Barcelona

Vår, skatere, palmer, gater så trange og bygninger så høye at man lurer litt på om man er ute eller inne noen øyeblikk, cheesecake-is, pistasje-is, mango-is, kiwi-is, melon-is, after eight-is og kaffe (ute selvfølgelig), San Miguel, Estrella, folk som synger på jobb, veggisrestauranter på hvert gatehjørne, independent forfattere og originale bokomslag på rekke og rad, sjokolade, metrostopp med romvesennavn (Gorg og Pep Ventura), ferskpresset appelsinjuice (alle som solgte mat av en eller annen form hadde en pressemaskin), cava, katter på veggene, sol, sushi på en trapp utenfor MACBA, regn man kan løpe fra, baguetter og milky way, falafel som er grønn inni, en sang vi hører som vi uavhengig av hverandre tenker er fet og prøver å skrive ned teksten på fordi vi vil finne den igjen, store white russians, The Bear Came Over the Mountain av Alice Munro, afrikanere med tøybylt med alt de eier i på vei inn metroen forfulgt av politiet, gojibær (som er et vidunderbær som ikke smaker noe godt), livsfarlige anisdrops, anis-og prestekragete, litt mer ferskpresset appelsinjuice, veganske hamburgere, melonjuice, mojioto, frozen margarita, Manu Chao sin bar, Manchester Bar hvor de bare spiller Joy Division og Interpol, vintagebutikker, sirkelsjerfet, hvite laken, en drage på taket, en mann inni en fin bokbutikk som ler av den spanske oversettelsen av den barneboka som handler om muldvarpen som ble bæsjet på og prøvde å finne ut hvilet dyr som gjorde det, modelltog, smint, ei jente med gullhår og veldig fin lugg som jeg vil ha, maskiner som vasker bakken og gjør at den lukter ordet ’utland’, en nesten full Havana Club- flaske vi må legge igjen på hostellet med en lapp om værsegod og hvorfor (jo, fordi vi reiser med bare håndbagasje), sitrondrops, appelsindrops, kirsebærsnører, en Carharttbutikk uten dører som alltid er stengt selv når det ikke er siesta, snickersbarer, franskmenn, en butikk hvor de selger et rødt miniatyrteselskapsett og veldig store snurrebasser, enda mer sol, en stand på et matmarked hvor de selger and og for å fortelle kundene at det er and har de hengt opp en tegning av en redd Donald Duck, maischips, alle trinn under det femte trinn, mandler og alle hemmeligheter i mellom som ikke lenger er hemmeligheter.

Under pseudonym

Jeg er i Barcelona. Dusjen har bare kaldt vann, jeg har drukket frozen margaritas og mojiotos paa Manu Chao sin bar i en liten sidegate, datamaskinen sier at alle ordene er feil fordi den mener spansk er riktig (og ikke norsk), et spraak jeg ikke kan (selv ordet for oel har jeg maattet spoerre om mer enn to ganger i dag), og kjaeresten min sover i en dobbelseng som ikke er dobbelseng, men to senger slaatt sammen, bare at den sprekken i mellom dukker opp hele tiden og jeg vaakner av at jeg nesten havner nedi og deretter i gulvet. Paa nattbordet ligger en tom cavaflaske, et fransk fashion magazine jeg fant paa t-banen og en pose med smaagodt vi aldri har spist foer naa. Rundt meg akkurat naa henger det tusen franskmenn som spiser opp alle baguettene i frokostbuffeen (med Milky Way- paalegg paa!!!), men det gjoer ikke saa mye, for vi kan bare ta metroen i 10 minutt, gaa av og saa gaa bort til den oekologiske restauranten i Carrer d'Hospitale og spise veggis-smoerbroed og -burgere, fylte paprika, fetaost, salat, oliven og loek, og drikke ferskpressa eple -, appelsin- og -ingefaerjuice til frokost (appelsinpresseren er sykt fascinerende!), etterfulgt av at mannen i disken er supersoet og kommer opp i andre etasje og gir oss et stykke sjokoladekake naar vi tror vi er mette, ogsaa er vi ikke stappmette likevel, og han disker opp med gulrotkake og to kopper kaffe og saa er vi mette paa ordentlig og gaar paa markedet hvor det er tusen forskjellige olivenoljer, men naa, hysj, hysj, jeg er litt full, det er sovetid og resten er hemmelig.

