[...] Restene fra frokosten sto på kjøkkenbordet, og hun hadde fått beskjed om at hun ikke skulle tenke på å rydde opp der. 
   I de fleste leilighetene sto det igjen sånne rester. Hun greide ikke la være å se på dem og forestille seg hvordan morgenen hadde vært de forskjellige stedene. Det var noe sympatisk og mildt over brødsmuler og osteskorper. Noe nesten barnslig og stumt. Mennesker som hadde spist før de dro av gårde. Noen ganger ønsket hun at hun var dem.

- Utdrag fra Forestillingen om et ukomplisert liv med en mann av Helle Helle