Miljøsorg

Tidligere i høst deltok jeg i Morgenbladet og Samtidens samtidskonkurranse "Tegn i tiden", hvor man skulle skrive om samtiden. I dag fikk jeg svar om at jeg ikke hadde vunnet, men at teksten i det minste hadde kommet til finalerunden. Det var ihvertfall en slags trøst. Jeg skrev om miljøsorg og har egentlig mye mer å si om dette, bl.a. om ambivalensen som oppstår når man har vokst opp i et hjem som har alt og vet at grunnen er olja. Overført til det større bilde er det det samme med tanke på oss nordmenn. Unge klimaforkjempere skriker høyt om å la olja ligge, men hva er det som har betalt deres kunnskap? For ikke å snakke om helse (det er bare å ta en titt på Aftenpostens helseartikkel her.). Musikere (og andre utøvende kunstnere eller/og skribenter) nekter å ta i mot en pris fra Statoil, men hvor tror de pengene fra statlige stipender kommer fra? Forstå meg rett, jeg har heller ikke lyst til at verden skal gå ad undas, men det er noe å tenke på. Forøvrig er det en tematikk jeg er veldig opptatt av og jeg kommer antagelig til å skrive noe mer om det. Enn så lenge, her er teksten jeg sendte inn, med noen få modifikasjoner som jeg har gjort i ettertid:

--

MILJØSORG

En dag tar jeg med meg en venn og drar på et foredrag på universitetet. Det er Natur & Ungdom som holder det, de serverer nybakt sjokoladekake og epler, mest sannsynlig plukket i en eplehage i nærheten. Det er en professor ved universitetet som holder foredraget, han er i mot vindmøller, snakker om at strømmen vi får fra vindmøller bare fyller det ekstra behovet for strøm som vi skaper når vi setter opp vindmøllene, fremfor at de fyller et behov vi allerede har skaper den bare nytt behov. Nå er det greit å bruke mer strøm, den er jo fornybar. Dessuten, sier han, ødelegger den landskapet. Ikke bare er den stor, men den bråker og lager bevegende skygger, dreper fugler og flaggermus som kommer i dens vei og krever ikke bare plass der den er, men også plass der den skal komme til, bygges opp; for å sette opp en vindmølle på en de plass må det bygges et stort veinett i skogen, fjellet, landskapet; vi må hogge ned trær, lage store åpne sår i landskapet som før var uberørt, vil vi virkelig det? Noen miljøorganisasjoner sier ja, andre sier nei. Professoren sier han har møtt mange mennesker som har mistet rekreasjonsmulighetene sine pga. vindmøller, de kan ikke lenger ferdes ut i den naturen de kjenner og er nær, fordi den er ødelagt, av vindmøller, og det som følger er ikke noe å kimse av, det som følger er en sorg, en ekte sorg. Han har sett voksne mennesker gråte pga. dette, sier professoren. Det er sterkt, det er ikke bare noe man kan avvise. Han kjenner til hyttefolk som har sluttet å være hyttefolk, de ser ikke lenger vitsen med å dra på hytta, naturen er tatt fra dem, vindmøllene stiller den bort,  hensynsløst har de blitt frarøvet noe de elsker, naturen, roen, stillheten, freden.