Bloggetibloggbloggblogg!

Jeg har fått en ny data som jeg først kalte Muskatt, men så kom jeg på at det er mye gøyere når jeg som godt voksen dame skal bo i sveitserhus og ha titusen katter og to av dem skal hete Muskatt og Lussekatt. Derfor heter ikke dataen noen ting likevel, men den er like lilla og fin og lett som den notatboken jeg kjøpte i Aalborg for et par uker siden, i tillegg til all verdens flasker med innhold kirsebærsaft, hylleblomstsaft, jordbærsaft, blåbærsaft og eple- og jordbærsaft, en blå dukkekoffert, en pose tørket oregano, chai- te, et det var en-gangs-kamera og et vell av cavaflasker og ingen kartonger røyk. I tillegg sa hele to mennesker til meg i dag at jeg måtte blogge mer, så nå har jeg ingen unnskyldning for ikke å blogge lenger selv om teorien til bilsertifikatet er litt på vent allerede, det er titusen opptaksfrister de neste to månedene, med opptakskrav ganske mye mer enn å levere inn kun et vitnemål, og kulden ute lokker meg til isskøyting i skogen og nistepakkespising med påfølgende påske-egg med melkekrem (hallo, det er det beste i verden som finnes per pre-påske, påske og post-påske!) til dessert mens solen skinner bare på det ene øret og det andre føles ut som en istapp som vil knekke av hodet any minute. Dessuten driver jeg med ufrivillig ebay-salg etter å ha kjøpt noen altfor små bokssko alá Mary-Kate og jeg blir sinna på ebay fordi de er mongo og jeg driver med research om Barcelona, for dit skal vi i over i morgen, det jeg vet er at det er varmt der, genservær, sa kjæresten min, at det er cavaens hjemland (Spania altså) og at da jeg gikk på ungdomsskolen sa alle skaterguttene at det var den beste byen å skate i. Eller, jeg vet forsåvidt mer, jeg vet at det ligger ved kysten og at Balenciaga (som lager de fineste veskene og skoene evvah) har gitt en sum til Tekstil - og klesmuseét i byen, at de har en kirke det snakkes veldig mye om og et Picassomuseum og at de egentlig ikke er spanjoler, men katalanere, og at de sikkert spiser mye fisk siden det er ved kysten og altså ikke får særlig med struma, hvilket var noe jeg skrev nå fordi jeg så gjerne ville skrive videre: apropos sykdom og kropp, sånn at jeg deretter kunne skrive: visste dere at flatlusen er utryddingstruet fordi det pga. intimbarberingens popularitet stadig blir færre og færre av dens naturlige økosystem? Dette sa de nemlig på et vitenskapsprogram på radioen i dag morges. Programlederen og vitenskapsmannen humret litt før de så informerte om at intimbarbering økte faren for gule stafylokokker i hårrotåpningene og at det derfor var et spørsmål om pest eller kolera.

Men nå sitter jeg altså her og skriver et blogginnlegg likevel. Stappmett på hjemmelagd pizza med tidenes rareste byggmelbunn og frustrert over internett som detter ut hele tiden (men hva kan man gjøre med det, det er jo en eller annens nabo sitt), tørst og snart keen på å se enda en episode av Californication. I'll soon be back on track med mer videreformidling av ting jeg hører på radioen, name-dropping av mat, obsessionconfessions om Mary Kate og kanskje litt mer serri ting også. Alligators!

Like sooo twothousandtandfive

Du har tidligere fått historien. Her kommer beviset!

