mandag 13. mai 2013

Kjærlighetens språk

Neste uke skal jeg ta eksamen i et retorikkemne. Jeg har lest Derrida, jeg har lest Albert Camus, jeg har lest The Merchant of Venice, jeg har lest Nietzsche; og jeg har lest Roland Barthes. (Bl.a.)

Jeg har, kanskje ikke overraskende, lest Barthes Den gamle retorikken.

Ikke at det er noe veldig spennende ved det.




Men i fjor vår, på omtrent denne tiden, satt jeg i  en park og leste ferdig Jeffrey Eugenides The Marriage Plot. Hovedpersonen, en ung kvinne ved navn Madeleine, litteraturstudent, er snart ferdig med college (Brown) og forelsker seg i en gutt som er manisk-depressiv eller nei, det heter bipolar nå. Hun vet ikke hva hun skal videre med livet sitt, søke videre på Columbia University kanskje, hun liker jo å studere litteratur. Hun har ikke ordnet seg med internships i New York City som alle de andre tydeligvis har gjort. Men hun forelsker seg altså i denne gutten. Leonard. (Han heter forresten det samme som Virginia Woolfs ektemann, det har jeg ikke tenkt på før nå.) Og de innleder et (jeg synes virkelig jeg kan bruke ordet) stormende forhold. Jeg husker ikke rekkefølgen, men de gifter seg, flytter til en kystby på østkysten hvor Leonard jobber på en bio-lab, farter rundt i Europa, har mye sex, spiser mye mat, leser mange bøker, krangler, stikker av fra hverandre osv. Veldig Jonathan Franzen, egentlig. (Men jeg har lest Jeffrey Eugenides mye lengre enn jeg har lest Jonathan Franzen, og det er jo ikke sikkert alle kjenner til Franzen så godt heller.)

Boka er full av litterære referanser, noe jeg liker veldig godt, og herved videre til poenget: Mens Madeleine forelsker seg i Leonard og alt skjer, leser hun Barthes A Lover's Discourse: Fragments. (På fransk: Fragments d’un discours amoureux.) Hun har den, om ikke hele tiden, men ofte, med seg. Hun understreker og siterer, tenker over hva som står i den. Selv noterte jeg meg selvsagt ned selve boken. Fragmenter av kjærlighetens språk på norsk. Etter en kikk i en av notatbøkene mine så jeg at jeg allerede hadde notert den ned for lenge siden, under Skal leses-lista. Men altså, ikke da jeg noterte meg den ned for andre gang, fikk jeg gjort noe med det da heller.

Så var det noen som sendte meg en link til en youtube-video:




(Ikke at jeg fikk lest den da heller.)

Det var ikke før jeg hadde lest Den gamle retorikken (i vinter) at jeg kom på Fragmenter av kjærlighetens språk, som tar for seg nettopp retorikken slik den foregår mellom to mennesker. Eller rettere sagt mellom den ene som er forelsket (subjektet) og den andre som er den man (subjektet) er forelsket i (objektet).

Ok, det høres uromantisk ut, men jeg er ingen romantiker, jeg studerer litteraturvitenskap, jeg skal ta en eksamen i retorikk og jeg digger The Marriage Plot. (Da jeg akkurat hadde lest den var jeg ikke så sikker, men i ettertid har jeg ofte tenkt på den, og spesielt nå når jeg har lest Barthes.) Jeg skal også røpe en ting (jeg har ingen problemer med det) og det er at jeg langt i fra skjønte alt Barthes skrev, og at jeg av og til også tenkte: ...men hva har dette med retorikk å gjøre?

Jeg skal fra nå av nøye meg med å sitere fra boken:

Om en asketisk tilværelse:
1. Ettersom jeg er skyldig i det ene eller det andre (jeg har og jeg gir meg selv tusen grunner til å være det), vil jeg straffe meg selv, kaste min kropp i avgrunnen: klippe håret meget kort, gjemme blikket mitt bak mørke briller (en måte å gå i kloster på), hengi meg til studier i en seriøs og abstrakt vitenskap. Jeg planlegger å stå tidig opp for å jobbe mens det ennå er natt, akkurat som en munk. Jeg skal være tålmodig, litt trist, kost sagt, verdig, slik det sømmer seg et bittert menneske. Jeg vil hysterisk markere min sorg (sorgen som jeg antar jeg kjenner) gjennom min klesdrakt, frisyre, mine regelmessige vaner. Det kommer til å bli en mild tilbaketrekning, akkurat denne lille tilbakentrukkenhet som er nødvendig for å skape en diskret og velfungerende patos. 

2. Askesen (den vaklende lysten til askese) retter seg mot den andre: Snu deg, se på meg, se hva du gjør med meg. Det er en utpressing: Overfor den andre stiller jeg opp muligheten av min egen forsvinning, slik den sikkert finner sted, med mindre den andre gir etter (for hva?).

[...]

