bok inni, men jeg husker ikke hvilken, jeg kan kanskje huske det hvis jeg ser i notatbøkene mine, men jeg har ikke slikt her nå, jeg befinner meg i et midlertidig opphold og lever asketisk, med mye færre ting enn vanlig. Jeg liker det, jeg har en stabel med bøker langs veggen, oppå gelenderet. Det er bøkene jeg har tenkt til å lese i sommer, noen av dem er mine, noen av dem er biblioteksbøker. En av dem er en faglitterær bok, tenk det, en faglitterær bok, og så om feminisme, tenk det; en annen av dem er på tysk, en barne-/ungdomsbok, jeg kjøpte den i en fin bokhandel i Orangienstrasse i Berlin i høst, som vi spaserte opp og ned og hvor vi spiste kake og drakk kaffe på en fortauskafé til frokost og det var fortsatt stille i gatene, bokhandelen var på den andre siden av veien, etterpå gikk vi dit.

I en annen bokhandel kjøpte jeg postkort som jeg sendte til folk jeg aldri har møtt, jeg husker ikke hva jeg skrev, annet enn at det var om Berlin, kanskje selvfølgelig. Tankene går til da jeg var barn og sendte postkort hjemmefra til folk i min egen by, hva det stod på dem kan jeg ikke huske. Kanskje ønsker om en god sommer og hva jeg skulle gjøre. Det ene sendte jeg tilogmed til ei som bodde rett nedenfor en bakke bak nærmeste busstopp, altså tre minutter unna, jeg likte bare tanken på post, på å putte frimerker på ting og la det bli stemplet, sendt avgårde av noen andre, lagt i postkassa av noen andre, det seriøse i det. Derfor kan jeg og huske at en gang kostet frimerket 3,40 kr. Nå sender jeg nesten aldri noe og vet ikke lenger hva et frimerke koster, men det er godt over dobbelt så mye. Sist jeg sendte noe i posten var en pakke til min bror, han hadde bursdag. Siden det var en pakke måtte jeg betale mer enn et enslig lite frimerke til et brev på kanskje tre ark. Nei, jeg sendte et brev forleden også, til J, det glemte jeg. Kanskje jeg gjorde det etter at jeg sendte pakken til min bror, da ville dét blitt det siste jeg sendte.

Selv venter jeg på en pakke med bøker – en roman og en diktbok – jeg skulle fått den for lengst. Det er mulig, kanskje det har skjedd, at den har ankommet der jeg bodde sist, og ikke til den adressen jeg sa den skulle bli sendt til, det er mulig han som sendte pakken ikke fikk med seg det. Det er synd, men jeg har ikke akkurat mangel på bøker heller. Jeg skal nok få lest de bøkene en annen gang.

Hove!

I dag drar jeg på Hovefestivalen for tredje gang! Sist var i 2009. Da ble vi teltnaboer med en gjeng vgs-sossegutter fra Bærum. De hadde aldri hørt om Miljøpartiet det Grønne og skulle ha det til at vi var "raddiser." Uansett, de var sykt koselige og vi dro alle hjem med noen forfalne fordommer, tror jeg. Akkurat nå når jeg skriver dette kan jeg ikke komme på at jeg så noen dritkule band der i totusenogni, for det jeg husker best var at jeg dansa meg støl på Flekken og i det rosa teltet (som jeg konstant gikk fram og tilbake mellom mens jeg drakk rom fra lommelerka som jeg hadde smugla med meg inn). Ja, Crookers i det rosa teltet var sykt fet! Og at Kreml Kebab hadde verdens beste falafel.

Anyways, i år skal jeg jobbe som sponsorrunner, se på Beirut og Lana del Rey, spise elgeburger, og kanskje sjekke ut litteraturscenen for første gang.

Her er noen bilder fra da jeg var på Hove i 2007:

telt

Her er de to eneste bildene jeg har fra Hove 2009. Sånt skjer når man sletter seg fra Facebook uten å gå gjennom bildene først:

Glemme/huske

Jeg sitter på bussen på vei til og fra jobb og leser i Ulverton av Adam Thorpe, irriterer meg litt over kapitlene som er skrevet på engelsk dialekt, men skjønner at det jo er dét som gjør boka så god, i hvertfall en av grunnene, hvordan den skifter fra dialekt til dialekt ettersom årene går i dette stedet av England, hvordan den viser utviklingen i Ulverton, fra første kapittel, hvor den ene personen vender hjem fra krigen (jeg tror det er en krig han kommer fra) for å finne at kona hans har giftet seg på nytt med en annen, ja, sågar fått barn med denne nye mannen; de trodde, som hele landsbyen, at han som plutselig kommer tilbake fra krigen var død, borte for lenge siden, men det er han ikke, og hvorfor kommer han tilbake nå, det er gått så mange år, har han vært slave for araberne (tenker jeg, med historien om Cervantes friskt i minne)?

Og så slår det meg hvor mange bøker om England jeg har lest i det siste, jeg mener altså engelske bøker, bøker hvor handlingene foregår i engelske omgivelser, eller i hvertfall, ja, skotske omgivelser også (The Wasp Factory), jeg skulle til å si britiske, men det er feil, det er helt feil, Skottland er noe for seg selv, det jeg mente å si var: bøker i omgivelser fra den klasen med øyer som ligger i Europa, men som ikke er på kontinentet Europa, ja, dere skjønner vel hva jeg mener, bare tenk på english breakfast vs. continental breakfast, som man kan velge mellom på hotell rundtomkring i verden, også på de øyene jeg snakker om, øyene som liksom er utenfor kontinentet Europa, men likevel Europa. Jeg kunne sagt Storbritannia, men ikke storbritanniske omgivelser, det går jo ikke. England er jorder og porter, uendelig med jorder, skikkelig landsbruksland, det er i hvertfall det jeg sitter med av inntrykk etter den gangen vi kjørte England rundt, fra New Castle til York til London til Stratford-upon-Avon til Oxford til Stonehenge og omkring og omkring. På den samme turen kjørte vi også til Glasgow, Edinburgh og Oban, en liten by i Skottland, så vi kjørte altså rundt i Skottland, og Skottland, husker jeg, er helt annerledes; Skottland er heier og høyland, tåkete og vått, oser av mystikk (da vi var der hadde jeg nettopp lest Avalon av Marion Zimmer Bradley, hør, jeg var bare fjorten år og fantasyfreak); jeg husker vi kjørte etter en blå, liten bil og havnet på en blindvei, og da det ikke gikk ann å kjøre mer, hadde den lille, blå bilen forsvunnet i tåka, hvor hadde det blitt av den, vi kjørte jo bak den og nå gikk ikke veien lenger? Og i Oban bodde vi på et hotellrom hvor gulvet var skeivt, man kunne trille en ball over gulvet; og ute i gatene gikk vi til lyden av sekkepipe, men vi fant aldri ut hvor lyden av sekkepipe kom fra. Mystisk!