Liveopptak (filmet av Crap TV) av A Tea Party under Kjellerrock høsten 2005, med andre ord: vi var seksten år (muligens Sofia var sytten). Jeg spiller el-gitar som likegodt kunne vært en akustisk. Og keyboard, med én finger (tro det eller ei, men piano var hovedinstrumentet mitt på videregående og jeg hadde allerede spilt det i sånn ca. 10 år. Kanhende det var fordi overgangen fra Mozart og Chopin til jazz/hip-hop/tull-ball ble for stor til at jeg klarte noe annet). Sofia spiller trommer. Uten visp. Den ene forsvant nemlig før jeg noensinne fikk sett den. Vi kunne ha brukt kakevisp, men gjorde det ikke. Den første sangen er en cover av en cover (Fiona Apples verson av Bill Withers Use Me), ja, dere kan jo bare høre hva Sofia sier om den. Den sangen Sofia ymter på at vi skal spille som next var ikke noe annet enn en heavy verson av Lisa gikk til skolen, som jeg midt på scenen akkurat der og da hvisket nei til å spille, for jeg var sykt nervøs og shaky (jeg frøs veldig mye på den tiden), så vi gikk rett over på vår egenkomponerte låt Fragile (Song for Mary-Kate) (Olsen, ja). Det dere går glipp av, dere som bare ser videoen er at en eller annen i publikum (ja, oppmøte for å se oss var forresten langt fra verst, men vi hadde sykt bra spilletid, kunne ikke ønsket oss bedre) roper "What about Ashley?!" i det vi presenterer sangen, og det er sykt gøy, hahaha, de sa ganske mye mer også, men jeg husker ikke alt, det er lenge siden. Husker derimot at det var fet med backstagepass (som var bånd fra tidligere Quart-festivaler).

Nå er dette fem år siden, jeg spiller ikke noe instrument lenger, jeg håper veldig jeg er litt mer rett i ryggen nå enn da, og jeg har mista den t-skjorten (vi lagde de gule Kill Your Idols- t-skjortene for anledninga fordi noen hadde skrevet Kill Tea Party på tavla i et av øvingsrommene på skolen), men det er fortsatt litt flaut, men litt gøy også, litt, ikke sant, Sofia?

Men ps, jeg digger fortsatt Mary-Kate. Dette er MK i 2005. Yeah!

Ps2: Sykt useriøs. Og jeg venter i disse dager forresten på min nye arbeidsmakker, en laptop altså, min egen, jeg har ikke hatt det siden godt før twothousandandfive. Forhåpentligvis blir bloggen litt mer livligere igjen da.

Totusenogni årskavalkade

Jeg orker ikke styre med bildeårskavalkade, jeg tror ikke en gang jeg har noen bildesamling, jeg er ganske gammeldags sånn sett, nei, ikke gammeldags, men som en indianer! Jeg husker ikke hvilken stamme, nei, kanskje det ikke en gang var en indianerstamme, uansett: det er et eller annet folkeslag som ikke vil bli tatt bilder av fordi de tror det frarøver sjelen (at de gjør det for penger for turister snakker vi ikke om), og det tror jeg litt på, eller, hvis man blir for opptatt med å ta bilder og fange det billedlige vakre, eller dokumentere ditt og datt, så går man jo glipp av det som skjer, og det blir jo på en måte "sjelløst". Skjønner? Så jeg har altså ikke tenkt til å diske opp med noen årskavalkade i bilder, jeg vil bare si at i januar totusenogni var vi feite og lagde titusen frityrretter; vi lagde våre egenlagde potetchips, pommes fries, løkringer, vårruller og falafler, og drakk strawberry daquiris for tjuefem kroner en tjuefemårsbursdag i Danmark, hvilket er noe vi snart akter å gjøre igjen (bortsett fra at bursdagsbarnet feier tjueseks år i år, naturligvis).

I februar hang jeg i snøen i Bergen og spiste baba ganosch (jeg elsker det ordet!) på Café Opera og blødde i de skyhøye støvlettene på vei hjem fra fest, og off-topic: jeg lurer på hvorfor det er akkurat disse tingene jeg husker på først når jeg skal prøve å se for meg totusenogni, mon tro hva mars bringer frem i hukommelsen min? Jo, i mars jobbet jeg i en bank, ja, du hørte riktig, men så: ok, jeg jobbet i kantina til en bank, jeg stekte bacon og lagde omelett, begge deler er æsj-æsj, herregud, jeg husker faen meg bare mat, mmm, apropos, i denne måneden var jeg sykt hekta på majones, jeg spiste det heeeele tiden + remulade, eneste gang i mitt liv at jeg har digget majones (nei, jeg var ikke gravid eller noe).