Omgivelsessorg kalles det. Den er reell, som annen sorg, sorg over å ha tapt noe eller noen. Etter foredraget forblir min mening om vindmøller ambivalent, men jeg forstår at det er mulig å ha en slik sorg. Jeg har også en stor sorg. Og det er denne sorgen som tidligere har gjort at jeg så skråsikkert har ment at vi må ha vindmøller: Hensynet til verden som helhet må gå over noen menneskers rekreasjonsmuligheter. Ikke er jeg skråsikker lenger, fordi jeg har fått ny kunnskap og etterhvert innsett at heller ikke det er nok, jeg må lese mer, men poenget er at jeg tenker slik, om alt. Det er sorgen sin skyld, som går hånd i hånd med angsten og sinnet. For miljøproblemene denne planeten står overfor har gitt meg en sorg, siden så lenge jeg kan huske. Det er ikke bare fornuft og rasjonalitet som for lengst har fått meg til å droppe julegavene til jul, til å ta toget fremfor å fly, til å legge om kosten til hovedsaklig vegetarisk, til å holde meg våken til butikkene har stengt og dykke i søppelcontainere for å «redde» spiselig mat som har «gått ut på dato», og ikke minst, til å droppe litteraturstudiene til fordel for biologistudiet. Det er sorgen og smerten over å bevitne hvordan vi mennesker behandler denne planeten, som om den er til for oss. Det er sorgen over å vite at polene smelter, at levestedene til så mange arter (og derfor også artene i seg selv) er i fare for å dø ut. Sorgen over alt det menneskeskapte som havner ute i naturen, til skade for alle som ikke er oss (mennesker). Angsten for hvordan det skal gå, for de raske miljøforandringene, været, klimaet. Det er ikke tordenet i seg selv jeg er redd for der jeg ligger i senga og hører tidenes tordenvær. Det er klimaforandringene jeg er redd for. Ikke for min egen del, ikke for menneskenes del, men for alle de andres del. På vegne av alt levende, det biologiske mangfoldet. Og det er ikke bare jeg som føler det slik, selv om det ofte har føltes slik, der jeg skaper dårlig stemning ved å kritisere mine middelklasseforeldres valg av bil, eller lar være å gratulere noens lykkelige omstendigheter, fordi alt jeg klarer å tenke på er overbefolkning og alle ringvirkningene et menneske til kommer til å skape; enda et menneske, enda et livs (over)forbruk. Det er ikke fordi jeg er et udannet og uhøflig menneske. Det er sorgen og angsten min. Jeg er ikke i stand til å legge den vekk, nettopp fordi den er ektefølt, ligger der i brystet mitt og knuger som enhver annen sorg, en sorg jeg trodde jeg var nokså alene om, før den drev meg til å avslutte litteraturstudiene til fordel for biologistudiet, hvor jeg endelig traff likesinnende. Hun som hadde to storesøstre som jobbet som sivilingeniører i oljebransjen og var bestemt på at hun, i det minste, ikke skulle gjøre det samme. Hun som hadde bodd i oljebyen og som nå hadde flyttet til landet, det var bedre å studere fysikk her, hun hadde jo ikke tenkt til å bli dratt inn av oljeselskapene. Hun som kom fra vestkanten og hadde sett seg lei av fokuset til vennegjengen; dyre merkejakker og -vesker, det stadige jaget, hun hadde sett hvor meningsløst det var og flyttet vekk. Folk som gjengjente logoen til Sea Shepherd på pc-en min og kom i prat med meg. Eller som i noe jeg leste og gjenkjente, sittende på toget, i den nyeste til Naomi Klein, 'This Changes Everything: Capitalism vs. The Climate': But what should we do with this fear that comes from living on a planet that is dying, made less alive every day? First, accept that it won't go away. That it is a fully rational response to the unbearable reality that we are living in a dying world, a world that a great many of us are helping to kill, by doing things like making tea and driving to the grocery store and yes, okay, having kids. Next, use it. Fear is a survival response. Fear makes us run, it makes us leap, it can make us act superhuman. But we need somewhere to run to. Without that, the fear is only paralyzing. So the real trick, the only hope, really, is to allow the terror of an unlivable future to be balanced and soothed byt the prospect of building something much better than many of us have perviously dared to hope. I mange år, miserabel, men uvitende om hvorfor, gikk jeg rundt med sorgen og angsten uten å gjøre noe med det. Jeg var ung og manglet realfagskompetanse, hadde ikke troen på meg selv, før jeg en dag bare måtte gripe saken i egne hender. Tvang meg selv til å regne matematikk, forstå det, slik at jeg kunne begynne på biologistudiet og gjøre noe. Hele tiden var det sorgen og angsten som drev meg fremover, og jeg fikk det til. Fordi målet var så klart, hadde ikke vært klarere. Det var utenfor meg selv. Kanskje er det idealistisk og fånyttes, kanskje tilogmed naivt. Min venn, hun som ble med på foredraget, ler av meg når vi kommer hjem til meg og sitter i sofaen og drikker te, tror du at du skal redde verden. Jeg vet at jeg ikke kan, men jeg skal være med å prøve, sier jeg. Det finnes ikke noen mellomting, med alt jeg vet og stadig får vite mer om går det ikke an å legge smerten vekk, skyve den bort og late som om den ikke finnes. Ikke igjen, det har jeg allerede gjort, og da tærte den på kroppen, spiste den meg opp. Jeg gikk rundt og ønsket meg helt andre steder, et annet liv enn det meningsløse. Og kanskje er det fortsatt meningsløst, som min venn har påpekt flere ganger: Hvis du ikke skal ha noen barn, hvem er det du skal etterlate denne planeten til da? Også da igjen: Jeg bryr meg om de levende her og nå, og de fremtidige generasjoner av andre arter enn oss selv. Men hvis det ikke er mennesker her, hvem skal sette pris på naturen da? Et tåpelig, antroposentrisk spørsmål. Har ikke alt i verden sin egenverdi? Et begrep jeg vanskelig klarer å forklare og argumentere for, kanskje er det nettopp derfor egenverdi finnes? Verdien skal ikke måles opp i mot noe, den bare er. Naturen skal være, den eksisterer uten at noen ser den. Den er som kunnskapen, verdt noe i seg selv, ikke i hva den skal brukes til.