Jeg tror jeg spiste mye toast, men bare toast, ristede loffskiver; jeg likte ikke syltetøy, likte ikke smør, likte ikke bønner, likte ikke english breakfast tea, likte ikke pølser, likte ikke cheddar; begynte å like cheddar før jeg dro til Irland og Nord-Irland mange år senere, men likte det ikke lenger etter det igjen (satt på flyet hjem til Bergen og bestemte meg for å bli veganer), som om jeg hadde fått meg en overdose, ja, en overdose av cheddar, har ikke spist det siden, og jeg skal fortsatt ikke spise det.

Den beste frokosten er grov brødmat & pålegg. Grove brødskiver eller rundstykker, og avokado eller ost (som ikke er cheddar). Frukt & yoghurt. Grønn te eller kaffe. Vann. Det første jeg gjør når jeg går på kjøkkenet om morgenen er å drikke et glass vann. Og jeg går alltid på kjøkkenet om morgenen. Jeg spiser alltid frokost. Jeg overhørte en dame her forleden som sa hun hadde glemt å spise frokost den dagen. Hvordan kan man glemme det? Jeg glemmer hvor jeg la mobilen min hele tiden, jeg må hvem jeg nå enn er sammen med om å ringe den. Av og til er jeg alene og da er det ingen som kan ringe den, jeg må bare sitte og vente til noen faktisk ringer meg slik at jeg kan høre den og finne den. Jeg glemmer hvor brillene mine ligger, selv om jeg er avhengig av dem (jeg er faktisk handikappet uten), kanskje glemmer jeg dem faktisk ikke, jeg kan bare ikke se dem; hele verden er som en blurry masse uten dybde og avstander uten brillene mine, jeg blir av og til redd for at jeg skal tråkke på dem og være nødt til å leve uten dem i et par dager (som har skjedd før). Det hadde vært krise!

Andre ting jeg glemmer: jeg glemmer ting jeg sa i fylla, jeg gelmmer låttitler, jeg glemmer middelmådige bøker, jeg glemmer middelmådige filmer, jeg glemmer middelmådige band, jeg glemmer i grunnen alt som er middelmådig, jeg glemmer av og til tråden i en tekst når jeg er nødt til å avbryte den for å gjøre noe annet, når jeg skal fortsette på den senere, kanskje etter å ha drukket mocca på kafé, møtt mennsker på busstoppet og spist pizza (uten cheddar) til middag.

Ting jeg ikke glemmer: ting jeg har sagt (så lenge det ikke har blitt sagt på fylla, alle mine setninger er gjennomtenkte, og hvis de ikke er det, så er det så flaut at jeg i hvertfall ikke glemmer dem), ting kjæresten min har sagt (men han glemmer det), hva jeg hadde på meg første gang jeg klina med kjæresten min (men da var han ikke kjæresten min ennå), å spise frokost hver dag (livets mening—hvem trenger guruer og meditasjon etc. når man bare kan stå opp tidlig å spise frokost i fred?), hvilke avtegn som var hvor på hesten min (som døde da jeg var fjorten); han hadde en strømpe med en spiss oppover på høyre bakbein, en høy sokk på venstre bakbein, en lav sokk på venstre frambein og en enda lavere sokk på høyre frambein; hvite hår på manken, og en hvit stripe på neseryggen over til rosa på undersiden av mulen.

Foruten The Wasp Factory og Ulverton, har jeg lest Pikeskolen av Annabelle Despard, om en engelsk overklassebarndom; og nå har jeg vært på biblioteket og lånt to Smith-er. Ali og Zadie. Jeg tenkte ikke på det, det bare ble sånn, jeg så det da jeg kom hjem og tok bøkene (På stedet mil og Om skjønnhet) ut av bagen. Aldous Huxley har jeg også lånt, Vidunderlige nye verden, men så leste jeg forordet mens jeg stod under et busstopp i pøsregnet, om alle de uoversettelige Shakespeare-referansene og de engelske ordene som ikke funker helt på norsk –bare en advarsel! hilsen oversetteren – og da ombestemte jeg meg, jeg vil heller lese Brave New World. Jeg skal lese Brave New World til neste gang jeg treffer V, det var hun som sa jeg måtte lese den først, når enn det er vi treffes igjen, hun bor alltid andre steder, en stund i Paris, en stund i Stavanger, en stund i Amsterdam, en stund i Oslo; nå bor hun i en liten by i Nord-England, hvor hun pendler til Edinburgh hver dag, spurte meg sist vi traff hverandre: Har du lest Brave New World NÅ da? Nei, måtte jeg si, men jeg skal. Jeg skal, og nå skal jeg. Så fortalte hun om heiene ved byen sin som hun gikk turer i, og om de ville hestene som går rundt der, og jeg tenkte på dartmoor- og exmoor-ponnier, små, fine ponnier. Min hest var en welsh cob, de stammer opprinnelig fra Wales. På stamtavla hans hadde hestene navn som Derwen Arthur, Tyngwndwn, Cardi Llwyd og Aurwen. Walisisk. Eller kanskje det ikke heter walisisk, kanskje språket heter noe annet. Vi tog toget til Cardiff en gang, jeg handlet en masse Nirvana-bøker i en stor bokbutikk, for det var jeg opptatt av den sommeren, Nirvana, jeg hadde akkurat oppdaget dem, hørt alle platene om og om igjen, gledet meg til å våkne sånn at jeg kunne høre på Nevermind igjen, helst var det det første jeg gjorde, stod opp tidlig så jeg kunne høre Nevermind før jeg gikk på skolen, de siste månedene av ungdomsskolen, jeg husker det lyst og fint og fremtiden, den var usikker, men annerledes, akkurat som nå; jeg vet ikke hva jeg skal gjøre til høsten, jeg står ikke standfastig ved mine valg, jeg er en tviler, en dveler, ombestemmer meg hele tiden, riktignok ikke i like stor grad som med min venninne V, men litt. Jeg blir av og til stresset når jeg tenker på det, men da er det bare å ikke tenke på det. Ennå. 

