Fjellet

Av alle brød i verden er det kneip V kjøper når vi stopper på en joker i ingenmannsland, vi har kjørt litt feil, en liten omvei, plutselig var vi ikke lenger på riksvei nr.9, hvordan det gikk til skjønner ikke jeg, og det er jeg som burde ha skjønt det, det er jeg som sitter bak rattet. Vi spør bare google, sier jeg og jeg taster inn målet på app-en, hva skulle man gjort uten google maps sier jeg; en kvinnestemme geleider oss gjennom skogslandskapet tilbake til riksvei nr. 9 mens vi spiser smågodt, snakker om forskjellen mellom oransje og svarte krokodiller (hver gang det er et tema sier jeg at det er da ingen forskjell i smak på de to) og andre småting før V, som stod opp klokken fem for å gå på jobb, sovner, og jeg og kvinnestemmen på google maps blir overlatt til oss selv en liten stund før jeg skrur på radioen og hører siste nytt om Syria, opplever at en svart katt krysser veien, senere en flokk sauer, som tyder på at vi er høyt oppe på fjellet og snart framme; denne helgen skal vi tilbringe på en turisthytte oppe i Setesdal.

Senere, vel framme på hytta, sittende utenfor på en benk og til lyden av sauebjeller, får smaken av kneip med nøttepålegg meg til å tenke på barndommen; jeg har ikke spist kneip på år og dag, i min verden går ikke kneip under kategorien brød, brød skal være grovt og mørkt, gjerne med helkorn og nøtter, jeg har det nesten som et prinsipp; loff spiser man kun to ganger i året -- til rekene; men der sitter jeg og spiser kneip og det er lenge siden, jeg tenker som sagt på barndommen, på en tid hvor alt jeg spiste var brødskiver med sjokade på, til frokost, morgen og kvelds; jeg sier det til V; dette smaker som barndommen, og jeg kommer på en gang jeg var på besøk hos henne og de skulle ha lasagne med nøtter i til middag og jeg fikk brødskiver med sjokade (jeg tålte ikke nøtter) og foreldrene hennes som spurte om jeg virkelig var fornøyd med skiver med sjokade for var ikke det litt stusselig, kanskje jeg kunne få noe annet, men jeg var kjempefornøyd fordi jeg alltid var fornøyd med brød med sjokade; og V sier vi skulle hatt noe smør, det tok vi ikke med; kanskje i proviantboden, sier jeg, og senere finner vi fem kuvertpakker med brelett i proviantboden som ellers er fylt av hermetikk og poseretter; ikke helt smør, men det får duge for V; i samme slengen tar vi en pakke bixit, søt havrekjeks; også den noe som tilhører barndommen, men med motsatt fortegn: jeg kunne virkelig ikke fordra bixit da jeg var liten, jeg foretrakk safari-kjeks, kunne spise pakke på pakke, nå vil jeg heller ha bixit. 

(Hvis jeg ikke lager mine egne havrekjeks da, det gjør jeg nemlig med jevne mellomrom. Man tar 1 dl havregryn, en godt modnet banan, litt cottage cheese og rosiner, moser det i en bolle og fordeler på et brett som man steker i ovnen på ca. 200 grader C i femten minutter. Superenkelt.) 

Vi tar en en tur opp en fjelltopp og finner multer, krekling, mikkelsbær og blåbær, skuer ut over fjellheimen og snakker om livet, døden, tv-serier vi følger med på og bøker vi har lest i det siste. Jeg som har hatt lesesperre har ikke så mye å fortelle om det siste emnet; V sier hun hører mest på lydbok for tiden, hun har en jobb hvor hun kan høre mye på lydbok, hun forteller om en bokserie hun holder på med, med et rikt portrettgalleri; jeg begynner å tenke på psykologisk realisme, på Edith Wharton som jeg ennå ikke har lest og på Siri Hustvedt, det er selve ordet 'psykologi' som gjør det. Jeg begynner også å tenke på Ringenes herre, det er det landskapet får meg til å tenke på; hester med rytter galopperende over landskapet, så på Eowyn og Faramir, littegranne, før V sier at landskapet også minner henne om Skottland hvor hun har bodd i det siste; jeg forteller om en bok jeg har lest som handler om en vandring gjennom Skottland og England, forøvrig dårlig, hvorfor snakker jeg om den i det hele tatt, men sånn er det jo, av og til snakker man om ubetydelige ting, andre ganger om større ting, er det egentlig noen forskjell. 

Jeg har lenge drømt om å finne multer på fjellet, og nå har det skjedd.

Er ikke vokst opp med fjellet som en naturlig del av livet, men vil at det skal bli det. Akkurat som sjøen og skogen alltid har vært det. 