I april hadde jeg på meg Sommerkjolen og var sikkert mye drita fordi det var påskeferie, men akk, jeg kan ikke huske så mye annet enn vorspiel hos Sara og Club Dynamight på Twist & Shout. I børsparken spiste vi børek med spinat og fetaost, mitt ettårige liv som fullblodsveganer var over og ut, men dog; i mai spiste vi veganske og vegetarianske burgere på Revolver i Oslo, dessuten første mai-frokost på Blitz etter å ha våknet opp i et rosa rom med bobler, som å være inni en cavaflaske, hvilket bringer meg over til juni og Hovefestivalen og Lykke Li som var så søt og flink at jeg også ville ha håret i en sånn tutt som henne, hvilket var noe jeg ikke kunne ha i juli, for det var den måneden jeg klippet håret, eller det vil si Sofia gjorde det, jeg tror det var da, for samme dagen kjørte vi rundt i den røde bilen til Roger, så det må ha vært sommer, det er jeg sikker på, men det kan selvfølgelig hende det var august. Noe jeg er helt sikker på skjedde i august var at jeg spurte Rimi-Hagen på en tilstelning om han ville ha hvitvin, men det ville han ikke, han ville heller ha Farris, takk. Det var forresten min siste strøjobb som servitør evvah, for i august hendte nemlig det at jeg fikk heltidsjobb, så i september flyttet jeg inn til min kjæreste og tegnte romskip på kjøleskapsdøren.

I oktober spiste vi enda flere veggisburgere, denne gangen i Brick Lane i London, og jeg hang med femtenåringer på trafikalt grunnkurs og lærte å legge folk i stabilt sideleie, jeg lærte aldri det i gymtimene på ungdomsskolen fordi jeg hatet kroppskontakt med andre, jeg hatet det så mye at jeg skulket de timene. Æsj.

I november gikk jeg rundt i trenchcoaten og lekte detektiv på vei hjem i de sene nattestimer mens jeg knipset bilder av grafitti med engangskamera og kastet røykpakka mi inn i en hage fordi jeg tenkte at nå er det faen meg nok, jeg skal ikke røyke lenger, hvilket er et løfte jeg delvis har holdt, jeg må nemlig innrømme at jeg festrøyker en gang i blant, ja, så sent som i går, selv om det må ha vært kulderekord og jeg døde nesten av å være ute og jeg kunne spart meg bryet med å ta på meg den glitrekjolen, jeg danset jo med jakka på uansett, wooops, jeg er i desember nå, en nesten bloggefri måned. Jeg kjøpte mitt livs første potteplante som ikke var basilikum, mynte eller persille, og jeg lagde gnocchi som ligger i fryseren og venter på en dag hvor jeg ikke orker å lage mat, men må ha det likevel. Sånn som i dag, bortsett fra at i dag skal vi spise tacorester fra vår sykt trashy, men digge nyttårsaftenmiddag, nuh, så godt nytt år, håper alle som leser dette drakk tre flasker sprudlevann hver (minst!), klinte klokka tolv og så glitterdryss på himmelen for mindre enn et døgn siden!

Vinter

The old lindens and birches, white with hoarfrost, have a good-natured look, they are nearer one's heart than cypresses and palms, and near them one no longer wants to think of mountains and the sea.
-Fra Anton Chekhovs The Lady With The Little Dog.


Jeg har forelsket meg i enda en russer, denne gangen en forfatter (alle russerne jeg er forelsket i er enten forfattere eller superslendre modeller) ved navn Anton Chekhov. Jeg leste hans novelle The Lady With The Little Dog (ja, jeg leste den på engelsk) i baksetet i bilen på vei til Fredrikstad, solobrus og bacalo, fyllesyk etter gårsdagens Club Dynamight på Frk. Larsen, denne andre juledag. Den er en av novellene i antologien My Mistress's Sparrow Is Dead, en bok med en masse noveller min yndlingsforfatter Jeffrey Eugenides (nå, han er amerikaner, hvis du lurte) har samlet sammen. Jeg kom over den i en bokbutikk på bursdagen min forrige helg, sammen med 20 Fragments of a Ravenous Youth av en annen yndlingsforfatter, Xiaolu Guo (kineser btw), ble den en bursdagsgave til meg selv. En svær lilla pocketbok med blomstersnirkler og gullskrift fanget min oppmerksomhet, omslagene til de engelske bøkene er alltid mye finere, selv pocketbøker er fine på engelsk. Jeg kjøper aldri en bok etter omslag, det er ikke det, men det gjør jo ikke noe at boka er fin utenpå også. Ta for eksempel Frode Gryttens Bikubesong, den står og i hylla, men den er stygg. Den er bare stygg-gul med tittelen skrevet svart rett på. Når jeg får gitt ut bok skal omslaget være like fint som det som er inni. Eller kanskje boken ikke er så fin inni, kanskje den er mer desperat og depressiv, men den må likevel være fin utenpå. Da blir den litt sånn som, uhm, Marilyn Monroe (jeg har lest så mye Elisabeth Wurtzel, shame, jeg burde ha kommet opp med en mer original dame enn Monroe).