PIKESKOLEN av Annabelle Despard

For en stund tilbake var jeg på et arrangement hvor Annabelle Despard leste fra en bok som hun ikke hadde utgitt ennå. Hun snakket (hadde skrevet) om språket, om hvordan hun som engelskkvinne ikke fant de norske ordene, og om hvordan hun med norsk ikke fant de riktige ordene for det engelske. For eksempel om det at ordet 'cottage' var helt feil for den norske hytte. Jeg kjente meg igjen fra en gang på ungdomsskolen hvor jeg skulle skrive en novelle i engelskfaget, om noen mystiske mennesker på en hytte. Jeg husket jeg slo opp i ordboka etter det engelske ordet for 'hytte', som var 'cottage', og hvordan jeg da syntes det var helt feil, men jeg kunne ikke skjønne hva ellers jeg skulle skrive, så det ble 'cottage', hva kunne jeg gjøre, jeg måtte bare skrive 'cottage', men det som jeg så for meg som en hytte i skogen ble plutselig til et landsted i England; det mystiske foregikk ikke lenger i en skog (jeg så for meg en østlandsk skog, det er der min familie har hytte), men jorder med porter og omgivelser perfekte for jakt til hest, som jeg så bilder av i hestebøkene mine da jeg var liten, hester løpende over små murgjerder med ryttere ikledd røde jakker og hundrevis av hunder foran. Min engelskspråklige thrillernovelle bevegde seg med ett ord fra Norge til England.

Det samme problemet på svensk/norsk leste jeg en artikkel om i Rocky også. Hvordan skulle Rockys svenske landssted oversettes til norsk? Jeg husker ikke helt hvordan oversetteren løste det, men det var et problem, poenget var at det var et problem som oversetteren skrev en hel artikkel om.

På en annen side, i Danmark heter ikke cottage cheese cottage cheese, som man gjerne skulle tro (danskene sier jo 'weekend', 'soft ice', 'teenager' osv.), men hytteost. Men hva er en dansk hytte? Et hus i en kolonihage?

Uansett, Annabelle Despard fanget den kvelden min interesse. År etterpå, altså nå, har jeg summet meg til å lese boka hvor hun tok opp hytteoversetterproblemet. Pikeskolen heter boka og er Despards memoarer, noe hun bestemte seg for å skrive da hun ble syk. Mens hun går gjennom sykdomsforløpet, ser hun tilbake på oppveksten i England og somrene hos sine norske slektninger, til hun som ung kvinne drar til Paris og tar seg jobb som sekretær i London før hun drar til Lillehammer og jobber som lærer, og siden endelig begynner å studere (for det er jo det hun drømmer om å gjøre hele tiden, det er bare vanskelig å komme seg dit). Litt Mia Berner-light (Tretten). Mindre om turbulente forhold og sex, mer om klassereise og språk. Men like fullt om livet.

Her er litt livsvisdom jeg skal ta med meg:

Min mormor var utdannet som lærerinne og må ha vært opphav til alt som het protestantisk arbeidsetikk i det røde huset, en svøpe som jeg senere i livet utviklet finurlige og løgnaktige måter å omgå: Bare man ser ut som om man arbeider, går det ganske bra. Man legger ut et imponrende utvalg redskaper og går litt frem og tilbake, så kan man snike seg til å lese en bok. Å skrive var akseptabelt, særlig for mennene, men å lese var regnet som underholdning. Da jeg senere var legefrue i Nord-Trøndelag, hadde jeg støvsugeren konstant fremme om dagen, slik at ingen kunne se at jeg gjorde andre ting.

A man can be happy with any woman as long as he does not love her. 

- Oscar Wilde

SALOME av Mara Lee

Omslaget er vakkert.

For noen år siden leste jeg Mara Lees Ladies. Den ble hausa opp i media og alle digget den. 'Intelligent chick lit' husker jeg at jeg leste i en av anmeldelsene. Jeg vil ikke si meg enig i det. Intelligent, men hva hadde den med chick lit å gjøre? Chick lit bare fordi den hadde kvinnelige hovedpersoner? Chick lit fordi den handlet om skjønnhet? Jeg synes det var, og er, en dårlig beskrivelse av Ladies, men la oss ikke dvele ved hva noen andre skrev om Ladies. Hva jeg synes er viktigere i denne sammenhengen (fordi det er jeg som skriver).

Hva jeg syntes om Ladies? Jeg ble aldri sikker på om jeg likte den eller ikke. På mange måter likte jeg den ikke. Det var en slags kynisme der som jeg ikke likte, men når jeg tenker på det nå, tenker jeg at nå er det mange år og bøker siden jeg leste Ladies, nå er jeg blitt eldre, nå er jeg blitt en annerledes leser, jeg mistenker at jeg kanskje ville likt Ladies nå. Jeg lurer på om jeg skal lese den på nytt. For det jeg vet er at jeg etter å ha lest Ladies (jeg tror det er fire år siden) har tenkt mye på den. Den kommer hele tiden tilbake til meg. Jeg har opp gjennom årene siden jeg leste den tenkt mye på den. Jeg har tenkt på poeten som lider av kjærlighetssorg, av devastating kjærlighetssorg, hun har jo stengt seg inne, nærmest isolert seg i leiligheten sin, det eneste hun gjør er å skrive dikt og snakke med den tykke dama som av og til kommer innom. Og så er det mannen som ser tilbake på da han var ung og bodde i Paris. Og så er det den vakre galleristen som får alt hun vil ha, fordi hun er så vakker. Hele boka står klar for meg ennå. Den dukker opp i glimt hos meg stadig vekk. Jeg har ofte tenkt på den når jeg skriver selv, det skjønner jeg nå, nå som jeg sitter her og skal skrive om Mara Lees nyeste bok, Salome, og gjøre meg noen tanker om den.

Salome, den bibelske femme fatale,
malt av Pierre Bonnaud. 

Salome handler om fjortenåringer i en liten by i Sverige, og handler på sett og vis akkurat som Ladies også om seksualitet og skjønnhet -- jeg vil i hvertfall si at disse ordene er stikkordene. Og skjønnheten, den er av den ødeleggende sorten. I Salome viser den seg bl.a. i Johannes, Elsa Mos nye fosterbror;han er så vakker at det ikke går an, og Elsa mener Gud kastet bort skjønnheten ved å gjøre en gutt som ellers er en idiot så vakker. Den viser seg også i balletten, for Elsa er ballettdanser, og det er Miriam også, og vi vet jo alle hvor viktig skjønnhet er i balletten. Skjønnheten, skjønnheten, skjønnheten, den er overalt i Salome som i Ladies. Også kunst har en plass i Salome som i Ladies. For moren til Veronica, Elsas bestevenninne som er døende, er billedkunster. Også hun, tror jeg, synes Johannes er vakker. Alle synes Johannes er vakker, hvem synes ikke Johannes er vakker.