En uke senere, etter å ha besøkt hytta som min pappa og min bestefar bygde på åttitallet, en hytte som befinner seg i et område hvor det vurderes å sette opp vindmøller, befinner jeg meg på en forelesning i zoologi. Foreleseren nevner en fatal utsetting av en type kreps i et vassdrag en gang på søttitallet, da den statlige etaten kalt Direktoratet for jakt, viltstell og ferskvannsfiske måtte betale fem millioner kroner i erstatning etterpå. En liten trøst for en stor sorg. Siden, i 1985, byttet det navn til Direktoratet for naturforvaltning. Siden igjen, i 2013, slått sammen med Klima- og miljødepartementet til Miljødirektoratet. Kanskje er det en slags trøst; det har gått fra å handle om hvordan vi skal kunne utnytte naturen mest til å handle om dens egenverdi, ihvertfall i navnet. Forhåpentligvis i handling også.

Om å komme hjem

Innimellom celleanatomi, cellesykluser, celledifferansieringer; innimellom kloroplast, klorofyll, mitokondrier, plastider, virus; innimellom amøber, sporedyr og flagellater; innimellom malariaparasitter, tsetsefluer, mygg, lakselus og dinoflagellater; innimellom nitrogen, oksygen, karbon, svovel, fosfor og hydrogen; innimellom cyanobakterier, kiselalger, vannlopper og zoobenthos tenker jeg: det er så mye jeg vil skrive. Det er så mye jeg vil si noe om. Men så sitter jeg der foran pulten, pc-en som lyser blåaktig, omgitt av matematikkbøker, labrapporter og flertallige skisser av meiosen og sitronsyresyklusen i den aerobe celleåndingen, der sitter jeg og jeg vet ikke hva jeg har å si. Eller snarere: jeg vet hva jeg har å si, men det er vanskelig å skrive det. Noe om at verden er blitt stor og at ting rører meg på en annen måte enn det har gjort. Eller, det har alltid rørt meg slik, men jeg har bare opplevd en flik av det, ikke holdt ved det. Andre ganger tenker jeg at det er uinteressant å lese om det som er godt. Hva er det å si om det som bare er godt? Hva er det å si om livet når det er bra? Ingenting, å skrive om det er banalt, meningsløst, kjedelig. Jeg har ikke møtt noen som har fått meg til å ville endre narrativet på livet mitt. Jeg har ikke tenkt til å skrive om hvordan alle ting ledet opp til et viktig punkt, hvor alt ble annerledes, selv om de finnes i mine tankeeksperimenter, noe jeg holder på med mens jeg går og ikke hører på musikk.

Det hender noen ganger at jeg nesten brekker meg når jeg tenker på livet før. Det hender jeg scroller tilbake på instagram, kanskje mest for å minne meg selv på hvordan jeg heldigvis ikke har det lenger, føle en slags takknemlighet. Til hvem?, spør den jeg alltid snakker med. Til meg selv mest, kanskje, svarer jeg. 

I ti år pleide jeg å drømme om at hesten min ikke var død likevel, men at han stod og ventet på meg i en stall, det var bare jeg som hadde glemt ham. Så begynte jeg å ri ordentlig igjen og jeg har ikke drømt det siden. Jeg tenker noen ganger på at det er hester som har reddet livet mitt. Det er ihvertfall svært vanskelig å beskrive hvor stort dette savnet har vært. (Og hvor mye lettere det er å leve når de er der.)

Det er ikke bare hestene heller. Det er studiene også. I veldig, veldig mange år lå det i bakhodet mitt at jeg ville bli biolog. I veldig mange år tenkte jeg på det som tapt, at det var for sent, at jeg aldri kom til å bli det. I veldig mange år gjorde jeg helt andre ting. I veldig mange år drev jeg med ting som jeg trodde skulle gjøre livet godt, for det er det vi alle lengter etter, ikke sant, et balansert liv, et liv hvor det vi gjør ikke er fjernt fra det vi ønsker; et liv hvor man ikke stadig vekk spiddes av små stikk av vemod, savn, lengsel; et liv hvor man ikke alltid bærer på noe, en stadig tilbakevendende følelse av at livet kunne vært noe annet. Også dét har jeg gjort noe med. Jeg sitter her, mitt første semester på biologistudiene er snart over. Om to dager har jeg eksamen. Jeg sitter og skriver fordi jeg er så trygg, jeg vet det kommer til å gå bra. 