Å, nå fikk jeg høydeskrekk, sier V. Jeg forteller at jeg av og til får høydeskrekk bare jeg tenker på Prekestolen. Jeg får av og til bare lyst til å hoppe, sier V. Jeg tenker på at det å hoppe er så lett og vanskelig på samme tid, det er bare å hoppe men det er ikke sånn i det hele tatt, vi ser bare og blir svimle, så går vi tilbake.

Glemme/huske

Jeg sitter på bussen på vei til og fra jobb og leser i Ulverton av Adam Thorpe, irriterer meg litt over kapitlene som er skrevet på engelsk dialekt, men skjønner at det jo er dét som gjør boka så god, i hvertfall en av grunnene, hvordan den skifter fra dialekt til dialekt ettersom årene går i dette stedet av England, hvordan den viser utviklingen i Ulverton, fra første kapittel, hvor den ene personen vender hjem fra krigen (jeg tror det er en krig han kommer fra) for å finne at kona hans har giftet seg på nytt med en annen, ja, sågar fått barn med denne nye mannen; de trodde, som hele landsbyen, at han som plutselig kommer tilbake fra krigen var død, borte for lenge siden, men det er han ikke, og hvorfor kommer han tilbake nå, det er gått så mange år, har han vært slave for araberne (tenker jeg, med historien om Cervantes friskt i minne)?

Og så slår det meg hvor mange bøker om England jeg har lest i det siste, jeg mener altså engelske bøker, bøker hvor handlingene foregår i engelske omgivelser, eller i hvertfall, ja, skotske omgivelser også (The Wasp Factory), jeg skulle til å si britiske, men det er feil, det er helt feil, Skottland er noe for seg selv, det jeg mente å si var: bøker i omgivelser fra den klasen med øyer som ligger i Europa, men som ikke er på kontinentet Europa, ja, dere skjønner vel hva jeg mener, bare tenk på english breakfast vs. continental breakfast, som man kan velge mellom på hotell rundtomkring i verden, også på de øyene jeg snakker om, øyene som liksom er utenfor kontinentet Europa, men likevel Europa. Jeg kunne sagt Storbritannia, men ikke storbritanniske omgivelser, det går jo ikke. England er jorder og porter, uendelig med jorder, skikkelig landsbruksland, det er i hvertfall det jeg sitter med av inntrykk etter den gangen vi kjørte England rundt, fra New Castle til York til London til Stratford-upon-Avon til Oxford til Stonehenge og omkring og omkring. På den samme turen kjørte vi også til Glasgow, Edinburgh og Oban, en liten by i Skottland, så vi kjørte altså rundt i Skottland, og Skottland, husker jeg, er helt annerledes; Skottland er heier og høyland, tåkete og vått, oser av mystikk (da vi var der hadde jeg nettopp lest Avalon av Marion Zimmer Bradley, hør, jeg var bare fjorten år og fantasyfreak); jeg husker vi kjørte etter en blå, liten bil og havnet på en blindvei, og da det ikke gikk ann å kjøre mer, hadde den lille, blå bilen forsvunnet i tåka, hvor hadde det blitt av den, vi kjørte jo bak den og nå gikk ikke veien lenger? Og i Oban bodde vi på et hotellrom hvor gulvet var skeivt, man kunne trille en ball over gulvet; og ute i gatene gikk vi til lyden av sekkepipe, men vi fant aldri ut hvor lyden av sekkepipe kom fra. Mystisk!

Jeg tror jeg spiste mye toast, men bare toast, ristede loffskiver; jeg likte ikke syltetøy, likte ikke smør, likte ikke bønner, likte ikke english breakfast tea, likte ikke pølser, likte ikke cheddar; begynte å like cheddar før jeg dro til Irland og Nord-Irland mange år senere, men likte det ikke lenger etter det igjen (satt på flyet hjem til Bergen og bestemte meg for å bli veganer), som om jeg hadde fått meg en overdose, ja, en overdose av cheddar, har ikke spist det siden, og jeg skal fortsatt ikke spise det.

Den beste frokosten er grov brødmat & pålegg. Grove brødskiver eller rundstykker, og avokado eller ost (som ikke er cheddar). Frukt & yoghurt. Grønn te eller kaffe. Vann. Det første jeg gjør når jeg går på kjøkkenet om morgenen er å drikke et glass vann. Og jeg går alltid på kjøkkenet om morgenen. Jeg spiser alltid frokost. Jeg overhørte en dame her forleden som sa hun hadde glemt å spise frokost den dagen. Hvordan kan man glemme det? Jeg glemmer hvor jeg la mobilen min hele tiden, jeg må hvem jeg nå enn er sammen med om å ringe den. Av og til er jeg alene og da er det ingen som kan ringe den, jeg må bare sitte og vente til noen faktisk ringer meg slik at jeg kan høre den og finne den. Jeg glemmer hvor brillene mine ligger, selv om jeg er avhengig av dem (jeg er faktisk handikappet uten), kanskje glemmer jeg dem faktisk ikke, jeg kan bare ikke se dem; hele verden er som en blurry masse uten dybde og avstander uten brillene mine, jeg blir av og til redd for at jeg skal tråkke på dem og være nødt til å leve uten dem i et par dager (som har skjedd før). Det hadde vært krise!