Om avgrunnen:
4. Forelsket i døden? Det er å ta for hardt i om noe som kun er halvt; half in love with easeful death (Keats): Døden befridd for det å dø. Så jeg fanatserer om en form for mild blødning som ikke utgår fra noe bestemt sted på kroppen min, en nesten øyeblikkelig tilintetgjørelse, som finberegnes slik at jeg får tid til å "avlide" før jeg er borte. Flyktig knytter jeg meg til en falsk tanke om døden (falsk som en forfalsket nøkkel): Jeg tenker meg døden som noe forkjært: Jeg forestiller meg den ut fra en utenkt logikk, jeg driver vekk fra det skjebnesvangre par hvor døden og livet knyttes sammen som motsetninger. 

5. Er det å gå til grunne kun en komfortabel tilintetgjørelse? Det ville ikke være vanskelig for meg å tolke tilintetgjørelsen som en følelse, og ikke som hvile. Jeg skjuler min sorg bak en flukt, jeg sprer meg selv utover, jeg besvimer for å slippe unna denne tettheten og denne tilstoppetheten som gjør meg til et ansvarlig subjekt: Jeg trekker meg ut: Ekstase. 

[...]

Om fraværet:
6. Frustrasjonens figur kunne være Nærværet (jeg treffer den andre hver dag, men allikevel blir jeg ikke lykkelig av det: Objektet er der, i virkeligheten, men jeg fortsetter å savne det imaginært). 

[...]

Om identifisering(!):
Det forelskede subjektet identifiserer seg med et hvilket som helst menneske (eller en hvilken som helst fiktiv person) som inntar en tilsvarende posisjon i kjærlighetsstrukturen.
[...]

Om lengsel:
(Begjæret er overalt; men i forelskelsen blir det til dette spesielle: Lengselen.)
[...]

Om overveldelse:
Jeg fullbyrder (og overveldes), jeg mottar, men jeg nøyer meg ikke med det som fyller mangelen: Jeg skaper et for mye, og det er i dette for mye at overveldelsen oppstår (for mye er det Imaginæres betingelse: Så snart jeg ikke får altfor mye føler jeg meg frustrert; for meg betyr tilstrekkelig bare altfor lite): [...]

[...]

Om å skjule:
4. La oss tenke oss at jeg har grått, på grunn av noe den andre ikke engang har lagt merke til (å gråte utgjør jo en normal del av den elskendes kroppslige aktiviteter), og at jeg for at det ikke skal synes skjuler mine tårevåte øyne under mørke briller (et vakkert eksempel på fornektelse: Å formørke sitt syn for ikke å bli sett). 

[...]

Om å skrive:
4. Det å ville skrive kjærligheten er å utsette seg for språkets pludring, denne forrykte region hvor språket på en gang er for mye og for lite, der det er overveldende (på grunn av den ubegrensede utvidelsen av jeg'et, gjennom uendeligheten av følelser) og fattigslig (på grunn av kodene som kjærligheten benytter for å ydmyke det, forflate det). [...]
5. Å vite at man ikke skriver for den andre, vite at de ting jeg vil komme til å skrive aldri gjør meg elsket av den jeg elsker, vite at skriften ikke kompenserer for noe, ikke sublimerer noe, at den nettopp er der hvor du ikke er -- det er skriftens begynnelse. 

[...]

Om sådan:
1. Sneversyn: I virkeligheten tar jeg ikke imot noe som helst fra den andre, jeg forstår ingenting. Alt det hos den andre som ikke angår meg, forekommer meg fremmed, fiendtlig, og da kjenner jeg en blanding av redsel og strenghet overfor den elskede: Jeg frykter og irettesetter det elskede vesenet straks det ikke lenger "kleber" seg til sitt bilde. 

---

Nei, jeg har et PS. Da jeg søkte opp boka på engelsk Wikipedia, så jeg at boka har blitt filmatisert (oi, hvordan?). På kantonesisk og med handlingen lagt til Hong Kong. Da kom jeg på en annen film om kjærlighet som er lagt til Hong Kong, nemlig Wong Kar-wais 2046. Kjempefin.

(En historie til knyttet til dette: Jeg så 2046 for første gang da jeg gikk på folkehøyskole, og da hadde jeg fått utdelt et kopi- og datakort med en kode, og denne koden var nettopp 2046. Dette måtte jeg selvsagt si til alle de tilstedeværende. Ikke at det var så mange, kanskje fire stykk, inkludert meg selv. Jeg tror ikke jeg noen gang brukte kopimaskinen heller. PC hadde jeg selv, men brukte den utelukkende til å se på episoder av Sex & the City.)




Sitatene er hentet fra Knut Stene-Johansens oversettelse på Spartacus Forlag, Oslo 2000. 

1 kommentar:

Bjørg, mellom linjene. sa...

Eg noterte og at eg skulle lese Barthes, då eg las The Marriage Plot. Elles humra eg litt for meg sjølv då du nemnde Franzen. Eg las nemleg ein litt interessant sak om The Marriage Plot som nøkkelroman her: http://nymag.com/arts/books/features/jeffrey-eugenides-2011-10/ Det blir vel mest eit apropos til ditt apropos. Trur eg.