Bøkene jeg leste i november

PROSA
1. OM BARE av Vigdis Hjorth
2. 33 av Kjersti Annesdatter Skomsvold
3. TEEN SPIRIT av Francesca Lia Block


---

DEN BESTE BOKA
33, men det er ikke det beste jeg har lest av Skomsvold. 

DEN KJIPESTE BOKA
Teen Spirit. Francesca Lia Block føles som en guilty pleasure, og spriket mellom de gode bøkene, de jeg liker, blir bare større og større. Må jeg kanskje slutte å lese henne? Teen Spirit var møkk. Muligens er det bare jeg som kjølig, rasjonelt menneske som ikke klarer å finne noen glede i å lese om spøkelser og ouijabrett. 

Ikke at Om bare av Vigdis Hjorth var en fornøyelse heller. Muligens det også har noe med meg som kjølig, rasjonelt menneske. Finner det ikke interessant å lese så mye om forelskelse og kjærlighet mellom to mennesker. Det lager jo bare rabalder og ulykke. Etter et hundretalls romaner har jeg skjønt dét. 

Eksamenstid

Heldigvis lider jeg ikke av prokrastinering, ihvertfall ikke hva angår studier. Imidlertid har jeg et annet problem: Oppmerksomhetssyke katter.

Selvløsheten

Etter å ha vært ute og løpt, hentet pakke på posten i samme slengen, dusjet og skjært grønnsaker til middag og lurt på hva jeg skal se på nå som HBO Nordic har stoppet meg fra å se episoder av noe som helst før jeg fikser betalingsinformasjonen min, kommer jeg på hva en venn minnet meg om dagen før: I morgen kommer Knausgård på Brenner & Bøkene! Det blir det. Brenner & Bøkene, jeg har notert meg det bak øret, at jeg skal se på det, må se på det, har bare ikke gjort det ennå, til tross for at jeg fikk med meg hva Espedal sa i første episode, snakket om det på telefonen en dag jeg gikk rundt i Oslo på jakt etter dobbelsidig teip, fant det ikke, men kjøpte flere LED-lykter til sykkelen i stedet, gikk på Litteraturhuset etterpå og drakk øl, hørte om årets Nobelprisvinner, men tankene gikk, tenkte veldig ofte på helt andre ting, som f.eks. her sitter jeg og drikker øl, nesten ingen andre drikker øl, og ingen er på min alder, halvparten har grått hår, og andre ting som ikke hadde noe med akkurat stedet og nået å gjøre, tankene gikk, kanskje tenkte jeg på hvordan, hva, hvem er jeg, hvorfor lever jeg, hvorfor sitter jeg her, må jeg sitte her for å være lykkelig, hvorfor gjør jeg de tingene jeg gjør, hvordan kan livet bli bedre av at jeg sitter her; den evige strømmen av livsanalyse som pågår inne i hodet, som Knausgård snakker om i episoden: Den stadige jakten etter mening, den stadige slitsomme jakten etter mening, det plagsomme jeg-et; Jeg. Her. I verden. Han sier, til Brenner, at det finnes noen ting han gjør her i livet, hvor jeg-et blir borte, man slutter å tenke på jeg-et fordi man blir helt oppslukt. Han sier at for ham er de tingene skriving, fotball, å spille i band og å fiske. For meg er de tingene: å ri, være sammen med hester, regne matematikk og bli med botanisk forening ut i skogen. De tingene ligner på hverandre [...], hva er felles for de tingene? Jo, du tenker ikke på deg selv, på hva du holder på med, de tingene finnes ikke, du er helt oppslukt med det du er inne i. Han kaller tilstanden å være selvløs, og det er godt, det er en god ting. Det er det han leter etter. Det er som i barndommen, man er selvløs; har man det vondt kommer grunnen utenfra, ikke innenfra; har man det vondt i barndommen er det ikke på grunn av en selv, men på grunn av noen andre, i motsetning til når man er voksen og bevisst over seg selv, når man går rundt i livet og hele tiden tenker på sin plass i verden, seg selv i forhold til alle andre, hva er meningen med det jeg gjør nå, kan jeg ikke bare være glad? Nei. Det går ikke. Jeg-et presser seg fram. Det er som Knausgård sier: Jeg har av og til sagt at det er barnas tilværelse som er meningen med livet, og vi er deres tjenere. Som er fint, som er sant, for det er jo den samme følelsen vi lengter etter som voksne, følelsen av å være selvløs, av å bare leve, uten å tenke over det; en tilstand som vi som voksne kan finne fram til i korte perioder av gangen, men ikke alltid, ikke hele tiden, langt i fra. Vi kan oppleve den igjen noen timer, og så: Så kommer jeg-et igjen. Som følger med en overalt, nesten overalt. Inn på Litteraturhuset, på toalettet, i baren, inn i Wergelandsalen, på stolen, sitter sammen med meg og venter på at samtalen på scenen skal begynne; det er selvbevisstheten jeg drikker øl med, livets følgevenn, her sitter vi.