Andre ting jeg glemmer: jeg glemmer ting jeg sa i fylla, jeg gelmmer låttitler, jeg glemmer middelmådige bøker, jeg glemmer middelmådige filmer, jeg glemmer middelmådige band, jeg glemmer i grunnen alt som er middelmådig, jeg glemmer av og til tråden i en tekst når jeg er nødt til å avbryte den for å gjøre noe annet, når jeg skal fortsette på den senere, kanskje etter å ha drukket mocca på kafé, møtt mennsker på busstoppet og spist pizza (uten cheddar) til middag.

Ting jeg ikke glemmer: ting jeg har sagt (så lenge det ikke har blitt sagt på fylla, alle mine setninger er gjennomtenkte, og hvis de ikke er det, så er det så flaut at jeg i hvertfall ikke glemmer dem), ting kjæresten min har sagt (men han glemmer det), hva jeg hadde på meg første gang jeg klina med kjæresten min (men da var han ikke kjæresten min ennå), å spise frokost hver dag (livets mening—hvem trenger guruer og meditasjon etc. når man bare kan stå opp tidlig å spise frokost i fred?), hvilke avtegn som var hvor på hesten min (som døde da jeg var fjorten); han hadde en strømpe med en spiss oppover på høyre bakbein, en høy sokk på venstre bakbein, en lav sokk på venstre frambein og en enda lavere sokk på høyre frambein; hvite hår på manken, og en hvit stripe på neseryggen over til rosa på undersiden av mulen.

Foruten The Wasp Factory og Ulverton, har jeg lest Pikeskolen av Annabelle Despard, om en engelsk overklassebarndom; og nå har jeg vært på biblioteket og lånt to Smith-er. Ali og Zadie. Jeg tenkte ikke på det, det bare ble sånn, jeg så det da jeg kom hjem og tok bøkene (På stedet mil og Om skjønnhet) ut av bagen. Aldous Huxley har jeg også lånt, Vidunderlige nye verden, men så leste jeg forordet mens jeg stod under et busstopp i pøsregnet, om alle de uoversettelige Shakespeare-referansene og de engelske ordene som ikke funker helt på norsk –bare en advarsel! hilsen oversetteren – og da ombestemte jeg meg, jeg vil heller lese Brave New World. Jeg skal lese Brave New World til neste gang jeg treffer V, det var hun som sa jeg måtte lese den først, når enn det er vi treffes igjen, hun bor alltid andre steder, en stund i Paris, en stund i Stavanger, en stund i Amsterdam, en stund i Oslo; nå bor hun i en liten by i Nord-England, hvor hun pendler til Edinburgh hver dag, spurte meg sist vi traff hverandre: Har du lest Brave New World NÅ da? Nei, måtte jeg si, men jeg skal. Jeg skal, og nå skal jeg. Så fortalte hun om heiene ved byen sin som hun gikk turer i, og om de ville hestene som går rundt der, og jeg tenkte på dartmoor- og exmoor-ponnier, små, fine ponnier. Min hest var en welsh cob, de stammer opprinnelig fra Wales. På stamtavla hans hadde hestene navn som Derwen Arthur, Tyngwndwn, Cardi Llwyd og Aurwen. Walisisk. Eller kanskje det ikke heter walisisk, kanskje språket heter noe annet. Vi tog toget til Cardiff en gang, jeg handlet en masse Nirvana-bøker i en stor bokbutikk, for det var jeg opptatt av den sommeren, Nirvana, jeg hadde akkurat oppdaget dem, hørt alle platene om og om igjen, gledet meg til å våkne sånn at jeg kunne høre på Nevermind igjen, helst var det det første jeg gjorde, stod opp tidlig så jeg kunne høre Nevermind før jeg gikk på skolen, de siste månedene av ungdomsskolen, jeg husker det lyst og fint og fremtiden, den var usikker, men annerledes, akkurat som nå; jeg vet ikke hva jeg skal gjøre til høsten, jeg står ikke standfastig ved mine valg, jeg er en tviler, en dveler, ombestemmer meg hele tiden, riktignok ikke i like stor grad som med min venninne V, men litt. Jeg blir av og til stresset når jeg tenker på det, men da er det bare å ikke tenke på det. Ennå.