Eller som drops, de engelske bøkene er som dropsene vi lagde tidligere denne uken; azurblå drops med banansmak, svarte kirsebærdrops, monsterslimgrønne drops med kokosmak badet i lakrispulver, flaskegrønne drops som ikke smaker eple, men hylleblomst. Apropos hylleblomst, det skjedde det merkeligste, midt på mørkeste vinteren lager vi hylleblomstdrops, og litt senere ser jeg i postkassen og der er kommet hylleblomstte til meg i posten som en venninne sendte til meg, to hylleblomstting på én dag, jeg elsker når sånt skjer. Og det er ennå lenge til sommeren. Men det gjør ikke noe, for jeg har ullstrikka lue og snøen ligger der og er lun.

I <3 enhjørninger

Bildet lånt fra ffffound.

Skriveøvelser (slakt ønskes) #10

[...]


Tilbake i byen dro jeg med meg bagasjen inn på en 7-Eleven og kjøpte en varm kaffe. Jeg tenkte ikke noe over at jeg gjorde det, jeg hadde egentlig ikke lyst på kaffe. Så drasset jeg med meg bagasjen ut av stasjonen. Jeg trakk inn den friske, skarpe luften og satte meg ned på trillekofferten. En uteligger kom bort til meg og ba meg om å passe på, så ikke kofferten knakk. Jeg bare lo av det, og han lo også og spurte om jeg hadde en sigarett og om han kunne få de siste skvettene av kaffen. Jeg gav ham en sigarett og hele kaffen som jeg knapt hadde tatt noen slurker av og han takket. Jeg spurte om han hadde lyst på smørbrød også, jeg hadde noen som mamma hadde smurt til meg i all hast før jeg dro, og det ville han gjerne. Jeg tok dem opp av veska og gav dem til ham, han takket meg enda mer, og jeg sa at det ikke var noen årsak. Jeg ble sittende der en stund mens uteliggeren spiste smørbrødene og drakk opp kaffen mens han snakket om julen generelt. Da han skulle tenne opp sigaretten spurte han meg om jeg hadde fyr, så jeg tok opp lighteren og tente på sigaretten for ham. Han kalte meg en juleengel og ønsket meg godt nytt år, og jeg svarte takk, det samme, før han gikk av sted. Jeg ble sittende oppå trillekofferten min en stund til og så på trafikklysene som skiftet lys fra grønn til gul til rød og tilbake igjen, og det som gikk fra grønt til rødt og tilbake igjen. Gang på gang. Jeg tenkte at jeg var litt av en juleengel, jeg som hatet julen, og at det var godt den var over nå, og jeg tenkte at det kom til å være flere juler. Det kom til å bli flere år, det kom til å bli flere bursdager, mandager, tirsdager, onsdager, fester, familiemiddager, torsdager, helligdager, vorspiel og nachspiel, fredager, lørdager, dagen derpå- er, nyttårsaftener, ferier og søndager. Gang etter gang. Om og om igjen. Jeg følte at hele livet gikk i en sirkel, ikke på en fin Løvenes Konge-aktig måte; at vi er løver og at nå vi dør blir kroppene våre til gress som antilopene kan spise og at de igjen blir mat til nye løver, men som om livet var en hund som jaktet på halen sin, og jeg var kjeven som aldri fikk bitt halen. Bortsett fra at jeg ikke hadde noe spesielt ønske om å nå halen, det var bare hunden som var dum og hadde fått det for seg og jeg kunne ikke gjøre noe som helst med det.

Jeg reiste meg og begynte å gå hjem med trillekofferten på slep.



[...]