Bokas forfatter er også vakker. 

Det er mye jeg ikke skjønner med Salome, noen av personene og forholdene dem i mellom forblir mysterier. Men det er mye jeg forstår også. Jeg forstår skammen Elsa beskriver når hun beskriver episoden hvor hun går på hendene i burdagsselskapet til Veronica. Jeg kjenner grøsninger i kroppen av å lese det. Det er flere avsnitt som er slik, som tar puberteten på kornet, avsnitt som får meg til å vri meg i stolen, som får meg til å tenke på min egen ungdomstid. Spesielt husker jeg en episode hvor to bestevenninner stod på plassen foran et gamlehjem og hadde en konflikt om en gutt. Hun ene skrek til den andre som bare stod der. Jeg fikk aldri med meg hva det dreide seg om, men hadde en formening om at den som plutselig oppfører seg dårlig pga. en gutt er den som fortjener kjeft. Lite visste jeg om det å være dødsforelska og ditche alle andre (og meg selv og mine egne interesser) til fordel for forelskelsesobjektet, som forresten er noe jeg har lest masse om i en annen bok jeg har lest for tiden, Committed av Elizabeth Gilbert. Men den handler ikke om underkastelse i det hele tatt, den handler om likestilling ('equality' har jeg lyst til å skrive, jeg synes ordet liksom rommer noe mer på engelsk enn på norsk, 'likestilling' klinger for mye norsk familiepolitikk for min del). Salome handler mer om underkastelse. Underkastelse og makt. Men hvem er det egentlig som har makta? Er det de små salomene? Eller er det bare én Salome? Og vet de det selv, er makta bevisst? Henger den sammen med skjønnhet? Er skjønnhet makt? Og hvem må underkaste seg når begge parter er like skjønne? Hva skjer da? Og for ikke å snakke om, er skjønnhet dødelig? Voldelig?

Jeg føler, tror!, at Salome akkurat som Ladies er en bok som kommer til å sitte en stund, som jeg kommer til å tenke over, tygge på, selv om den ikke har gitt meg den samme ubestemmelige følelsen som Ladies. Salome er mindre, ikke helt der, men det gjenstår jo å se med tiden.

Bokfrokost xlvi

vann.
kaffe.
ristet brød med snøfrisk med rødløk og timian.
ristet brød med cremé cherie-ost.
ristet brød med gulost og paprika.
eple.
Salome av Mara Lee.

I dag skal jeg løpe Midtsommerløpet, men har ikke bestemt meg for hvilken distanse ennå. Jeg tror det bare blir 6 km. Jeg krysser fingrene for at pøsregnet utenfor slutter innen klokken blir ett. I mens leser jeg videre om Elsa Mo, Veronica, Micke C og Johannes i Ormeby. Ha en fin lørdag!

I shall live badly if I do not write, and I shall write badly if I do not live.
- Françoise Sagan

Bokfrokost xlv

ristet brød med paprika og snøfrisk med dill.
ristet brød med paprika og norvegia.
et eple.
vann.
Ulverton av Adam Thorpe.

I dag skal jeg på biblioteket før jobb og låne haugevis av bøker til denne sommeren, det har jeg gledet meg til i mange uker, selv om jeg egentlig ikke skjønner når jeg skal få lest dem. Jeg har meldt meg på sykt mange vakter på jobb og en haug strøjobber. Ikke at det gjør noe, jeg liker jo å jobbe. Jeg kan jo alltids lese på bussen.

La Granada

I dag fikk jeg La Granada #3 i posten. Litteraturmagasinet som jeg nevnte i sist uke at jeg er med i. Jeg er litt, nei, veldig stolt over selskapet jeg befinner meg i. Når jeg endelig har kommet meg på bakken over fornøydheten skal jeg lese resten av magasinet som ikke er de fire sidene som er mine.

Forøvrig kan jeg si at magasinet er dedikert til Stig Sæterbakken, at det går an å kjøpe det på Tronsmo, og at Geir Gulliksen er med i det, og jeg elsker diktene til Geir Gulliksen. Mathias R. Samuelsen også. Leste hans Utredning om trengsel i april, og der var et dikt om hvordan jeg møtte kjæresten min. Tenk det. Hva man kan komme over når man leser.

kje

 

stige

"Datalagringsdirektivet" heter diktet mitt. I januar totusenogelleve skrev jeg det.

bio

svar ja

jeg ønsker meg en sykkel
med den skal jeg sykle til parken
og ønske
at
du også var der

vi skulle spise rundstykker
sånne billige i løsvekt, kjøpt på kiwi
(for bare kiwi har åpent på søndager
der vi bor)
dele dem opp med en plastkniv
som jeg har hatt i veska siden . .
siden jeg var på subway og spiste nattmat og fikk plastbestikk!

--nei, jeg tok dem selv
fordi jeg visste vi skulle til parken en dag, sikkert
det er jo sånt vi gjør
ikke sant?

I would tug the paper slip from the stiff clutches of the cookie and save it for a bookmark. All my books had fortunes protruding like tiny tails from their pages. You are the crispy noodle in the salad of life. You are the master of your own destiny.

- Tassie fra A Gate at the Stairs av Lorrie Moore

Noen tanker om bloggen

For ikke så lenge siden (i mai) var det omtrent fire år siden jeg startet denne bloggen. Jeg startet den fordi jeg tenkte jeg skulle øve meg på å skrive, men i begynnelsen skrev jeg bare sporadiske blogginnlegg, og jeg skrev ikke en gang mye, bare noen setninger hver gang, hva skulle det hjelpe meg for, skulle dét gjøre meg flinkere? Jeg visste egentlig ikke hva jeg skulle skrive om, jeg skrev om dagligdagse ting, trivielle ting; jeg skrev noen ord om katten som vi hentet hos et fosterhjem for Dyrebeskyttelsen, Jesper, han bor hos mamma og pappa og er altså omtrent like gammel som denne bloggen; jeg skrev også om veganske bakevarer fordi jeg nettopp hadde blitt veganer (jeg er ikke det nå lenger, det varte bare ett år), om gulrotmuffins med rosiner og kokosnøttpannekaker og rosa pasta og macademianøttekake og bananbrownies (sykt gode); jeg skrev om Miranda July, litt om festivaler, jeg dro på Roskilde, den eneste gangen jeg har vært der.