Podcast

I.

En kveld på vei til en bursdagsmiddag går jeg istedenfor å sykle, den er punktert, punkterte på vei hjem fra stallen, i mørket, ble ikke redd som jeg ofte pleier å bli, men sinna, på hvem? – ingen, ingen å bli sinna på, var bare sykkelslangen som punkterte, burde alltid sykle rundt med lappesaker i sekken, jeg har jo uansett alltid sekken, hvorfor ikke lappesakene, tenker: Alltid fra nå av, neste gang. Jeg går, med paraply og et skjerf over hodet, for det regner, jeg har tegnet en tegning som bursdagsbarnet skal få, har pakket det inn i en mappe inni en plastpose fra en dyrebutikk, det er der hun som jeg bor med jobber, hun har kanskje kjøpt noe til kattene, eller hunden som var på besøk i helgen, en stor flatcoated retriever, glad; i dag er det mandag og jeg går langs jordet, gjennom sentrum, langs barneskolen, hører på podcast på veien, om bøker, de snakker om bokhyllene sine, hvordan de behandler bøkene sine, låner de dem ut eller ikke (ja), skriver de i bøkene sine eller ikke (ja); og hun ene sier at hun ikke har noen bokhylle akkurat nå, for hun bor på en liten hybel, hun har bare stabler med bøker og det minner meg om da jeg også bodde på et lite rom og hadde stabler med bøker på gulvet og på pulten, jeg hadde flyttet fra noen, eller så var det den andre som hadde flyttet fra meg, det var han som tok bokhyllene våre med, han tok dem med og satte dem opp hos seg selv, de ble hans, var ikke lenger mine selv om jeg hadde kjøpt dem, som om det bare var å gjøre det, jeg hadde uansett ikke plass, og bøkene mine, de lå i grønne fruktkasser som han hadde stjålet fra utsiden av butikker i nattemørket, på sykkel; han hadde tatt dem med seg bak på bagasjebrettet, kanskje to om gangen gjennom en hel sommer, og så var det mange av dem og vi flyttet, det var da vi flyttet sammen, siden: Vi flyttet samtidig, men ikke sammen, og bøkene mine fikk plass i grønne kasser, ble liggende i garasjen hjemme hos foreldrene mine mens jeg bodde i et rom med skråtak og hadde bøker i stabler på gulvet, på pulten, jeg gjorde ikke annet enn å være i det rommet og lese, meg og bøkene; stå opp, spise frokost, lese, dra på forelesning, høre, dra hjem igjen, innom butikken på veien, kanskje biblioteket, spise, lese, spise, lese, spise, lese. Det var alt. Jeg tenker på det når hun snakker om rommet sitt på podcasten og jeg går langs veien og det duskregner, jeg har paraply over meg, det går, det fungerer; jeg har med en gammel flaske rødvin som jeg har spart, kanskje jeg skal drikke den, kanskje ikke. Den samme personen snakker om en bok hun har lest, en bok som beskriver lyset i Finnmark, hus som er fuktige og trekker, alt er trasig, sier hun, trasig, og jeg tenker på et hus jeg bodde i en gang, med bokhyllene, et blått hus i en hage med plommetrær, mange, ved endestoppet av en bane; det var jeg og han som siden dro av sted med bokhyllene, hvorfor? han leser ikke en gang bøker; jeg tenker på det stedet fordi det var så kaldt der, kulden kom liksom fra bakken, jeg hadde alltid raggsokker på, og trekket, kulden fra bekken som rant ved siden av, den konstante lyden fra bekken, den store bekken, med vinduene åpne, da også; hvordan