Samtale utenfor Sakristiet

Vi snakker om film og kollektivkamerater som svir pizzaer på kjøkkenet midt på natten så brannalarmen går og ikke vedkjenner seg det dagen etter, i dagslys; ja, særlig at det ikke var deg, vi vet jo hvem som pleier å spise ferdigpizza; vi snakker om mastergrader og avslutningsseremonier og forelsere som er arkeologer og doktorgrader som høres dølle ut (f.eks. jordbruket under vikingtiden); vi snakker om The Hunger Games og Hobbiten, to av de få bøkene vi begge to har lest, og Peter Jackson og splatterfilmer og zombiefilmer; jeg sier at jeg har sett Resident Evil minst åtte ganger (men tror egentlig jeg har sett den flere ganger enn dét) fordi jeg digger den (ser for meg superpene Mila Jovovich i slitt, rød kjole i tankene), men A har ikke sett den. Vi sitter på en kafé midt oppi en verdensarv, i trebebyggelsen på Bryggen i Bergen sitter vi og drikker hver vår kaffe, tør ikke tenne opp en sigarett selv om det regner og bakken er våt, ikke her. Vi snakker om folk vi begge kjenner som vi har truffet på i det siste, hadde de noe spennende å si, hvordan går det med dem; M f.eks? Ja, hun jobber på Haukeland nå, men hun skal flytte til USA snart, til et sted i North-Carolina, for kjærligheten, ja, kjærligheten, ja, jeg har nettopp lest en bok om noen som flyttet til København for kjærligheten, det er ikke like langt, men jeg ville heller flyttet til USA enn København for kjærligheten, eller, jeg vet ikke, jeg elsker USA, men kunne jeg bodd der, nei, jeg vet ikke, i så fall hadde jeg bodd der og alltid hatt i tankene at jeg skulle flytte hjem igjen, en dag, for Norge er hjemme, og byen jeg kommer fra, tror jeg, vil alltid være hjemme, eller er nettopp den byen hjemme fordi mamma og pappa bor der, og hvis de hadde flyttet til et annet sted, hadde dét stedet vært hjemme da? Jeg vet ikke, men jeg vet at ingen av de stedene jeg har bodd etter at jeg flyttet vekk fra dem har vært ordentlige hjem, f.eks. hva er dette kollektivet jeg bor i nå, hvor folk svir av pizzaer midt på natten og det er nye mennesker hele tiden og det er hybelkaniner i gangen og maten som blir laget på kjøkkenet er fremmede lukter for sånne middager har jeg aldri spist i mitt liv og jeg kommer heller aldri til å gjøre det (pasta carbonara er et eksempel), og jeg er den eneste som koker kaffe (hva er et hjem uten kaffelukt?). Tilogmed ikke da jeg bodde sammen med kjæresten min var ordentlig hjemme; eller, ikke at vi bare har bodd et sted, vi har bodd mange steder, men det har liksom alltid vært en følelse av midlertidighet, men er det definisjonen på å være ikke-hjemme, nei, det går jo ikke, for da jeg bodde hos mamma og pappa lengtet jeg jo bare til å flytte hjemmefra, et sted i horisonten så jeg for meg voksenlivet og at jeg gledet meg til å flytte ut, helt siden jeg var tolv og puberteten begynte sin gang har jeg lengtet derfra; men nå er jeg tjuefire og kaller der hvor de bor hjemme. A og jeg snakker litt om dette, og hun sier hun går på veggene etter to dager når hun er hos sine foreldre i Lillestrøm, enda hun er en av de mest familiekjære jeg kjenner, men så er det jo egentlig ikke så rart, for jeg er også kjempeglad i min familie, men kan også bli jævla irritert hjemme hos dem, f.eks. når jeg ser at søppelkassa renner over og at en eller annen bror nettopp har lagt noe i den (som om han ikke ser at den er altfor full), sånne ting, liksom, eller det faktum at de ikke kildesorterer eller aldri lukker dørene i huset, men likevel klager over høye strømregninger. Hjemme er det likevel, noen ting er som de alltid har vært, pappas presise hjemkomst hver dag klokken halv seks, hans faste plass ved spisebordet, lyden fra tv-en som alltid er på om kvelden fordi mamma ikke hater stillhet, men alt hun tenker på hvis ikke hjernen blir distrahert; eller lukten av de indonesiske rettene mamma lager, klisjéaktig nok den beste maten jeg vet: gado-gado, rendang, nasi goreng, ris pakket inn i bananblad, peanøttsaus, spirer på fat, vårruller; eller, mens vi fortsatt befinner oss på kjøkkenet: ost og brød som det alltid er skjært skjevt av, og alltid siden, når jeg har vært ute i verden, er det en greie jeg aldri har klart å riste av meg, hvert eneste brød og hver eneste ost jeg skjærer av blir skjev, uansett hvor mye jeg prøver å skjære rette skiver av den; jeg tror det må ligge i genene, for aldri har et brød eller en ost vært skjært i riktig på denne adressen. Men uansett, så sier A at hun skal flytte i sommer, hun skal flytte helt for seg selv, nå skal hun ikke lenger bo i kollektiv, å, det skal bli så deilig, det sier hun selv om hun bor i kollektiv med venninner av seg, ikke sånn som jeg, som bor i kollektiv med folk jeg ikke kjente i utgangspunket (ikke at jeg kjenner de så godt nå heller, annet enn de uvanene deres som plager meg, den sure kjerringa). Hun gleder seg til å flytte til sentrum igjen, Danmarksplass er altfor langt unna byen; jeg tenker mest på hvor jævlig jeg synes Danmarksplass er, et av de styggeste stedene jeg vet om, eksos eksos eksos, jeg føler meg forgiftet hver gang jeg går over broa der, langs veien, ikke at jeg gjør det så ofte, sist må ha vært tidlig på høsten i fjor, da syklet jeg over, skulle på fest, hadde med rødvin i sekken og hadde ikke sminka meg fordi jeg har slutta med det, men husker likevel jeg følte meg kanskje litt for enkel da jeg kom og de andre kvinnene der hadde dollet seg sånn opp i fine topper og mørke sortsminkede øyne og kjoler og høye sko, og der kommer jeg i svarte skinny jeans som jeg alltid går med og en svart singlet og håret i rufsete hestehale (som alltid, det også) og ikke en gang kom spontant, men hadde planlagt å komme; husker vi drakk blåbærvin senere på kvelden og en fyr gav meg penger til bybanen hjem fordi jeg kunne da ikke sykle hjem alene, og jeg tok banen og det var penger til overs som jeg kjøpte noe godt for dagen etterpå, men kan ikke huske hva det var; og så spør jeg A om det er den veien hun pleier å gå og hun svarer det kommer an på hvor hun skal; skal hun på skolen går hun over Puddefjordsbroen, og det er jo en mye mer ok vei, men jeg har jo bare gått den om våren, må være ganske jævlig å gå over der en sen bergenshøstkveld med regn og vind, og jeg gleder meg til å flytte herfra, fra dette været og denne byen som jeg aldri har klart å bli glad i. På en annen side, jeg klarer jo ikke å slå meg til ro med noen steder, jeg blir jo alltid lei på et aller annet tidspunkt, for jeg har jo alltid med meg selv og den klassiske lærdommen er jo at man ikke kan flykte fra seg selv, jeg vet jo det, herregud, jeg vet det.