Så skrev jeg om alt jeg skulle, før jeg innså at det er så teit, å alltid skrive hva man skal, for så at det ikke skjer, det skjer noe annet. Jeg skrev jeg skulle til Oslo, men det ble ikke sånn akkurat da likevel, egentlig skjønte jeg ikke noe, hva var det jeg skulle, jeg brukte bloggen likesom for å finne mæ sjæl da den var ganske ny, som om jeg skrev meg selv frem, jeg vet ikke, den var ganske fragmentarisk. Forresten, så er denne bloggen circa to måneder eldre enn forholdet mitt, altså,"forholdet mitt" høres teit ut, jeg mener, jeg har skrevet på denne bloggen lenger enn jeg har vært kjæreste med kjæresten min, altså: vi har vært sammen i snart fire år (approximately), det tenker jeg er lenge, men det føles ikke lenge ut, fire år etter fylte tyve er liksom ikke noe, men tenk det er lengre enn jeg gikk på videregående, lengre enn da jeg gikk på ungdomsskolen, og det er litt rart, men egentlig ikke rart.

Vi dro til København sammen etter to år, bodde der hele sommeren. Jeg skrev masse, men jeg skrev ikke så mye på bloggen. Jeg nevnte bibliotekene mest, og bøkene jeg leste. Det er mangt å si om det oppholdet på både godt og vondt, det hører et annet sted, men jeg kan si at det var da jeg fikk leselysten tilbake for fullt. Jeg har alltid likt å lese, har alltid lest ganske mye, men på videregående dabbet det litt av; jeg visste jeg likte å skrive, men ikke hvordan, jeg visste jeg likte å lese, men leste ikke så mye likevel, ungdomssløvsinn heter det kanskje. Men så dro vi da, til København, og jeg skrev jeg, og leste; jeg leste, leste, leste, akkurat da som jeg var yngre, mye yngre, jeg leste og leste, sluttet ikke da jeg kom hjem heller, jeg visste plutselig hva som var greia, det var jo litteratur, nå var jeg helt sikker, det er det som er greia. Jeg leste på sofaen mens det var brennhett ute, og i parker mellom is med guf på; jeg leste på biblioteker, sykla avgårde. Da vi kom hjem slutta det ikke, jeg leste bare enda mere. Det var da bloggen bevegde seg mot å bli en blogg om lesing og bøker, nå er den nesten bare blitt slik, en blogg om bøker.

Likevel handler den ikke bare om det. Jeg skriver ikke bare omtaler. Jeg er slettes ikke objektiv, men subjektiv. Jeg skriver ikke bare om bøkene, men også om meg selv. Om når jeg leste dem og hvordan jeg fikk tak i dem, hvorfor jeg ville lese dem i utgangspunktet og hvordan de har fulgt med meg mens jeg har lest dem; det er som om alle bøkene jeg leser har to historier, den som er inni coveret og den som følger meg.

Jeg tenker fortsatt at bloggen hjelper meg med å skrive, men det gjør den ikke. Jeg skriver ofte annerledes her enn når jeg skriver for meg selv, det er som to forskjellige ting. Jeg tar meg selv i tenke at dette må jeg få til å passe bloggen; denne teksten må bli kortere, ha flere avsnitt bla bla. Jeg sensurerer også meg selv. Dette er for personlig til å ha på en blogg, tenker jeg, mens jeg egentlig er fornøyd med teksten, hadde den vært i en bok eller noe hadde jeg ikke nølt, da kunne andre få lest den, men ikke her, ikke her. Ikke uten endringer i hvertfall. Her ville den opprinnelige teksten blitt knyttet for tett til meg, fått mitt navn på på en annen måte, den kunne blitt tatt som noe dagbok-aktig, som om det defintivt var meg det handlet om. I et annet medium ville det ikke vært like opplagt (tror jeg). Dette er riktignok det skjønnlitterære. Alt det andre jeg skriver kan nok hjelpe - på alt annet enn det skjønnlitterære.

For hvordan er det med sannheten her? Er alt jeg skriver her sant? Som alle andre plukker jeg jo ut hva jeg vil skal vises av meg selv. Selv irriterer jeg meg over andre bloggeres perfekte liv, og når de viser noe som ikke er perfekt, så er det bare en feil som gjør det store og hele enda mer perfekt. En slags glamorøs feil. Og det irriterer meg. Men klart folk vil at andre skal se deres beste side. Jeg vil jo også det. Men er det da slik at alt jeg skriver er sant, bare at jeg ikke forteller alt? Nei. Jeg tar meg kunstneriske friheter. I korttekstene mine kan det hende jeg vrir på sannheten, ikke for å fremstille meg selv bedre, men for at teksten skal bli bedre. Av og til er en sann historie så kronglete at jeg ikke klarer å få den ned i lesbare setninger, i en struktur som lar seg leses på en enkel måte; for å unngå det hender det at jeg vrir om på historiene, at jeg endrer litt. Det må jeg jo få gjøre. Jeg startet ikke bloggen fordi jeg skulle vise fram livet mitt, jeg startet den jo for å øve meg på å skrive. Og det har den gjort, men jeg føler jeg har møtt en vegg hvor den (bloggen) ikke hjelper meg noe mer. Den lærte meg å skrive korttekster, men jeg vil skrive lengre nå, ikke sensurere meg selv, det er som om bloggen legger bånd.

Jeg tenkte å legge bloggen på is, det har jeg tenkt på. Men jeg liker den jo samtidig. Her en dag skrev jeg f.eks. om at jeg ikke ville kunne få tak i en bok før så og sånn, da det kom en annen blogger og sa at hun hadde den og at hun gjerne kunne sende den til meg i posten. Det syntes jeg var veldig fint. Det hadde ikke kunnet skjedd uten bloggen. Og så liker jeg jo alle leserne mine som kommenterer det jeg skriver. Jeg liker også å bevege meg rundt i bloggeland, især bokbloggeland, og lese andre bokbloggere. Det synes jeg er en veldig fin måte å få "snakket" om bøker på, jeg vil gjerne være med på det. Dessuten får jeg gratis bøker i posten, av og til bøker jeg tilogmed spesifikt ber om å få, og det er jo også fint. Jeg kan altså ikke legge bloggen på is. Det er en tanke jeg må slå fra meg. Men kanskje den blir annerledes, ja, den har jo allerede forandret seg veldig siden da jeg startet den. Noen ting er jeg jo tilogmed flau over at jeg har skrevet, eller, ganske mye, men jeg lar det forbli, alle mennesker forandrer seg jo, jeg satser på at alle som kommer over meg her skjønner det, at ting jeg skrev for tre år siden ikke nødvendigvis gjelder nå. Sånn er det jo, sant, det er jo sånn, hvis ikke hadde det vært kjedelig, man kan ikke bare forbli ved det samme hele tiden når verden er så stor og det er så mye å høre, så mye å lese, så mye å se, man kan ikke bare lese Harry Potter selv om det er gøy, det er jo så mye annet der ute som bare venter på en.