ytterplagg hang i gangen og aldri ble tørre, bare råtna; hvordan vi måtte gå langt til banen og på at det bare var oss, ingen andre, bortsett fra de som bodde i overetasjen, men som bare gikk rundt der som spøkelser, kanskje var jeg også et spøkelse for dem, der jeg gikk, selv om jeg ofte ikke var hjemme, var ikke alltid noe å dra hjem for? Det turkismalte gulvet og hullet i veggen, en slags dør mellom stua og soverommet, med forheng, et svart forheng; speilet vi hadde som han også tok med og som jeg nå har et makent til stående i gangen, har ikke hengt det opp på veggen ennå fordi jeg ikke har bestemt meg for hvor, det er bare jeg som bestemmer nå, jeg trenger ikke å bestemme meg nå, ingen andre har noen mening om det, er bare min som betyr noe. Klistremerket som jeg klistret på speilet i det blå huset, en isbjørn, det har ikke speilet i ganga mi, det er forskjellen. Jeg kunne aldri klistret en isbjørn på et speil nå lenger, hvorfor skulle jeg det? Kjøpte klistremerker med arktiske og antarktiske dyr i en altmulig-butikk i Berlin, kanskje var det da vi gikk fra Prenzlauer Berg gjennom hele byen, det var høst, som nå, november, vi stoppet på en bro over jernbaneskinnene og jeg husker lyset akkurat da, lyset, og det har jeg ikke tenkt på før, hvordan jeg kan huske lyset under ulike hendelser, på samme måte som jeg alltid husker hva jeg hadde på meg ved enhver anledning, selv om det er femten år siden, tre år siden, eller det ikke en gang skjedde noe viktig, var bare en dag som alle andre dager, ihvertfall tilsynelatende, kanskje var det egentlig noe viktig? Og en dag, en dag våkner jeg og ser lyset som kommer inn i stuen, prøver å ta et bilde av det mange ganger, men forgjeves, det blir ikke sånn som jeg ser det. Lilla, jeg ser på det mens jeg spiser frokost og kattene går rundt, mennesket har endelig våknet; ser lyset forsvinne mens frokostblandingen forsvinner; det lilla, sånn som dette lyser det bare når vinteren nærmer seg. Senere på dagen ser jeg på lyset i stuen når jeg kommer hjem, det er et annet lys, men også vinterlys, denne gangen klarer jeg å ta et bilde av det, hvordan det faller på sofaen. Det er den samme dagen vi kikker på kakerlakker på laboratoriet, ser på munndeler på insekter, sånn ser det faktisk ut, har jeg noensinne sett på det så nærme før, visst hva alle delene er: underkjeve, overkjeve, underleppe, overleppe; beina som er femleddete, kroppens tre deler: hode, thorax, abdomen. Jeg rekker å spise før jeg går ut igjen, snakker med pappa på telefonen, han har tid til å snakke med meg selv om det er midt på dagen; så venter jeg ved jordet på at noen skal hente meg, vi skal et sted, og jeg ser på lyset over jordet mens jeg venter. Senere, på vei hjem i bilen, etter at vi har gjort ærendene våre, tar jeg bilder av lyset igjen, det er så fint lys i dag, hele dagen så jeg på lyset, det sa meg: Nå kommer vinteren. Nå kommer den. Men hvordan kan noen skrive om lyset, hvordan? Om noen skriver om lyset kan vi jo bare se det for oss fordi vi har sett det før?, vi har tenkt på det før, hvordan lyset traff veggene, gulvet, gjenstandene, møblene, inne hos oss selv. Støvet som ble synlig, svevende i luften. 

