EN REKKE AVBRUTTE FORSØK av Selma Lønning Aarø

I En rekke avbrutte forsøk tematiserer Selma Lønning Aarø forholdet mellom litteratur og virkelighet, hvordan det som er ment å være biografisk kan være verdt å stille seg spørsmål ved. For hvem er det som husker? Ulike mennesker husker forskjellig. Jeg skal ikke ta opp temaet i en stor skala her, det har nok av ganger blitt diskutert i kjølvannet av f.eks. (jada) Knausgård. Jeg har dessuten nettopp levert inn en bacheloroppgave om det (om harseleringen med biografisjangeren i Woolfs Orlando). Jeg skal nøye meg med å si at boka er bygd opp slik at henholdsvis annethvert kapittel er en episode fra forfatterens barndom, en rekke forsøk på biografisk skildring, mens de andre kapitlene beskriver hvordan menneskene rundt henne reagerer når de får lese det hun har skrevet om oppveksten. Hun sørger nemlig for at de får lese denne boken hun skriver på, mens hun skriver den (skriver på den hjemme på ferie hos mor og far). I begynnelsen er det mest morens reaksjoner vi får høre noe om, faren er nokså likegyldig, han ligger i en hengekøye i hagen og gjemmer seg bak en teoribok om båtregler (han skal ta båtførerprøven). Etterhvert får vi brødrenss reaksjoner også, og en tidligere barndomsvenninnes, og også forfatterens mann, før hele prosjektet oppløses i at også forfatterens sønner har noe å si om forfatterens barndomsminner.

Forfatteren er født på søttitallet, hun vokser opp på Stord på åttitallet; jeg har aldri sett Dirty Dancing og jeg vet ikke hva Selma-kjeks er, men morsomt er det. Jeg begynner å humre høyt på en benk ved gangveien. Både barndomsminnene og diskusjonene forfatteren har med sine nærmeste om det hun har skrevet og hva som er sant og hva som ikke er sant (du husker feil! det var ikke sånn! det har aldri skjedd!) er fornøyelig lesning. Fofatteren ironiserer over det hele, men ikke uten en varm humor. Det er ikke meningen at noen skal henges ut, hun vil bare få fram slik ting virkelig var, men hvordan var nå det igjen? Slik kan det fortone seg:

- Det var jeg som lagde den maurdrepemaskinen, erklærer forfatterens storebror.

   Han er tilbake fra bridgeturnering og er den første som leser kapittel nummer tre.

   - Var det?

   -Ser du virkelig for deg at du skulle hatt teknisk innsikt nok til å lage noe sånt i en alder av seks år?

   - Det kan jeg absolutt se for meg. 

   Forfatteren er dypt indignert. Broren hennes reiser seg uten et ord fra hagestolen. Da han på nytt dukker opp, sleper han på sen gammel barnevogn. Han plasserer den foran forfatteren og sier: - Lag en maurdrepemaskin!

   Forfatteren må innrømme at hun har glemt hvordan hun gjorde det.

- Ha! Fordi du aldri har gjort det!

Broren triumferer. 

- Det er 28 år siden. Er det så rart at man glemmer ting?

- Å lage maurdrepemaskiner er som å sykle. Man glemmer det aldri når man først har laget en. 

   I mellomtiden har forfatterens mor kastet seg over forfatterens PC.

   - Det er hårreisende! roper hun. 

   - Hva da? undrer forfatteren som tross alt er glad for avbrekket. Hun kan nemlig ikke for sitt bare liv huske hvordan hun laget den maurdrepemaskinen. 

   - Du ble ikke født i et lyskryss. 

   - Det vet jeg selvfølgelig, men det er jo sant at jeg spratt ut?

   - Spratt og spratt . . . 

   - Det høres uansett kjedelig ut at man spretter ut på et sykehus. Jeg foretrekker å bli født i en bil slik som Fred i Lars Saabye Chrstensens Halvbroren. 

   Forfatterens mor sukker tungt. 

   - Det var uansett ikke dette med lyskrysset jeg siktet til når jeg sa: Hårreisende.

   - Hva tenkte du på da?

   - Jeg tenkte selvfølgelig på det med denne Terje og det faktum at jeg liksom skal ha glemt alt sammen. Hvis du hadde fortalt meg noe slikt så ville jeg selvfølgelig ha ordnet opp i det.

   - Ordnet opp?

   - Ja, jeg ville ha snakket med foreldrene til denne Terje. 

   - Vel, du gjorde ikke det.

   - Også den ordbruken da. F . . .  Ja, jeg har ikke engang tenkt å si det høyt. Kan du ikke finne et annet ord?

   - Jeg må jo nesten bruke de ordene Terje brukte. Det er min plikt som biograf. 

   - Uff da! Det var vel ikke så enkelt for denne Terje...

   - Det var det sikkert ikke. 

   - Du kommer til å ta nattesøvnen fra oss alle sammen. Ottar! Kom og ta en kikk på det datteren din skriver. 

   -Jeg . . .  forsøker forfatterens far.

   - Akkurat ja. Du akter bare å sitte der. Som alltid. 

Ja, hvem var det som lagde den maurdrepemaskinen egentlig? Hvem var det egentlig av forfatteren og forfatterens bror som likte jordbær-Krone-Is best? Og er det virkelig sant at foreldrene glemte forfatteren igjen på ferja? Ja, sier forfatterens bror. Nei, sier forfatterens mor. Slikt kan nok mang en familie kjenne seg igjen i. Sikkert og visst er at jeg lar meg sjarmere. Det er en liten, fornøyelig bok, dette, samtidig som den tar for seg en viktig problemstilling; hva er egentlig sant, og ikke minst, hvem kan påberope seg å vite noe mer om hva som er sant eller ikke sant enn andre?