Tingene

Ute på altanen sitter jeg slengt og spiser is og vannemelon og leser i The Wasp Factory mens kjæresten min rydder flyttelass. Jeg har ryddet mitt, han har ikke; han har så mange ting at jeg er sikker på at 4/5 av flyttelasset er hans; jeg har kvittet meg med drøssevis av bøker og er glad jeg har lesebrett og (nesten) ikke lenger trenger å kjøpe fysiske bøker, og jeg tenker fortsatt jeg har for mange ting, men hva for noen rolle spiller det om man kvitter seg med mer, ja, alt!, når man bor sammen med et menneske som har mange ting, som alltid kjøper noe på loppis (fuck loppis) og tenker at den boka, den boka burde jeg ha i hylla selv om jeg ikke nødvendigvis skal lese den (oppslagsverk er populært, jeg sier bare: INTERNETT, HAR DU IKKE HØRT OM DET???), ja, hva hjelper det da å ikke eie noe somhelst, å leve sykt zen (kaller jeg det) med bare en madrass på gulvet og den boka jeg for øyeblikket leser?

En gang på MTV Cribs var de på besøk hos en kjendis, jeg vet ikke hvem, men han var selvfølgelig asiater, og han bodde i et stort hus--han gjorde det, hvis ikke hadde ikke MTV Cribs giddet å besøke ham--jeg husker ikke hvordan huset var, bortsett fra soverommet hans. Soverommet var bare helt hvitt, men det så lyseblått ut fordi det ikke var noe lys som var slått på, relativt stort (langt ifra et kott) og det eneste som var der var en tynn madrass på gulvet og en mac. Dét var soverommet hans. Helt siden jeg så det rommet har jeg tenkt: det der er drømmehjemmet mitt! Å, jeg vil bo i et rom med en madrass på gulvet og det er det. Jeg ser for meg en bok også, og datamaskinen min, kan jo ikke leve uten den. Resten av huset kan være nesten sånn. Garderoben kan bare være stappa av basicplagg, plagg som alltid kan brukes, man trenger jo egentlig bare én svart, fin kjole, sant, jeg prøvde meg på det, jeg skulle bare ha én little black dress, LBD, men det gikk ikke. Jeg har kanskje femten av dem. Da er jo poenget borte! Poenget med LBD er jo at den kan brukes til alt, og hvis man har noe som brukes til alt så trenger man jo ikke fjorten til av dem. Jeg må gjøre noe med det. Jeg vil ha det sånn som alle de gamle filmestjernedamene i filmene deres. De har bare noen få plagg som de alltid har på seg. Grace Kelly f.eks.

Ingenting er verre enn folk med altfor store kofferter (når man reiser). En gang hadde jeg med meg en sykt stor koffert, det var fordi jeg skulle flytte, og da var jeg skikkelig flau. Jeg ville bare legge den fra meg fortest som mulig sånn at ingen skulle skjønne at det var jeg som eide den, at de skulle tro at jeg var en sånn dame som drar på tur med en så stor koffert, som er nødt til å ha på seg noe nytt hver dag, ja, gjerne flere antrekk hver dag, og en haug med sminkeprodukter, tre sjampoer og et par nye sko for hver dag hun er på ferie. Jeg vil ikke være en sånn en. Heldigvis er jeg ikke en sånn en, jeg skulle jo på denne reisen bare flytte. Jeg er ellers veldig flink til å bare reise med en bitteliten trillekoffert eller en liten ryggsekk. Jeg trenger ikke så mye. Jeg skulle bare ønske jeg var like flink til å ikke trenge så mye i en bosituasjon også.

Hadde det ikke vært for deg, sier jeg, hadde ikke vi vært sammen, så kunne jeg bodd på et lite loftsværelse og bare hatt en madrass på gulvet! Han svarer: Fint for deg. Jeg sier: Ja, men jeg kan ikke, for jeg bor med DEG! Jeg ser litt på tingene hans og dekker kassene hans med nattogtepper fra NSB. Hvorfor gjør du det?, sier han. Jeg orker ikke å se på alle disse tingene, sier jeg. Jeg blir helt stressa av ting. Ting, ting, ting. Men selv måtte jeg sist uke innrømme at det er jo ganske fint med den lysende globusen som ikke bare viser verdens største byer, men også hvor i verden de ulike dyreartene bor. Der ser du, sa vedkommende jeg innrømmet det til. Jeg ble stilt til veggs. Klart man må eie litt ting. Jeg kan f.eks. komme på flere ting man må ha: blender (milkshakes, smoothies osv.), tannbørste, glass å drikke av, matskål, lader til datamaskin og sjampo. Sikkert noe mer også. Ja, barberhøvel. Men man trenger det jo egentlig ikke. Jeg kunne bare latt hårene under armene gro.

Ikke måtte jeg ha lest bøker heller.  Egentlig. Men det finns en grense. Jeg er vokst opp i dette samfunnet og finner det meningsfullt å bruke tiden på å lese. I den grad noe er meningsfullt i det hele tatt, vi skal jo alle dø. Ingenting betyr noe egentlig. Men det går jo ikke ann å tenke sånn, jeg prøver i hvertfall å gjøre alt jeg kan for å ikke tenke sånn, og derfor må jeg lese (det er én av tingene). Og for å kunne lese må man jo omgi seg med bøker -- til en viss grad. Altså noen ting må man ha likevel. Jeg kunne selvsagt lånt bøker på biblioteket, men av og til har ikke biblioteket de bøkene jeg vil lese, og andre ganger er det fint å ha boka i nær tilgjengelighet alltid. Dessuten kan man ikke notere i biblioteksbøkene. Men jeg er glad jeg har datamaskin og ikke lenger trenger så mange skrivebøker å notere på.