II.

Hører på podcast om bøker mens jeg sitter i entreen og lapper sykkeldekk for ente gang i år og katten leker med sølvpapir og bruksanvisninger som jeg for lengst ikke lenger trenger, men hva kan man egentlig forvente når man sykler over hundre kilometer hver uke på en billig sykkel som sikkert egentlig, har jeg skjønt nå, er til hyggelig bybruk, maks fire kilometer hver dag; sykle en tur til kaféen på hjørnet og kanskje til en venn i en nabobydel, til stranden, bryggekanten, med øl i en pose bakpå; på asfalt, avstander som man likegodt kunne gått, hadde ikke gjort noe om man gikk i stedet, med musikk på øret blir det nesten like bra, gjør ikke noe at det tar ti minutter lenger, dét er det denne sykkelen er til for. Anskaffet meg sykkelen da livet var akkurat sånn, bodde i byen, skulle bo i byen; syklet til kinoen, syklet til kaféene, syklet til bokhandlene, syklet til butikkene, syklet til vennene, syklet til festene, syklet til strendene, bare en kort tur, straks der, gadd ikke en gang sykle med hjelm, skulle jo ikke langt, syklet aldri på bilveier, tenkte ikke så veldig på at jeg kunne dø heller. På podcasten sier en av kvinnene at hun ikke skjønte døden før hun selv fikk barn, at det ikke var før da det ble helt forferdelig å tenke på det, og jeg har ikke fått noen barn, men er blitt reddere for å dø likevel, alt det jeg skal gjøre, selv om jeg vet at det ikke spiller noen rolle fra eller til, at jeg er bare en organisme blant alle andre organismer, tildelt en ekstremt liten brøkdel av universets alder, fjorten milliarder år, her, og at det jeg-et jeg føler, bare er et resultat av en veldig stor hjerne, som bare er en samling nerver og hjerneceller, hva mer? – ikke noe, men også derfor er det jeg ikke blir skuffet når de samme kvinnene kort etterpå snakker om Brødrene Løvehjerte, om hvordan Astrid Lindgren en gang sa at det ikke var verdener utenfor denne hun snakket om når hun skrev om lyset og Nangilima, men rett og slett det at synet vil se ting lysere når blodtrykket minker, at det var dét lyset Kavring så da han var på vei til å dø, det var ikke noe mer enn blodtrykket som sank etter en febertokt (med sine fantasier, sitt Nangijala), det var ingen verden etter denne, det er ingen verden etter denne, ingen Nangilima, og så sa hun, til den mannen hun fortalte det til: Men dette må du aldri si til noen. 

Virveldyr med kjever (Gnathostomata)

Jeg skal jo ikke ha barn, men må innrømme det hadde vært gøy med en unge som var like glad i å ri som jeg er, jeg hadde med glede sponset hest og ridetimer og kjørt henne (eller han) på stevner hver helg, sier jeg til N, men N sier nei, hun ville heller hatt hest selv, og jeg sier at å betale for hesten til en unge ikke utelukker min egen, vi kan ha to, hver vår, men å delta i Oslo Horse Show og lignende, dét løpet har kjørt for lege siden, det er derfor det ville vært så gøy med en unge, hun kunne vært med der, sier jeg, og N sier men tenk om du får et barn som ikke liker hester i det hele tatt og jeg må medgi at det er et poeng og også en av grunnene til at jeg ikke vil ha barn, man vet ikke hva man ender opp med, tenk om man ender opp med personer man ikke liker i det hele tatt, men som man elsker likevel. Vi går tur med en hund, en flatcoated retriver, og jeg må også medgi at det hadde vært lettere å ha en hund om man var flere om det enn bare en, vet ikke hva jeg skulle gjort med hunden når jeg skal til Tanzania og se på sjiraffer i tre uker, vet ikke hva jeg skulle gjort med hunden når jeg skal til Alaska og stå på ski og se på brunbjørner. Når jeg skal til Svalbard og se på hvaler og fugler, fuglene som jeg leser om i zoologiboka, som har tre tær som er blitt til vinger, og fire bak, som de står på; det er oss, fuglene og kenguruene, de eneste dyrene som står på to ben, men til gjengjeld er det mange, mange fugler; mange, mange ordener; lommer, lappedyrkere, stormfugler, pelikanfugler, haukefugler, falker, hønsefugler, tranefugler, måker, alkefugler, andefugler, vader, duefugler, råkefugler, gjøkfugler, ugler, natteravner, seilere, spurvefugler; fuglene som er så forskjellige, som lever på alle sine forskjellige vis, noen monogame, noen polygame, andre ingen av delene men i helt andre samlivsformer; noen foreldre som passer lenge på barna, andre som bortadopterer, legger eggene sine i andres reder, egg som forandrer form og farge etter hvilke andre egg som ligger i redet, fra helt kritthvit til den dypeste lilla, det er mulig, tror det nesten ikke selv om jeg har sett det; noen som går mange mil for å hente mat til seg og sine, andre som står støtt i snøstorm og 60 minusgrader; fugler som gjenkjenner mennesker, husker de som har vært slemme, hakker og bæsjer på bilene til folk de ikke liker; fugler som samler, fugler som liker bling, fugler som stjeler, fugler som lager intrikate reder, se jeg har det fineste huset, bli dama mi. Fuglene på balkongen, skjærene, Pica pica, som samler seg i flokk og jager når kattene kommer, kra kra; jeg gir dem tørt brød på balkongen, gammelt brød, har kjøpt frøballer som jeg skal sette opp nå som vinteren kommer. Vinteren som har lagt sine spor en fredag ettermiddag, jordene vi går forbi, hunden og jeg, er hvitt av små snøflak, eller er det sludd, men det ligger der ihvertfall, bare ikke på grusveien, men snart, snart. Jeg har votter på, den tjukke, røde goretexjakka som jeg begynte å gå med for tidlig, i et slags håp om at det nå endelig skulle bli kaldt, men det er det ikke, jeg må ta av meg vottene og dra ned glidelåsen, er ikke kaldt nok ennå, blir varm av å gå, kanskje er det bare det.