Og mens jeg skriver forsvinner alle tingene inn i grønne kasser, det er som en skog av grønne kassestabler inne i stua, og tiden går. Jeg sitter på altanen og leser The Wasp Factory og forteller om den inn gjennom de åpne dørene, jeg forteller om hvordan hovedpersonen myrder en av kompisene sine, muligens fetteren, når begge er seks år gamle. Cra-zy. Jeg går og henter mer is i fryseren, ikke noe vits i å spare, vi flytter jo snart.

A GATE AT THE STAIRS av Lorrie Moore

For tre dollar kjøpte jeg Lorrie Moores novellesamling Birds of America. Det var i et antikvariat i New Orleans i vinter, mens en katt strøk meg langs bena og søsknene mine kjøpte yoghurtis med nøtter & bær på et gatehjørne (når jeg sier vinter mener jeg selvsagt vinter i norsk forstand, det er ikke vinter i sørstatene). Boka fulgte med meg gjennom Texas (vet dere at Texas er større enn Tyskland, Storbritannia, Nederland og Belgia til sammen?) og New Mexico, og da vi var kommet til Phoenix, Arizona var jeg så frelst at jeg gikk rett inn på Barnes & Nobles og kjøpte meg A Gate at the Stairs. (Og så glemte jeg at jeg hadde kjøpt den, så mannen i butikken måtte løpe etter meg ut i ørkenkvelden.)

Nå er det juni og jeg har ikke lest den før nå. Kanskje var jeg redd for å bli lei. Muligens. Kanskje var jeg redd for at Lorrie Moore ikke skulle være like bra som romanforfatter og bli skuffet. Jeg hadde jo bare lest novellene hennes. Muligens. Men nå har jeg lest den og jeg skjønner ikke hva jeg var redd for. A Gate at the Stairs er så BRA. Men jeg vet ikke helt hvorfor jeg synes den er bra. Jeg klarer ikke å peke på hva som gjør den så bra. Alltid når jeg virkelig elsker en bok er det fordi den sier noe om livet, noe ekte; at den har fanget noe av livet og klart å putte det ned i en tekst, gjort det om til litteratur. Det gjør også A Gate at the Stairs. Men jeg klarer ikke å forklare hvorfor den gjør det. At hovedpersonen i boka er ei jente bare et par år yngre enn meg, er ikke nok å si. At jeg kanskje identifiserer meg med henne er ikke nok å si. Jeg gjør det, men det kan ikke bare være dét som er grunnen. For de fire første arkene av min versjon av A Gate at the Stairs er stappa av anmeldelsessitater fra en haug med aviser og tidsskrifter, og alle er de enige om at A Gate at the Stairs er briljant, og alle som har skrevet disse kan jo ikke være noenogtjueår gamle jenter. Det er selvfølgelig noe mer enn det.

Hør bare her:
"Fifty years from now, it may well turn out that the work of very few American writers has as much to say about what it means to be alive in our time as that of Lorrie Moore." (Harper's  Magazine)

"Lorrie Moore's writing is everything that life is, funny and heart-breaking--and rich." (The Denver Post)

"Readers of contemporary fiction who don't love Lorrie Moore just haven't read her. . . A rich, expansive and singularly quirky feast." (Salt Lake Tribune)

"Breathtaking . . . You'll want to have some tissues ready--and we're not even getting to half of it. But the saddest part will be when it's over." (Daily Candy)

Jeg stiller meg bak alt, nikker meg enig, ja, ja, ja, JA!, les Lorrie Moore! Å ikke lese Lorrie Moore er å gå glipp av noe. Og da mener jeg ikke bare A Gate at the Stairs, men Birds of America også. Eksemplarene mine av begge disse bøkene er stappa av eselører og pennestrekinger. F.eks. ved dette avsnittet: "I tried not to think about my life. I did not have any good solid plans at all--and the lostness of that, compared with the clear ambitions of my friends (marriage, children, law school), sometimes shamed me. Other times in my mind I defended such a condition as morally and intellectually superior--my life was open and ready and free--but that did not make it any less lonely."

Jeg kommer til å lese begge to om og om igjen. Jeg akter å lese mer av Lorrie Moore. Straks jeg får min første sommerjobblønn skal jeg kjøpe resten av bøkene hennes til lesebrettet mitt, sette meg i en campingstol under et tre og lese Lorrie Moore resten av sommeren.

The catalog showed a man sleeping peacefully while his model-wife read a book in soft but focused light. In real life, however, the light was so intense that that same man would have had to wear sunglasses. He would have had to set up a little pup tent on his side of the bed. The lamplight was as bright as the noon sun, and as I studied next to him, Reynaldo could not sleep. Yet another pretty picture of love I'd not questioned, just bought. I turned off the light and fell behind in my reading.

- Tassie fra A Gate at the Stairs av Lorrie Moore

BRENTE SKYGGER av Kamila Shamsie

Brente skygger handler om Hiroko som opplever atombomben i Nagasaki og som deretter drar til India og opplever opptøyene mellom hinduene og muslimene der og delingen av India/Pakistan. Mye senere, som gammel dame, opplever hun 9/11 i New York. Jeg tenker bare: eh, yeah right at noen har opplevd alle disse tre tingene. På en annen side er dette fiksjon, så why not, og som underholdning liker jeg denne boka. Den er underholdende, men jeg stiller meg ikke enig bak alle terningbildene på omslaget som viser femmere og seksere, så spennende er den ikke, ei heller noe særlig smart. Ikke at den er dum, men den kunne vært noe mer. Jeg følte jeg hadde hørt historien før, delvis f.eks. i dokumentaren The Road to Guatanamo, om britene som drar til Pakistan fordi han ene skal gifte seg med en pakistansk kvinne, men som ender opp med at de blir tatt til fange av den amerikanske hæren og sendt til Guatanamo som terrormistenkte. Og der satt de i to år uten lov og dom. Sykt. Noe lignende skjer i Brente skygger, men det føles ikke sterkt. Jeg tenker liksom ikke noe mer på det. Jaja, tenker jeg. Kanskje er det verden som har gjort meg kald siden jeg så The Road to Guatanamo for mange år siden. Eller kanskje boka ikke stikker dypt nok? Det er nok litt av begge deler, men mest sistnevnte, tror jeg.

Jeg skjønner heller ikke helt greia med Hiroko. Romanen handler om flere mennesker enn henne, bl.a. tyske Ilse, som tok navnet Elizabeth etter andre verdenskrig og etter å ha flyktet fra Tyskland (ja, også dén delen av verdenshistorien er med), som gjør brite av seg, før hun igjen bytter navn tilbake til Ilse etter at også Storbritannia viser sin dumme side. Eller fordi hun finner ut av at hun vil skille seg fra James? Han er selvsagt sykt engelsk og kolonialistisk av seg, det finnes ikke noe mer i ham. Det er nok fordi vi lesere fort skal skjønne hvorfor Elizabeth vil skille seg fra ham. Han er ikke noe mer enn grunnene til at Elizabeth ikke vil leve med ham lenger. Det er grunt.