Ute og sykler

Halvveis til ridesenteret en mørk kveld ryker sykkelkjede og jeg står der, tettpakket i klær, det begynner å bli kaldt, så kaldt at ansiktet blir tørt, med blinkende hvite led-lys både foran og bak, refleksvest og en sekk med rideutstyr, der står jeg med et røket sykkelkjede. Sykkelen er ikke en gang min, jeg har bare lånt den fordi min egen står parkert ved sykkelstativene utenfor bygget jeg bor i, med ødelagte bremser og løst styre, jeg har kviet meg fra å ta den med til reparasjon, har allerede vært på sykkelverksted med den to ganger i år, skal jeg gå og fikse den enda en gang, skjønner først ikke at den kan være så slitt, men glemmer at jeg syklet et 80 km langt terrengløp i sommer, over stok og stein, fra Strømstad til Halden, på en sykkel som ikke er en terrengsykkel, og alle de gangene jeg syklet på den før det, som forberedelse, på grusveier og rundt innsjøer, sommeren lang, det er ikke rart den er blitt ødelagt igjen. Dessuten har jeg flyttet til et nytt sted og jeg vet ikke en gang om de har et sykkelverksted. Fem frisørsalonger har dette tettstedet, men verken Clas Ohlson, innvandrerbutikk eller sykkelverksted. Jeg får ikke kjøpt dobbelsidig teip og kattene klorer opp sofaen. Jeg får ikke kjøpt den riktige typen karri. Jeg får ikke fikset sykkelen min. Dessuten er det så mørkt når det blir mørkt. Ikke sånn som i byen, der jeg kommer fra, med gatelys overalt. Hver kveld jeg sykler tenker jeg: Dette er siste gang. Om jeg vil eller ikke. Jeg kommer til å bli påkjørt bakfra av en bilist. Eller jeg kommer til å sykle ut i en grøft når en bil kommer mot meg, jeg ser ingenting i skinnet av frontlysene, blir blendet, blind, tror jeg kjenner veien, men jeg gjør ikke det. Jeg kommer til å sykle ut på midten av veien og bli truffet. Om ikke ut i grøfta. Jeg kjenner hjertet banke raskere hver gang jeg ser at det nærmer seg en bil. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg utsetter meg for dette, av og til regner det også, men jeg sykler i seksten kilometer én vei likevel, for jeg skal til stallen og ri. Etterpå sykler jeg hjem igjen like langt. Jeg har ikke trent versader, bøyninger og galoppsteg i ett år allerede for å glemme det. Dét er det, det er derfor. Og når jeg sykler hjem igjen er det ikke like ille, føles ikke like hasardiøst. Jeg stopper på Kiwi i Vestby og kjøper en brus, er tørst, kanskje også en banan eller en sjokolade eller noen nøtter, nå er jeg på vei hjem, det gikk bra. Jeg døde ikke på veien.

Etter 10 km ryker kjedet, jeg googler sykkelkjede og tar med sykkelen til kjøpesenteret like ved, flaks at det røk her på sykkelstien og ikke på en mørk landevei fem kilometer unna, hva skulle jeg ha gjort da, gått langs veien og vært reddere lengre enn vanlig? Marsjerer inn på Clas Ohlson og kjøper kjede og sykkelolje, men vet ikke hva jeg gjør, har aldri byttet kjede på sykkel før, og klarer det heller ikke, må stakkarslig trekke den med meg til stasjonen hvor jeg kjøper en togbillett til 75 kr for å ta toget ett stopp, uten å i det hele tatt få ridd. Føler meg snytt for noe, at pengene bare renner ut av et hull i buksa, forsvinner fra meg. Tenker det ikke lenge før jeg tenker på andre mulige scenarioer som hadde vært verre, som er veldig mange scenarioer, jeg kunne f.eks. vært tvangsprostituert i et fattig land, innesperra i en leilighet i en by i et land som hun ikke vet noen ting om. Også ler jeg kanskje der jeg sitter med thermovotter og billett i lomma på stasjonen, fordi jeg er glad problemene mine bare er ødelagte sykler og ridetimer jeg ikke får tatt. Det kunne vært verre, mye verre. Og når jeg kommer hjem er det bare å sette seg i sofaen, drikke te, spise brødskiver og google sykkelreparatører i omegn. Det er ikke verre enn det.