En annen som bytter navn er Elizabeth og James' sønn Henry. Han bytter navn til Harry når han gjør amerikaner av seg. (Hallo, har han aldri hørt om den amerikanske forfatteren Henry James?) Det må kanskje til hvis man skal få jobb i CSI. Neida, jeg vet ikke.

La oss komme oss tilbake fra digresjonen: Hiroko, det var hun jeg skulle snakke om. Romanen og alt som hender følger hennes liv, fra når hun som 21-åring opplever atombomben og at hennes europeiske forlovede dør, til hun blir 88 år og kjører rundt i NYC og snakker med de illegale innvandrerdrosjesjåførene. Man skulle dermed tro at man ble godt kjent med Hiroko, men jeg føler ikke jeg blir det. Jeg kjenner henne fortsatt ikke når romanen tar slutt. Hvem er hun? Det kommer noen forsøk på å beskrive hvordan hun savner sitt tapte barndomshjem og hva hun tenker om ektemannen sin, men jeg tror ikke noe på det. Det er grunt, ikke noe, sier meg ingenting. Ingenting om hvordan det er å miste hele familien sin i krig. På slutten der kommer det riktignok noen refleksjoner over hvor dumt det er å dømme muslimer som terrorister bare fordi de er muslimer, hvor Hiroko sier til den unge ingeniøren Kim Burton som definitivt ikke er med i Architects & Engineers for 9/11Truth: "Skal jeg se på deg og se Harry Truman?" Men det er grunt altså. Og derfor blir Brente skygger bare en underholdningsroman, ikke noe mer.

Post-eksamen 2

1925


På søndag dro jeg hjem fra Lillehammer og litteraturfestivalen. Jeg var helt utmatta og sov sikkert halve togturen. Dagen etter var jeg fortsatt helt utmatta og brukte hele dagen på å komme meg igjennom sammendraget til pensum (det burde ha tatt toppen to timer). Gah. Men det er som en festival seg hør og bør. I dag derimot, på morrakvisten, hadde jeg muntlig eksamen, den siste. Jeg snakket om Joseph Conrads Mørkets hjerte, om imperialismen, koloniveldet og litt om Virginia Woolfs Mrs. Dalloway og fikk en B som jeg er sykt fornøyd med. Det feiret jeg med å ta en løpetur på 1 mil. Det er første gang i mitt liv at jeg har løpt 1 mil uten stopp, på åtti minutter, så etter det igjen måtte jeg feire to ting! Det gjorde jeg ved å dra på Krok og Krinkel Bokcafé og drikke kaffe og spise nybakte scones med blåbærsyltetøy og smør (de var akkurat tatt ut av ovnen da jeg kom). Tenk nå kan jeg lese akkurat hva jeg vil helt til august! Woho! Og akkurat det jeg vil lese nå, er Lorrie Moores A Gate at the Stairs. Den har jeg hatt liggende i hylla i månedsvis, men ikke nå lenger!

Og apropos, mens jeg er i gang med dette trivielle blogginnlegget, så kan jeg si at jeg har med et dikt i det nyeste nummeret av diktmagasinet La Granada som kom ut sist uke. Det kan kjøpes på Tronsmo. Siden jeg ikke bor i Oslo, har jeg ikke sett det selv ennå, men diktet heter "datalagringsdirektivet" og handler om datalagringsdirektivet, tysklæreren min på ungdomsskolen og om togstasjonen på Noragutu.

Yo, peace out, nå er det sommerferie!

Centuries of centuries and only in the present do things happen; countless men in the air, on the face of the earth and the sea, and all that really is happening is happening to me . . . 
- Fra Jorge Luis Borges' "The Garden of Forking Paths"

5 superkorte om litteraturfestivalen, del 3

1. Den eneste boka jeg kjøper er en diktbok av Tove Ditlevsen på en bruktbutikk kalt Ting & Tøy. Nå sitter jeg og angrer på at jeg ikke kjøpte en av bøkene til Josefine Klougart etter et av arrangementene hun deltok på. Da kunne jeg ha lest henne på toget hjem fra Lillehammer, jeg som ble så nysgjerrig på henne. Nå må jeg istedet be kjæresten min kjøpe med seg henne når han skal spille på Roskilde i sommer. SÅ lenge må jeg vente, med mindre jeg tar meg en svipptur til Hirtshals med båten for å spise kongekrabbeklørbuffé på vei hjem, men jeg er ikke helt sikker på om de har en bokbutikk i Hirtshals en gang.

2. Jeg har tidligere lest Legender om et selvmord av David Vann. Etter å ha irritert meg over den dårlige muligheten for sitteplasser på Café Stift, for omsider å høre på forfattersamtale med David Vann, er jeg helt nødt til å lese mer av ham.

3. Samtalen mellom Vigdis Hjorth og debutanten Demian Vitanza var som et live essay.

4. Boka jeg leser på toget på vei hjem fra Lillehammer er så ukred at jeg ikke kan nevne den her.

5. Det har vært moro, jeg vil definitivt dit igjen.

Marriage is another way of being alone.
- David Vann

5 superkorte om litteraturfestivalen, del 2

1. Jeg fikk kjempelyst til å lese Josefine Klougart etter å ha hørt hva hun hadde å si under 60-70-80-arrangementet på Kulturhuset Banken. Hun hadde så mye fint å si om det å skrive og være forfatter at jeg måtte ta opp notatboka og notere ned. Jeg tenker kanskje jeg skal si noe mer om det ved en annen anledning (og kanskje etter at jeg har lest henne).

2. Jens Lapidus er kjekk. Ikke bare på innsiden av omslaget.

3. Jeg rakk ikke Jonas Gahr Støre og den koreanske forfatteren Ko Un. Det var dumt.

4. Dra ikke på festival uten mobillader når man faktisk er på en festival hvor man bor sammen med stikkontakter og ikke edderkopper og klamme soveposer.

5. Felix pub har hele disken full av brosjyrer fra NOAH. Det så jeg mens jeg stod og hørte på Dag Solstad snakke om Thomas Mann. Jeg har spist kjøttlasagne for første gang siden jeg var atten. Noe fra oven prøver å si meg noe.